I vini del Giro d’Italia 2021. 12. etappe: Siena — Bagno di Romagna (Chianti Classico)

Jeg ble over­ras­ket over at brud­det fikk en så stor ledel­se som de fikk i går. De er slikt som får drøm­mer til å gå i opp­fyl­lel­se for unge syk­lis­ter som Mauro Schmid, og som gir deres kar­rie­re et løft når de har en etappe­sei­er i Giro d’I­ta­lia å vise for seg. Tobias Foss impo­ner­te, og lig­ger nå på 9. plass i sam­men­dra­get. Egan Ber­nal tryg­get sin ledel­se i sammendraget. 

Nå er det nok en tag­ge­te etap­pe, med fire stig­nin­ger i tred­je kate­go­ri. Det er en lang etap­pe, 212 km. Spur­ter­ne er anta­ge­lig­vis kjørt av len­ge før de kom­mer til fina­len. Men det går litt opp­over de sis­te kilo­met­re­ne, så de had­de nok ikke klart å kom­me opp i topp­fart uan­sett. Jeg vil­le ha tenkt at det kun­ne være en “stil­le før stor­men” etap­pe, hvor et brudd kun­ne gå inn. Men siden brud­det fikk gå inn i går, skjer det nep­pe igjen i dag. Fre­dag er det en av de sis­te etap­pe­ne for spur­ter­ne, før Zon­co­lan på lørdag. 

Det­te er årets Chi­an­ti-etap­pe. Til 6. etap­pe nevn­te jeg at man i Mar­che had­de fått laget en spe­si­ell flas­ke for Ver­decchio-vinen. I alle fall de av oss som har det mes­te av livet bak oss, hus­ker chi­an­ti og bast­flas­ke­ne. Også for chi­an­ti ble det slik at den ble hus­ket mer for flas­ke­ne enn for inn­hol­det i dem. Jeg hus­ker ita­li­ens­ke res­tau­ran­ter som had­de flas­ker med chi­an­ti hen­gen­de fra kro­ker i taket. I og med at var­men sti­ger opp, var det nep­pe det bes­te ste­det å ha vinen, hva enten det er for lang­tids­lag­ring eller for å få rik­tig ser­ve­ringstem­pe­ra­tur. Men det var en artig gimmick. 

Hvis man vil bli tatt seriøst i vin­ver­den, må man kvit­te seg med ryk­tet som en bil­lig turist­vin. Jeg had­de akku­rat skre­vet “I dag er det ikke man­ge, om noen av pro­du­sen­te­ne som tap­per vinen på dis­se bast­flas­ke­ne”, og så duk­ket den­ne omta­len opp hos Ape­ri­tif. Ikke bare en Chi­an­ti, men en Chi­an­ti Clas­si­co på bast­flas­ke! Hvem vet. Kan­skje er det et nos­tal­gi­mar­ked til folk som har hyg­ge­li­ge min­ner knyt­te til dis­se flas­ke­ne, men som med åre­ne har blitt mer kres­ne når det gjel­der vinen, og har råd til å beta­le litt eks­tra? Jeg må inn­røm­me at jeg falt for fris­tel­sen til å bestil­le et par flasker. 

Førs­te del av etap­pen går gjen­nom Chi­an­ti Clas­si­co-områ­det, fra Sie­na til Firen­ze. Chi­an­ti Clas­si­co-pro­du­sen­te­ne har valgt den sorte hane, Gal­lo Nero, som sitt sym­bol. Sym­bo­let er eld­re enn vinen. En flo­ren­tisk mili­tær­or­ga­ni­sa­sjon, “Lega mili­ta­re fio­ren­ti­na del Chi­an­ti” tok den­ne som sitt sym­bol på 1300-tal­let. Det var en orga­ni­sa­sjon som skul­le for­sva­re områ­det mot Sie­na. Den elds­te skrift­li­ge kil­den som for­bin­der områ­det Chi­an­ti med vin er fra 1398, og det var da snakk om hvit­vin. Fra 1924 har den sorte hane vært sym­bo­let for Chi­an­ti Classico-produsentene.

Det­te kar­tet viser Chi­an­ti Clas­sio-områ­det. Som vi ser: Mel­lom Sie­na og Firenze.

Jeg har for­søkt å fin­ne ut om det er mar­ker­te for­skjel­ler mel­lom de uli­ke kom­mu­ne­ne i Chi­an­ti Clas­si­co. Men det synes ikke å være det. Man må hel­ler lete etter sine favo­rit­ter blant pro­du­sen­te­ne, for sti­len kan variere mer fra pro­du­sent til pro­du­sent, enn fra kom­mu­ne til kommune. 

Chi­an­ti har en lang og inter­es­sant his­to­rie, som vi bare kan pri­ke i over­fla­ten av. Dagens Chi­an­ti knyt­tes gjer­ne til baron Bet­ti­no Ria­sco­li på god­set Cas­tellom di Bro­lio. Han har fått æren for å ha laget opp­skrif­ten på den vinen som ble til dagens Chi­an­ti. Chi­an­ti ble et kjent “vare­mer­ke”, og det ble med tiden pro­du­sert “Chi­an­ti” langt uten­for det opp­rin­ne­li­ge pro­duk­sjons­om­rå­det. I 1924 ble det tatt nye ini­tia­tiv til å beskyt­te Chi­an­ti. Men noe pro­te­st­re­te og hev­det at chi­an­ti hand­let om en vin­stil, ikke om et bestemt geo­gra­fisk områ­de. Det er omtrent som når noen vil kal­le all mus­se­ren­de vin for “Champag­ne”. Jeg går ikke vide­re i det­te. I dag må Chi­an­ti kom­me fra et avgren­set pro­du­skjons­om­rå­de. Clas­si­co beteg­ner, som det er van­lig i Ita­lia, det opp­rin­ne­li­ge (og ofte det bes­te) produksjonsområdet. 

Opp­rin­ne­lig var chi­an­ti en vin laget av en blan­ding med blå og grøn­ne dru­er. Om jeg har for­stått det rett, noe jeg ikke garan­te­rer at jeg har, til­lot man grøn­ne dru­er for å kun­ne bru­ke dis­se til noe, mer enn for at de egent­lig bidro til å gjø­re vinen bed­re. For DOCG Chi­an­ti Clas­si­co er det ikke len­ger til­latt med grøn­ne dru­er. Det skal være minst 80% san­giove­se, og inn­til 20% and­re blå dru­er. De fles­te bru­ker bare san­giove­se. For DOCG Chi­an­ti kan det fort­satt bru­kes grøn­ne dru­er, og det bru­kes til en viss grad.

Sie­na og Firen­ze er to byer med svært ulik his­to­rie. Sie­na ble hardt ram­met av svarte­dau­en. Sene­re hav­net Sie­na en en poli­tisk bak­evje, noe vi kan gle­de oss over i dag. Ingen var inter­es­sert å bru­ke res­sur­ser på å “utvik­le” byen. Kate­dra­len var bare halv­fer­dig da pes­ten ram­met byen, og den har ver­ken blitt byg­get fer­dig eller revet siden den gang. Byen frem­står der­for i stor grad sli­ke den var på midt­en av 1300-tallet 

Hvor­dan Firen­ze kom seg gjen­nom svarte­dau­en, vet jeg ikke. Byen var renes­san­sens høy­borg, hvor Medi­ci-fami­li­en regjer­te. Her var det sto­re kunst­ne­re som Michel­ange­lo, og det var ste­det hvor den førs­te ope­ra­en ble frem­ført. Klub­ben, tenke­tan­ken eller hva man vel­ger å kal­le det, Flo­ren­tin Came­ra­ta, var opp­tatt av å gjen­ska­pe den gres­ke kuns­ten. Grev Gio­van­ni de’­Bar­di var det man kan­skje i dag vil­le kal­le grup­pens hoved­spon­sor. Kjen­te med­lem­mer var Vin­cen­zo Gal­li­l­ei, far til sin mer berøm­te sønn Gal­li­leo; Ottavio Rinuc­ci­ni og Jaco­po Peri, som skrev hen­hold­vis libret­to­en (teks­ten) og musik­ken til ope­ra­en Euri­dice. De viss­te ingen ting om den gres­ke musik­ken. Men de had­de lest om hva slags inn­trykk musik­ken gjor­de på folk i det gam­le Hel­las. Musik­ken til og med renes­san­sen var først og fremst vokal, og det var utvik­let poly­fon musikk — fle­re like­ver­di­ge stem­mer. Det kan være flott og vak­kert. Men vi iden­ti­fi­se­rer oss ikke med et kor eller et annet ensem­ble av sangere. 

Fol­ke­ne i Flore­tin Came­ra­ta men­te at hvis det var én per­son og én stem­me, vil­le pub­li­kum kun­ne iden­ti­fi­se­re seg med den­ne per­sonen og det vil­le gi et ster­ke­re inn­trykk. Der­med tenk­te de ut ope­ra­en og det som kal­les homo­fon sats: Én bæren­de stem­me, mens de and­re akommpag­ne­rer den­ne. De had­de ikke ambi­sjo­ner om å ska­pe noe nytt, deres mål var å gjen­ska­pe den gam­le gres­ke for­men. Et av grup­pens med­lem­mer, Jaco­po Peri, kom­po­ner­te den førs­te ope­ra­en, Euri­dice, som ble frem­ført i bryl­lu­pet mel­lom den frans­ke kon­gen Hen­rik IV og Maria Medi­cis 6. okto­ber 1600 i Catte­dra­le di San­ta Maria del Fio­re eller Duo­mo di Firen­ze, som vi kom­mer litt til­ba­ke til. Vi var på et måte hel­di­ge med at det­te skjed­de i et “rundt” årtall som 1600. Det pas­ser fint å la det være over­gan­gen fra en epo­ke til en annen: Fra renes­san­sen til barok­ken. Det er en sann­het med modi­fi­ka­sjo­ner at det­te var den førs­te ope­ra­en. Jaco­po Peri had­de tid­li­ge­re kom­po­nert ope­ra­en Daf­ne, også med libret­to av Ottavio Rinuc­ci­ni, men den har gått tapt. 

Hen­rik IV var ikke til ste­de i bryl­lu­pet, men ble gift ved en sted­for­tre­der. Bryl­lu­per på det nivå­et hand­let ikke om for­els­kel­se og kjær­lig­het. Jeg vet ikke om noen bryl­lu­per gjor­de det på den tiden. Prin­ses­ser har blitt beteg­net som poli­tisk skille­mynt, som ble gif­tet bort for å sik­re dynas­tis­ke alli­an­ser. Uan­sett roman­tis­ke fore­stil­lin­ger, var det å være prin­ses­se på den tiden nep­pe så roman­tisk som i drøm­me­ne. Men det var kan­skje like­vel bed­re enn hva and­re kvin­ner kun­ne ven­te seg. Dron­nin­ge­nes hoved­opp­ga­ve var å føde arvin­ger til tro­nen, alt­så søn­ner. Medi­ci-fami­li­en had­de bidratt til å finan­siere Hen­rik IVs kri­ger, og hans til­bake­be­ta­ling var å gif­te seg med Maria di Medi­ci slik at hun ble dron­ning av Frank­ri­ke. Hen­nes med­gift var etter­gi­vel­se av gjel­den. Om alt eller bare deler av den ble etter­gitt, vet jeg ikke. 

Ope­ra­ens betyd­ning for musikk­ut­vi­kin­gen kan vans­ke­lig over­vur­de­res, men det skal jeg ikke for­føl­ge vide­re i den­ne sammenhengen. 

Et av Firen­zes kjen­te bygg­verk er kate­dra­len Catte­dra­le di San­ta Maria del Fio­re eller Duo­mo di Firen­ze, hvor bryl­lu­pet, eller i alle fall førs­te del av bryl­lu­pet mel­lom Hen­rik IV og Maria de Medi­ci fant sted. Til inn­vi­el­sen av kate­dra­len 25. mars 1436, kom­po­ner­te Guil­lau­me Dufay “Nuper rosarum flo­res”. Det­te er en motett som Guil­lau­me Dufay kom­po­ner­te med utgangs­punkt i de geomet­ris­ke pro­por­sjo­ner i kate­dra­len. Vi kan ikke for­la­te Firen­ze uten å ha tatt med den.

Etter Sie­na, Firen­ze og Chi­an­ti Clas­si­co blir res­ten av etap­pen gans­ke uin­ter­es­sant om vi ser bort fra syk­lin­gen. Arran­gø­re­ne av grand tours utar­bei­der road books for TV-sel­ska­pe og and­re medi­er, med opp­lys­nin­ger om etap­pe­ne. Giro d’I­ta­lia har valgt å pub­li­se­re den­ne i år. Men hel­ler ikke i den kan vi lese om annet enn top­pe­ne som syk­lis­te­ne skal over, etter at de har pas­sert Firenze. 

Italiensk vin

Min hoved­kil­de til  kunn­skap om ita­li­ensk vin er  Tho­mas Ilkjær, Paolo  Lol­li, Arne Ronold og Ole Udsen: Ita­li­ensk vin. Boken kom i tred­je utga­ve i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spen­nen­de på vin­fron­ten, er den­ne utga­ven selv­føl­ge­lig utvi­det sam­men­lig­net med tid­li­ge­re utga­ver. I den for­ri­ge utga­ven had­de for­fat­ter­ne valgt en sys­te­ma­tikk basert på syk­kel, ved å dele den inn etter leder­grup­pen, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Jeg syn­tes i utgangs­punk­tet det var en mor­som idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syn­tes jeg ikke at det fun­ger­te. Når man skul­le flyt­te seg fra en region til en annen, måt­te man sjek­ke i inn­holds­for­teg­nel­sen i hvil­ken del av fel­tet for­fat­ter­ne had­de plas­sert nabo­re­gio­nen. I tred­je utga­ve har for­fat­ter­ne valgt en geog­fra­fisk sys­te­ma­tikk, som fun­ge­rer bed­re. Støtt din loka­le bok­hand­ler, og kjøp den der du plei­er å kjø­pe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2021-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2021

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email