Les vins du Tour de France 2021. 5. etappe: Changé — Laval Espace Mayenne (Tempo)

Etter de dra­ma­tis­ke åpnings­etap­pe­ne gjor­de det godt med en udra­ma­tisk og på man­ge måter kje­de­lig etap­pe, som end­te i et tra­di­sjo­nelt spurt­opp­gjør. Man får all­tid med­li­den­het med en som heroisk har ligge­et foran, og som så blir tatt igjen nå det gjen­står et par hund­re meter, som Brent Van Moer gjor­de i går. Å bli kåret som den mest offen­si­ve ryt­te­ren er en trøste­ge­vinst. For vir­ke­lig å mar­ke­re at det­te var en “gam­mel­dags” spurt­etap­pe, slo vete­ra­nen Mark Caven­dish til med en spurt­sei­er. Jeg like å se at Cav er tilbake. 

Dagens etap­pe er en idi­vi­du­el­le tempo­etap­pe på 27 km. Etap­pen er gans­ke flat. På tempo­etap­per blir det gjer­ne tids­dif­fe­ran­ser som får betyd­ning i sam­men­dra­get. Giro d’I­ta­lia ble avslut­tet med en gans­ke flat tempo­etap­pe på ca 30 km, og det skil­te da 1.38 fra vin­ner til 20. plass. De som har sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner må sat­se her, i til­legg til tempo­spe­sia­lis­ter som vil ha en etappe­sei­er. For and­re er det­te en gjen­nom­kjø­ring. Den ska­de­ram­me­de Chris Froo­me har fle­re gan­ger sagt at det var et spørs­mål om å kom­me gjen­nom de fire førs­te etap­pe­ne, og så kun­ne tem­p­e­tap­pen være en resti­tu­sjons­etap­pe. Det er nok fle­re enn Chris Froo­me som kan tren­ge litt rolig resti­tu­sjon. Amund Grøn­dal Jan­sen ser det vel på sam­me måten. Men folk som Pri­moz Rog­lic og Geraint Tho­mas har ikke noe valg. De må sat­se for ikke å tape mer tid. 

Gren­ser er ukla­re. Vi er nå i depar­te­men­tet May­enn i regio­nen Pays-de-Loire, så admi­ni­stra­tivt er vi ikke len­ger i Bre­tag­ne. Men kul­tu­relt er vi kan­skje i Bre­tag­ne, selv om det er en viss riva­li­se­ring mel­lom kyst-Bre­tag­ne og skogs-Bre­tag­ne. Jeg reg­ner det­te som er den sis­te etap­pen i Bre­tag­ne. Jeg star­ter med det sis­te “his­to­ris­ke” ølet fra Lance­l­ot. Jeg set­ter “his­to­ris­ke” i anfø­sels­tegn. For øle­ne er i seg selv ikke his­to­ris­ke, med de er laget for å hed­re per­soner eller hen­del­ser i den bre­tons­ke historien.

De røde luene var et bre­tonsk opp­rør i 1675 mot en skatt, en stem­pel­av­gift (egent­lig en skatt på en type papir som det var påbudt å bru­ke til man­ge retts­li­ge doku­men­ter) som ble inn­ført uten at den var ved­tatt av det bre­tons­ke par­la­men­tet. Som det ofte var, var det en eks­tra­skatt som kon­gen, den­ne gan­gen Louis (Lud­vik) XIV skrev ut for å finan­siere en av sine man­ge kri­ger. Det­te skul­le bidra til å finan­siere en krig mot Nederland.

Ølet Bon­nets Rou­ges er, det er fris­ten­de å si selv­føl­ge­lig, et rødt øl. Den røde luen har blitt et fri­hets­sym­bol. I 2013 kom et annet opp­rør mot en skatt, og igjen var man iført røde luer og kal­te seg Bon­nets Rou­ges. Det var et opp­rør mot en vei­skatt, bom­pen­ger som ble inn­ført for laste­bi­ler, som en miljø­skatt. Man­ge bom­sta­sjo­ner, med måle­ut­styr, ble øde­lagt — frans­ke demon­stran­ter plei­er ikke å nøye seg med slagord. 

Etter omtrent et år, ble den­ne avgif­ten truk­ket til­ba­ke. Øde­leg­gel­sen av bom­sta­sjo­ner påfør­te sta­ten stor utgif­ter, og før­te til at inn­tek­te­ne sank. Reg­nin­gen ender uan­sett hos inn­byg­ger­ne, slik den all­tid gjør.

Før vi for­la­ter Bre­tag­ne, kan vi ta med noen and­re typer drik­ke som pro­du­se­res i Bre­tag­ne. Cider er gjæ­ret eple­saft. Jeg har hel­ler ikke fun­net bre­tonsk cider i Nor­ge, så jeg hen­ter fram en beskri­vel­se fra et tid­li­ge­re år da Touren var i Bre­tag­ne. Cider lages som søt (Cid­re Doux), halv­tørr (Demi-Sec) og tørr (Cid­re Brut). Den er rela­tivt alko­hol­svak, i områ­det 3–5%. Jeg kjøp­te inn en del bre­tonsk cider (og øl) hos den bre­tons­ke butik­ken Che­mins-de-Bre­tag­ne i Paris, en butikk som dess­ver­re ikke fin­nes len­ger. Jeg holdt meg til deres anbefalinger.

Min førs­te cider var en Blanc de Pom­mes fra Val­lée de la Seiche. Det er en lys cider laget på én eple­sort. Den er fruk­tig og lett syr­lig og har 4% alko­hol. Pro­du­sen­ten anbe­fa­ler den­ne til Kir Bre­ton­ne. I Bre­tag­ne ser­ve­rer man også Kir Bre­ton, som er kir laget med cider i ste­det for hvit­vin, alt­så Crê­me de cas­sis og cider.

Min nes­te cider var en Fer­mi­er Cid­re de Bre­tag­ne, laget av Ber­trand Abra­ham. Når noe er mer­ket fer­mi­er betyr at det er laget på går­den. Det­te er en liten pro­du­sent, og etter det jeg kan se har de ikke egen nettside. 

Den tred­je ciderrn jeg kjøpt inn for den­ne anled­nin­gen var Cid­re de Fouesnant fra Manoir de Kin­kiz. Det­te er den mest tra­di­sjo­nel­le av de tre, og damen hos Che­mins-de-Bre­tag­ne advar­te om at ikke alle liker den. Der­for måt­te jeg selv­føl­ge­lig ha en flas­ke. Den mest male­ris­ke beskri­vel­sen av den­ne fant jeg på ratebeer.com (jeg har ikke bladd meg til­ba­ke til den beskrivelsen): 

Aro­ma of old 1950’s lino­le­um tile, fresh apples, dir­ty socks; like I just walked into an old farmer’s home to sit at the tab­le and hear his story. I can smell his flan­nel shirt, the duck in the oven, the fresh vege­tab­les. Tas­te is very eart­hy — fer­men­ted apple, cheese, sour apple skins. Wet finish. This is an excep­tio­nal cider, way out­side the norm, but fasci­na­ting to tas­te. There’s somet­hing new in eve­ry sip.”

Det lages også cider av pære, skjønt pro­du­sen­ten Val­lée de la Seiche (som også pro­du­se­rer det­te), skri­ver på sine nett­si­der at det er et mis­bruk av språ­ket å kal­le det­te « cid­re de poires ». De kal­le sin drikk gans­ke enkelt La Poire. Den sies å pas­se godt i en Kir, og damer skal like den­ne godt — fort­satt i føl­ge pro­du­sen­ten. Jeg har den­ne gang holdt meg til epler. Men det jeg tid­li­ge­re har smakt av pære­ci­der, eller hva man måt­te vel­ge å kal­le det, har vært litt for søtt etter min smak. Den mang­ler den syr­lig­het og der­med den frisk­het som vi fin­ner i epler.

I Bre­tag­ne har man også sin vari­ant av mjød, som de kal­ler chouch­en. Det er hon­ning og vann, som er gjæret.

I Bre­tag­ne gjør man også som sine kel­tis­ke brød­re litt len­ger vest, man lager whis­ky. Jeg har lurt litt på om det­te kun­ne være Mira­cu­lix hem­me­li­ge styrke­drå­per som gjør gal­ler­ne uover­vin­ne­li­ge. Men jeg kan ikke hus­ke å ha sett at han noen gang har brukt et destil­la­sjons­ap­pa­rat, så da er det nok noe annet de må ha drukket.

Det er tre whis­ky-destil­le­ri­er i Bre­tag­ne (av i alt syv i Frank­ri­ke). Det er Des Men­hirs, Glann Ar Mor og Waren­ham. Når jeg sjek­ker nå, fin­ner jeg bare opp­lys­nin­ger om den sis­te. Om fransk whis­ky var en ukjent ver­den for deg, så må jeg erkjen­ne at det var det for meg også. Jeg viss­te ikke noe om det­te før jeg begyn­te å lete etter bre­tonsk drik­ke til den­ne seri­en. Du kan lese mer om fransk whis­ky gene­relt på www.frenchwhisky.com.

Jeg kjøp­te en flas­ke Eddu Sil­ver fra Des Men­hirs hos Che­mins de Bre­tag­ne i Paris. (Dem butik­ken, som i noen år var min vik­tigs­te for­sy­nings­kil­de av bre­tons­ke pro­duk­ter, fin­nes dess­ver­re ikke len­ger.) I føl­ge damen i butik­ken var det den­ne som er refe­ran­sen når det gjel­der bre­tonsk whis­ky, og jeg valg­te å sto­le på hen­ne. Den er laget på bok­hve­te, som heter eddu på bre­tonsk, der­av navnet.

Ved førs­te sma­king ble jeg ikke spe­si­elt begeist­ret for den­ne whisky­en. Jeg har gjen­nom åre­ne smakt gans­ke man­ge typer whis­ky. Men det har først og fremst vært skotsk malt­whis­ky, litt irsk whiskey og noe japansk malt­whis­ky. Den­ne whisky­en er laget på bygg, og sær­lig den skots­ke kan ofte ha en utpre­get røyk­smak etter at mal­ten har blitt tør­ket med var­me fra torv. Den bre­tons­ke whisky­en er mer fruk­tig og har ingen røyk­smak, i alle fall har ikke Eddu det. Den sma­ker i alle fall gans­ke for­skjel­lig fra skotsk maltwhisky.

Jeg kom til at Eddu måt­te få en sjan­se til. Ved and­re gangs sma­king, noen dager etter den førs­te, had­de jeg ikke len­ger for­vent­ning om å få noe som min­net om skotsk malt­whis­ky. Da jeg smak­te Eddu uten forut­inn­tat­te refe­ran­ser, ble den et inter­es­sant og hyg­ge­lig bekjent­skap. Men jeg tror nok at jeg også i frem­ti­den vil vel­ge en skotsk malt­whis­ky når jeg måt­te få lyst på et glass whis­ky. Det mes­te av det­te er klip­pet inn fra en gang Tour de Fran­ce tid­li­ge­re var i Bre­tag­ne. Når sant skal sies: Jeg har ikke druk­ket noe mer av den frans­ke whisky­en siden den gang.

Tour de France 2021

Inn­led­ning — da er Tour det Fran­ce 2021 presentert

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Les vins du Tour de France 2021. 4. etappe: Redon — Fougères

Det ble mer dra­ma­tisk enn hva godt er i går. Star­ten på årets Tour de Fran­ce har blitt et blod­bad. Man vin­ner ikke Tour de Fran­ce i løpet av de førs­te etap­pe­ne. Men man kan tape touren. Noen er ute. Sam­men­lagt­kan­di­da­ter har tapt ver­di­full tid, og de har mis­tet ver­di­ful­le hjel­pe­re. Jeg håper ikke det fort­set­ter på den­ne måten. Den sis­te vel­ten var nok av den typen som fra tid til annen skjer i en spurt. Det er ikke lett å se hva som egent­lig skjer i en velt. Men det så ut til å være ryt­te­re som syk­let med høy risi­ko på vans­ke­li­ge, kan­skje for vans­ke­li­ge vei­er. Den vans­ke­li­ge og far­li­ge avslut­nin­gen kun­ne ha blitt enda far­li­ge­re om ikke så man­ge had­de blitt hek­tet av i tid­li­ge­re velt.Jack Haig og Robert Gesink er ute. Caleb Ewan er ute. Så langt jeg har sett har han bruk­ket krave­ben. Han kom dess­uten ikke til mål, og da kan han uan­sett ikke star­te på nes­te etap­pe. Når jeg skri­ver det­te fer­dig, har vi ikke over­sikt over hvor man­ge av ryt­ter­ne som har blitt så ska­det at de ikke stil­ler til start i dag. Den sis­te mel­din­gen jeg så var at ver­ken Geraint Tho­mas eller Pro­miz Rog­lic had­de noen brudd, og for­hå­pent­lig­vis star­ter i dag. 

I dag er det nok en flat etap­pe, den­ne gang på “bare” 150,4 km. Avslut­ni­gen ser ikke like vans­ke­lig ut som den i går, så vi får håpe at det ikke blir fle­re mons­ter­velt. I omta­len på Tour de Fran­ces nett­si­der, står det at det er noen kuper­te områ­der gjen­nom en skog hvor noen kan for­sø­ke å stik­ke av, og det er områ­der som kan være vind­ut­satt. Men mest sann­syn­lig går det mot et spurt­opp­gjør. For­hå­pent­lig­vis mind­re dra­ma­tisk enn det vi så i går. 

Vi er fort­satt i Bre­tag­ne. Her­tug­in­ne Anne, Duches­se Anne, var her­tug­in­ne i her­tug­døm­met Bre­tag­ne. Hun var født i Nan­tes i 1477, dat­ter av Fran­cis II, her­tug av Bre­tag­ne. Han var den sis­te mann i arve­rek­ken i adels­fa­mi­li­en Mont­fort, og ved hans død i 1488 over­tok Anne, som da var 11 år, som regje­ren­de her­tug­in­ne. Hun over­tok også en del and­re adels­tit­ler med til­hø­ren­de områder. 

Her var det dynas­tisk spill. Året etter at hun var blitt her­tug­in­ne gif­tet hun seg, eller sna­re­re ble gif­tet bort til den øster­riks­ke kei­se­ren Maxi­mi­li­an I. Hen­nes far had­de tid­li­ge­re lovet hen­ne bort til man­ge prin­ser, i for­søk på å ska­pe poli­tis­ke allianser.

Den frans­ke kon­gen Char­les VIII så det­te som en trus­sel, da hans rike lå mel­lom Bre­tag­ne og og det habs­bur­gers­ke Øster­rike (som den gang var en stor­makt). Han gikk til mili­tært angrep på Øster­rike, og tvang Anne til å fra­si seg sitt ekte­skap. I 1491 gif­tet hun seg med den frans­ke kon­gen Char­les VIII. Hva paven og annen geis­t­e­lig­het had­de å si til slikt i det katols­ke Euro­pa, vet jeg ikke noe om. 

Man må kun­ne si at det­te var en gans­ke vold­som kur­ti­se fra Car­les VII­Is side. Men Anne og Char­les gif­tet seg i 1491. Den da 14 år gam­le Anne var ikke glad for det­te arran­ger­te ekte­ska­pet. Ingen av deres barn over­lev­de sin tid­li­ge barn­dom. Da Char­les VIII døde i 1498 had­de de ingen arvin­ger, og tro­nen gikk vide­re til Char­les VII­Is fet­ter Louis (Lud­vik) XII. Anne gif­tet seg da med Louis. Mine kil­der sier at hun “måt­te gif­te seg”, men ikke på den måten man­ge “måt­te” gif­te seg om vi går noen år til­ba­ke da til­gan­gen til pre­ven­sjon var vans­ke­li­ge­re, abort var ulov­lig og det var skam­fullt å være ens­lig mor med en “laus­unge”. Hun måt­te gif­te seg for å sik­re alli­an­sen mel­lom Frank­ri­ke og Bretagne.

Man­ge har roman­tis­ke fore­stil­lin­ger om hvor­dan det er eller var å være prin­ses­se. De had­de det sik­kert bed­re enn de fles­te and­re jen­ter for noen hund­re år siden. På bak­side­teks­ten til boken “Kon­ge­li­ge bryl­lups­net­ter” beskri­ver de prin­sess­rol­len som nær­mest å være poli­tisk skille­mynt i stats­an­lig­gen­der. De skul­le bli gif­tet bort til den rik­ti­ge kon­gen eller prin­sen, for å sik­re dynas­tis­ke rela­sjo­ner. Ofte had­de de bare sett et male­ri av den de skul­le gif­te seg meg. Da Anne gif­tet seg med kei­ser Maxi­mi­lan i 1489, ble hun gift ved sted­for­tre­der, uten at jeg kjen­ner detal­je­ne rundt det­te. Det er ikke så mye roman­tikk i det. De måt­te rei­se til sin til­kom­ne, og ble væren­de i et frem­med mil­jø. Prin­se­ne og kon­ge­ne fikk i det mins­te bo “hjem­me”, og had­de nok også en del and­re de kun­ne hyg­ge seg med.

Prin­ses­se­nes vik­tigs­te opp­ga­ve var å føde søn­ner — mann­li­ge tron­ar­vin­ger. Bryl­lups­nat­ten, og ekte­ska­pe­ts “full­byr­del­se” var et vik­tig stats­an­lig­gen­de som ble nøye over­vå­ket. Det var ikke mye pri­vat­li­vets fred, og noen og enhver kun­ne få pre­sta­sjons­angst i en slik set­ting. Hvis de ikke fikk søn­ner eller ikke barn i det hele tatt, var det selv­føl­ge­lig dronningens/prinsessens feil. At kongen/prinsen var ute av stand til å få barn, synes å ha vært en frem­med tanke.

Anne gjor­de på sin måte en bemer­kel­ses­ver­dig kar­rie­re. Hun var regje­ren­de her­tug­in­ne i Bre­tag­ne, kei­ser­in­ne i Øster­rike, to gan­ger dron­ning av Frank­ri­ke. Euro­pa var stort sett i krig hele tiden, og under en ita­li­ensk krig (lan­det Ita­lia fan­tes ikke den gan­gen) var hun også en peri­ode dron­ning av Napo­li og her­tug­in­ne av Mila­no. Anne døde av nyre­svikt bare 38 år gam­mel. Hun etter­lot seg døt­re, men ingen søn­ner. Døt­re­ne kun­ne arve her­tug­tit­te­len i Bre­tag­ne, men ikke den frans­ke kro­nen- De dynas­tis­ke intri­ge­ne etter hen­nes og sene­re Louis XIIs død, går jeg ikke nær­me­re inn på.

Anne kjem­pet for Bre­tag­nes uav­hen­gig­het fra Frank­ri­ke. Det­te har gitt hen­ne en helte­sta­tus i Bre­tag­ne. Lance­l­ot har hed­ret hen­ne med ikke mind­re enn fire øl.

Den førs­te, som er til­gjen­ge­lig hele året er det som heter Duches­se Anne Trip­le. Det er en trip­pel, som en en lys, bel­gisk øltype. Det er ofte gans­ke sterkt, det­te hol­der 7,5%. Et av de kjen­te bel­gis­ke trip­pel-øle­ne er West­mal­le Trip­le, som på sin måte er et risi­ka­belt øl å drik­ke. Det er vel­sma­ken­de og lett­drik­ke­lig, men hol­der 9,5%, som er omtrent det dob­belte av vår pils. Man kan lett kom­me til å drik­ke for mye av den.

De lager også en La Duches­se Anne Trip­le Hops. Det er også en trip­le, men med mer hum­le (hops). Den skal etter beskri­vel­sen ha en smak av sitrus (agru­mes).

Jeg har så langt ikke smakt det­te ølet, men jeg vil for­sø­ke å fin­ne det.

Lance­l­ot pro­du­se­rer også to sesong­ut­ga­ver av Duches­se Anne. En høst­ut­ga­ve, Duches­se Anne d’Automne, som er et gyl­lent amber­øl, smak­satt med kas­tan­je. Som nav­net sier, er det­te et øl som bare er til­gjen­ge­lig om høs­ten. Da korona­pan­de­mi­en for­skjøv Tour de Fran­ce til høs­ten i 2020, kun­ne det­te ølet ha pas­set — hvis Touren da had­de vært inn­om Bretagne.

De har også hed­ret Duches­se Anne med et jule­øl, La Duches­se Anne de Noël, som er et rødt øl — en far­ge som pas­ser godt til jul. Men vi er omtrent så langt fra jule­se­son­gen som vi kan kom­me. Siden begyn­nel­sen av 1980-tal­let har min jule­ka­len­der vært en kas­se jule­øl. Den gang kom ølet i kas­ser á 24 flas­ker, og de var som skapt for jule­ka­len­de­re. Det var lite å vel­ge blant. Stort sett var det en kas­se Ring­nes jule­øl, hvor jeg byt­tet ut noen flas­ker med øl fra and­re bryg­ge­ri­er når de ble tilgjengelige. 

Nå er det fle­re hund­re jule­øl på det nors­ke mar­ke­det. Ølet sel­ges stort sett ikke i sli­ke kas­ser, men jeg sik­ret meg Vin­mono­po­lets jule­kar­tong, en papp­eske med 24 gave­es­ker, før avholds­mo­ra­lis­te­ne fikk stan­set sal­get av dem som ulov­lig rekla­me. Jeg skul­le gjer­ne hatt en La Duches­se Anne de Noël i min jule­ka­len­der, men jeg plei­er ikke å være i Frank­ri­ke ved jule­ti­der. Og Vin­mono­po­let har ikke det ølet.

Anne knyt­tet til seg en krets av poe­ter og kom­po­nis­ter, og var en kunst­me­sén. En av de hun knyt­tet til seg var den flams­ke kom­po­nis­ten Johan­nes Ockeg­hem. Jeg avslut­ter den­ne omta­len av Duches­se Anne med hans Requiem. Hele requiemet er på ca 30 minut­ter, men lytt i alle fall til en del, for å høre litt renessansemusikk.

Tour de France 2021

Inn­led­ning — da er Tour det Fran­ce 2021 presentert

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Les vins du Tour de France 2021. 3. etappe: Lorient — Pontivy

I går var det hel­dig­vis bare selve syk­lin­gen som spek­ta­ku­lør, ikke sto­re velt. Mathieu Van der Poels sei­er på gårs­da­gens etap­pe var vir­ke­lig spektakulær. 

Ende­lig kom­mer det en gans­ke flat etap­pe på 182,9 km, hvor spur­ter­ne får sin førs­te mulig­het i årets Tour. Etap­pen er litt små­kupert, selv om den beteg­nes som flat. Men den avslut­ter ned­over og der­et­ter flatt, så her går det anta­ge­lig­vis mot et spurtoppgjør. 

Vi er fort­satt i Bre­tag­ne. Jeg fort­set­ter med øl fra Lance­l­ot, bre­tonsk kul­tur og litt til. Jeg star­ter med ølet Telenn Du. Det betyr svart har­pe. Jeg kan ikke bre­tonsk, men har for­stått det slik at Telenn er har­pe, og da må du være svart. 

Opp­rin­ne­lig var det en svart har­pe på eti­ket­ten til det­te ølet. Men de fikk pro­ble­mer med Guin­ness, som har en har­pe i sin logo. Der­for drop­pet de har­pen i logo­en, men ikke i navnet.

Det er et brunt øl, laget på bok­hve­te. Bok­hve­te er, til tross for nav­net, bota­nisk sett ikke et korn men en nøtt. På fransk kal­les det sar­ra­sin eller blé noir (svart­hve­te). På bre­tonsk heter det gwi­nizh-du.

Bok­hve­te vokser gjer­ne ste­der hvor det er dår­lig jord og mye regn. Det har vært sagt fra bre­tonsk hold at det­te pas­ser godt i Bre­tag­ne, for er det noe de har mer enn nok av, så er det dår­lig jord og regnvær.

Bok­hve­te bru­kes i en mat­rett jeg for­bin­der med Bre­tag­ne: Galet­te. Det er en panne­kake som van­lig­vis lages uten suk­ker, og som fyl­les med f.eks. ost og skin­ke — gjer­ne med et speil­egg, sopp, osv. Emmentah­ler, det vi kal­ler sveit­ser­ost synes å være den mest popu­læ­re osten til det­te. På bre­tonsk heter den Krampouezhenn gwi­nizh du. Jeg plei­er å spi­se det­te på et crê­pe­rie, alt­så en panne­kake­res­tau­rant på Place de la Come­die i Montpel­li­er. Vi spi­ser gjer­ne lunsj her når vi er på en bytur. Det er ikke en bre­tonsk res­tau­rant, i alle fal­le kal­ler den seg ikke det, men galet­te på bre­tonsk vis utgjør en stor del av meny­en. Og man kan spi­se en søt panne­kake, crê­pe, med bær, sjo­ko­la­de, is osv til dessert.

Da jeg søk­te etter mer infor­ma­sjon om bre­tonsk galet­te, fikk jeg inn­trykk av at det også kun­ne omfat­te søte panne­ka­ker og en del and­re kaker. Men jeg for­bin­der det med den ikke-søte panne­ka­ken. Bre­tonsk galet­te ser­ve­res ofte med et annet typisk drik­ke fra Bre­tag­ne: Cider, som jeg skal kom­me til­ba­ke til.

Jeg kom­mer ikke unna Alan Sti­vel når jeg er i Bre­tag­ne. Han har en stor del av æren for å ha brakt tra­di­sjo­nell bre­tonsk musikk og ikke minst den bretonske/keltiske har­pen fram i lyset. Jeg fant ikke noe musikk med ham som heter Telenn Du, alt­så svart har­pe. Jeg fant en som heter Telenn Gvad, som også må være en slags har­pe. Men jeg vel­ger her en instru­men­tal med kel­tisk harpe.

Frank­ri­ke har hatt en vel­dig sen­tra­lis­tisk språk­po­li­tikk, hvor pari­ser­fransk len­ge var den enes­te aksep­ter­te språk­for­men. Det var len­ge for­budt å snak­ke bre­tonsk i man­ge sam­men­hen­ger. Jeg mener å hus­ke fra et radio­pro­gram om Bre­tag­ne for vel­dig man­ge år siden, at man kun­ne fin­ne føl­gen­de opp­slag på sko­ler i Bre­tag­ne: “For­budt å spyt­te på gul­vet og å snak­ke bre­tonsk”. Det er ikke man­ge som snak­ker bre­tonsk i dag, men Alan Sti­vell er en av dem som har arbei­det for å revi­ta­li­se­re det bre­tons­ke språ­ket. I dag er dia­lek­ter og uli­ke mino­ri­tets­språk som bre­tonsk, bas­kisk, cata­lan, occi­tansk m.m. aksep­tert i mye stør­re grad enn tid­li­ge­re. Men man bru­ker fort­satt “riks­fransk” når man opp­trer offent­lig , som i radio og TV, i par­la­men­tet osv. 

Den førs­te pla­ten jeg hør­te med Alan Sti­vell var live­pla­ten “À l’Olym­pia” som kom i 1972. Når jeg i uli­ke sam­men­hen­ger ser til­ba­ke på pla­ter jeg hus­ker sær­lig godt fra min ung­doms­tid, blir jeg for­und­ret over hvor tid­lig de ble utgitt og hvor ung jeg var. Jeg var 17 år da Alan Sti­vell À l’Olym­pia ble utgitt, og det er ikke det jeg ten­ker på som typisk ung­doms­mu­sikk. Men nok om det. Jeg hør­te på det­te og gans­ke mye annen musikk som ikke var den mest populære.

På den pla­ten syn­ger Alan Sti­vell på bre­tonsk og engelsk, men ikke på fransk. Et eksem­pel er Telenn Gvad, som han kom­bi­ne­rer med en kjent sang fra det irs­ke opp­rø­ret mot Eng­land: Fog­gy Dew. Jeg antar at Alan Sti­vell som bre­to­ner i oppo­si­sjon til den frans­ke domi­nan­sen, kjen­te seg igjen i de kel­tis­ke ire­nes opp­rør mot det engels­ke herre­fol­ket. Jeg lar meg fal­le for fris­tel­sen til å ta med den også.

På 1970-tal­let var fransk­menns uvil­je mot engelsk mye ster­ke­re enn den er nå. Jeg har tol­ket Alan Sti­vells språk­valg på den­ne pla­ten som en pro­test mot frans­ke språk­po­li­tikk — uten at jeg har noe vel­dig solid grunn­lag for den­ne anta­gel­sen. Jeg får leg­ge til at fransk­menns engelsk­kunn­ska­per også var mye dår­li­ge­re på 1970-tal­let enn den er i dag. I dag opp­le­ver jeg at man­ge er nes­ten frust­re­ren­de opp­tatt av å snak­ke engelsk. Når jeg snak­ker min ikke helt gode fransk, hører de straks at jeg ikke er fransk, og sva­rer ofte på engelsk — selv om deres engelsk er dår­li­ge­re enn min fransk. Jeg had­de en gang en mer­ke­lig sam­ta­le med en per­son i sik­ker­hets­kon­trol­len på fly­plas­sen i Mar­seil­le. Jeg snak­ket fransk, og man­nen i sik­ker­hets­kon­trol­len sa at jeg godt kun­ne snak­ke engelsk. “Je dois prac­ti­quer mon Fran­cais”, sa jeg. “But I have to prac­ti­se my Eng­lish”, svar­te han. Så jeg snak­ket fransk til ham, og han snak­ket engelsk til meg. 

Jeg vil også trek­ke fram et annet min­ne som Alan Sti­vell er den del av. Da min dat­ter var liten var det to pla­ter hun lik­te å høre som “god natt musikk” når hun skul­le sove. Den ene var en instru­men­tal­pla­te med Alan Sti­vell hvor han spil­te har­pe. Den and­re var Char­lie Haden & Pat Met­henys Beyond the Missou­ri Sky. Jeg tok det som en tid­lig utvik­let, god musikk­smak. Selv om det ikke har noe med Bre­tag­ne å gjø­re, tar jeg med “Our Spa­nish Love Song” fra den platen.

Tour de France 2021

Inn­led­ning — da er Tour det Fran­ce 2021 presentert

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Les vins du Tour de France 2021. 2. etappe: Perros-Guirec — Mûr-de-Bretagne

Så er vi i gang. Velt og dra­ma­tikk er en del av syk­kel­spor­ten. Førs­te etap­pen i en grand tour er all­tid ner­vøs. Men vi tren­ger ikke klø­ne­te til­skue­re som vil hil­se hjem til gans­ke sik­kert ikke sær­lig stol­te beste­for­eld­re. Slikt bør ikke få øde­leg­ge rit­tet. Den and­re var nok en mer nor­mal velt. Syk­kel­ryt­te­re er noen gale tøf­fin­ger. Marc Soler fikk brudd i beg­ge albu­er i den førs­te vel­ten, og star­ter av gans­ke åpen­ba­re grun­ner ikke i dag. Men han syk­let til mål. Amund Grøn­dahl Jan­sen er ikke alvor­lig ska­det, i alle fall ikke det som syk­lis­ter reg­ner for alvor­lig ska­det, og fortsetter. 

Touren fort­set­ter med nok en kupert etap­pe i Bre­tag­ne, også den­ne med avslut­ning på top­pen av en tredje­ka­te­go­ri stig­ning. Dagens etap­pe er gans­ke lik gårs­da­gens, og de som hev­det seg i går vil nok kun­ne hev­de seg også i dag. 

Førs­te gang jeg var i Bre­tag­ne var i 1994. Jeg skul­le på en kon­fe­ran­se i Paris i juli, som på utmer­ket vis lot seg kom­bi­ne­re med en tre ukers ferie i Frank­ri­ke. Den førs­te uken lei­de vi en lei­lig­het i dagens start­by, Per­ros-Gui­rec. Det var mens det var fot­ball-VM i USA. Jeg er ikke vel­dig opp­tatt av fot­ball. Men jeg had­de fått med meg at Nor­ge skul­le spil­le en vik­tig kamp mot Irland. Jeg så ikke kam­pen. Men ikke langt fra vår lei­lig­het bod­de det en gjeng irer i telt. De fulg­te åpen­bart med på kam­pen, og vi for­sto at jo mer jubel det kom fra det tel­tet, desto dår­li­ge­re gikk det for Nor­ge. Nor­ge tap­te den kampen. 

En av mine kil­der til kunn­skap om uli­ke ste­der i Frank­ri­ke, er maga­si­net Detours en Fran­ce. her er en artik­kel om lands­byen Ploumanac’h i kom­mu­nen Per­ros-Gui­rec: Ploumanac’h, un des plus beaux vil­la­ges de Bre­tag­ne. Hvis du ikke leser fransk, kan du i alle fall se noen fine bil­der fra stedet.

Per­ros-Gui­rec er et områ­de med mye lunde­fugl. Eller det var i alle fall det. Det er ikke usann­syn­lig at bestan­den av lunde­fugl har gått kraf­tig til­ba­ke her også, slik den har gjort i Nor­ge. Jeg er ikke opp­da­tert om dette.

Jeg vel­ger å for­tel­le litt bre­tonsk his­to­rie og noen bre­tons­ke myter gjen­nom Lance­l­ots øl.

Røys­kat­ten er et sym­bol for Bre­tag­ne. Conan Méria­dec var en bre­tonsk leder og skal iføl­ge myte­ne ha vært han som grunn­la Bre­tag­ne. Tid­fes­tin­gen vir­ker usik­ker, slik det så ofte er med myter. Han er omtalt i skrif­ter fra 1000- og 1100-tal­let. Skjønt date­rin­gen for noen av dis­se skrif­te­ne er omdiskutert.

Under en jakt opp­da­get Conan Méria­dec en hvit røys­katt ved bred­den av en bekk. Den fant ikke en vei for å kom­me unna gjør­men. Den gikk da rett mot jege­ren, for ikke å skit­ne til den fine, hvi­te pel­sen. Det­te har gitt opp­ha­vet til den bre­tons­ke devisen:

Hel­ler døden enn å skit­ne seg til.

Bryg­ge­ri­et Lance­l­ot, som vi vil kom­me inn­om fle­re gan­ger, har laget et øl som hed­rer røys­kat­ten. Det er selv­føl­ge­lig et hvit­øl: Blan­che Her­mine.

De har også lan­sert en Blan­che Her­mine IPA. Det­te ølet har jeg ikke smakt, så jeg mener ikke noe om det­te ølet. Det er fle­re som har lan­sert det som må være en hybrid mel­lom hvitt hevete­øl og IPA, og jeg her ikke sik­ker på om jeg til nå har smakt noen slike.

Tour de France 2021

Inn­led­ning — da er Tour det Fran­ce 2021 presentert

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Les vins du Tour de France 2021. 1 etappe Brest — Landerneau

Så er vi igjen klar for årets Tour de Fran­ce. Rit­tet gjen­nom­fø­res nå til nor­mal tid, om sommeren. 

Åpnings­etap­pen er en 197,8 km kupert etap­pe. Det er seks kate­go­ri­ser­te stig­nin­ger. Fire fjer­de­ka­te­go­ri og to tredje­ka­te­go­ri. Og det er kan­skje et par til som kun­ne ha vært kate­go­ri­sert på de sam­me nivå­ene. Etap­pen avslut­ter opp en tredje­ka­te­go­ri. Det er ikke de sto­re kla­tere­ut­ford­rin­ge­ne. Had­de etap­pen kom­met sene­re i rit­tet, vil­le jeg ha tenkt at det er en typisk brudd­e­tap­pe. Men et brudd får nep­pe går på førs­te etap­pe. Det er ikke en etap­pe for spur­ter­ne. Jeg vil tro at det er en etap­pe som kan pas­se for typis­ke klas­si­ker­ryt­te­re. Kan­skje er det en etap­pe som kan pas­se f.eks. Juli­an Alap­hi­lip­pe og Pri­moz Roglic. 

Da jeg var i Brest for to år siden, had­de hotel­let jeg bod­de på valgt en syk­kel som bord for sine turistbrosjyrer.

This image has an empty alt attribute; its file name is S2019-08-0043-Brest-1024x733.jpg

Bre­tag­ne er et fjell­om­rå­de, i den for­stand at det er områ­de på fjell, men det er ikke noe høye fjell. Det er mer kanu­ser og åsryg­ger, som utgjør Mas­sif Armo­ri­can. Vi kan se på det­te geo­lo­gis­ke kartet.

This image has an empty alt attribute; its file name is Massif_Armorican-1-1024x775.png

Her er det man­ge for­kast­nin­ger som går i øst-vest ret­ning. Her kan man syk­le uten å møte sær­lig sto­re utford­rin­ger. Men Tour de Fran­ce hand­ler ikke om å fin­ne ruter uten sær­li­ge utford­rin­ger — det er mer for 3/4‑gamle turl­syk­lis­ter som meg. I nord-syd ret­ning går det mer opp og ned. Topo­gra­fisk kan Bre­tag­ne min­ne litt om Øst­mar­ka i Oslo, hvor det er gans­ke flatt om man hol­der seg langs for­kast­nin­ge­ne, men gans­ke kupert om man beve­ger seg på tvers av dem. Det er nok ingen til­fel­dig­het at etap­per i Bre­tag­ne plei­er å gå på tvers av dis­se forkastningene.

Jeg avslut­tet fjor­årets omta­le av Tour de Fran­ce med det som nær­mest har blitt Bre­tag­nes uof­fi­si­el­le nasjo­nal­sang, Tri Mar­to­lod, her frem­ført av Alan Sti­vell. San­gen hand­ler om tre sjø­menn som møter en ung, vak­ker dame, og om at de møter hen­ne igjen i en annen havn. Jeg base­rer meg her på en over­set­tel­se fra bre­tonsk til fransk, og jeg vil ikke være vel­dig detal­jert om teksten. 

Men vi må fin­ne drik­ke. Jeg tar sjan­sen på å gjen­ta det jeg skrev da etap­pe­ne ble pre­sen­tert i okto­ber 2020. 

This image has an empty alt attribute; its file name is Miraculix.jpg

En av de mest kjen­te drik­ke­ne fra Bre­tag­ne, som ingen helt har klart å loka­li­se­re geo­gra­fisk, er anta­ge­lig­vis Mira­cu­lix’ styrke­drå­per. Obe­lix falt som kjent oppi gry­ten som liten, og har livs­va­rig virk­ning. Det er den­ne drik­ken som gjør at romer­ne ald­ri kla­rer å over­vin­ne Aste­rix og Obe­lix. Men om noen av syk­lis­te­ne skul­le få tak i den, vil det være doping. Det­te kun­ne vi lese om i Aste­rix og de olym­pis­ke leker. Det årets olym­pis­ke leker må ha vært det førs­te sto­re idretts­ar­ran­ge­men­tet hvor det ble gjen­nom­ført dopingkontroll.

Om jeg har for­stått kel­tisk his­to­rie rett, noe jeg ikke garan­te­rer at jeg har, domi­ner­te kel­tis­ke folk det mes­te av Det euro­pe­is­ke kon­ti­nen­tet før ca år 200 før vår tids­reg­ning. Rundt år 200 inva­der­te de De bri­tis­ke øyer og Irland. Nye folke­grup­per, ang­ler­ne og saxer­ne inva­der­te øyene, og det kel­tis­ke fol­ket ble for­trengt til det som nå er Skot­land og Irland. Det var en del av dis­se som igjen krys­set kana­len til Bre­tag­ne, og noen reis­te Gali­cia i Nord­vest-Spa­nia. Det er mye uklar­he­ter rundt kel­t­er­nes his­to­rie, og jeg skal ikke gå ned i detal­jer. Men det ser ut til at den bre­tons­ke befolk­nin­gen kom fra De bri­tis­ke øyer til dagens Bretagne.

I dag er det fris­ten­de å star­te med des­ser­ten: Kaken Paris-Brest. Det er en vann­bak­kels med med en sjokolade/nøttekrem (pra­line). Den er for­met som et (sykkel)hjul, og ble laget førs­te gang i 1910 av kon­di­to­ren Louis Durand, som arbei­det på slot­tet Mai­sons-Laf­fit­te, nord for Paris. Kaken ble laget på bestil­ling fra Pier­re Gif­fard, for å fei­re syk­kel­rit­tet Paris-Brest, som han had­de tatt ini­tia­tiv til i 1891. Det var et syk­kel­ritt som gikk fra Paris til Brest og til­ba­ke til Paris, opp­rin­ne­lig på 1200 km. Det ble sis­te gang arran­gert i 1951. Men kaken får man fort­satt tak i.

Når vi er i det­te områ­det får vi hol­de oss til kel­tisk drik­ke, først og fremst cider og øl. Det bryg­ges en del inter­es­sant og godt øl i Bre­tag­ne. Nå har det blitt slik at det bryg­ges øl så man­ge ste­der. Vi har en del nasjo­na­le og regio­na­le øltra­di­sjo­ner. Men geo­gra­fi betyr ikke like mye ved ølbryg­ging som ved vin­pro­duk­sjon. Hoved­in­gre­di­en­se­ne i øl er korn, som oftetst bygg og hum­le. Beg­ge deler dyr­kes i dag ofte and­re ste­der enn der ølet bryg­ges. Man­ge bryg­ge­ri­er kjø­per fer­dig malt fra and­re. Blan­dings­forohl­det mel­lom dis­se, alt­så opp­skrif­ten, betyr en del. Noen bru­ker uli­ke urter og and­re smaks­til­set­nin­ger Uli­ke gjær­ty­per betyr også mye for hvor hvor­dan ølet blir. Men lite av det­te gjør ølet steds­bun­det. Det som gjer­ne gir geo­gra­fisk bestem­te varia­sjo­ner, er vannkvaliteten. 

Om jeg skal være ærlig, så blir det gans­ke mye av det sam­me fra uli­ke mikro­bryg­ge­ri­er. Det er ikke uten grunn at Vin­mono­po­let har begynt å sor­te­re øl i sine hyl­ler etter øltype, ikke etter opp­rin­nel­ses­land. De fes­te bryg­ge­ri­ene bryg­ger vari­an­ter av IPA (som opp­rin­ne­lig er en engelsk øltype), og and­re typer som går igjen hos man­ge. Det er hel­ler ikke slik at smått all­tid er godt. Det er ikke uten grunn at de mikro­bryg­ge­ri­ene som har vokst seg såpass sto­re at de ikke len­ger kan kal­les mikro­bryg­ge­ri­er, er de som har blitt sto­re. Noe har å gjø­re med at de star­tet tid­lig, noe med mar­keds­fø­ring og selv­sagt mye med kvalitet.

Den and­re kjen­te drik­ken fra Bre­tag­ne er cider, som er gjæ­ret eple­saft. Den fin­nes som tørr (Cid­re Brut), halv­tørr (Demi-Sec) og søt (Cid­re Doux). Cider er van­lig­vis gans­ke alko­hol­svak, typisk 3–5%. Jeg må erkjen­ne at jeg så langt ikke har lært meg å like cider. Jeg har kjøpt inn og prøve­smakt en del bre­tonsk cider når Tour de Fran­ce tid­li­ge­re har vært i Bre­tag­ne, fra vel­dig rus­tikk til gans­ke kom­mer­si­ell i sti­len. Fort­satt er ikke cider blant mine favo­ritt­drik­ker, og jeg har ikke noe godt grunn­lag for å utta­le meg om uli­ke typer. Jeg har tenkt å gi cider en ny sjan­se. Når det lar seg gjø­re å rei­se til Frank­ri­ke igjen, skal jeg se om jeg får tak i bre­tonsk cider. Men det har ikke blitt noe tur før årets Tour de Fran­ce star­ter. Jeg har ikke vært i Frank­ri­ke siden febru­ar 2020. 

Det blir mest om øl så len­ge vi er i Bre­tag­ne. Hvis man skal lete etter fransk øl, må man lære seg ordet bras­se­rie. Det bru­kes i dag ofte som beteg­nel­se på en type res­tau­rant. Men det er det frans­ke ordet for bryg­ge­ri. Hvis jeg har for­stått det rett, var det folk som reis­te fra Alsa­ce til Paris som åpnet bras­se­ri­er, som var det vi i dag vil kal­le en bryg­geri­pu­ber, eller til­sva­ren­de. De bryg­get øl og ser­ver­te mat. Det elds­te bras­se­ri­et i Paris er den alsacis­ke res­tau­ran­ten Bras­se­rie Bofin­ger, et sted det er verdt å besø­ke av man­ge grun­ner. Det lig­ger i nær­he­ten av Bastille.

This image has an empty alt attribute; its file name is S2016-03-0892-1024x768.jpg
Bras­se­rie Bofinger

En av mine kil­der til fransk øl er en fransk nett­bu­tikk, Saveur Biè­re, som ikke leve­rer til Nor­ge, men som leve­rer til vår adres­se i Frank­ri­ke, en lokal ølbu­tikk i nær­he­ten av der vi har lei­lig­het og i noen grad et fransk super­mar­ked med gans­ke godt utvalg av øl. Noe fin­ner jeg på res­tau­ran­ter. I til­legg leter jeg opp infor­ma­sjon i lit­te­ra­tu­ren og på nett. Det var en butikk i Paris som solg­te bre­tons­ke mat­va­rer og bre­tonsk drik­ke. Jeg var ofte inn­om her hvis jeg var i Paris, noe jeg van­lig­vis er minst en gang i året. De åre­ne Tour de Fran­ce var inn­om Bre­tag­ne plei­de jeg å ta en tur inn­om den­ne butik­ken for å kjø­pe bre­tonsk drik­ke. Dess­ver­re har den butik­ken for­svun­net, så en kil­de til bre­tonsk drik­ke har tør­ket inn.

Først på 1980-tal­let begyn­te det å kom­me nye bryg­ge­ri­er i Bre­tag­ne. Også her har det kom­met man­ge mikro­bryg­ge­ri­et. Mikro­bryg­ge­ri­er har stort sett ikke dis­tri­bu­sjon uten­for sitt loka­l­om­rå­de, hvil­ket gjør dem vans­ke­li­ge å få tak i. Jeg har fun­net fire bryg­ge­ri­er i eller i gans­ke umid­del­bar nær­het av start­byen Brest. Men jeg har ikke hatt mulig­het til å sma­ke deres øl.

This image has an empty alt attribute; its file name is 2035837103.jpg

Ordet biè­re ser ut til å ha hatt en litt krong­le­te vei inn i det frans­ke språ­ket. Min frans­ke Larous­se Dic­tionn­ai­re Éty­mo­lo­gi­que sier at det kom­mer fra det neder­lands­ke bier, som man­ge av oss gjen­kjen­ner som det tys­ke ordet Bier. Men når det sam­me ordet fin­nes på engelsk er Oxford Dic­tio­na­ry ofte bed­re på ety­mo­lo­gi. I føl­ge den­ne har ordet også i engelsk kom­met inn fra vest-ger­mansk, alt­så tysk og neder­landsk. Men det ger­mans­ke ordet er basert på det latins­ke biber, som betyr en drink. Det kom­mer igjen fra det latins­ke bibe­re, som betyr å drik­ke. Så det latins­ke ordet har kom­met inn i fransk via ger­mans­ke språk.

This image has an empty alt attribute; its file name is 2916579087.jpg

Men til­ba­ke til Bre­tag­ne og øl. Min vik­tigs­te kil­de til kunn­skap om øl fra Bre­tag­ne er boken Deux sièc­les de biè­res en Bre­tag­ne, i til­legg til infor­ma­sjon jeg har fun­net på net­tet og noen smaks­prø­ver. Boken ser fort­satt ut til å være til­gjen­ge­lig hos fransk Ama­zon. Men det ser bare ut til å være bruk­te eksemp­la­rer som sel­ges gans­ke dyrt, ca 25€. Boken er fra 2007, og det har sik­kert skjedd en del siden den gan­gen. Jeg synes ikke den er verdt 25€ — og den kos­tet ikke så mye den gang jeg kjøp­te den.

Det sies at det førs­te bryg­ge­ri­et ble etab­lert i Bre­tag­ne i 1624. Det var en ire som star­tet det­te bryg­ge­ri­et. Det­te gjør at brygge­tra­di­sjo­nen ble en annen enn i Alsa­ce og Lyon, hvor de førs­te bryg­ge­ri­ene ble star­tet av folk fra Tysk­land. Leg­ger vi til fransk Flan­dern hvor det er en flamsk brygge­tra­di­sjon, har vi røt­te­ne til uli­ke frans­ke øltradisjoner. 

På begyn­nel­sen av 1800-tal­let voks­te det fram man­ge bryg­ge­ri­er. Men som i så man­ge and­re land ble bryg­ge­ri­ene indu­stria­li­sert og ølet stan­dar­di­sert fra slut­ten av 1800-tal­let. Man­ge av bryg­ge­ri­ene steng­te under førs­te ver­dens­krig og åpnet ikke igjen etter freden.

På slut­ten av 1900-tal­let fikk mer tra­di­sjo­nelt øl sin renes­san­se. I Bre­tag­ne har utvik­lin­gen av ølbryg­ging falt sam­men med bre­tonsk nasjo­na­lis­me og revi­ta­li­se­ring av bre­tonsk kul­tur gene­relt. Pio­ne­re­ne blant ølbryg­ger­ne fikk dra­hjelp av den gry­en­de bre­tons­ke nasjo­na­lis­men, og folk kjøp­te gjer­ne bre­tonsk øl — selv om bryg­ger­ne ennå ikke had­de lært hånd­ver­ket ordent­lig. Det førs­te nye bryg­ge­ri­et, Coreff, star­tet i 1985 i byen Mor­laix. Når jeg blar meg til­ba­ke i mine nota­ter, ser det ut til at jeg ikke har smakt noe øl fra det bryg­ge­ri­et. Det må jeg få gjort noe med når mulig­he­ten byr seg.

Det har vært vans­ke­lig å utfors­ke fransk, her­under bre­tonsk øl i den tiden vi har bak oss. Jeg har ikke fun­net bre­tonsk øl i Nor­ge, og mulig­he­te­ne til å rei­se til Frank­ri­ke har vært mildt sagt begren­set. Jeg har der­for valgt å hol­de meg til det bryg­ge­ri­et som bryg­get det førs­te bre­tons­ke ølet jeg smak­te: Lance­l­ot. Jeg fikk det førs­te gang ser­vert på en bre­tonsk res­tau­rant i byen Aigues Mor­tes, ikke langt fra vår lei­lig­het i Frank­ri­ke. Jeg tenk­te at om man skul­le etab­le­re et bryg­ge­ri i kel­tisk tra­di­sjon, måt­te Lance­l­ot være et av de bes­te nav­ne­ne man kun­ne fin­ne på. Lace­lot du Lac var den mest kjen­te av rid­der­ne rundt det run­de bord. Men det vis­te seg at han som etab­ler­te bryg­ge­ri­et het Ber­nard Lance­l­ot, og han valg­te bare å gi sitt eget navn til bryg­ge­ri­et. Men det klin­ger uan­sett flott.

This image has an empty alt attribute; its file name is Lancelot.png

Ber­nard Lance­l­ot var atom­in­ge­ni­ør. På fransk beteg­nes det som ingé­nieur nuclé­ai­re. Om han arbei­det med kjerne­kraft eller atom­bom­ber (som Frank­ri­ke også har noen av), vet jeg ikke. I 1989 for­lot han atom­tek­no­lo­gi­en og gikk over til å bli birøk­ter. Han var opp­tatt av bre­tonsk og kel­tisk kul­tur og myter, og begyn­te å bryg­ge øl på tra­di­sjo­nelt vis.

I 2001 laget to av med­ar­bei­der­ne ved bryg­ge­ri­et Éric Olli­ve og Stép­hane Kerd­odé Breizh Cola. Jeg er ingen cola-drik­ker, så jeg kom­mer ikke til å omta­le den­ne eller and­re cola-typer nærmere.

Breizh er det bre­tons­ke nav­net på Bre­tag­ne. Vi kan mer­ke oss at blant and­re Lance­l­ot, men også and­re bryg­ge­ri­er bru­ker topp­do­me­net .bzh, som er Breizh, alt­så Bre­tag­ne, frem­for .fr.

Også i bryg­geri­ver­den er det slik at opp­start­sel­ska­per med suk­sess blir kjøpt opp. Ber­nard Lance­l­ot pen­sjo­ner­te seg i 2004, og bryg­ge­ri­et ble kjøpt av de som skap­te Breizh Cola: Éric Olli­ve og Stép­hane Kerd­odé og deres sel­skap Phare Ouest. Her svik­ter mine fransk­kunn­ska­per. Lance­l­ot inn­gikk i 2006 en avta­le med Fran­ce Bois­sons. Det er et sel­skap eid av Heine­ken, som dis­tri­bu­erer drik­ke til barer, kafe­er og res­tau­ran­ter. Men om de har kjøpt seg inn, blitt kjøpt eller hva slags avta­le det er — det har jeg ikke klart å få tak i. Men så len­ge de vil at Lance­l­ot skal være Lance­l­ot, og ikke bli til Heine­ken, så er det greit for meg. Det er omtrent som da Hansa/Borg kjøp­te opp Nøg­ne Ø. Så len­ge Nøg­ne Ø får være Nøg­ne Ø, er det ikke et vel­dig stort pro­blem at de får mer kapi­tal i ryg­gen og bed­re distribusjon.

This image has an empty alt attribute; its file name is Lancelot-cervoise-lancelot-verre-2.png

Lance­l­ots førs­te øl, Cer­voi­se Lance­l­ot kom på mar­ke­det i 1990. Det er inspi­rert av gallisk/bretonsk tra­di­sjon. Det er et gyl­lent, over­gjæ­ret øl som er etter­gjæ­ret på flas­ke. Det er ufi­l­trert og upas­teu­ri­sert. Cer­voi­se Lance­l­ot er smak­satt med seks uli­ke urter, uten at jeg vet hvil­ke urter det­te er. Det er også smak­satt med hon­ning — Ber­nard Lance­l­ot var tross alt birøk­ter før han star­tet med ølbrygging.

Fle­re bre­tons­ke bryg­ge­ri­er fore­trek­ker beteg­nel­sen cer­voi­se, frem­for biè­re. Cer­voi­se beteg­net et øl bryg­get uten hum­le. Jeg antar at cer­voi­se har den sam­me språk­li­ge rot som det bre­tons­ke korev og det wali­sis­ke cwrw (som utta­les cou­rou, så det er mulig å utta­le wali­sisk, om man bare glem­mer hvor­dan vi van­lig­vis utta­ler kon­so­nan­ter). Noen vil se at det er det sam­me ordet som det spans­ke cer­veza og por­tu­gi­sis­ke cerve­ja. Når vi er inne på det­te kan vi også ta med at det heter cerve­sa på kata­lansk og occi­tansk. Skul­le du nå lure på hvor­for øl heter øl i de nor­dis­ke lan­de­ne, så kan du lese om det her.

This image has an empty alt attribute; its file name is Lancelot.jpg

Et øl, jeg tror det var det and­re ølet de begyn­te å bryg­ge, heter gans­ke enkelt Lance­l­ot. Det er en Blon­de, alt­så en lys, bel­gisk øltype. Man kan kan­skje si at Blon­de er Bel­gias pale ale. De anbe­fa­ler å drik­ke den­ne av et stort glass, slik at aro­ma­ene kan få utfol­de seg og ska­pe bil­der av rid­der­ne ved det run­de bord.

Lance­l­ot hev­der at ølet er bryg­gert etter de gam­le trappist-tek­nik­ke­ne, som iføl­ge deres nett­side er over­gjæ­ret øl som bryg­ges etter vis­se kri­te­ri­er, uten at kri­te­ri­ene er angitt. Jeg til­la­ter meg å tvi­le litt på akku­rat det­te. Trappi­støl er ikke en bestemt øltype. Trappist­bryg­ge­ri­ene laget sitt eget vare­mer­ke og sym­bol som en reak­sjon på at man­ge bry­ge­ri­er som ikke var Trappist­bryg­ge­ri­er kal­te sitt øl for Trappi­støl. Man­ge bryg­ge­ri­er, sær­lig i Bel­gia, star­tet som klos­ter­bryg­ge­ri­er, men har sene­re inn­gått avta­ler med indu­stri­el­le bryg­ge­ri­er som nå står for bryg­geri­virk­som­he­ten. Vi går ikke nær­me­re inn på de his­to­rie­ne den­ne gangen.

Det vik­tigs­te kri­te­ri­et for at noe skal være et trappi­støl, er at det er bryg­get i et trappist­klos­ter, noe Lance­l­ot defi­ni­tivt ikke er. Det skal hel­ler ikke bryg­ges for å tje­ne pen­ger, i betyd­nin­gen å gene­re­re over­skudd. Ølbryg­ging er en vik­tig inn­tekts­kil­de for man­ge klos­te­re, ikke minst i nord­li­ge områ­der hvor kli­ma­et er for kaldt for vin­pro­duk­sjon, som i Nord-Frank­ri­ke, Bel­gia og Neder­land. Et even­tu­elt over­skudd skal gå til vel­de­di­ge for­mål. Jeg tror Lance­l­ot for­ret­nings­mes­sig dri­ves som de fles­te and­re kom­mer­si­el­le bryg­ge­ri­er, uten at ølet blir noe dår­li­ge­re av den grunn.

Tour de France 2021

Inn­led­ning — da er Tour det Fran­ce 2021 presentert

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Dumt, dummere, enda dummere. Nye regler for ståmopeder og sykkel

Utgangspunkt

Jeg skrev først “Dumt, dum­me­re, dum­mest”. Men man skal ikke føle seg trygg. De kan sik­kert kla­re å fin­ne på noe enda dum­me­re. Der­for jus­ter­te jeg overskriften. 

Noen gan­ger må man bare erkjen­ne feil, og ret­te opp fei­le­ne så langt det lar seg gjø­re. Men Sam­ferd­sels­de­par­te­men­tet, sam­ferd­sels­mi­nis­te­re og Sta­tens Veg­ve­sen inn­røm­mer ald­ri feil. De for­sø­ker hel­ler å glat­te over gam­le feil med nye, avbø­ten­de til­tak som stort sett gjør vondt ver­re. Det er vans­ke­lig å bestem­me hvor langt bak­over i his­to­ri­en man må gå. Egent­lig bur­de vi vel gå til da nors­ke byrå­kra­ter og poli­ti­ke­re for­els­ket seg i bilen, reis­te til nazi-Tysk­lan­de for å stu­de­re frem­skrit­tet, og sat­set alt på at bilen repre­sen­ter­te Frem­ti­den med stor F, og sel­ves­te Løs­nin­gen når det gjel­der transport. 

Syk­kel gir et vik­tig bidrag til folke­helsen, et så vik­tig bidrag at inves­te­ring i syk­kel­in­fra­struk­tur er noe av det mest lønn­som­me sam­fun­net kan gjø­re. Pro­ble­met er at inves­te­rin­ge­ne kom­mer på et depar­te­ments bud­sjett, og gevins­ten kom­mer på et annet depar­te­ments bud­sjett. Noe hel­hets­tenk­ning er det ikke mulig å se. Ståmo­pe­der bidrar, på lik lin­je med bil, til svek­ket folke­helse. De gjør at folk slut­ter å gå. Det er alt­så vel­dig man­ge grun­ner til å frem­me syk­ling, men det er vans­ke­lig å se en enes­te god grunn til at man bør frem­me bruk av ståmo­pe­der. At enkel­te poi­ti­ke­re mener at det er moro, er ikke en god grunn. 

Generaltabbe 1: Sykling på fortau

Jeg vel­ger å star­te i 1977. Da ble det bestemt at det fra og med 1978 skul­le være til­latt for voks­ne å syk­le på for­tau. I noen land er det til­latt for barn å syk­le på for­tau, men det er bare i Island og Nor­ge hvor det­te er til­latt for voks­ne folk. I sivi­li­ser­te syk­kel­land er det ikke til­latt å syk­le på for­tau og i gåga­ter, noe som ikke er noe pro­blem når det også er lagt godt til ret­te for syk­ling. Det var en typisk poli­ti­ker­løs­ning. De kun­ne late som om vi plut­se­lig had­de fått mye til­rette­leg­ging for syk­ling, uten at de behøv­de å gjø­re noe og uten at det kos­tet noe. Man anvend­te hakke­or­de­nen, som har vært et bæren­de prin­sipp i norsk trakk­plan­leg­ging og ‑regu­le­ring: Når bilis­te­ne, med poli­ti­ker­nes støt­te, jaget folk som syk­let vekk fra vei­en, skjøv man pro­ble­met over på en enda myke­re tra­fi­kant­grup­pe: De gående. 

Jeg tror det­te er irre­ver­si­belt. Man kan bare få folk som syk­ler bort fra for­tau­ene ved å lage en så god til­rette­leg­ging for syk­ling som opp­le­ves som så trygg at folk vel­ger den frem­for for­tau­et. Vi som syk­ler angri­pes også fra et syk­kel­fiendt­lig poli­ti som vil ha oss opp på for­tau og ut i urbru­ke­li­ge gang­vei­er, for­di folk på syk­kel ikke skal hind­re de hel­li­ge bilis­te­ne i å kjø­re fort. Folk som syk­ler har opp­levd at poli­ti­et har jaget dem opp på for­tau­et, selv om det ikke er lov å syk­le på for­tau­et når det er til sje­nan­se for gåen­de. Men så len­ge det ikke er til sje­nan­se for bilis­ter, bryr ikke poli­ti­et seg om hva som er lov­lig og ikke. 

Da Høyesterett gjorde syklende rettsløse

Høy­este­rett gjor­de syk­len­de langt på vei retts­løse i den famø­se Mosse­veidom­men, HR-2020–1723‑A. Her sat­te Høy­este­rett, uten noen drøf­tel­se eller begrun­nel­se, til side det helt grunn­leg­gen­de prin­sip­pet om at for å kun­ne idøm­me straff kre­ves klar lov­hjem­mel. Fram til da had­de jeg hatt til­lit til at Høy­este­rett ikke sto for den sam­me syk­kel­fiendt­lig­het som poli­ti­et og en del lave­re dom­sto­ler. Når man som syk­len­de risi­ke­rer å bli straf­fet for å gjø­re det som utryk­ke­lig er til­latt etter tra­fikk­reg­le­ne — hva har vi da egent­lig igjen som vi kan hol­de oss til? Det er sym­pto­ma­tisk at Høy­este­rett et par måen­der sene­re, med to av de sam­me dom­mer­ne, behand­let spørs­må­let om bruk av mobil­te­le­fon under mid­ler­ti­dig stans i tra­fik­ken skul­le anses for å skje “under kjø­ring”, HR-2020–2019‑A og HR-2020–2020‑A. Da, når det det var spørs­mål om å straf­fe bilis­ter, da fore­tok Høy­este­rett en grun­dig gjen­nom­gang av om det var til­strek­ke­lig klar lov­hjem­mel. Sett i sam­men­heng sier de dom­me­ne at det er vik­tig med klar hjem­mel når man skal straf­fe bilis­ter, men det er uten betyd­ning når man skal straf­fes syklister. 

Mosse­veidom­men er en skan­da­le. Jeg har ald­ri vært så skuf­fet over og så for­ban­net på Høy­este­rett som etter den dom­men. Min respekt for de fem dom­mer­ne som avsa den dom­men, med jus­ti­tia­ri­us Toril Øie i spis­sen, sank til langt under den respe­ke­ten høy­este­retts­dom­me­re bur­de gjø­re seg for­tjent til, og den har ikke blitt gjen­opp­ret­tet siden. 

Generaltabbe 2: Å definere ståmopeder som sykler, og at disse motorkjøretøyene ikke skal regnes som motorkjøretøy etter vegtafikkloven.

Sam­ferd­sels­de­par­te­men­tet med sam­ferd­sels­mi­nis­ter Knut Arild Harei­de i spis­sen, og Sta­tens veg­ve­sen leg­ger sta­dig nye kapit­ler til den lan­ge og tris­te his­to­ri­en om hvor­dan man gjen­nom håp­løse reg­ler kan gjø­re det ver­re å syk­le i Nor­ge. Men vi må til­ba­ke til FrP-minis­ter Ketil Sol­vik-Olsen, og hans onde med­hjel­per, stas­sek­re­tær Bård Hoks­rud for å fin­ne det som var star­ten på dagens problemer.

Ketil Sol­vik-Olsen og Bård Hoks­rud liker moto­ri­sert leke­tøy. I 2014 åpnet de for Seg­way og and­re såkal­te “selv­ba­lan­se­ren­de kjøre­tøy” i Nor­ge. Hel­dig­vis slo de ikke an, og når har de gått ut av pro­duk­sjon. Tek­no­lo­gi­en bru­kes i rulle­sto­ler, hvor den sik­kert kan være utmerket. 

I 2018 til­lot de ståmo­pe­der, ofte mis­vi­sen­de kalt “el-sparke­syk­ler”. Hvor man­ge har sett noen spar­ke med en slik? 

Enk­le­re reg­ler, mind­re byrå­kra­ti og litt mer moro i hverdagen.”

het det i presse­mel­din­gen fra davæ­ren­de sam­ferd­sels­mi­nis­ter Ketil Sol­vik-Olsen. Det var en sær­de­les lite gjen­nom­tenkt regel­end­ring, som vi nå beta­ler pri­sen for i form at kom­pli­ser­te reg­ler, mer byrå­kra­ti og et hel­ve­te i hver­da­gen for folk som går eller syk­ler. Her er Ketil Sol­vik-Olsens to størs­te tab­ber i den­ne saken:

Man inn­før­te en ny kate­go­ri “syk­kel” i syk­kel­for­skrif­ten § 2 fem­te ledd, og det ble bestemt at den­ne type kjøre­tøy ikke skal reg­nes som motor­kjøre­tøy i for­hold til veg­tra­fikk­lo­ven. Man kan på et nor­ma­tivt plan bestem­me at noe ikke skal reg­nes som noe i for­hold til et regel­verk. Men det end­rer ikke vir­ke­lig­he­ten. Det er “kjøre­tøy som blir dre­vet fram med motor”, og såle­des motor­kjøre­tøy etter defi­ni­sjo­nen i veg­tra­fikk­lo­ven § 2 annet ledd, annet punkt­um.

Retts­reg­ler må leses kon­teks­tuelt. Selv om ståmo­pe­der, Seg­way mm ikke skal rege­nes som motor­kjøre­tøy etter veg­tra­fikk­lo­ven, vil de fort­satt være motor­kjøre­tøy etter Lov om motor­ferd­sel i utmark og vass­drag (motor­ferd­sel­lo­ven). Det­te er en lov som for­val­tes av Kli­ma- og miljø­de­par­te­men­tet, og vi får tro/håpe at de ikke er like ivri­ge etter fri­slipp av moto­ri­sert leke­tøy som Ketil Solvik-Olsen. 

Regu­le­rin­gen på det­te områ­det er et vill­niss av for­skrif­ter. Når man har gjemt unn­ta­ket for ståmo­pe­der bort i syk­kel­for­skrif­ten, er vel det for at man ikke skal risi­ke­re at folk fin­ner fram til den. Ved å bestem­me at ståmo­pe­der ikke skal reg­nes som motrkjøre­tøy, gjel­der hel­ler ikke pro­mille­be­stem­mel­sen i veg­tra­fikk­lo­ven § 22 annet ledd. Som vi har sett, skyl­des et stort antall ska­der at folk kjø­rer ståmo­ped i alko­hol­på­vir­ket til­stand. Tab­ben var at Ketil Sol­vik-Olsen bestem­te at ståmo­pe­der ikke er motor­kjøre­tøy. Men å kjø­re ståmo­ped i fyl­la er ve bare litt mer moro i hver­da­gen, selv om folk ikke vil ha slik moro.

Det er ikke lov å føre noen form for kjøre­tøy i alko­hol­på­vir­ket til­stand. Det­te føl­ger av veg­tra­fikk­lo­ven § 21 førs­te ledd:

Ingen må føre eller for­sø­ke å føre kjøre­tøy når han er i en slik til­stand at han ikke kan anses skik­ket til å kjø­re på trygg måte, hva enten det­te har sin årsak i at han er påvir­ket av alko­hol eller annet beru­sen­de eller bedø­ven­de mid­del, eller i at han er syk, svek­ket, sli­ten eller trett, eller skyl­des and­re omstendigheter.

Det­te gjel­der syk­ler, ståmo­pe­der og and­re kjøre­tøy. Men gren­sen på 0,2 pro­mil­le gje­der bare motor­vogn. Det hen­der nok at folk syk­ler i en til­stand hvor de bur­de ha latt være. Jeg må inrøm­me at det har hendt at jeg har gjort det selv. Men det har ikke vært noe stort pro­blem at pro­mille­syk­lis­ter utset­ter and­re for fare. Folk tar ikke bare en kjekt plas­sert syk­kel hjem fra nach­spiel, slik de gjør med ståmopeder. 

Det stil­les nes­ten ikke tek­nis­ke krav til ståmo­pe­der. Det skal ikke være len­ger enn 120cm, og ikke bre­de­re enn 85 cm og ikke veie mer enn 70 kg. Det skal ha en “mak­si­mal kon­struk­tiv has­tig­het på 20 km/t,”, uten at det sies noe om hva “kon­struk­tiv has­tig­het” er for noe. Det er ikke noe effekt­mak­si­mum. Det er som nevnt krong­le­te å fin­ne fram i det­te regel­ver­ket. Det fin­nes en For­skrift om god­kjen­ning av moped og motor­syk­kel (motor­syk­kel­for­skrif­ten), som leder oss vide­re til For­skrift om tek­nis­ke krav og god­kjen­ning av kjøre­tøy, deler og utstyr (kjøre­tøy­for­skrif­ten), som i § 2–3 nr 2, bok­stav a har en defi­ni­sjon av moped, som også sier hvil­ke krav som gjel­der for at noe skal reg­nes for moped. For for­bren­nings­mo­tor gjel­der mak­si­malt 50 kubikk­centi­me­ter slag­vo­lum, uten effekt­be­grens­ning. Da jeg var ung, som begyn­ner å bli ube­ha­ge­lig len­ge siden, og i noen grad inter­es­ser­te meg for mope­der, mener jeg at de ikke kun­ne ha mer enn 0,5 HK. For elmo­pe­der er det en mak­si­mal­ef­fekt på 4kW, som vel er ca 5 HK. De skal ha en mak­si­mal “kon­struk­tiv has­tig­het” på 45 km/t. For moped er alders­gren­sen 16 år og det kre­ves fører­kort. En lett motor­syk­kel har inn­til 125 kubikkcm eller ikke over 11kW, også langt mer enn det som var lett motor­syk­kel da jeg var ung, jeg tror gren­sen var 2,5 HK, som er ltt under 2 kW. For de som fort­satt hen­ger med i vill­nis­set av regu­le­rin­ger på det­te områ­det, frem­går kra­vet om fører­kort av For­skrift om fører­kort m.m. (fører­kort­for­skrif­ten), § 3–1. Nei, det er åpen­bart ikke menin­gen at det skal være mulig å få over­sikt over og for­stå dis­se reglene. 

Jeg har sett annon­sert ståmo­pe­der med motor­kraft på 10 kW, alt­så det som i utgangs­punk­tet er lett motor­syk­kel. Jeg fin­ner ikke akku­rat den model­len igjen nå, men det­te er hen­tet fra nett­si­de­ne til en for­hand­ler av ståmo­pe­der (nei, jeg gir ikke reklamein­fo i form av firma­navn eller lenke):

De rekla­me­rer for og sel­ger alt­så ulov­li­ge utga­ver med topp­fart på 90 km/t. Det er intet mind­re enn gal­skap med ståmo­pe­der som kan kjø­re i sli­ke has­tig­he­ter. Jeg vet ikke hvor de som utfor­met reg­le­ne had­de glemt hjer­nen sin den dagen de bestem­te at man uten fører­kort, uten alders­gren­se og uten krav til for­sik­ring skal kun­ne kjø­re ståmo­pe­der som kan ha motor­kraft til­sva­ren­de let­te motor­syk­ler. Det er uan­svar­lig gal­skap og det er sam­ferd­sels­mi­nis­te­re fra FrP som har hoved­an­sva­ret for den­ne galskapen. 

Jeg reg­ner med at uleiem­o­pe­de­ne ikke går for­te­re enn 20 km/t. Det vil­le vært en for­ret­nings­mes­sig selv­mords­stra­te­gi om noen skul­le leie ut ulov­li­ge ståmo­pe­der. Men man­ge kjø­per sli­ke til eget bruk, og det er gans­ke åpen­bart at de som kjø­per dem ofte vil ha de ulov­li­ge utga­ve­ne. Jeg har fle­re gan­ger syk­let i has­tig­he­ter mel­lom 25 og 30 km/t, og har blitt pas­sert av folk på ståmo­pe­der i langt høy­ere hastighet. 

Sli­ke kjøre­tøy har ikke noe med syk­ler å gjø­re. De er mope­der eller motor­syk­ler, og bør regu­le­res som det. Og de har selv­sagt ikke noe på et for­tau å gjø­re. Hvis det had­de vært els­parke­syk­ler, da had­de de kun­net ha en hjelpe­mo­tor som gir litt eks­tra kraft når man fak­tisk spar­ker, omtrent som på elsyk­ler. Og det bur­de ikke ha vært til­latt med kraf­ti­ge­re hjelpe­mo­tor enn 250w (eller mind­re), slik det gjel­der for elsyk­ler. Jeg mener at en has­tig­het på 20 km/t er helt ufor­svar­lig med en kjøre­do­ning som man står på. En rela­tivt hard ned­brem­sing må være noe i nær­he­ten av fysisk umu­lig på sli­ke. Men noen mener åpen­bart at slikt gir mer moro i hverdagen.

For ståmo­pe­der fin­nes det ingen effekt­gren­se, og det er ingen alders­gren­se. Det er ingen pro­mille­gren­se. Uanse­var­lig gal­skap, som først og fremst Ketil Sol­vik-Olsen er ansvar­lig for, og som Knut Arild Harei­de er for feig til å ryd­de opp i. 

Ved å defi­ne­re ståmo­pe­der som syk­kel i for­hold til det­te regel­ver­ket, for­ster­kes pla­gin­gen av gåen­de ved at det er til­latt å kjø­re med syk­kel på for­tau. Det er det­te som Ketil Sol­vik-Olsen kal­te “mer moro i hver­da­gen”. Hvis vi skal være litt pir­ke­te, så står det i tra­fikk­reg­le­ne § 18 nr 3 at “Syk­ling på gang­veg, for­tau eller i gang­felt er til­latt når gang­tra­fik­ken er liten og syk­lin­gen ikke med­fø­rer fare eller er til hin­der for gåen­de”. Selv om man har valgt å defi­ne­re ståmo­pe­der som syk­ler, har det å kjø­re sli­ke donin­ger ingen ting med syk­ling å gjø­re. Men man vin­ner nok nep­pe gehør for et slikt syns­punkt. Våre (u)ansvarlige poli­ti­ke­re vil at man skal kun­ne pla­ge gåen­de med ståmo­pe­der. Nok er hakke­or­de­nen anvendt som en slag tra­fi­kal grunn­lov: Pro­ble­me­ne skal sky­ves ned­over på de mykes­te og sva­kes­te tra­fi­kan­te­ne. Det er åpen­bart at de gir blaf­fen i fot­gjen­ge­re, det går vel ikke an å skri­ve at Knut Arild Harie­de gir faen, så len­ge man ikke sje­ne­rer de hel­li­ge bilis­te­ne. Syk­kel­vei­er, syk­kel­felt og for­tau har blitt en tra­fi­kal søp­pel­kas­se hvor poli­ti­ker­ne hiver alt som de vil at ikke skal sje­ne­re bil­tra­fik­ken. Selv for­søk med “selv­kjø­ren­de” bus­ser har man lagt til gåga­ter og gang­vei­er. Gåen­de er som kjent verdi­løse, og kan der­for utset­tes for sli­ke eks­pe­ri­men­ter med motorkjøretøyer. 

Ståmo­pen­de­ne har blitt en pest og en pla­ge, ikke minst på grunn av omfan­get av utleiem­o­pe­der. Selv høyre­po­li­ti­ke­re har inn­sett at frislep­pet var en tab­be. Men de har ikke inn­sett at det er regje­rin­gen, ikke byrå­det som har skapt kao­set.

Etter tra­fikk­reg­le­ne § 18 nr 4 kan syk­ler “stan­ses eller par­ke­res på syk­kel­veg, gang­veg, for­tau, gågate eller gate­tun der­som den ikke er til unø­dig hin­der eller ulem­pe”. Når man har valgt å defi­ne­re ståmo­pe­der som syk­ler, kan dis­se også hen­set­tes på for­tau osv. Det bur­de ikke være sær­lig tvil om at dis­se kan fjer­nes når de er til unø­dig hin­der eller ulem­pe. Den­ne rege­len med­fø­rer ikke et vel­dig stor pro­blem så len­ge det gjel­der folks egne syk­ler. Man slen­ger ikke dis­se fra seg i hytt og pine, slik man gjør med utleiem­o­pe­der (eller utleie­syk­ler som ikke må set­tes i sta­tiv). Det bør stil­les krav om at de set­tes i sta­tiv på god­kjen­te plas­ser. Bil­det neden­for er fra Moskva.

En for­ret­nings­mo­dell som base­rer seg på at kjøre­tøy kan hen­set­tes over alt, er ikke bære­kraf­tig. Det spil­ler ingen rol­le om det­te er ståmo­pe­der, bysyk­ler eller “bybi­ler”. Det­te må kom­mu­ne­ne kun­ne regu­le­re og stil­le krav om at de kun par­ke­res på der­til avsat­te plas­ser, som det beta­les leie for — minst den sam­me lei­en som ute­ser­ve­rin­ger og butik­ker må beta­le for å dri­ve ser­ve­ring eller butikk på offent­li­ge ute­area­ler. Men det er “god” FrP-poli­tikk at noen pri­va­te skal kun­ne tje­ne pen­ger på å utnyt­te fel­les­go­der. Høy­re plei­er også å være til­hen­ger av slikt. Det er uan­sett ikke en bære­kraf­tig bypolitikk. 

Kom­mu­ne­ne får et hel­ve­te med å fin­ne for­nuf­ti­ge løs­nin­ger innen­for et håp­løst regel­verk. Det var det­te Ketil Sol­vik-Olsen kal­te “Enk­le­re reg­ler, mind­re byrå­kra­ti”.

Nytt idiotkapittel: Fartsgrense på 6 km/t.

Vi ser at våre håp­løse sam­ferd­sels­po­li­ti­ke­re gjer­ne ofrer syk­len­de i et despe­rat for­søk på å få orden på pro­ble­me­ne de selv har skapt. I ste­det for å inn­se at man har gjort en alvor­lig tab­be, for­sø­ker man seg med nye og idio­tis­ke avbø­ten­de til­tak, som å inn­føre en regel i tra­fikk­reg­le­ne § 18 nr 3 om at syk­len­de må pas­se­re gåen­de i med fart ikke over 6 km/t. De som har fun­net på noe slikt kan ikke ha syk­let, i alle fall ikke i vok­sen alder. 6 km/t, det er kna­pt styre­fart på en syk­kel. Det er mer risi­ka­belt å pas­se­re en fot­gjen­ger i en fart hvor man er ustø, enn med en litt høy­ere fart. Dess­uten vil den som går real­tivt raskt gå 6 km/t eller for­te­re, slik at det blir ulov­lig å syk­le for­bi dem. For ikke å snak­ke om folk som jog­ger. Jeg kom­mer litt til­ba­ke til gang- og syk­kel­vei­er. Men er rege­len nå at man skal pas­se­re gåen­de på gang- og syk­kel­vei­er i mak­si­malt 6 km/t? Det bør ikke være slik, og vi tren­ger reg­ler som er så krys­tall­klar­te at et syk­kel­fiendt­lig poli­ti og syk­kel­fiendt­li­ge domso­ler (som nå dess­ver­re også inklu­de­rer Høy­este­rett) ikke kan set­te dem til side.

Vi får den absur­de sitaua­sjon at bilis­ter kan pas­se­re gåen­de (og syk­len­de) på lande­vei i 80 km/t, med mini­mal kla­ring. Man må være sam­ferd­sels­mi­nis­ter eller sam­ferd­sels­by­åkrat for å mene at det er en aksep­tab­le løs­ning. Men sli­ke hold­nin­ger fin­ner vi dess­ver­re hos de som sty­rer med det­te. Bilen skal fram for enhver pris, og da må man knu­se noen egg, alt­stå dre­pe noen gåen­de og syk­len­de for å opp­nå det. Og for all del: De pro­te­ste­rer mot at noen sier de vil dre­pe gåen­de og syk­len­de for å opp­nå slikt. Men det er rea­li­te­ten, selv om det er ube­ha­ge­lig å bli min­net om den.

Ved å defi­ne­re ståmo­pe­der som det det vir­ke­lig er, nem­lig motor­kjøre­tøy som ikke har noe på for­tau­et å gjø­re, had­de man unn­gått det­te pro­ble­met. Men det for­ut­set­ter at byrå­kra­ter i Sam­ferd­sels­de­par­te­men­tet og Sta­tens veg­ve­sen, samt sam­ferd­sels­mi­nis­te­re er i stand ti å inn­røm­me feil — og den sit­ter svært langt inne. Hel­ler gjø­re det håp­løst å syk­le enn å inn­røm­me feil, er det bæren­de prin­sip­pet der.

For å gjø­re idio­ti­en full­kom­men, har man nå fore­slått inn­ført et eget skilt hvor det er soner med farts­gren­se 6 km/t for syk­kel. Igjen lurer man på hvor de som frem­met et slikt for­slag had­de glemt hjer­nen sin den dagen. Det­te skil­tet, sam­men med enk­le­te and­re, har sir­ku­lert en stund i sosia­le medi­er. Jeg trod­de det var iro­nis­ke kom­men­ta­rer, og jeg ble vir­ke­lig over­ras­ket da jeg så at det­te var et “seriøst” for­slag fra vei­byr­å­ra­te­ne. Det­te er åpen­bart laget av folk som kun betrak­ter ver­den gjen­nom et bil­vin­du eller fra bak et skrive­bord. Man ser alt­så for seg vei­er hvor farts­grne­sen for syk­len­de skal være 6 km/t, mens den for motor­kjøre­tøy skal være høy­ere. Det er nok et til­tak fra Sam­fer­dels­de­par­te­men­tet og Sta­tens vegvesen/Vegdirektoratet med den åpen­ba­re hen­sikt å hind­re at folk syk­ler. Med bil kan man godt dre­pe og ska­de folk alvor­lig i has­tig­he­ter på under 6 km/t, noe som nep­pe er mulg med syk­kel. Men sli­ke baga­tel­ler bryr sam­ferds­les­po­li­ti­ke­re og ‑byrå­kra­ter seg ikke om. Her skal man hind­re at folk syk­ler, og da får alle and­re hen­syn vike. Nå har jo prak­sis len­ge vært at man reg­ner med at folk som syk­ler ikke ser skilt, slik at man der­for ikke skil­ter for dem. Jeg kan love Knut Arild Harei­de, Sam­ferd­sels­de­par­te­men­tet, Sta­tens (bil)vegvesen og Veg­di­rek­to­ra­tet at jeg kom­mer til å over­se alle slik skilt om de noen gang skul­le bli satt opp. Det er gren­ser for hva slags idio­ti man skal måt­te fin­ne seg i fra udu­ge­li­ge poli­ti­ke­re og byråkrater. 

Baga­tel­ler som å stil­le krav om at bilis­ter mm skal hol­de betryg­gen­de avstand når de pas­se­rer syk­len­de, slikt bryr ikke sam­ferd­sels­po­li­ti­ke­re og sam­ferd­sels­by­år­kra­ter seg om. Det gjel­der jo tross alt bare verdi­løse syk­lis­ter, og man kan ikke risi­ke­re at de skal hind­re de hel­li­ge bilis­te­ne. Den gang Knut Arild Harei­de var en ansten­dig poli­ti­ker, frem­met han som stor­tings­re­pre­sen­tant et for­slag om minste­av­stand på 1,5 m. Se nær­me­re omta­le her. Men da han ble sam­ferd­sels­mi­nis­ter glem­te han alt han had­de stått for tid­li­ge­re, og er bare opp­tatt av at fle­re skal kun­ne kjø­re for­te­re med bil. 

Hva må gjøres?

Vi tren­ger en total­gjen­nom­gang av tra­fikk­reg­ler med til­lig­gen­de regel­kaos for å få et regel­verk som bidrar til å leg­ge til ret­te for syk­ling. I dag har vi tra­fikk­reg­ler mm laget av bilis­ter, for bilis­ter. Hvis man lager reg­ler om syk­len­de, er det stort sett for å pas­se på at de ikke kom­mer til å hind­re de hel­li­ge bilis­te­ne. Tan­ken om at man skal leg­ge til ret­te for syk­ling, og sør­ge for god frem­kom­me­lig­het for folk som syk­ler, er åpen­bart helt frem­med for byr­kra­te­ne i Sam­ferd­sels­de­par­te­men­tet, Sta­tens (bil)veg(u)vesen og (bil)Vegdirektoratet.

Det er ele­men­tært at gåen­de og syk­len­de ikke bør blan­des på sam­me are­al. Bas­tar­den gang- og syk­kel­vei bør fjer­nes. Men så len­ge den fin­nes må det utar­bei­des kla­re reg­ler for hva som skal gjel­de på slike .

Vi har vike­pikt­reg­ler som er direk­te far­li­ge for folk som syk­ler. Men de selv­til­fred­se byrå­kra­ge­ne i Veg­di­rek­to­ra­tet mener at alt er såre godt. De har vist til inter­nar­joal forsk­ning, men har ald­ri vist til hva slags forsk­ning de byg­ger på. Den som har syk­let en del uten­for Nor­ge, vet i alle fall at det ikke er i sam­svar med euro­pe­sik prak­sis, med mind­re man har fun­net seg noen ver­sting­land man kan sam­men­lig­ne seg med.

Nors­ke veg­myn­dig­he­ter er liv­red­de for å lage syk­kel­vei­er. Noen har visst panikk for at syk­len­de skal få ret­tig­he­ter, hva de nå måt­te mene med det. Der det fin­nes noen form for syk­kel­til­rette­leg­ging, er det gjer­ne i form av bas­tar­den “gang- og syk­kel­vei”. Selv der man lager syk­kel­vei med for­tau, plei­er vei­ene å bli feil­skil­tet som gang- og syk­kel­vei. Tra­fikk­reg­le­ne er høyst ukla­re om hva som egent­lig gjel­der på sli­ke vei­er, og de såkalt ansvar­li­ge vir­ker helt uin­ter­es­sert i å ryd­de opp i det­te. I retts­prak­sis har dom­sto­le­ne tatt livet av kon­sep­tet “gang- og syk­kel­vei”. I LG-2011–108380 skri­ver Gula­ting lagmannsrett:

Umid­del­bart er det vans­ke­lig å se hvil­ke hen­syn som begrun­ner at fot­gjen­ge­re skal ha sva­ke­re vern på sli­ke kom­bi­ner­te gang- og syk­kel­vei­er enn ved rene gangveier.”

Hvis man mener at det er en for­skjell mel­lom gang­vei­er og gang- og SYK­KEL­vei­er, så bur­de det være gans­ke åpen­bart at gåen­de må ta hen­syn til at de deler vei­en med folk som syk­ler og opp­tre akt­somt, omtrent som når man går i and­re kjøre­felt. Med den­ne dom­men gjor­de Gula­ting lag­manns­rett ukla­re reg­ler enda mer ukla­re, og tok langt på vei livet av kon­spe­tet gang- og SYKKELveier. 

Rea­li­te­ten er at reg­le­ne for gang­vei skal gjel­de også skal gjel­de på såkal­te gang- og syk­kel­vei­er. Folk som syk­ler skal måt­te ta hen­syn til gåen­de, noe man selv­føl­gelg skal og man har ikke påkjørs­rett. Men gåen­de behø­ver ikke ta hen­syn til syk­len­de. De kan beve­ge seg som hode­løse høns, uten å ta hen­syn til at de deler vei­en med folk som syk­ler. Det­te er noe sam­ferd­sels­mi­nis­te­ren og hans byrå­kra­ti bur­de ha tatt tak i. Men de vil ikke gjø­re noe som kan bidra til å gjø­re det bed­re å syk­le i det­te landet. 

Gjen­nom­gan­gen av tra­fikk­reg­ler, hånd­bø­ker mm kan ikke over­la­tes til bil­fol­ket i Sta­tens veg­ve­sen og Veg­di­rek­to­ra­tet. Ja, det fin­nes heder­li­ge folk der. Men stort sett har de som har holdt på med slikt vist at de er totalt ubru­ke­li­ge til dette. 

Få politikere har skuffet så mye som Knut Arild Hareide

Med opp­merk­som­he­ten som pro­ble­me­ne med ståmo­pe­der har skapt, had­de Knut Arild Harei­de en gyl­len mulig­het til å ryd­de opp i det­te. Men han lot også den mulig­he­ten gå fra seg. Nå ender det vel med at kjø­ring med ståmo­pe­der på for­tau fes­ter seg slik det har gjort for syk­ling på for­tau, slik at det blir umu­lig å snu. 

Få poli­ti­ke­re har skuf­fet så mye som ham. Så len­ge han var stor­tings­re­pre­sen­tant og som leder av Stor­tin­ges trans­port­ko­mi­té var han en god syk­kel­po­li­ti­ker. Førs­te gang jeg møt­te Knut Arild Harei­de i leven­de live, var på Syk­kel­kon­fe­ran­sen i Trond­heim i 2012. Han over­ras­ket posi­tivt ved at han var til ste­de under hele kon­fe­ran­sen. Van­lig­vis plei­er toppo­li­ti­ke­re å stik­ke inn­om, avle­ve­re sin lek­se, for så å for­svin­ne igjen så snart de er fer­di­ge. Han vis­te genuin inter­es­se for syk­kel og syk­kel­po­li­tis­ke utford­rin­ger. Der­for ble jeg glad da han ble sam­ferd­sels­mi­nis­ter. Jeg had­de fak­tisk for­vent­nin­ger til at han vil­le gjø­re en god jobb. Men det må sit­te en gift i veg­ge­ne i Sam­ferd­sels­de­par­te­men­tet. Han had­de kan­pt blitt min­si­ter, før han muter­te til en FrP-poli­ti­ker, og har siden bare ført FrP-poli­tikk med lov­pri­sing av motor­vei­er, med å ta kol­lek­tiv­tra­fikk og myke tra­fi­kan­ter som gis­ler for å pres­se gjen­nom motor­vei, å påtvin­ge byene mer bil­tra­fikk ved å pres­se dem til å set­te ned bom­pen­ger. Som stats­råd har han vist at han full­sten­dig mang­ler rygg­rad. Nå kan vi bare se fram til å bli kvitt ham, og at han for­svin­ner ut av norsk politikk.

Vi risikerer å gå fra vondt til verre, med en samferdselsminister fra Senterpartiet

Det tra­gis­ke er at vi ris­ke­rer at han blir erstat­tet av en stats­råd fra die­sel- og trak­tor­par­ti­et SP etter val­get, så vi går en mørk frem­tid i møte. En ny “fuck Oslo” minis­ter fra Sen­ter­par­ti­et er det sis­te vi tren­ger. Hvis du vil ha en rød, grønn eller rødgrønn poli­tikk etter val­get, må du stem­me på et par­ti som fører en rød, grønn eller rødgrønn poli­tikk, og som ikke bare har rødt ellet grønt som far­gen i logo­en og på på slip­set.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.