I vini del Giro d’Italia 2021. 13. etappe: Ravenna — Verona

Det var på man­ge måter en typisk brudd­e­tap­pe i går, men jeg had­de ikke ven­tet at et brudd skul­le få gå og få mye tid to dager på rad. 

I dag er det klart for nok en flat etap­pe. Man skal opp til sam­men 200 høyde­met­re i løpet av 198 kilo­me­ter. Det er ikke nok til at det deles ut et enes­te klatre­po­eng på dagens etap­pe. Det blir nok spurt i dag også.

Vi er til­ba­ke i Romag­na, og det har ikke blitt mer inter­es­sant vin der siden vi var der på xxx etap­pe. Men også her ute reg­nes den nord­li­ge delen til Emi­lia. DOC Bosco Eliceo lig­ger langs Adria­ter­havs­kys­ten og omfat­ter start­byen Raven­na. Den lig­ger dels i Eimi­lia, dels i Romagna. 

Vi gjør førs­te stopp i Fer­rar,. som skal være den førs­te plan­lag­te byen.  Erco­le I d’Este var her­tug i Fer­ra­ra fra 1471 til 1505. Han enga­sjer­te i 1484 arki­tek­ten Bia­gio Ros­set­ti for å lage en mas­ter­plan for utvi­del­se av byen. Den mer typis­ke byut­vi­kin­gen var nok at “Byen og gate­ne voks­te orga­nisk og utvik­let seg uten noen over­ord­net plan, først og fremst til­pas­set topo­gra­fi­en.”, som det ble sagt om mid­del­al­der­byen i Oslo. Fer­ra­ra er en nes­ten intakt mid­del­al­der- og renes­sanse­by, som står på UNESCOs “World Her­ita­ge List”.

Det har noen gan­ger slått meg, som et depri­me­ren­de para­doks for byplan­leg­ge­re, at det vi i dag gjer­ne set­ter pris på i gam­le, idyl­lis­ke byer, kjenne­teg­nes ved at det ikke var planlagt.

Noen av oss fobin­der også Fer­ra­ra med Mozart ope­ra “Cosi fan Tut­te”. Cosi fan tut­te betyr slik gjør alle, hvil­ket her betyr at ingen damer er tro­fas­te, og alle lar seg for­øre — sær­lig dame­ne i Fer­ra­ra, hvor hand­lin­gen fin­ner sted.

Ope­ra­en har en libret­to, som egent­lig betyr liten bok, og er teks­ten i en ope­ra, av Loren­zo da Pon­te, som også skrev libret­ti til “Figa­ros bryl­lup” og “Don Gio­van­ni”, to ope­ra­er jeg set­ter høy­ere enn “Cosi fan Tut­te”. His­to­ri­en i ope­ra­en er en klas­sisk come­dia del arte his­to­rie med part­ner­for­ve­klsing. Den gam­le lurin­gen Don Alfon­so hev­der over­for de to her­rer Fer­ran­do og Gugliel­mo at det ikke fin­nes noe slikt som en tro­fast kvin­ne. Han vil vise at det også gjel­der deres for­lo­ve­der, Dora­bel­la og Fio­rdi­li­gi, som de mener vil være evig tro­fas­te. Colum­bi­na er en klas­sisk come­dia del arte rol­le, en smart tje­ner som set­ter spil­let i gang, i den­ne opea­ren repre­sen­tert ved tje­neste­pi­ken Despina. Dame­ne skal set­tes på prø­ve. Fer­ran­do og Gugliel­mo later som  om de har fått en inn­kal­ling til det mili­tæ­re, og må rei­se med en gang. De rei­ser bort, og kom­mer til­ba­ke i for­kled­ning, og hver av dem skal for­fø­re den and­res for­lo­ve­de, og så er spil­let i gang.

Det høres ikke akku­rat ut som noen Shake­spea­re- eller Ibsen-kva­li­tet i den­ne his­to­ri­en. Skjønt mye av den sam­men his­to­ri­en fin­nes i Boc­cac­cios “Deca­me­ro­nen”, og i nett­opp Shake­spea­res “Cym­ber­line”. Man fin­ner også noen av ele­men­te­ne i Shake­spea­res “The Taming of the Shrew”, som har fått tit­te­len “Troll kan tem­mes” i norsk over­set­tel­se. Så kan­skje er det litt Shake­spea­re-kva­li­te­ter i his­to­ri­en like­vel. Men Ibsen? Han skrev ingen kome­di­er. Når det­te er sagt om litt lett­ben­te kome­di­er, er det fris­ten­de å leg­ge til Piet Heins ord:

Den som kun tar spøk for spøk,
og alvor kun alvor­lig.
Den har i gru­enn fat­te beg­ge dele
gans­ke dårlig.

Ingen kun­ne som Mozart karak­te­ri­se­re per­soner gjen­nom musik­ken, ikke minst der Fer­ran­do og Gugliel­mo går over fra å være med på et spill satt i sce­ne av Don Alfo­nos og Despina, til fak­tisk å vil­le for­fø­re den and­res for­lo­ve­de, sam­ti­dig som de tror at deres egen for­lo­ve­de vil være tro­fast og mot­stå den and­res tilnærmelser.

Nes­te stopp er Mant­o­va. Den lig­ger i Lom­ba­ri­da, og på vei­en dit skal vi gjen­nom Lam­brus­co-områ­de­ne i Lom­bar­dia. Her viser jeg igjen til det jeg skrev om Lam­brus­co til xxx etap­pe. Den førs­te ope­ra­en ble frem­ført i Firen­ze i 1600. Men det førs­te ope­ra­mes­ter­verk ble frem­ført i Mant­o­va i 1607: Clau­dio Mon­te­ver­dis xxxx. Det er den elds­te ope­ra­en som fort­satt jevn­lig set­tes opp på opera­hus rundt om i ver­den. Den gang had­de man ikke fun­net på ordet over­tu­re. Så Mon­te­ver­di kal­te åpnin­gen bare for Toc­ca­ta. Den er blant mine favo­rit­ter i all sin enkel­het. Det er en C‑durskala spilt opp fra C til G og ned igjen, der­et­ter noen arp­eg­gio­er med C‑durakkorder og noen varia­sjo­ner. Jeg hra valgt en inn­spil­ling diri­gert av Jor­di Savall.

Vi kom­mer ikke stort nær­me­re Vene­zia i løpet av Giro­en, så jeg run­der av mine opera­rants med å si at det førs­te offent­li­ge opera­hu­set xxx ble åpnet i Vene­zia i 1637. Det fikk vel­dig stor betyd­ning, og vi må si på godt og vondt. Nå kun­ne de som øns­ket og som had­de pen­ger se og hør ope­ra mot å kjø­pe en bil­lett. Man var ikke len­ger avhen­gig av å bli invi­tert av ade­len, når en ope­ra ble frem­ført hos dem. Men det gjor­de også at musik­ken ble kom­mer­si­ell og kom­mer­sia­li­sert. Man sat­te opp ope­ra­er som appel­ler­te til et ikke alt­for sofis­ti­kert pub­li­kum, og det var vik­tig å hol­de pro­duk­sjons­kost­na­de­ne nede. Ope­ra ble big show bizz.

Jeg skrev at libret­to­en i Cosi van Tut­te kan­skje ikke holdt Shake­spea­re-nivå. Men mål­byen Vero­na er Romeo & Julies by. Shake­spea­re fant ikke på sine his­to­ri­er selv. I dag vil­le han anta­ge­lig­vis ha fått alvor­li­ge pla­giat­be­skyld­nin­ger ret­tet mot seg. Shake­spea­res geni var ikke å fin­ne på god ehis­to­ri­er, men å ta en his­to­rie og for­tet­te den til et dra­ma. To unge men­nes­ker for­els­ker seg i hver­and­re på tvers av en nær­mest uover­sti­ge­lig avgrunn — her en kon­flikt mel­lom de to adels­fa­mi­lie­ne Capu­let og Mon­ta­gue. Shake­spea­re behøv­de ikke å dra til Ita­lia for å fin­ne en slik kon­flikt. Eng­land had­de mer enn nok av fei­der mel­lom adels­fa­mi­li­er til man­ge Romeo- og Julie-for­tel­lin­ger. Vi kan bare nev­ne Rose­kri­gen. Men Shake­spea­re byg­get på roma­nen på vers, “The Tra­gicall His­torye of Romeus and Juli­et”, pub­li­sert at Arthur Brooke, som skal være basert på en roman av den ita­li­ens­ke for­fat­te­ren Matteo Ban­del­lo. Det er litt uli­ke teori­er om det­te, men de går jeg ikke inn på. Hvis ikke Shake­spea­re had­de brukt den­ne som utgangs­punkt for sitt skue­spill, vil­le den roma­nen sann­syn­lig­vis ha vært glemt i dag.

Romeo og Julie fin­nes i man­ge musi­kals­ke vari­an­ter, som ope­ra og bal­lett. Den frans­ke kom­po­nis­ten Hec­tor Ber­lioz kom­po­ner­te noe så sært som en ope­ra uten ord, det var det han kal­te kom­po­si­sjo­nen selv, med Romeo og Julie. Noe av det bes­te vi fin­ner av inn­fø­rin­ger i musik­kens utvik­ling, er seks fore­les­nin­ger som Leo­nard Bern­stein holdt på Har­vard Uni­ver­sity i 1973. De fin­nes på YouT­ube. Jeg går et styk­ke inn i den 4. fore­les­nin­gen hvor han demon­stre­rer hvor­dan man gjen­fin­ner ele­men­ter fra Hec­tor Ber­lioz’ kom­po­si­sjon i Richard Wag­ners ope­ra Tristan og Isol­de. Jeg kan ikke anbe­fa­le sterkt nok til alle som måt­te være inter­es­sert i hvor­dan musik­ken har utvik­let seg, å se Leo­nard Bern­steins fore­les­nin­ger. Det er ikke ofte vi er i nær­he­ten av slikt som at Bos­ton Sym­pho­ny Orchest­ra diri­gert av Leo­nard Bern­stein spil­ler inn musikk for at de skal bru­kes som eksemp­ler i en fore­les­ning. Hvis du vil høre mer om Hec­tor Ber­lioz “Romeo and Juli­et”, må du gå litt bak­over i den­ne forelesningen. 

Den vik­tigs­te kom­po­si­sjo­nen på førs­te halv­del av 1800-tal­let var Beet­ho­vens 9. sym­fo­ni. Den vik­tigs­te kom­po­si­sjo­nen på and­re halv­del av 1800-tal­let var Wag­ners Tri­stand og Isol­de. Beg­ge var slik at musik­ken ikke kun­ne bli den sam­me etter­på. Leo­nard Bern­stein viser hvor­dan Hec­tor Ber­lioz på man­ge måter var en bro mel­lom Beet­ho­ven og Wagner. 

Men vi må få oss noe vin. Vi er i Vene­to. Vero­na lig­ger i kan­ten av områ­det Val­po­li­cel­la, som betyr dalen med de man­ge kjel­le­re. Det er noen and­re teori­er om nav­nets opp­rin­nel­se, men jeg går ikke nær­me­re inn på det. 

Val­po­li­cel­le lages hoved­sak­lig av fire drue­sor­ter. Cor­vi­na og cor­vi­none bidrar med kropp, fyl­de og smak, rodi­nel­la med far­ge, duft og struk­tur, og moli­na­ra til­fø­rer syre og bit­ter­het. Tenden­sen har gått i mer coroci­na­ba­ser­te viner. Det kan etter dagens reg­ler være inn­til 95% coro­vi­na i en Valpolicella. 

Det er de to vine­ne Ama­ro­ne og Recioto som har løf­tet val­po­li­cel­la opp i topp­di­vi­sjo­nen. Beg­ge dis­se er passitovi­ner, hvil­ket vil si at de er laget av tør­ke­de dru­er. Dru­ene tør­kes i egne tørke­hus eller på tørke­loft. Ama­ro­ne er en kra­fit og alko­hol­sterk vin. Det kre­ves at den skal hol­de minst 14%. Recioto er en søt vin. Utmer­ket til f.eks. sjo­ko­lade­ba­ser­te desserter.

En annen kjent vin fra Val­po­li­cel­la er Ripas­so, som betyr å pas­se­re igjen. En van­lig val­po­li­cel­la hel­les over res­te­ne etter gjæ­ring av Amaraone eller Recioto. Den plas­se­rer seg et sted mel­lom van­lig val­po­li­cel­la og ama­ro­ne, og er rime­li­ge­re enn amarone. 

Italiensk vin

Min hoved­kil­de til  kunn­skap om ita­li­ensk vin er  Tho­mas Ilkjær, Paolo  Lol­li, Arne Ronold og Ole Udsen: Ita­li­ensk vin. Boken kom i tred­je utga­ve i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spen­nen­de på vin­fron­ten, er den­ne utga­ven selv­føl­ge­lig utvi­det sam­men­lig­net med tid­li­ge­re utga­ver. I den for­ri­ge utga­ven had­de for­fat­ter­ne valgt en sys­te­ma­tikk basert på syk­kel, ved å dele den inn etter leder­grup­pen, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Jeg syn­tes i utgangs­punk­tet det var en mor­som idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syn­tes jeg ikke at det fun­ger­te. Når man skul­le flyt­te seg fra en region til en annen, måt­te man sjek­ke i inn­holds­for­teg­nel­sen i hvil­ken del av fel­tet for­fat­ter­ne had­de plas­sert nabo­re­gio­nen. I tred­je utga­ve har for­fat­ter­ne valgt en geog­fra­fisk sys­te­ma­tikk, som fun­ge­rer bed­re. Støtt din loka­le bok­hand­ler, og kjøp den der du plei­er å kjø­pe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2021-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2021

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.