Dette bør være enkelt. Politiet etterforsker og eventuelt påtaler straffbare forhold. Ærekrenkelser er ikke straffbare hos oss. Det var derfor riktig av politiet å henlegge anmeldelsene som “intet straffbart forhold”.
Noen kommer nærmest med en reprise av drøftelsene under spørsmål 2 og 3, og diskutere ytrngenes innhold, grad av krenkelse, osv. Men det er ikke relevant i denne sammenhengen.
Rent oppgaveteknisk kan spørsmål som dette være vanskelige. Det krever en viss faglig selvsikkerhet for å kunne avgjøre et spørsmål på et så enkelt grunnlag, og denne faglige selvsikkerheten mangler ofte studenter. Man har en tendens til å komme med unødvendige begrunnelser mer for å overbevise seg selv, enn at det er nødvendig for å avgjøre spørsmålet.
Overskriften var “Rasisme i kebabkø”. Og i artikkelen ble Marte Kirkerud omtalt som nynazist og rusmisbruker. Det sto at Marte også tidligere var blitt anmeldt for rasistiske uttalelser, men disse sakene var blitt henlagt.
Var avisartikkelen krenkende?
Overskriften er i seg selv uproblematisk. Problemet er at Marte navngis (det er ikke utrykkelig sagt i oppgaven), at hun omtales som nynazist og rusmisbruker. Videre omtale av tidligere anmeldelser. Det kan ikke være særlig mye tvil om at et avisoppslag som dette kan krenke Marte Kirkeruds omdømme.
Vi kan starte med om utsagnene er faktspåstander eller vuderinger. Det å kalle en person en nynazist er etter min vurdering en beskyldning eller en faktapåstand. I saken om “nazifrisør”, LG-2018-41075-2, drøfter lagmannsretten bruken av uttrykket “nazi”. De skriver følgende:
“Lagmannsretten sluttar seg til dette. Ein vanleg tilhøyrar vil på bakgrunn av Hijab-saka, som fremføringa av songen heilt klart viste til, ikkje oppfatte «nazi-frisør» til at A vart skulda for å vere ein nazist eller hadde nazisitiske sympatiar.
Den forståinga av omgrepet «nazi-frisør» som lagmannsretten legg til grunn, er ein karakteristikk og verdivurdering av ein person med ein særleg streng og rigid måte å vere på, eller ein person med ytterleggåande synspunkt som nemnd. Til samanlikning kan nemnast at i EMD sin dom av 21. mars 2000 i saka Wabl-Østerriket vart «nazi-journalism», som òg var ei nylaga ord, ut frå sin samanheng karakterisert som eit «value-judgment”
Det er et stykke fra å være rasist til å være nynazist, og lagmannsretten legger i nevnte sak til grunn at sangen ikke innebar en beskyldning om at vedkommende var nazist, noe avisoppslaget i oppgaven gjør. Dette er etter min vurdering en ærekrenkende ytring.
Avisen skriver også at Marte var rusimisbruker. Her er det et poeng at alkhol er et rusmiddel, og det er et rusmiddel som antageligvis har lagt større samfunnsmessige skadevirkninger enn narkotika. Avisen har ikke beskyldt MK for å misbruke narkotika.
fyldestgjørende faktisk grunnlag
Ved vurderingen av om man kan holdes ansrvalig, skal det etter skl § 3-6a annet ledd blant annet legges vekt på om ytringen bygget på “et fyldestgjørende faktisk grunnlag”.
Det er heldigvis ikke like mange nynazister som det er er rasister. Oppgaven gir oss ingen holdepunkter for å hevde at Marte er nynazist, annet enn uttalelsene i gatekjøkkenkøen, og at hun tidligere var blitt anmeldt for rasistiske uttalelser. Dette kan ikke være et tilstrekkelig grunnlag for å hevde at MK er nynazist.
I oppgaven er det opplyst at MK hadde betydelige alkoholproblemer, slik at avisen antageligvis hadde tilstrekkelig faktisk grunnlag for å hevde dette.
“ytringens grad av krenkelse”
Beskyldninger om å være nynazist, samt påstand om at hun er rusmisbruker, innebærer etter min vurdering alvorlige krenkelser.
“om hensynet til den krenkede er tilfredsstillende ivaretatt ved for eksempel adgang til imøtegåelse”
MK var blitt gitt mulighet til å komme med imøtegåelse, men hadde bare avfeid journalisten. Dette taler mot MK.
“allmenne interesser eller andre gode grunner tilsa at den ble satt frem”
Rasisme er et alvorlig problem, og allmenne interesser kan tilsi at mediene tar tak i dette. Men et oppslag hvor en person navngis og betegnes som nynazist og rusmisbruker, det har ingen allmen interesse. Grensen mellom ærekrenkelse og krenkelse av privatliv er ikke alltid helt skarp. Påstand om at en person er rusmisbruker kan være en krenkelse av privatlivets fred, og da kan det være en krenkelse selv om det er sant. Men oppgaven spør om ærekrenkelser, og da er det ingen grunn til å drøfte krenkelse av privatlivets fred.
Det er generelt begrenset adgang til å omtale politianmeldelser, og det er vanskelig å se noen grunn til at avisen omtaler henlagte anmeldelser.
Min konklusjon er at avisoppslaget er ærekrenkende.
Ansvar for ærekrenkelser er nå regulert i skadeserstatningsloven § 3-6a. Spørsmål 3 gjelder også ærekrenkelse, og da kan man rent oppgaveteknisk vurdere hva som skal drøftes under hvilket spørsmål. Det er ingen grunn til å diskutere det samme spørsmålet to ganger. I denne oppgaven er det nærliggende å ha en mer inngående drøftelse under spørsmål 3 enn under spørsmål 2. Det er alltid enklere å kunne vise tilbake til en tidligere drøftelse, enn å vise til at dette vil bli drøftet senere. Men vi må alltid forholde oss til oppgaven slik den er.
Spørsmålet er om Lars Holms utsagn “er egnet til å krenke en annens {Marte Kirkeruds] ærefølelse eller omdømme”. Skyldkravet er uaktsomhet, og vi må også her kunne legge til grunn at Lars Holm visste hva han sa og sa det med vilje.
Selv om det kan ha vært andre som overhørte Lars Holms kommentar, må vi her legge til grunn at Marte mener at hennes æresfølelse er krenket. Omdømmet skades neppe av en slik uttalelse i denne situasjonen.
Lars Holms utsagn er en karakterstikk av og kommentar til Marte Kirkeruds ytring. Det er ingen grunn til å gå inn i en omfattende drøftelse av om dette er en beskyldning eller en karakteristikk.
Når vi skal vurdere om en ytring er en krenkelse, må vi basere oss på en objektivisert vurdering. At MK opplevde seg krenket, betyr ikke nødvendigvis at ytringen er krenkende i rettslig forstand. Hvis vi i spørsmål 1 har konkludert med at MK kommer med en hatefull eller diskriminerende ytring basert på Ilyas’ etniske opprinnelse, vil det ikke være en krenkelse å betegne den som rasistisk. Skal man være riktig pirkete, er det forskjell mellom at noen kommer med en rasistisk ytring og at ytreren er rasist. Mange kan nok komme i skade for å si noe dumt, uten at dette nødvendigvis er karakteriserende for personen, men slike detaljer er det ingen grunn til å gå inn i.
Hvis ytringen skulle være krenkende, blir man ikke ansvarlig
“dersom den anses berettiget etter en avveining av de hensyn som begrunner ytringsfrihet.”
Denne type ytringer bidrar ikke til å fremme sannhet eller demokrati. Det er heller ikke åpenbart at den bidrar til å fremme individets frie meningsdannelse. Jeg vil her særlig legge vekt på situasjonen ytringen fremkom i, som svar på Martes rasistiske ytring. Etter min vurdering ligger denne type ytringer innenfor det man lovlig må kunne komme med.
Enkelte har ikke tatt utgangspunkt i Lars Holms ytring, med drøftet om det var en ærekrenkelse å anmelde Marte Kirkerud. Det blir feil.
1. Er Marte Kirkeruds uttalelser i køen foran gatekjøkkenet straffbare?
Utgangspunkt
Dette var Marte Kirkeruds uttalelser i køen foran gatekjøkkenet:
«Din jævla utlending. Ikke kom her og ta plassen fra oss som bygde landet», svarte Marte. «Det var masse plass foran deg. Kom deg tilbake der du kom fra. Vi trenger og vil ikke ha apekatter som smitter gode nordmenn med korona!»
Spørsmålet er om uttalelsene er straffbare etter strl § 185. Det er ikke nødvendig å starte med “Adam og Eva” hver gang man skal løse en oppgave. Det er ganske mange som skriver mye om ytringsfrihet generelt, om Grl § 100 og EMK art 10. Vi kommer selvsagt ikke unna disse når strl § 185. skal vurderes mot ytringsfriheten. Men å skrive en generell innledning om dette er i praksis å kaste bort tid.
For oversiktens skyld gjengir jeg lovbestemmelsene i denne gjennomgangen, men det er det ikke nødvendig å gjøre i en eksamensbesvarelse. Man bør av flere grunner ikke gjengi dem. Til eksamens skriver man for sensorene, og man må kunne regne med at sensorene kjenner disse bestemmelsene og har dem tilgjengelig. I en gjennomgang som dette skriver jeg for studenter og eventuelt andre interesserte, som neppe er like fortrolige med dette som vi må kunne regne med at sensorene er. Strl § 185 første ledd lyder:
RINF 1100 – ytringsfrihet og medieregulering, vår 2021
Ilyas var født i Norge av foreldre som hadde innvandret fra Pakistan. En sen kveld sto han utenfor et gatekjøkken. Marte Kirkerud, som var ganske beruset, stilte seg foran ham i køen. Ilyas pekte bakover og sa at hun fikk stille seg bakerst som andre.
«Din jævla utlending. Ikke kom her og ta plassen fra oss som bygde landet», svarte Marte. «Det var masse plass foran deg. Kom deg tilbake der du kom fra. Vi trenger og vil ikke ha apekatter som smitter gode nordmenn med korona!»
Lars Holm, som også sto i køen, reagerte på det Marte Kirkerud sa. «Rasister er ikke gode nordmenn», sa han. «Det var god plass foran ham i køen fordi det faktisk er noen som tar smittevern alvorlig».
Dagen etter anmeldte Lars Holm Marte Kirkerud for rasistiske uttalelser. Marte anmeldte Lars Holm for ærekrenkelser, siden han hadde kalt henne rasist. Denne anmeldelsen ble henlagt.
Saken ble omtalt av lokalavisen. «Rasisme i kebabkø» var overskriften. Journalist Wenche Hansen hadde snakket med Lars Holm. Hun hadde også forsøkt å få kommentarer Marte Kirkerud, men hun hadde bare avfeid journalisten og sagt at dette var slikt som avisen ikke hadde noe med. Ilyas ønsket heller ikke å uttale seg til avisen. I avisartikkelen ble Marte Kirkerud omtalt som nynazist og rusmisbruker. Det sto at Marte også tidligere var blitt anmeldt for rasistiske uttalelser, men disse sakene var blitt henlagt. Artikkelen var illustrert med et bilde fra en demonstrasjon mot innvandring, hvor Marte hadde en fremtredende plass.
Marte Kirkerud ble rasende da hun så avisoppslaget. Hun oppsøkte redaktør Solveig Storevik, og krevde å få vite hvem som hadde fortalt avisen om at hun tidligere var blitt anmeldt for rasistiske uttalelser. Marte, som hadde betydelige alkoholproblemer, avviste at hun var rusmisbruker. «Jeg har aldri brukt knark, og det må være lov å ta en dram uten å bli beskyldt for å være rusmisbruker» sa hun. Hun krevde å få vite hvem som hadde kommet med slike påstander om henne. Dessuten hadde de ikke lov til å bruke et bilde av henne. Redaktør Storevik sa at avisen aldri røpet sine kilder og sendte Marte Kirkerud ut.
Marte anmeldte avisen, journalist Wenche Hansen og redaktør Solveig Storevik for ærekrenkelser. Saken ble umiddelbart henlagt.
Er Marte Kirkeruds uttalelser i køen foran gatekjøkkenet straffbare?
Var det en ærekrenkelse at Lars Holm kalte Marte Kirkerud rasist?
Var lokalavisens omtale av Marte Kirkerud ærekrenkende?
Var det riktig av politiet å henlegge Marte Kirkeruds anmeldelser mot Lars Holm og mot lokalavisens journalist og redaktør?
Hadde avisen rett til å publisere bildet av Marte Kirkerud?
Har Marte Kirkerud krav på å få vite hvor avisen har fått sine opplysninger om henne fra?
Hvilken betydning har det som drøftes i spørsmål 6, for avisens eventuelle ansvar for ærekrenkelser?
Her var det ganske mange som så ut til ikke å forstå spørsmålet. Vi kan omskrive det omtrent slik: Hvilken betydning har det at avisen påberoper seg kildevernet og ikke vil oppgi sine kilder, for avisens eventuelle ansvar for ærekrenkelser. Det henger sammen med redaktøransvaret: Redaktøren står ansvarlig for innholdet, også når det bygger på anonyme kilder.
Pressen har et referatprivilegium, som innebærer at pressen i liten grad har blitt holdt ansvarlig for å videreformidle andres ulovlige ytringer. Hvis man ikke oppgir sine kilder, kan pressen ikke vise til at man bare gjengir andres ytringer. Når pressen baserer seg på anonyme kilder, vil utsagnene blir vurdert som om de er fresatt av vedkommende presseorgan selv, og ikke bare gjengir andres anonyme ytringer.
Gårsdagens etappe ble akkurat så udramatisk som man kunne vente. Hovedfeltet kontrollerte bruddet, og det bl een spurt. Gicomo Nizzolo fikk endelig sin seier etter en imponerende spurt, etter vel å ha rekord i antall andreplasser.
Nå begynner alvoret, som i denne sammenheng betyr heftige fjelletapper. Avslutningen opp til Monte Zoncolan er 14,1 km, 1199 m stigning som gir et snitt på 8,5%, og med 27% på det bratteste. Her kan det vinnes og tapes mye tid. De som har sammenlagtambisjoner må vise styrke her.
Vi starter i Veneto og ender i Friuli-Venezia Giulia. På slike fjelletapper må vi gjerne ta med vin fra første del av etappen. Så også denne gangen. Både Veneto og Friuli-Venezia Giulia er blant Italias mer interessante vinområder. men på denne etappen er nok syklingen det mest spektakulære.
Prosecco hadde for inntil relativt få år siden ingen geografisk avgrensing. Prosecco var en drue, og alle kunne produsere musserende vin av druen prosecco. Den økende populariteten førte til at produsentene i det tradisjonelle produksjonsområdet for prosecco ønsket å beskytte produksjonsområdet. Man valgte å endre det offisielle navnet på druen fra prosecco til et av de lokale navnene på druen: Glera. Så fant man en liten by i Trieste, nær grensen til Slovenia som heter Prosecco, som man kunne bruke som et forankringspunkt for den geografiske avgrensningen. For å få med denne lille byen, ble det geografiske området ganske sterkt utvidet fra det tradisjonelle dyrkingsområdet for prosecco. DOC Prosecco har dermed blitt et veldig stort geografisk område. Det omfatter en stor del av Friuli og det meste av Veneto.
Starten på dagens etappe synes å være i eller nær et av de beste områdene for Prosecco, DOCG Conegliano-Valdobbidane. Jeg skriver “synes å være”, for når man skal sammenligne kartet over prosecco-området med etappekartet øverst, ser man at det kan være vanskelig å få detaljene på plass. Jeg har ikke noe detaljert vinatlas for Italia, slik jeg har for Frankrike. Det nyeste vinatlaset jeg klarer å finne for Italia ble utgitt i 1992. Det kan hende det finnes noen på italiensk, men det er et språk jeg ikke leser. De jeg har for Frankrike er på fransk. Det har skjedd så mye i vinverden de siste 30 årene, så et så gammelt atlas er ikke særlig interessant.
Som nevnt er produksjonsområdet for Prosecco veldig stort, og det bør være mulig å finne lokalprodusert prosecco langs det meste av dagens etappe, fram til man starter på klatringene. Men den beste finner vi ganske nær starten på etappen.
Ser vi bort fra prosecco, holder dagens etappe seg unna de mest interessante vinområdene i Veneto og Friuli- Venezia Giulia. I Veneto er vi i DOC Piave og DOCG Piave Malanotte. Dette er et av de mange italienske områdene hvor man kan lage viner med en lang rekke druesorter, i dette tilfellet 11. Dette er dessuten et fruktbart område, som gjerne medfører høyt utbytte, som ofte går på bekostning av kvaliteten. Merlot er den dominerende røde/sorte druen. Hvis jeg vil ha en vin laget av merlot, ville jeg nok ikke lete etter en merlot fra Piave. Det blir igjen viner man drikker hvis man er i området, men ikke leter etter ellers. DOCG Piave Malanotte har den samme geografiske avgrensningen som DOC Piave. Det er en vin laget av druen raboso. Den får jeg medgi at jeg ikke kjenner. Ifølge Italiensk vin var det, da den boken ble ferdigstilt i 2018, ble det dyrket 517 offisielt godkjente vindruer i Italia. Jeg kjenner ikke, og vil neppe noen gang bli kjent med alle. Holder vi oss fortsatt til Italiensk vin er raboso-vinene de mest interessante, da de “skiller seg ut fra den grå massen av korrekte viner på grunn av sin egenart”. Jeg noterer meg den som en vin som bør prøves.
Vi kommer så over i Friuli-Venezia Giulia, eller Friuli for å gjøre det litt enklere. Dette er en region som produserer noe av den beste hvitvinen i Italia.
Regionen har et navn som kan virke forvirrende. Byen Venezia ligger ikke i denne regionen, men i Veneto. Navnet skriver seg fra Den venezianske republikkens tid, og Giulia er et navn etter Julius Cæsar. Vi kan dele Friuli inn i en vestlig og en østlig del. Vinmessig er den østlige delen den mest interessante. Dit skal vi i morgen. I dag skal vi holde oss i den mindre interessante, vestlige delen. Vi har et stort område som heter DOC Grave del Friuli, et navn som skriver seg fra den grusholdige jorden. Det er et stort område som strekker seg nesten fra kysten og inn til fjellene. Det er stor variasjon, både i jordsmonn og klima. Det dyrkes i stor grad internasjonale druer. Så langt jeg har kunnet finne ut, har de ikke noe klart lokalt særpreg.
DOC Friuli er en paraplyklassifikasjon som ble innført i 2016. Under denne paraplyen produseres det ti hvitvinstyper, syv rødviner og fire spumante. Igjen er det viner hvor det er vanskelig å finne en klar identitet. Det antas at det vil være lettere å markedsføre vin som DOC Friuli enn under deres mindre og mindre kjente, men kanskje kvalitativt noe bedre klassifiseringer. Det er i alle fall lettere å huske at Friuli kan være et interessant område enn å huske navnene på de mindre områdene.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2023-utgaven.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2500 produsenter og mer enn 45.000 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Det var på mange måter en typisk bruddetappe i går, men jeg hadde ikke ventet at et brudd skulle få gå og få mye tid to dager på rad.
I dag er det klart for nok en flat etappe. Man skal opp til sammen 200 høydemetre i løpet av 198 kilometer. Det er ikke nok til at det deles ut et eneste klatrepoeng på dagens etappe. Det blir nok spurt i dag også.
Vi er tilbake i Romagna, og det har ikke blitt mer interessant vin der siden vi var der på xxx etappe. Men også her ute regnes den nordlige delen til Emilia. DOC Bosco Eliceo ligger langs Adriaterhavskysten og omfatter startbyen Ravenna. Den ligger dels i Eimilia, dels i Romagna.
Vi gjør første stopp i Ferrar,. som skal være den første planlagte byen. Ercole I d’Este var hertug i Ferrara fra 1471 til 1505. Han engasjerte i 1484 arkitekten Biagio Rossetti for å lage en masterplan for utvidelse av byen. Den mer typiske byutvikingen var nok at “Byen og gatene vokste organisk og utviklet seg uten noen overordnet plan, først og fremst tilpasset topografien.”, som det ble sagt om middelalderbyen i Oslo. Ferrara er en nesten intakt middelalder- og renessanseby, som står på UNESCOs “World Heritage List”.
Det har noen ganger slått meg, som et deprimerende paradoks for byplanleggere, at det vi i dag gjerne setter pris på i gamle, idylliske byer, kjennetegnes ved at det ikke var planlagt.
Noen av oss fobinder også Ferrara med Mozart opera “Cosi fan Tutte”. Cosi fan tutte betyr slik gjør alle, hvilket her betyr at ingen damer er trofaste, og alle lar seg forøre — særlig damene i Ferrara, hvor handlingen finner sted.
Operaen har en libretto, som egentlig betyr liten bok, og er teksten i en opera, av Lorenzo da Ponte, som også skrev libretti til “Figaros bryllup” og “Don Giovanni”, to operaer jeg setter høyere enn “Cosi fan Tutte”. Historien i operaen er en klassisk comedia del arte historie med partnerforveklsing. Den gamle luringen Don Alfonso hevder overfor de to herrer Ferrando og Guglielmo at det ikke finnes noe slikt som en trofast kvinne. Han vil vise at det også gjelder deres forloveder, Dorabella og Fiordiligi, som de mener vil være evig trofaste. Columbina er en klassisk comedia del arte rolle, en smart tjener som setter spillet i gang, i denne opearen representert ved tjenestepiken Despina. Damene skal settes på prøve. Ferrando og Guglielmo later som om de har fått en innkalling til det militære, og må reise med en gang. De reiser bort, og kommer tilbake i forkledning, og hver av dem skal forføre den andres forlovede, og så er spillet i gang.
Det høres ikke akkurat ut som noen Shakespeare- eller Ibsen-kvalitet i denne historien. Skjønt mye av den sammen historien finnes i Boccaccios “Decameronen”, og i nettopp Shakespeares “Cymberline”. Man finner også noen av elementene i Shakespeares “The Taming of the Shrew”, som har fått tittelen “Troll kan temmes” i norsk oversettelse. Så kanskje er det litt Shakespeare-kvaliteter i historien likevel. Men Ibsen? Han skrev ingen komedier. Når dette er sagt om litt lettbente komedier, er det fristende å legge til Piet Heins ord:
Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig. Den har i gruenn fatte begge dele ganske dårlig.
Ingen kunne som Mozart karakterisere personer gjennom musikken, ikke minst der Ferrando og Guglielmo går over fra å være med på et spill satt i scene av Don Alfonos og Despina, til faktisk å ville forføre den andres forlovede, samtidig som de tror at deres egen forlovede vil være trofast og motstå den andres tilnærmelser.
Neste stopp er Mantova. Den ligger i Lombarida, og på veien dit skal vi gjennom Lambrusco-områdene i Lombardia. Her viser jeg igjen til det jeg skrev om Lambrusco til xxx etappe. Den første operaen ble fremført i Firenze i 1600. Men det første operamesterverk ble fremført i Mantova i 1607: Claudio Monteverdis xxxx. Det er den eldste operaen som fortsatt jevnlig settes opp på operahus rundt om i verden. Den gang hadde man ikke funnet på ordet overture. Så Monteverdi kalte åpningen bare for Toccata. Den er blant mine favoritter i all sin enkelhet. Det er en C-durskala spilt opp fra C til G og ned igjen, deretter noen arpeggioer med C-durakkorder og noen variasjoner. Jeg hra valgt en innspilling dirigert av Jordi Savall.
Vi kommer ikke stort nærmere Venezia i løpet av Giroen, så jeg runder av mine operarants med å si at det første offentlige operahuset xxx ble åpnet i Venezia i 1637. Det fikk veldig stor betydning, og vi må si på godt og vondt. Nå kunne de som ønsket og som hadde penger se og hør opera mot å kjøpe en billett. Man var ikke lenger avhengig av å bli invitert av adelen, når en opera ble fremført hos dem. Men det gjorde også at musikken ble kommersiell og kommersialisert. Man satte opp operaer som appellerte til et ikke altfor sofistikert publikum, og det var viktig å holde produksjonskostnadene nede. Opera ble big show bizz.
Jeg skrev at librettoen i Cosi van Tutte kanskje ikke holdt Shakespeare-nivå. Men målbyen Verona er Romeo & Julies by. Shakespeare fant ikke på sine historier selv. I dag ville han antageligvis ha fått alvorlige plagiatbeskyldninger rettet mot seg. Shakespeares geni var ikke å finne på god ehistorier, men å ta en historie og fortette den til et drama. To unge mennesker forelsker seg i hverandre på tvers av en nærmest uoverstigelig avgrunn — her en konflikt mellom de to adelsfamiliene Capulet og Montague. Shakespeare behøvde ikke å dra til Italia for å finne en slik konflikt. England hadde mer enn nok av feider mellom adelsfamilier til mange Romeo- og Julie-fortellinger. Vi kan bare nevne Rosekrigen. Men Shakespeare bygget på romanen på vers, “The Tragicall Historye of Romeus and Juliet”, publisert at Arthur Brooke, som skal være basert på en roman av den italienske forfatteren Matteo Bandello. Det er litt ulike teorier om dette, men de går jeg ikke inn på. Hvis ikke Shakespeare hadde brukt denne som utgangspunkt for sitt skuespill, ville den romanen sannsynligvis ha vært glemt i dag.
Romeo og Julie finnes i mange musikalske varianter, som opera og ballett. Den franske komponisten Hector Berlioz komponerte noe så sært som en opera uten ord, det var det han kalte komposisjonen selv, med Romeo og Julie. Noe av det beste vi finner av innføringer i musikkens utvikling, er seks forelesninger som Leonard Bernstein holdt på Harvard University i 1973. De finnes på YouTube. Jeg går et stykke inn i den 4. forelesningen hvor han demonstrerer hvordan man gjenfinner elementer fra Hector Berlioz’ komposisjon i Richard Wagners opera Tristan og Isolde. Jeg kan ikke anbefale sterkt nok til alle som måtte være interessert i hvordan musikken har utviklet seg, å se Leonard Bernsteins forelesninger. Det er ikke ofte vi er i nærheten av slikt som at Boston Symphony Orchestra dirigert av Leonard Bernstein spiller inn musikk for at de skal brukes som eksempler i en forelesning. Hvis du vil høre mer om Hector Berlioz “Romeo and Juliet”, må du gå litt bakover i denne forelesningen.
Den viktigste komposisjonen på første halvdel av 1800-tallet var Beethovens 9. symfoni. Den viktigste komposisjonen på andre halvdel av 1800-tallet var Wagners Tristand og Isolde. Begge var slik at musikken ikke kunne bli den samme etterpå. Leonard Bernstein viser hvordan Hector Berlioz på mange måter var en bro mellom Beethoven og Wagner.
Men vi må få oss noe vin. Vi er i Veneto. Verona ligger i kanten av området Valpolicella, som betyr dalen med de mange kjellere. Det er noen andre teorier om navnets opprinnelse, men jeg går ikke nærmere inn på det.
Valpolicelle lages hovedsaklig av fire druesorter. Corvina og corvinone bidrar med kropp, fylde og smak, rodinella med farge, duft og struktur, og molinara tilfører syre og bitterhet. Tendensen har gått i mer corocinabaserte viner. Det kan etter dagens regler være inntil 95% corovina i en Valpolicella.
Det er de to vinene Amarone og Recioto som har løftet valpolicella opp i toppdivisjonen. Begge disse er passitoviner, hvilket vil si at de er laget av tørkede druer. Druene tørkes i egne tørkehus eller på tørkeloft. Amarone er en krafit og alkoholsterk vin. Det kreves at den skal holde minst 14%. Recioto er en søt vin. Utmerket til f.eks. sjokoladebaserte desserter.
En annen kjent vin fra Valpolicella er Ripasso, som betyr å passere igjen. En vanlig valpolicella helles over restene etter gjæring av Amaraone eller Recioto. Den plasserer seg et sted mellom vanlig valpolicella og amarone, og er rimeligere enn amarone.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2023-utgaven.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2500 produsenter og mer enn 45.000 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Jeg ble overrasket over at bruddet fikk en så stor ledelse som de fikk i går. De er slikt som får drømmer til å gå i oppfyllelse for unge syklister som Mauro Schmid, og som gir deres karriere et løft når de har en etappeseier i Giro d’Italia å vise for seg. Tobias Foss imponerte, og ligger nå på 9. plass i sammendraget. Egan Bernal trygget sin ledelse i sammendraget.
Nå er det nok en taggete etappe, med fire stigninger i tredje kategori. Det er en lang etappe, 212 km. Spurterne er antageligvis kjørt av lenge før de kommer til finalen. Men det går litt oppover de siste kilometrene, så de hadde nok ikke klart å komme opp i toppfart uansett. Jeg ville ha tenkt at det kunne være en “stille før stormen” etappe, hvor et brudd kunne gå inn. Men siden bruddet fikk gå inn i går, skjer det neppe igjen i dag. Fredag er det en av de siste etappene for spurterne, før Zoncolan på lørdag.
Dette er årets Chianti-etappe. Til 6. etappe nevnte jeg at man i Marche hadde fått laget en spesiell flaske for Verdecchio-vinen. I alle fall de av oss som har det meste av livet bak oss, husker chianti og bastflaskene. Også for chianti ble det slik at den ble husket mer for flaskene enn for innholdet i dem. Jeg husker italienske restauranter som hadde flasker med chianti hengende fra kroker i taket. I og med at varmen stiger opp, var det neppe det beste stedet å ha vinen, hva enten det er for langtidslagring eller for å få riktig serveringstemperatur. Men det var en artig gimmick.
Hvis man vil bli tatt seriøst i vinverden, må man kvitte seg med ryktet som en billig turistvin. Jeg hadde akkurat skrevet “I dag er det ikke mange, om noen av produsentene som tapper vinen på disse bastflaskene”, og så dukket denne omtalen opp hos Aperitif. Ikke bare en Chianti, men en Chianti Classico på bastflaske! Hvem vet. Kanskje er det et nostalgimarked til folk som har hyggelige minner knytte til disse flaskene, men som med årene har blitt mer kresne når det gjelder vinen, og har råd til å betale litt ekstra? Jeg må innrømme at jeg falt for fristelsen til å bestille et par flasker.
17. mai-etappen var på en måte etter læreboken. Et brudd gikk tidlig. Etter en stund tok et lag med ambisjoner for etappen, Bora Hansgrohe, ansvar og kjørte så hardt at en del av spurterne ble kjørt av og ikke klarte å ta igjen teten før finalen. En godt gjennomført finale, og Peter Sagan vant både etappen og poengtrøyen. Det er åpenbart at langtidsvirkningene av covid-19 har slått forskjellig ut for Peter Sagan og for Tomasz Marczynski, som brøt etter 8. etappe.
I dag er det en 162 km lang og ganske “hakkete” etappe. Den har ikke fler enn to kategoriserte stigninger, begge i kategori 3. Men det er ca 35 km grusvei på etappen, og det er antageligvis grunnen til at den har fått fire stjerner fra arrangøren. Egan Bernal viste på 9. etappe at han behersker grus.
Det er alltid interessant å se hvordan de ulike rytterne kommer i gang etter en hviledag. Noen fremstår uthvilte og spreke, andre har litt tunge ben som trenger litt tid for å komme i gang. Men de første drøyt 40 km av etappen er ganske flate, så de får nok tråkket seg i gang.
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
