I vini del Giro d’Italia 2021. 15. etappe: Grado – Gorizia

Jeg hadde ikke ventet at bruddet, eller noen fra bruddet skulle gå inn og vinne gårsdagens etappe. Det er sjelden å se en så lykkelig etappevinner som Lorenzo Fortunato i går. Han sykler for Pro Tour laget Eolo-Kometa Cycling Team, som i likhet med Lorenzo Fortunato deltar i sin første grand tour. Alberto Contador, som er involvert i laget, har sagt at han skal sykle fra Milano til Madrid om de får en etappeseier. Nå har de etappeseieren, så da er det vel bare å be om å få klargjort en sykkel.

Det ser ut som Ineos bare har fokus på sammenlagtseieren, og ingen kan egentlig kritisere dem for det. Nå styrket de Egan Bernals ledelse. De lar bruddene gå så lenge det ikke sitter noen der som truer dem i sammendraget. Det blir neppe mindre attraktivt å gå i brudd på de etappene som er igjen.

Dagens etappe er ganske kort (147km) og relativt flat, men det er en litt humpete etappe. Det er tre fjerdekategoristigninger. Skjønt det er ikke helt sant. Det er én fjerdekategoristigning som de skal over tre ganger. Det er en ganske kort, men heftig bakke opp til 3 km før mål, med 14% stigning på det bratteste. De siste tre kilometrene går det stort sett nedover. Hvis spurterne henger med over denne siste bakken, kan det bli stor fart og en spurt mot mål. Men jeg tror de vil være kjørt av. Det er nok en del som gjerne vil at etappen skal være en relativt rolig gjennomkjøring. I utgangspunktet ville jeg ha tenkt at dette er en etappe for klassikerryttere. Det er verken en typisk klatre- eller spurtetappe. Jeg tenker at en Peter Sagan i form bør ha en mulighet her. Mange er slitne etter gårsdagens etappe, og de har en ny hard fjelletappe foran seg. Det kan være nok en etappe hvor et brudd kan få gå. Det ser i alle fall ikke ut til at Ineos vil bruk energi på å hindre dem i det.

De stigningen de skal over tre ganger, Gornje Cerovo, ligger i Slovenia. I alt skal rytterne innom Slovenia fire ganger. Tre ganger når de skal over denne toppen, og den siste stigningen tre km før mål er også i Slovenia. Grensen mellom Italia og Slovenia går gjennom dagens målby. Nå er ingen av de slovenske heltene Primož Roglic eller Tadej Pogacar med i årets Giro, sikkert til stor skuffelse for slovenske fan når etappen skal innom Slovenia. Men de fikk en ny helt i går, Jan Tratnik, som sikkert allerede var helt hjemme i Slovenia, selv om jeg ikke visste om ham før gårsdagens etappe. Vi får håpe at det ikke er noen koronarestriksjoner som skaper komplikasjoner ved de grensepasseringene, slik det var i 2020. Da ble en etappe som skulle vært innom Frankrike lagt om på grunn av slike restriksjoner. Hvis de må i karantene og på karantenehotell, kommer den etappen til å bli en langdryg affære.

Firuli har, som hele Italia, en interessant historie. De lå i noen hundre år under romerne, og det var de som introduserte vindyrking i området, slik de gjorde i så mange områder. Etter det Vest-romerske rikets fall, ble området invadert av langobardene. Jeg må innrømme at jeg husker dette som navn på en folkegruppe, antageligvis germansk. Men det er omtrent alt jeg vet om langobardene. Området ble senere okkupert av Den Venezianske republikk, som i 1420 klarte de å anektere i alle fall den vestlige delen av Friuli. Etter Napoleonskrigene ble området overtatt av keiserriket Østerrike-Ungarn, som var en kjempe på leirføtter. Området var populært ferieområde for det østerikske aristokratiet, som bidro til at de fikk ganske kvalitetsbevisste vinkunder. Italia ble samlet til et land først i 1861, men om jeg har forstått det rett ble ikke Friuli en del av Italia før i 1866. Den østlige delen av Friuli ble ikke en del av Italia før etter første verdenskrig. Fruili er en autonom region med beydelig selvstyre, men jeg vet ikke hvor langt slikt selvstyre går i praksis.

Startbyen Grado er kjent for asparges, som dyrkes i sandjorden i forstedene. Det er aspargesseong. Jeg tviler på at de aspargesene vi kjøper i Norge kommer herfra. Men hvit asparges, gjerne med en god (italiensk) skinke og en god hvitvin, det er en utmerket sesongrett.

I nord ligger de karinske og juliske alper. Her kan det ikke dyrkes vin. Men fjellene gir en beskyttelse mot kalde vinder fra nord. I sør ligger Adriaterhavet, som virker stabiliserende på klimaet. Såkalt internasjonale, i praksis franske druer har lenge vært viktige i Friuli. I de fleste områder er dette druer som typisk ble plantet på 1970 og -80-tallet. Men i dette området går tradisjonen ca 150 år tilbake. Den franske grev Théodore de la Tour giftet seg med den lokale adelskvinnen Elvine Ritter de Zahoni. Hun fikk med seg slottet Villa Russiz i medgift fra sine foreldre. Den franske greven hadde med seg franske vinstokker som pinot gris/grigio, pinot bianco, pinot noir/nero, sauvignong blanc og merlot. Disse ble senere distibuert til andre produsenter, og er nå en del av den lokale vinidentiteten.

Som nevnt i går, er det i de østlige områdene, mot grensen til Slovenia vi finner de mest interessante vinområdene. Ute i lagunen er det ikke noe vin. Vi må komme oss på innsiden, hvor vi kommer inn i området DOC Friuli Aquileia. Aquelia var der romerne etablerte en koloni, og i romertiden var det et senter for vinproduksjon. Men vinene herfra er i dag ikke på høyde med det som produseres langs grensen mot Slovenia. Så vi sykler forbi disse vinene i dag.

Vi svinger østover og inn i DOC Isonzo del Friuli. Det er lett å tenke at Italia ligger veldig langt syd, men vi er her på omtrent den samme breddegrad som den sydlige delen av Burgund. Vi er nær Adriaterhavet som har en tempererende effekt. Milde vinder fra Adriaterhavet og kjølige vinder fra Alpene gir temperaturvariasjoner som er gunstige. Særlig Chardonnay, Pinot Grigio og Sauvignon Blanc gir gode resultater i dette området.

Jeg er usikker på om etappen også er innom DOC Carso, ned mot Trieste. Her dukker det opp en del druer som er ukjente for meg Vitrovska, som for meg ikke høres særlig italiensk ut. Den er en krysning mellom malvasia bianca lunga og glera, sies å være den mest interessante. Ellers dyrkes en del malvasia istriana og den blå/sorte terrano.

Når vi kommer litt lenger nord, blir det mer interessant. Vi kommer da til DOC Collio Goriziano, litt vest og nordvest for dagens målby. Den omtales visst også bare som DOC Collio. Det produseres mest hvitvin og druene pinot grigio, sauvignon blanc og friuliano dominerer. I dette området lages noen av Italias beste hvitviner.

Vi skal enda litt lenger mot nord for å komme inn i de aller beste vinområdene. De områdene vi har vært innom er alle klassifisert som DOC, men litt lenger mot nordvest, ved foten av fjellene, finner vi fire DOCG klassifiserte områder. Men vi stopper her.

Det blir mest om de vanlige vinene rød, hvit og rosé. Men oransjevin blir stadig mer populært. Oransjevin er vin laget av hvite/grønne druer, men laget slik man lager rødvin: Altså med skallkontakt under gjæringen. Jeg har smakt diverse oransjeviner fra noen som blir litt for snerpete, til helt lyse som blir som en litt gul hvitvin. Det er ingen “offisiell” kategori. Hos Vinmonopolet er de stort sett listet som hvitvin, men jeg har også sett at noen har vært listet som rosévin. Friuli er et området hvor det produseres en del oransjevin, og en del naturvin. Naturvin er velidig in, men jeg er ikke særlig godt kjent med den. I en av episodene i Vinmonopolets utmerkede podkast anbefalte de oransjevin fra Friuli til pinnekjøtt. De er nøye med at de ikke skal markedsføre bestemte viner. Så de opplyser aldri om produsenter mm — som noen ganger kan være frustrerende. Jeg bestilte en Radikon Pinot Griogio. Om jeg har forstått det rett, er det stort sett pinot grigio som brukes til oransjevin, i alle fall i dette området (jeg har drukket oransjevin i Tyskland laget av riesling, og noen jeg ikke vet hva slags druer de er laget av). Denne vinen fungerte godt til pinnekjøtt.

Slovensk vin vet jeg lite om. Men Gorizia-høyden er et landskapsområde som går både inn i Italia og Slovenia, og ut fra beskrivelsene er vinene relativt like. Jeg smakte en gang en utmerket slovensk oransjevin, som vi fikk servert på en restaurant i Tallin. Men jeg har visst glemt å notere detaljer om den vinen.

Målbyen Gorizia skal være europeisk kulturhovedstad i 2025. Den sies å være et sted hvor latinsk, tysk/østeriksk og slavisk kultur møtes.

Italiensk vin

Min hovedkilde til  kunnskap om italiensk vin er  Thomas Ilkjær, Paolo  Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2024-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2500 produsenter og mer enn 45.000 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

Giro d'Italia 2021

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.