I vini del Giro d’Italia 2021. 15. etappe: Grado — Gorizia

Jeg had­de ikke ven­tet at brud­det, eller noen fra brud­det skul­le gå inn og vin­ne gårs­da­gens etap­pe. Det er sjel­den å se en så lyk­ke­lig etappe­vin­ner som Loren­zo For­tu­nato i går. Han syk­ler for Pro Tour laget Eolo-Kome­ta Cycling Team, som i lik­het med Loren­zo For­tu­nato del­tar i sin førs­te grand tour. Alber­to Con­ta­dor, som er involvert i laget, har sagt at han skal syk­le fra Mila­no til Mad­rid om de får en etappe­sei­er. Nå har de etappe­sei­e­ren, så da er det vel bare å be om å få klar­gjort en sykkel. 

Det ser ut som Ine­os bare har fokus på sam­men­lagt­sei­e­ren, og ingen kan egent­lig kri­ti­se­re dem for det. Nå styr­ket de Egan Ber­nals ledel­se. De lar brud­de­ne gå så len­ge det ikke sit­ter noen der som tru­er dem i sam­men­dra­get. Det blir nep­pe mind­re attrak­tivt å gå i brudd på de etap­pe­ne som er igjen. 

Dagens etap­pe er gans­ke kort (147km) og rela­tivt flat, men det er en litt hum­pe­te etap­pe. Det er tre fjer­de­ka­te­go­ri­stig­nin­ger. Skjønt det er ikke helt sant. Det er én fjer­de­ka­te­go­ri­stig­ning som de skal over tre gan­ger. Det er en gans­ke kort, men hef­tig bak­ke opp til 3 km før mål, med 14% stig­ning på det brat­tes­te. De sis­te tre kilo­met­re­ne går det stort sett ned­over. Hvis spur­ter­ne hen­ger med over den­ne sis­te bak­ken, kan det bli stor fart og en spurt mot mål. Men jeg tror de vil være kjørt av. Det er nok en del som gjer­ne vil at etap­pen skal være en rela­tivt rolig gjen­nom­kjø­ring. I utgangs­punk­tet vil­le jeg ha tenkt at det­te er en etap­pe for klas­si­ker­ryt­te­re. Det er ver­ken en typisk klat­re- eller spurt­etap­pe. Jeg ten­ker at en Peter Sagan i form bør ha en mulig­het her. Man­ge er slit­ne etter gårs­da­gens etap­pe, og de har en ny hard fjell­e­tap­pe foran seg. Det kan være nok en etap­pe hvor et brudd kan få gå. Det ser i alle fall ikke ut til at Ine­os vil bruk ener­gi på å hind­re dem i det. 

De stig­nin­gen de skal over tre gan­ger, Gorn­je Cero­vo, lig­ger i Slo­ve­nia. I alt skal ryt­ter­ne inn­om Slo­ve­nia fire gan­ger. Tre gan­ger når de skal over den­ne top­pen, og den sis­te stig­nin­gen tre km før mål er også i Slo­ve­nia. Gren­sen mel­lom Ita­lia og Slo­ve­nia går gjen­nom dagens mål­by. Nå er ingen av de slo­vens­ke hel­te­ne Pri­mož Rog­lic eller Tadej Poga­car med i årets Giro, sik­kert til stor skuf­fel­se for slo­vens­ke fan når etap­pen skal inn­om Slo­ve­nia. Men de fikk en ny helt i går, Jan Trat­nik, som sik­kert alle­re­de var helt hjem­me i Slo­ve­nia, selv om jeg ikke viss­te om ham før gårs­da­gens etap­pe. Vi får håpe at det ikke er noen koro­na­re­strik­sjo­ner som ska­per kom­pli­ka­sjo­ner ved de grense­pas­se­rin­ge­ne, slik det var i 2020. Da ble en etap­pe som skul­le vært inn­om Frank­ri­ke lagt om på grunn av sli­ke restrik­sjo­ner. Hvis de må i karan­te­ne og på karan­tene­ho­tell, kom­mer den etap­pen til å bli en lang­dryg affære.

Firu­li har, som hele Ita­lia, en inter­es­sant his­to­rie. De lå i noen hund­re år under romer­ne, og det var de som intro­du­ser­te vin­dyr­king i områ­det, slik de gjor­de i så man­ge områ­der. Etter det Vest-romers­ke rikets fall, ble områ­det inva­dert av lango­bar­de­ne. Jeg må inn­røm­me at jeg hus­ker det­te som navn på en folke­grup­pe, anta­ge­lig­vis ger­mansk. Men det er omtrent alt jeg vet om lango­bar­de­ne. Områ­det ble sene­re okku­pert av Den Vene­zi­ans­ke repub­likk, som i 1420 klar­te de å anek­te­re i alle fall den vest­li­ge delen av Fri­uli. Etter Napo­le­ons­kri­ge­ne ble områ­det over­tatt av kei­ser­ri­ket Øster­rike-Ungarn, som var en kjem­pe på leir­føt­ter. Områ­det var popu­lært ferie­om­rå­de for det øste­riks­ke aris­to­kra­ti­et, som bidro til at de fikk gans­ke kva­li­tets­be­viss­te vin­kun­der. Ita­lia ble sam­let til et land først i 1861, men om jeg har for­stått det rett ble ikke Fri­uli en del av Ita­lia før i 1866. Den øst­li­ge delen av Fri­uli ble ikke en del av Ita­lia før etter førs­te ver­dens­krig. Frui­li er en auto­nom region med beyde­lig selv­sty­re, men jeg vet ikke hvor langt slikt selv­sty­re går i praksis.

Start­byen Gra­do er kjent for aspar­ges, som dyr­kes i sand­jor­den i for­ste­de­ne. Det er aspar­gesse­ong. Jeg tvi­ler på at de aspar­ge­se­ne vi kjø­per i Nor­ge kom­mer her­fra. Men hvit aspar­ges, gjer­ne med en god (ita­li­ensk) skin­ke og en god hvit­vin, det er en utmer­ket sesongrett. 

I nord lig­ger de karins­ke og julis­ke alper. Her kan det ikke dyr­kes vin. Men fjel­le­ne gir en beskyt­tel­se mot kal­de vin­der fra nord. I sør lig­ger Adria­ter­ha­vet, som vir­ker sta­bi­li­se­ren­de på kli­ma­et. Såkalt inter­na­sjo­na­le, i prak­sis frans­ke dru­er har len­ge vært vik­ti­ge i Fri­uli. I de fles­te områ­der er det­te dru­er som typisk ble plan­tet på 1970 og ‑80-tal­let. Men i det­te områ­det går tra­di­sjo­nen ca 150 år til­ba­ke. Den frans­ke grev Thé­o­do­re de la Tour gif­tet seg med den loka­le adels­kvin­nen Elvi­ne Rit­ter de Zaho­ni. Hun fikk med seg slot­tet Vil­la Rus­siz i med­gift fra sine for­eld­re. Den frans­ke gre­ven had­de med seg frans­ke vin­stok­ker som pinot gris/grigio, pinot bian­co, pinot noir/nero, sau­vig­nong blanc og mer­lot. Dis­se ble sene­re dis­ti­bu­ert til and­re pro­du­sen­ter, og er nå en del av den loka­le vinidentiteten.

Som nevnt i går, er det i de øst­li­ge områ­de­ne, mot gren­sen til Slo­ve­nia vi fin­ner de mest inter­es­san­te vin­om­rå­de­ne. Ute i lagu­nen er det ikke noe vin. Vi må kom­me oss på inn­si­den, hvor vi kom­mer inn i områ­det DOC Fri­uli Aquileia. Aque­lia var der romer­ne etab­ler­te en kolo­ni, og i romer­ti­den var det et sen­ter for vin­pro­duk­sjon. Men vine­ne her­fra er i dag ikke på høy­de med det som pro­du­se­res langs gren­sen mot Slo­ve­nia. Så vi syk­ler for­bi dis­se vine­ne i dag.

Vi svin­ger øst­over og inn i DOC Ison­zo del Fri­uli. Det er lett å ten­ke at Ita­lia lig­ger vel­dig langt syd, men vi er her på omtrent den sam­me bredde­grad som den syd­li­ge delen av Bur­gund. Vi er nær Adria­ter­ha­vet som har en tem­pe­re­ren­de effekt. Mil­de vin­der fra Adria­ter­ha­vet og kjø­li­ge vin­der fra Alpe­ne gir tem­pe­ra­tur­va­ria­sjo­ner som er guns­ti­ge. Sær­lig Char­don­nay, Pinot Gri­gio og Sau­vig­non Blanc gir gode resul­ta­ter i det­te området.

Jeg er usik­ker på om etap­pen også er inn­om DOC Carso, ned mot Tries­te. Her duk­ker det opp en del dru­er som er ukjen­te for meg Vitrovs­ka, som for meg ikke høres sær­lig ita­li­ensk ut. Den er en krys­ning mel­lom mal­va­sia bian­ca lun­ga og glera, sies å være den mest inter­es­san­te. Ellers dyr­kes en del mal­va­sia istria­na og den blå/sorte terrano. 

Når vi kom­mer litt len­ger nord, blir det mer inter­es­sant. Vi kom­mer da til DOC Col­lio Gorizia­no, litt vest og nord­vest for dagens mål­by. Den omta­les visst også bare som DOC Col­lio. Det pro­du­se­res mest hvit­vin og dru­ene pinot gri­gio, sau­vig­non blanc og fri­uli­a­no domi­ne­rer. I det­te områ­det lages noen av Ita­lias bes­te hvitviner.

Vi skal enda litt len­ger mot nord for å kom­me inn i de aller bes­te vin­om­rå­de­ne. De områ­de­ne vi har vært inn­om er alle klas­si­fi­sert som DOC, men litt len­ger mot nord­vest, ved foten av fjel­le­ne, fin­ner vi fire DOCG klas­si­fi­ser­te områ­der. Men vi stop­per her.

Det blir mest om de van­li­ge vine­ne rød, hvit og rosé. Men oran­sje­vin blir sta­dig mer popu­lært. Oran­sje­vin er vin laget av hvite/grønne dru­er, men laget slik man lager rødvin: Alt­så med skall­kon­takt under gjæ­rin­gen. Jeg har smakt diver­se oran­sje­vi­ner fra noen som blir litt for sner­pe­te, til helt lyse som blir som en litt gul hvit­vin. Det er ingen “offi­si­ell” kate­go­ri. Hos Vin­mono­po­let er de stort sett lis­tet som hvit­vin, men jeg har også sett at noen har vært lis­tet som rosé­vin. Fri­uli er et områ­det hvor det pro­du­se­res en del oran­sje­vin, og en del natur­vin. Natur­vin er vel­i­dig in, men jeg er ikke sær­lig godt kjent med den. I en av epi­so­de­ne i Vin­mono­po­lets utmer­ke­de podkast anbe­fal­te de oran­sje­vin fra Fri­uli til pinne­kjøtt. De er nøye med at de ikke skal mar­keds­føre bestem­te viner. Så de opp­ly­ser ald­ri om pro­du­sen­ter mm — som noen gan­ger kan være frust­re­ren­de. Jeg bestil­te en Radi­kon Pinot Griogio. Om jeg har for­stått det rett, er det stort sett pinot gri­gio som bru­kes til oran­sje­vin, i alle fall i det­te områ­det (jeg har druk­ket oran­sje­vin i Tysk­land laget av ries­ling, og noen jeg ikke vet hva slags dru­er de er laget av). Den­ne vinen fun­ger­te godt til pinnekjøtt. 

Slo­vensk vin vet jeg lite om. Men Gorizia-høy­den er et land­skaps­om­rå­de som går både inn i Ita­lia og Slo­ve­nia, og ut fra beskri­vel­se­ne er vine­ne rela­tivt like. Jeg smak­te en gang en utmer­ket slo­vensk oran­sje­vin, som vi fikk ser­vert på en res­tau­rant i Tallin. Men jeg har visst glemt å note­re detal­jer om den vinen. 

Mål­byen Gorizia skal være euro­pe­isk kul­tur­ho­ved­stad i 2025. Den sies å være et sted hvor latinsk, tysk/østeriksk og sla­visk kul­tur møtes.

Italiensk vin

Min hoved­kil­de til  kunn­skap om ita­li­ensk vin er  Tho­mas Ilkjær, Paolo  Lol­li, Arne Ronold og Ole Udsen: Ita­li­ensk vin. Boken kom i tred­je utga­ve i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spen­nen­de på vin­fron­ten, er den­ne utga­ven selv­føl­ge­lig utvi­det sam­men­lig­net med tid­li­ge­re utga­ver. I den for­ri­ge utga­ven had­de for­fat­ter­ne valgt en sys­te­ma­tikk basert på syk­kel, ved å dele den inn etter leder­grup­pen, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Jeg syn­tes i utgangs­punk­tet det var en mor­som idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syn­tes jeg ikke at det fun­ger­te. Når man skul­le flyt­te seg fra en region til en annen, måt­te man sjek­ke i inn­holds­for­teg­nel­sen i hvil­ken del av fel­tet for­fat­ter­ne had­de plas­sert nabo­re­gio­nen. I tred­je utga­ve har for­fat­ter­ne valgt en geog­fra­fisk sys­te­ma­tikk, som fun­ge­rer bed­re. Støtt din loka­le bok­hand­ler, og kjøp den der du plei­er å kjø­pe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2021-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2021

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email