I vini del Giro d’Italia 2021. 12. etappe: Siena – Bagno di Romagna (Chianti Classico)

Jeg ble overrasket over at bruddet fikk en så stor ledelse som de fikk i går. De er slikt som får drømmer til å gå i oppfyllelse for unge syklister som Mauro Schmid, og som gir deres karriere et løft når de har en etappeseier i Giro d’Italia å vise for seg. Tobias Foss imponerte, og ligger nå på 9. plass i sammendraget. Egan Bernal trygget sin ledelse i sammendraget.

Nå er det nok en taggete etappe, med fire stigninger i tredje kategori. Det er en lang etappe, 212 km. Spurterne er antageligvis kjørt av lenge før de kommer til finalen. Men det går litt oppover de siste kilometrene, så de hadde nok ikke klart å komme opp i toppfart uansett. Jeg ville ha tenkt at det kunne være en “stille før stormen” etappe, hvor et brudd kunne gå inn. Men siden bruddet fikk gå inn i går, skjer det neppe igjen i dag. Fredag er det en av de siste etappene for spurterne, før Zoncolan på lørdag.

Dette er årets Chianti-etappe. Til 6. etappe nevnte jeg at man i Marche hadde fått laget en spesiell flaske for Verdecchio-vinen. I alle fall de av oss som har det meste av livet bak oss, husker chianti og bastflaskene. Også for chianti ble det slik at den ble husket mer for flaskene enn for innholdet i dem. Jeg husker italienske restauranter som hadde flasker med chianti hengende fra kroker i taket. I og med at varmen stiger opp, var det neppe det beste stedet å ha vinen, hva enten det er for langtidslagring eller for å få riktig serveringstemperatur. Men det var en artig gimmick.

Hvis man vil bli tatt seriøst i vinverden, må man kvitte seg med ryktet som en billig turistvin. Jeg hadde akkurat skrevet “I dag er det ikke mange, om noen av produsentene som tapper vinen på disse bastflaskene”, og så dukket denne omtalen opp hos Aperitif. Ikke bare en Chianti, men en Chianti Classico på bastflaske! Hvem vet. Kanskje er det et nostalgimarked til folk som har hyggelige minner knytte til disse flaskene, men som med årene har blitt mer kresne når det gjelder vinen, og har råd til å betale litt ekstra? Jeg må innrømme at jeg falt for fristelsen til å bestille et par flasker.

Første del av etappen går gjennom Chianti Classico-området, fra Siena til Firenze. Chianti Classico-produsentene har valgt den sorte hane, Gallo Nero, som sitt symbol. Symbolet er eldre enn vinen. En florentisk militærorganisasjon, “Lega militare fiorentina del Chianti” tok denne som sitt symbol på 1300-tallet. Det var en organisasjon som skulle forsvare området mot Siena. Den eldste skriftlige kilden som forbinder området Chianti med vin er fra 1398, og det var da snakk om hvitvin. Fra 1924 har den sorte hane vært symbolet for Chianti Classico-produsentene.

Dette kartet viser Chianti Classio-området. Som vi ser: Mellom Siena og Firenze.

Jeg har forsøkt å finne ut om det er markerte forskjeller mellom de ulike kommunene i Chianti Classico. Men det synes ikke å være det. Man må heller lete etter sine favoritter blant produsentene, for stilen kan variere mer fra produsent til produsent, enn fra kommune til kommune.

Chianti har en lang og interessant historie, som vi bare kan prike i overflaten av. Dagens Chianti knyttes gjerne til baron Bettino Riascoli på godset Castellom di Brolio. Han har fått æren for å ha laget oppskriften på den vinen som ble til dagens Chianti. Chianti ble et kjent “varemerke”, og det ble med tiden produsert “Chianti” langt utenfor det opprinnelige produksjonsområdet. I 1924 ble det tatt nye initiativ til å beskytte Chianti. Men noe protestrete og hevdet at chianti handlet om en vinstil, ikke om et bestemt geografisk område. Det er omtrent som når noen vil kalle all musserende vin for “Champagne”. Jeg går ikke videre i dette. I dag må Chianti komme fra et avgrenset produskjonsområde. Classico betegner, som det er vanlig i Italia, det opprinnelige (og ofte det beste) produksjonsområdet.

Opprinnelig var chianti en vin laget av en blanding med blå og grønne druer. Om jeg har forstått det rett, noe jeg ikke garanterer at jeg har, tillot man grønne druer for å kunne bruke disse til noe, mer enn for at de egentlig bidro til å gjøre vinen bedre. For DOCG Chianti Classico er det ikke lenger tillatt med grønne druer. Det skal være minst 80% sangiovese, og inntil 20% andre blå druer. De fleste bruker bare sangiovese. For DOCG Chianti kan det fortsatt brukes grønne druer, og det brukes til en viss grad.

Siena og Firenze er to byer med svært ulik historie. Siena ble hardt rammet av svartedauen. Senere havnet Siena en en politisk bakevje, noe vi kan glede oss over i dag. Ingen var interessert å bruke ressurser på å “utvikle” byen. Katedralen var bare halvferdig da pesten rammet byen, og den har verken blitt bygget ferdig eller revet siden den gang. Byen fremstår derfor i stor grad slike den var på midten av 1300-tallet

Hvordan Firenze kom seg gjennom svartedauen, vet jeg ikke. Byen var renessansens høyborg, hvor Medici-familien regjerte. Her var det store kunstnere som Michelangelo, og det var stedet hvor den første operaen ble fremført. Klubben, tenketanken eller hva man velger å kalle det, Florentin Camerata, var opptatt av å gjenskape den greske kunsten. Grev Giovanni de’Bardi var det man kanskje i dag ville kalle gruppens hovedsponsor. Kjente medlemmer var Vincenzo Gallilei, far til sin mer berømte sønn Gallileo; Ottavio Rinuccini og Jacopo Peri, som skrev henholdvis librettoen (teksten) og musikken til operaen Euridice. De visste ingen ting om den greske musikken. Men de hadde lest om hva slags inntrykk musikken gjorde på folk i det gamle Hellas. Musikken til og med renessansen var først og fremst vokal, og det var utviklet polyfon musikk — flere likeverdige stemmer. Det kan være flott og vakkert. Men vi identifiserer oss ikke med et kor eller et annet ensemble av sangere.

Folkene i Floretin Camerata mente at hvis det var én person og én stemme, ville publikum kunne identifisere seg med denne personen og det ville gi et sterkere inntrykk. Dermed tenkte de ut operaen og det som kalles homofon sats: Én bærende stemme, mens de andre akommpagnerer denne. De hadde ikke ambisjoner om å skape noe nytt, deres mål var å gjenskape den gamle greske formen. Et av gruppens medlemmer, Jacopo Peri, komponerte den første operaen, Euridice, som ble fremført i bryllupet mellom den franske kongen Henrik IV og Maria Medicis 6. oktober 1600 i Cattedrale di Santa Maria del Fiore eller Duomo di Firenze, som vi kommer litt tilbake til. Vi var på et måte heldige med at dette skjedde i et “rundt” årtall som 1600. Det passer fint å la det være overgangen fra en epoke til en annen: Fra renessansen til barokken. Det er en sannhet med modifikasjoner at dette var den første operaen. Jacopo Peri hadde tidligere komponert operaen Dafne, også med libretto av Ottavio Rinuccini, men den har gått tapt.

Henrik IV var ikke til stede i bryllupet, men ble gift ved en stedfortreder. Brylluper på det nivået handlet ikke om forelskelse og kjærlighet. Jeg vet ikke om noen brylluper gjorde det på den tiden. Prinsesser har blitt betegnet som politisk skillemynt, som ble giftet bort for å sikre dynastiske allianser. Uansett romantiske forestillinger, var det å være prinsesse på den tiden neppe så romantisk som i drømmene. Men det var kanskje likevel bedre enn hva andre kvinner kunne vente seg. Dronningenes hovedoppgave var å føde arvinger til tronen, altså sønner. Medici-familien hadde bidratt til å finansiere Henrik IVs kriger, og hans tilbakebetaling var å gifte seg med Maria di Medici slik at hun ble dronning av Frankrike. Hennes medgift var ettergivelse av gjelden. Om alt eller bare deler av den ble ettergitt, vet jeg ikke.

Operaens betydning for musikkutvikingen kan vanskelig overvurderes, men det skal jeg ikke forfølge videre i denne sammenhengen.

Et av Firenzes kjente byggverk er katedralen Cattedrale di Santa Maria del Fiore eller Duomo di Firenze, hvor bryllupet, eller i alle fall første del av bryllupet mellom Henrik IV og Maria de Medici fant sted. Til innvielsen av katedralen 25. mars 1436, komponerte Guillaume Dufay “Nuper rosarum flores”. Dette er en motett som Guillaume Dufay komponerte med utgangspunkt i de geometriske proporsjoner i katedralen. Vi kan ikke forlate Firenze uten å ha tatt med den.

Etter Siena, Firenze og Chianti Classico blir resten av etappen ganske uinteressant om vi ser bort fra syklingen. Arrangørene av grand tours utarbeider road books for TV-selskape og andre medier, med opplysninger om etappene. Giro d’Italia har valgt å publisere denne i år. Men heller ikke i den kan vi lese om annet enn toppene som syklistene skal over, etter at de har passert Firenze.

Italiensk vin

Min hovedkilde til  kunnskap om italiensk vin er  Thomas Ilkjær, Paolo  Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2024-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2500 produsenter og mer enn 45.000 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

Giro d'Italia 2021

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.