I vini del Giro d’Italia 2021. 18. etappe: Rovereto — Stradella

Så fikk vi s vis­se svak­hets­tegn fra Egan Ber­nal. Skjønt svakt­het og svak­het, men i går var and­re enda ster­ke­re. Egan Ber­nal har i alle fall vist at han ikke er uover­vin­ne­lig i årets Giro. Men ledel­sen vir­ker fort­satt betryg­gen­de, for­ut­satt at han ikke fort­set­ter å tape tid til sine nær­mes­te kon­kur­ren­ter. Men noen kan bli inspi­rert av gårs­da­gens etap­pe og angri­pe. Tobias Foss kom på 11. plass, og lig­ger fort­satt som nr 9 i sammendraget.

Dagens etap­pe er lang (231 km) og stort sett flat. Det­te er spur­ter­nes sis­te sjan­se. Den har noen “hum­per” mot slut­ten. De har blitt beteg­net som “murer”, alt­så gans­ke brat­te, men kor­te bak­ker. Det gjør at det­te nep­pe er en favo­ritt­etap­pe for spur­ter­ne. Jeg vil tro at noen vil prø­ve å gå i brudd mot slut­ten, i håp om å få et for­sprang til mål. Spurt­la­ge­ne vil prø­ve å hind­re at de får gå, mens sam­men­lagt­la­ge­ne ikke kom­mer til å bry seg. Igjen ser jeg for meg at det kan være en etap­pe for Peter Sagan. 

Etap­pen star­ter i Vene­to og fort­set­ter i Lom­bar­dia. Jeg er litt usik­ker på om vi er inn­om områ­det for Val­po­licl­la, men der var vi på 13. etap­pe, så vi syk­ler for­bi den vinen den­ne gan­gen. Litt len­ger vest, langs Gar­da­sjø­en er vi i områ­det Bardo­li­no. Gar­da­sjø­en er et stort varme­ma­ga­sin, som vir­ker sta­bi­lis­ren­de på kli­ma­et: Mind­re varmt om som­mer­en, og mind­re kaldt om vin­te­ren. Vi har DOC Bardo­li­no og DOCG Bardo­li­no Superio­re (som inklu­de­rer Clas­si­co-områ­det). Bardo­li­no er, som val­po­li­cel­la, en blan­dings­vin laget i hoved­sak av dru­ene cor­vi­na, cor­vi­none, ron­di­nel­la og moli­na­ra. Det er nå også til­latt å bru­ke caber­net sau­vig­non og mer­lot, maks 10% av hver. Sam­men­lig­net med Val­po­li­cel­la er Bardo­li­no gjer­ne let­te­re og har mind­re syre. Den egner seg ikke for lag­ring, og bør drik­kes ung.

Omtrent 1/3 av pro­duk­sjo­nen er en rosa­to, alt­så rosé­vin, Bardo­li­no Chia­ret­to.

Litt syd for og del­vis over­lap­pen­de med Bardo­li­no, fin­ner vi DOC Custo­za. Det er et hvit­vins­om­rå­de, og vine­ne sel­ges ofte som Bian­co di Custo­za. Det er ni til­lat­te drue­ty­per, og vine­ne kan variere mye, fra gans­ke nøy­tra­le til å være blant de bes­te hvit­vi­ne­ne fra Veneto. 

I syd­enden av Gar­da­sjø­en lig­ger de del­vis over­lap­pen­de områ­de­ne DOC Luga­na og DOC San Mar­ti­no del­la Bat­tag­lia. Det­te er områ­der som dels lig­ger i Vene­to, dels i Lom­bar­dia. Beg­ge er hvit­vins­om­rå­der. DOC Luga­na lages av dru­en tur­bia­na, som tid­li­ge­re ble kalt tre­b­bia­no de luga­na. DOC San mar­ti­no del­la Bat­tag­lia lages av fri­ula­no. Som nav­net anty­der, er fri­ula­no en drue fra Fri­uli. Men jeg lot være å omta­le den da vi var der.

Vi bur­de kan­skje ha sagt mer om dru­en Fri­ula­no da vi var i Fri­uli. Tid­li­ge­re ble viner laget av den­ne dru­en i Fri­uli kalt Tocai frui­la­no eller bare Tocai. Etter de opp­rin­ne­li­ge pla­ne­ne skul­le Giro d’I­ta­lia 2020 ha star­tet med tre etap­per i Ungarn, og jeg had­de for­be­redt tre etap­per med omta­le av ungarsk vin. Ungarns vin­mes­si­ge stolt­het er deres Toka­jer. Da Ungarn og Slo­va­kia ble med­le­mer i EU i 2007, bestem­te EU at bare Ungarn og Slo­va­kia kun­ne bru­ke tokai/tocai/tokaji som geo­gra­fisk beteg­nel­sen for viner. Ita­lia pro­te­ster­te, men deres pro­test ble ikk etatt til føl­ge. Det offi­si­el­le drue­nav­net er fort­satt Tocai Frui­la­no, I Fri­uli gikk man over til å kal­le vinen Fri­ula­no. I Vene­to og Lom­bar­dia kal­ler man den Tai. 

Den førs­te mel­lom­sprin­ten er i Cre­mo­na. Vi er syd i Lom­bar­dia, nær gren­sen til Emi­lia-Romag­na. Vin­mes­sig er det ikke et vel­dig spen­nen­de områ­de. Men Cre­mo­na har mye annet spen­nen­de å by på. 

Det er her de moder­ne instru­men­te­ne i fio­lin­fa­mi­li­en ble per­fek­sjo­nert. Det­te er ste­det for kjen­te fio­lin­byg­ge­re som Ama­ti, Stra­di­va­ri og Guarne­ri, som har satt stan­dar­den som alle fio­lin­byg­ge­re stre­ver etter. Fio­lin­famii­en er fio­lin, bratch og cel­lo. Det­te er instru­men­ter som har rela­tivt like klan gjen­nom hele regis­te­ret fra dyp bass til vel­dig høy sopran. De kan spil­le både sterkt og svakt gjen­nom hele regis­te­ret, og har stor uttrykk­s­full­het — i hen­de­ne på en som behers­ker instru­men­tet. De er hva man kan kal­le grunn­mu­ren i orkest­re, noe som sik­kert også har sam­men­heng med at de er de elds­te instru­men­te­ne i orkest­re­ne. Blåse­in­stru­men­ter had­de den i den­ne sam­men­hen­gen sto­re ulem­pen at de ikke kun­ne stem­mes, og fun­ger­te dår­lig sam­men med de and­re instru­men­te­ne. De ble i den førs­te tiden ble blåse­in­strumne­ter brukt til spe­si­el­le effek­ter, men bidro egent­lig ikke til musik­ken. Men det er en annen historie. 

I Cre­mo­na er det et muse­um med instru­men­ter laget av byens sto­re fio­lin­ma­ke­re. En fio­lin og til­sva­ren­de er leven­de instru­men­ter, og de må hel­dig­vis spil­les for å hol­des i live. Det gjør at sli­ke instru­men­ter ikke er godt egnet som inves­te­rings­ob­jek­ter som bare låses inn i en bank­boks eller stil­les ut for å vises fram som en kunst­gjen­stand og et inves­te­rings­ob­jekt. I Cre­mo­na er det en fio­li­nist hvis jobb det er å spil­le på alle instru­men­te­ne i muse­et hver dag. For en fio­li­nist som ikke er helt i topp­di­vi­sjo­nen må det være en fin jobb å kun­ne spil­le på så man­ge flot­te instrumenter. 

Det er ikke man­ge musi­ke­re som har råd til å kjø­pe sli­ke instru­men­ter til de pri­ser de omset­tes for. Om min hukom­mel­se stem­mer, sa Truls Mørk en gang at han fikk til­bud om å kjø­pe en Straci­va­ri­us cel­lo, til den net­te sum av ca 45 mill. Han sa han skul­le sjek­ke bank­kon­to­en, men tvil­te på at det var dek­ning. And­re had­de dek­ning på kon­to, f.eks. Chris­ten Sve­aas, som kjøp­te cel­lo­en og stil­te den til Truls Mørks dis­po­si­sjon. Så Truls Mørk fikk på et vis sin Stra­di­va­ri­us, selv om han ikke kun­ne kjø­pe den og ikke eier den selv. Hel­dig­vis fin­nes det stif­tel­ser som kjø­per sli­ke instru­men­ter, og stil­ler dem til dis­po­si­sjon for talent­ful­le musi­ke­re. I Nor­ge inves­te­rer Dex­tra Musi­ca, et dat­ter­sel­skap av Spare­bank­stif­tel­sen DNB i instru­men­ter på den­ne måten. De har kjøpt instru­men­ter som de har stilt til dis­po­si­sjon for talent­ful­le nors­ke musi­ke­re. Slik får frem­ra­gen­de musi­ke­re til­gang til instru­men­ter de ald­ri vil­le hatt råd til å kjø­pe selv, og instru­men­te­ne blir spilt av noen av de bes­te musi­ker­ne, til gle­de for konsertpublikum.

Det har vært spe­ku­lert mye i hva som gjør dis­se instru­men­te­ne så frem­ra­gen­de. Jeg har tro på det enk­le: Gode mate­ria­ler og frem­ra­gen­de hånd­verk, omtrent som når man skal lage god vin. Det nyt­ter ikke å lage en mal og byg­ge topp­fio­li­ner ved å føl­ge den­ne opp­skrif­ten. Fio­lin­byg­ge­ren må for­stå hva som må gjø­res med akku­rat det­te tre­styk­ket for at det skal bli en god fio­lin. Tre er et leven­de mate­ria­le, også etter at det er “dødt”. Et instru­ment uvik­ler seg når det blir spilt. En av mine musi­ker­ven­ner fikk omtrent føl­gen­de kom­men­tar til sin nyer­ver­ve­de kon­tra­bass, fra en av våre frems­te bas­sis­ter: Det blir sik­kert et godt instru­ment om 100 år. 

Selv om en fio­lin ikke utset­ter for meka­nisk sli­ta­sje på sam­me måte som meka­nik­ken i et pia­no, utset­tes det for en sli­ta­sje ved at krop­pen vibre­rer når man spil­ler på det. Instru­men­te­ne varer ikke evig. Det mes­te, bort­sett fra selve krop­pen, er gjer­ne skif­tet ut på sli­ke instru­men­ter. Man har en ny og len­ger hals til­pas­set moder­ne spille­tek­nikk, annen type stol som stren­ge­ne hvi­ler mot, osv. På Stra­di­va­ris tid var fio­li­ne­ne utstyrt med tarm­stren­ger. I dag bru­ker man stål­s­tren­ger, som utset­ter instru­men­te­ne for en stør­re belastning. 

Avslut­nin­gen på dagens etap­pe er i omå­det nær byen Pavia. Vin­om­rå­det Oltre­po Pave­se lig­ger syd­øst for Pavia, ved foten av Appen­ni­ne­ne. Hvis jeg leser kar­te­ne rett, er det det­te områ­det vi skal inn i. Her fin­ner vi DOCG Oltre­po Pave­se Meoto­do Clas­si­co, hvor det lages mus­se­ren­de vin på tra­di­sjo­nelt vis. Det­te omta­les som et områ­de med et stort poten­sia­le, men jeg må bare inn­røm­me at jeg ikke kjen­ner den­ne vinen. Det er nå defi­nert 12 vin­ty­per som kan pro­du­se­res innen­for Oltre­po Pave­se, og jeg har ikke over­sik­ten over alle. Jeg mer­ker meg de røde vinen San­gue de Giu­da (Judas’ blod), som ofte er søt­lig og lett per­len­de. Skal man vur­de­re ut fra blod­mat (som jeg ikke er noe glad i), har blod en søt­lig smak. I en per­len­de utga­ve, da må man kun­ne si at det bru­ser i blo­det. Når det sær­lig brus­te i Judas’ blod, skal jeg ikke spe­ku­le­re i.

Italiensk vin

Min hoved­kil­de til  kunn­skap om ita­li­ensk vin er  Tho­mas Ilkjær, Paolo  Lol­li, Arne Ronold og Ole Udsen: Ita­li­ensk vin. Boken kom i tred­je utga­ve i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spen­nen­de på vin­fron­ten, er den­ne utga­ven selv­føl­ge­lig utvi­det sam­men­lig­net med tid­li­ge­re utga­ver. I den for­ri­ge utga­ven had­de for­fat­ter­ne valgt en sys­te­ma­tikk basert på syk­kel, ved å dele den inn etter leder­grup­pen, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Jeg syn­tes i utgangs­punk­tet det var en mor­som idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syn­tes jeg ikke at det fun­ger­te. Når man skul­le flyt­te seg fra en region til en annen, måt­te man sjek­ke i inn­holds­for­teg­nel­sen i hvil­ken del av fel­tet for­fat­ter­ne had­de plas­sert nabo­re­gio­nen. I tred­je utga­ve har for­fat­ter­ne valgt en geog­fra­fisk sys­te­ma­tikk, som fun­ge­rer bed­re. Støtt din loka­le bok­hand­ler, og kjøp den der du plei­er å kjø­pe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2021-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2021

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.