Utgangspunkt

Jeg skrev først “Dumt, dummere, dummest”. Men man skal ikke føle seg trygg. De kan sikkert klare å finne på noe enda dummere. Derfor justerte jeg overskriften.

Noen ganger må man bare erkjenne feil, og rette opp feilene så langt det lar seg gjøre. Men Samferdselsdepartementet, samferdselsministere og Statens Vegvesen innrømmer aldri feil. De forsøker heller å glatte over gamle feil med nye, avbøtende tiltak som stort sett gjør vondt verre. Det er vanskelig å bestemme hvor langt bakover i historien man må gå. Egentlig burde vi vel gå til da norske byråkrater og politikere forelsket seg i bilen, reiste til nazi-Tysklande for å studere fremskrittet, og satset alt på at bilen representerte Fremtiden med stor F, og selveste Løsningen når det gjelder transport.

Sykkel gir et viktig bidrag til folkehelsen, et så viktig bidrag at investering i sykkelinfrastruktur er noe av det mest lønnsomme samfunnet kan gjøre. Problemet er at investeringene kommer på et departements budsjett, og gevinsten kommer på et annet departements budsjett. Noe helhetstenkning er det ikke mulig å se. Ståmopeder bidrar, på lik linje med bil, til svekket folkehelse. De gjør at folk slutter å gå. Det er altså veldig mange grunner til å fremme sykling, men det er vanskelig å se en eneste god grunn til at man bør fremme bruk av ståmopeder. At enkelte poitikere mener at det er moro, er ikke en god grunn.

Generaltabbe 1: Sykling på fortau

Jeg velger å starte i 1977. Da ble det bestemt at det fra og med 1978 skulle være tillatt for voksne å sykle på fortau. I noen land er det tillatt for barn å sykle på fortau, men det er bare i Island og Norge hvor dette er tillatt for voksne folk. I siviliserte sykkelland er det ikke tillatt å sykle på fortau og i gågater, noe som ikke er noe problem når det også er lagt godt til rette for sykling. Det var en typisk politikerløsning. De kunne late som om vi plutselig hadde fått mye tilrettelegging for sykling, uten at de behøvde å gjøre noe og uten at det kostet noe. Man anvendte hakkeordenen, som har vært et bærende prinsipp i norsk trakkplanlegging og -regulering: Når bilistene, med politikernes støtte, jaget folk som syklet vekk fra veien, skjøv man problemet over på en enda mykere trafikantgruppe: De gående.

Jeg tror dette er irreversibelt. Man kan bare få folk som sykler bort fra fortauene ved å lage en så god tilrettelegging for sykling som oppleves som så trygg at folk velger den fremfor fortauet. Vi som sykler angripes også fra et sykkelfiendtlig politi som vil ha oss opp på fortau og ut i urbrukelige gangveier, fordi folk på sykkel ikke skal hindre de hellige bilistene i å kjøre fort. Folk som sykler har opplevd at politiet har jaget dem opp på fortauet, selv om det ikke er lov å sykle på fortauet når det er til sjenanse for gående. Men så lenge det ikke er til sjenanse for bilister, bryr ikke politiet seg om hva som er lovlig og ikke.

Da Høyesterett gjorde syklende rettsløse

Høyesterett gjorde syklende langt på vei rettsløse i den famøse Mosseveidommen, HR-2020-1723-A. Her satte Høyesterett, uten noen drøftelse eller begrunnelse, til side det helt grunnleggende prinsippet om at for å kunne idømme straff kreves klar lovhjemmel. Fram til da hadde jeg hatt tillit til at Høyesterett ikke sto for den samme sykkelfiendtlighet som politiet og en del lavere domstoler. Når man som syklende risikerer å bli straffet for å gjøre det som utrykkelig er tillatt etter trafikkreglene — hva har vi da egentlig igjen som vi kan holde oss til? Det er symptomatisk at Høyesterett et par måender senere, med to av de samme dommerne, behandlet spørsmålet om bruk av mobiltelefon under midlertidig stans i trafikken skulle anses for å skje “under kjøring”, HR-2020-2019-A og HR-2020-2020-A. Da, når det det var spørsmål om å straffe bilister, da foretok Høyesterett en grundig gjennomgang av om det var tilstrekkelig klar lovhjemmel. Sett i sammenheng sier de dommene at det er viktig med klar hjemmel når man skal straffe bilister, men det er uten betydning når man skal straffes syklister.

Mosseveidommen er en skandale. Jeg har aldri vært så skuffet over og så forbannet på Høyesterett som etter den dommen. Min respekt for de fem dommerne som avsa den dommen, med justitiarius Toril Øie i spissen, sank til langt under den respeketen høyesterettsdommere burde gjøre seg fortjent til, og den har ikke blitt gjenopprettet siden.

Generaltabbe 2: Å definere ståmopeder som sykler, og at disse motorkjøretøyene ikke skal regnes som motorkjøretøy etter vegtafikkloven.

Samferdselsdepartementet med samferdselsminister Knut Arild Hareide i spissen, og Statens vegvesen legger stadig nye kapitler til den lange og triste historien om hvordan man gjennom håpløse regler kan gjøre det verre å sykle i Norge. Men vi må tilbake til FrP-minister Ketil Solvik-Olsen, og hans onde medhjelper, stassekretær Bård Hoksrud for å finne det som var starten på dagens problemer.

Ketil Solvik-Olsen og Bård Hoksrud liker motorisert leketøy. I 2014 åpnet de for Segway og andre såkalte “selvbalanserende kjøretøy” i Norge. Heldigvis slo de ikke an, og når har de gått ut av produksjon. Teknologien brukes i rullestoler, hvor den sikkert kan være utmerket.

I 2018 tillot de ståmopeder, ofte misvisende kalt “el-sparkesykler”. Hvor mange har sett noen sparke med en slik?

“Enklere regler, mindre byråkrati og litt mer moro i hverdagen.”

het det i pressemeldingen fra daværende samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen. Det var en særdeles lite gjennomtenkt regelendring, som vi nå betaler prisen for i form at kompliserte regler, mer byråkrati og et helvete i hverdagen for folk som går eller sykler. Her er Ketil Solvik-Olsens to største tabber i denne saken:

Man innførte en ny kategori “sykkel” i sykkelforskriften § 2 femte ledd, og det ble bestemt at denne type kjøretøy ikke skal regnes som motorkjøretøy i forhold til vegtrafikkloven. Man kan på et normativt plan bestemme at noe ikke skal regnes som noe i forhold til et regelverk. Men det endrer ikke virkeligheten. Det er “kjøretøy som blir drevet fram med motor”, og således motorkjøretøy etter definisjonen i vegtrafikkloven § 2 annet ledd, annet punktum.

Rettsregler må leses kontekstuelt. Selv om ståmopeder, Segway mm ikke skal regenes som motorkjøretøy etter vegtrafikkloven, vil de fortsatt være motorkjøretøy etter Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag (motorferdselloven). Dette er en lov som forvaltes av Klima- og miljødepartementet, og vi får tro/håpe at de ikke er like ivrige etter frislipp av motorisert leketøy som Ketil Solvik-Olsen.

Reguleringen på dette området er et villniss av forskrifter. Når man har gjemt unntaket for ståmopeder bort i sykkelforskriften, er vel det for at man ikke skal risikere at folk finner fram til den. Ved å bestemme at ståmopeder ikke skal regnes som motrkjøretøy, gjelder heller ikke promillebestemmelsen i vegtrafikkloven § 22 annet ledd. Som vi har sett, skyldes et stort antall skader at folk kjører ståmoped i alkoholpåvirket tilstand. Tabben var at Ketil Solvik-Olsen bestemte at ståmopeder ikke er motorkjøretøy. Men å kjøre ståmoped i fylla er ve bare litt mer moro i hverdagen, selv om folk ikke vil ha slik moro.

Det er ikke lov å føre noen form for kjøretøy i alkoholpåvirket tilstand. Dette følger av vegtrafikkloven § 21 første ledd:

Ingen må føre eller forsøke å føre kjøretøy når han er i en slik tilstand at han ikke kan anses skikket til å kjøre på trygg måte, hva enten dette har sin årsak i at han er påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel, eller i at han er syk, svekket, sliten eller trett, eller skyldes andre omstendigheter.

Dette gjelder sykler, ståmopeder og andre kjøretøy. Men grensen på 0,2 promille gjeder bare motorvogn. Det hender nok at folk sykler i en tilstand hvor de burde ha latt være. Jeg må inrømme at det har hendt at jeg har gjort det selv. Men det har ikke vært noe stort problem at promillesyklister utsetter andre for fare. Folk tar ikke bare en kjekt plassert sykkel hjem fra nachspiel, slik de gjør med ståmopeder.

Det stilles nesten ikke tekniske krav til ståmopeder. Det skal ikke være lenger enn 120cm, og ikke bredere enn 85 cm og ikke veie mer enn 70 kg. Det skal ha en “maksimal konstruktiv hastighet på 20 km/t,”, uten at det sies noe om hva “konstruktiv hastighet” er for noe. Det er ikke noe effektmaksimum. Det er som nevnt kronglete å finne fram i dette regelverket. Det finnes en Forskrift om godkjenning av moped og motorsykkel (motorsykkelforskriften), som leder oss videre til Forskrift om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften), som i § 2-3 nr 2, bokstav a har en definisjon av moped, som også sier hvilke krav som gjelder for at noe skal regnes for moped. For forbrenningsmotor gjelder maksimalt 50 kubikkcentimeter slagvolum, uten effektbegrensning. Da jeg var ung, som begynner å bli ubehagelig lenge siden, og i noen grad interesserte meg for mopeder, mener jeg at de ikke kunne ha mer enn 0,5 HK. For elmopeder er det en maksimaleffekt på 4kW, som vel er ca 5 HK. De skal ha en maksimal “konstruktiv hastighet” på 45 km/t. For moped er aldersgrensen 16 år og det kreves førerkort. En lett motorsykkel har inntil 125 kubikkcm eller ikke over 11kW, også langt mer enn det som var lett motorsykkel da jeg var ung, jeg tror grensen var 2,5 HK, som er ltt under 2 kW. For de som fortsatt henger med i villnisset av reguleringer på dette området, fremgår kravet om førerkort av Forskrift om førerkort m.m. (førerkortforskriften), § 3-1. Nei, det er åpenbart ikke meningen at det skal være mulig å få oversikt over og forstå disse reglene.

Jeg har sett annonsert ståmopeder med motorkraft på 10 kW, altså det som i utgangspunktet er lett motorsykkel. Jeg finner ikke akkurat den modellen igjen nå, men dette er hentet fra nettsidene til en forhandler av ståmopeder (nei, jeg gir ikke reklameinfo i form av firmanavn eller lenke):

De reklamerer for og selger altså ulovlige utgaver med toppfart på 90 km/t. Det er intet mindre enn galskap med ståmopeder som kan kjøre i slike hastigheter. Jeg vet ikke hvor de som utformet reglene hadde glemt hjernen sin den dagen de bestemte at man uten førerkort, uten aldersgrense og uten krav til forsikring skal kunne kjøre ståmopeder som kan ha motorkraft tilsvarende lette motorsykler. Det er uansvarlig galskap og det er samferdselsministere fra FrP som har hovedansvaret for denne galskapen.

Jeg regner med at uleiemopedene ikke går fortere enn 20 km/t. Det ville vært en forretningsmessig selvmordsstrategi om noen skulle leie ut ulovlige ståmopeder. Men mange kjøper slike til eget bruk, og det er ganske åpenbart at de som kjøper dem ofte vil ha de ulovlige utgavene. Jeg har flere ganger syklet i hastigheter mellom 25 og 30 km/t, og har blitt passert av folk på ståmopeder i langt høyere hastighet.

Slike kjøretøy har ikke noe med sykler å gjøre. De er mopeder eller motorsykler, og bør reguleres som det. Og de har selvsagt ikke noe på et fortau å gjøre. Hvis det hadde vært elsparkesykler, da hadde de kunnet ha en hjelpemotor som gir litt ekstra kraft når man faktisk sparker, omtrent som på elsykler. Og det burde ikke ha vært tillatt med kraftigere hjelpemotor enn 250w (eller mindre), slik det gjelder for elsykler. Jeg mener at en hastighet på 20 km/t er helt uforsvarlig med en kjøredoning som man står på. En relativt hard nedbremsing må være noe i nærheten av fysisk umulig på slike. Men noen mener åpenbart at slikt gir mer moro i hverdagen.

For ståmopeder finnes det ingen effektgrense, og det er ingen aldersgrense. Det er ingen promillegrense. Uansevarlig galskap, som først og fremst Ketil Solvik-Olsen er ansvarlig for, og som Knut Arild Hareide er for feig til å rydde opp i.

Ved å definere ståmopeder som sykkel i forhold til dette regelverket, forsterkes plagingen av gående ved at det er tillatt å kjøre med sykkel på fortau. Det er dette som Ketil Solvik-Olsen kalte “mer moro i hverdagen”. Hvis vi skal være litt pirkete, så står det i trafikkreglene § 18 nr 3 at “Sykling på gangveg, fortau eller i gangfelt er tillatt når gangtrafikken er liten og syklingen ikke medfører fare eller er til hinder for gående”. Selv om man har valgt å definere ståmopeder som sykler, har det å kjøre slike doninger ingen ting med sykling å gjøre. Men man vinner nok neppe gehør for et slikt synspunkt. Våre (u)ansvarlige politikere vil at man skal kunne plage gående med ståmopeder. Nok er hakkeordenen anvendt som en slag trafikal grunnlov: Problemene skal skyves nedover på de mykeste og svakeste trafikantene. Det er åpenbart at de gir blaffen i fotgjengere, det går vel ikke an å skrive at Knut Arild Hariede gir faen, så lenge man ikke sjenerer de hellige bilistene. Sykkelveier, sykkelfelt og fortau har blitt en trafikal søppelkasse hvor politikerne hiver alt som de vil at ikke skal sjenere biltrafikken. Selv forsøk med “selvkjørende” busser har man lagt til gågater og gangveier. Gående er som kjent verdiløse, og kan derfor utsettes for slike eksperimenter med motorkjøretøyer.

Ståmopendene har blitt en pest og en plage, ikke minst på grunn av omfanget av utleiemopeder. Selv høyrepolitikere har innsett at frisleppet var en tabbe. Men de har ikke innsett at det er regjeringen, ikke byrådet som har skapt kaoset.

Etter trafikkreglene § 18 nr 4 kan sykler “stanses eller parkeres på sykkelveg, gangveg, fortau, gågate eller gatetun dersom den ikke er til unødig hinder eller ulempe”. Når man har valgt å definere ståmopeder som sykler, kan disse også hensettes på fortau osv. Det burde ikke være særlig tvil om at disse kan fjernes når de er til unødig hinder eller ulempe. Denne regelen medfører ikke et veldig stor problem så lenge det gjelder folks egne sykler. Man slenger ikke disse fra seg i hytt og pine, slik man gjør med utleiemopeder (eller utleiesykler som ikke må settes i stativ). Det bør stilles krav om at de settes i stativ på godkjente plasser. Bildet nedenfor er fra Moskva.

En forretningsmodell som baserer seg på at kjøretøy kan hensettes over alt, er ikke bærekraftig. Det spiller ingen rolle om dette er ståmopeder, bysykler eller “bybiler”. Dette må kommunene kunne regulere og stille krav om at de kun parkeres på dertil avsatte plasser, som det betales leie for — minst den samme leien som uteserveringer og butikker må betale for å drive servering eller butikk på offentlige utearealer. Men det er “god” FrP-politikk at noen private skal kunne tjene penger på å utnytte fellesgoder. Høyre pleier også å være tilhenger av slikt. Det er uansett ikke en bærekraftig bypolitikk.

Kommunene får et helvete med å finne fornuftige løsninger innenfor et håpløst regelverk. Det var dette Ketil Solvik-Olsen kalte “Enklere regler, mindre byråkrati”.

Nytt idiotkapittel: Fartsgrense på 6 km/t.

Vi ser at våre håpløse samferdselspolitikere gjerne ofrer syklende i et desperat forsøk på å få orden på problemene de selv har skapt. I stedet for å innse at man har gjort en alvorlig tabbe, forsøker man seg med nye og idiotiske avbøtende tiltak, som å innføre en regel i trafikkreglene § 18 nr 3 om at syklende må passere gående i med fart ikke over 6 km/t. De som har funnet på noe slikt kan ikke ha syklet, i alle fall ikke i voksen alder. 6 km/t, det er knapt styrefart på en sykkel. Det er mer risikabelt å passere en fotgjenger i en fart hvor man er ustø, enn med en litt høyere fart. Dessuten vil den som går realtivt raskt gå 6 km/t eller fortere, slik at det blir ulovlig å sykle forbi dem. For ikke å snakke om folk som jogger. Jeg kommer litt tilbake til gang- og sykkelveier. Men er regelen nå at man skal passere gående på gang- og sykkelveier i maksimalt 6 km/t? Det bør ikke være slik, og vi trenger regler som er så krystallklarte at et sykkelfiendtlig politi og sykkelfiendtlige domsoler (som nå dessverre også inkluderer Høyesterett) ikke kan sette dem til side.

Vi får den absurde sitauasjon at bilister kan passere gående (og syklende) på landevei i 80 km/t, med minimal klaring. Man må være samferdselsminister eller samferdselsbyåkrat for å mene at det er en akseptable løsning. Men slike holdninger finner vi dessverre hos de som styrer med dette. Bilen skal fram for enhver pris, og da må man knuse noen egg, altstå drepe noen gående og syklende for å oppnå det. Og for all del: De protesterer mot at noen sier de vil drepe gående og syklende for å oppnå slikt. Men det er realiteten, selv om det er ubehagelig å bli minnet om den.

Ved å definere ståmopeder som det det virkelig er, nemlig motorkjøretøy som ikke har noe på fortauet å gjøre, hadde man unngått dette problemet. Men det forutsetter at byråkrater i Samferdselsdepartementet og Statens vegvesen, samt samferdselsministere er i stand ti å innrømme feil — og den sitter svært langt inne. Heller gjøre det håpløst å sykle enn å innrømme feil, er det bærende prinsippet der.

For å gjøre idiotien fullkommen, har man nå foreslått innført et eget skilt hvor det er soner med fartsgrense 6 km/t for sykkel. Igjen lurer man på hvor de som fremmet et slikt forslag hadde glemt hjernen sin den dagen. Dette skiltet, sammen med enklete andre, har sirkulert en stund i sosiale medier. Jeg trodde det var ironiske kommentarer, og jeg ble virkelig overrasket da jeg så at dette var et “seriøst” forslag fra veibyråratene. Dette er åpenbart laget av folk som kun betrakter verden gjennom et bilvindu eller fra bak et skrivebord. Man ser altså for seg veier hvor fartsgrnesen for syklende skal være 6 km/t, mens den for motorkjøretøy skal være høyere. Det er nok et tiltak fra Samferdelsdepartementet og Statens vegvesen/Vegdirektoratet med den åpenbare hensikt å hindre at folk sykler. Med bil kan man godt drepe og skade folk alvorlig i hastigheter på under 6 km/t, noe som neppe er mulg med sykkel. Men slike bagateller bryr samferdslespolitikere og -byråkrater seg ikke om. Her skal man hindre at folk sykler, og da får alle andre hensyn vike. Nå har jo praksis lenge vært at man regner med at folk som sykler ikke ser skilt, slik at man derfor ikke skilter for dem. Jeg kan love Knut Arild Hareide, Samferdselsdepartementet, Statens (bil)vegvesen og Vegdirektoratet at jeg kommer til å overse alle slik skilt om de noen gang skulle bli satt opp. Det er grenser for hva slags idioti man skal måtte finne seg i fra udugelige politikere og byråkrater.

Bagateller som å stille krav om at bilister mm skal holde betryggende avstand når de passerer syklende, slikt bryr ikke samferdselspolitikere og samferdselsbyårkrater seg om. Det gjelder jo tross alt bare verdiløse syklister, og man kan ikke risikere at de skal hindre de hellige bilistene. Den gang Knut Arild Hareide var en anstendig politiker, fremmet han som stortingsrepresentant et forslag om minsteavstand på 1,5 m. Se nærmere omtale her. Men da han ble samferdselsminister glemte han alt han hadde stått for tidligere, og er bare opptatt av at flere skal kunne kjøre fortere med bil.

Hva må gjøres?

Vi trenger en totalgjennomgang av trafikkregler med tilliggende regelkaos for å få et regelverk som bidrar til å legge til rette for sykling. I dag har vi trafikkregler mm laget av bilister, for bilister. Hvis man lager regler om syklende, er det stort sett for å passe på at de ikke kommer til å hindre de hellige bilistene. Tanken om at man skal legge til rette for sykling, og sørge for god fremkommelighet for folk som sykler, er åpenbart helt fremmed for byrkratene i Samferdselsdepartementet, Statens (bil)veg(u)vesen og (bil)Vegdirektoratet.

Det er elementært at gående og syklende ikke bør blandes på samme areal. Bastarden gang- og sykkelvei bør fjernes. Men så lenge den finnes må det utarbeides klare regler for hva som skal gjelde på slike .

Vi har vikepiktregler som er direkte farlige for folk som sykler. Men de selvtilfredse byråkragene i Vegdirektoratet mener at alt er såre godt. De har vist til internarjoal forskning, men har aldri vist til hva slags forskning de bygger på. Den som har syklet en del utenfor Norge, vet i alle fall at det ikke er i samsvar med europesik praksis, med mindre man har funnet seg noen verstingland man kan sammenligne seg med.

Norske vegmyndigheter er livredde for å lage sykkelveier. Noen har visst panikk for at syklende skal få rettigheter, hva de nå måtte mene med det. Der det finnes noen form for sykkeltilrettelegging, er det gjerne i form av bastarden “gang- og sykkelvei”. Selv der man lager sykkelvei med fortau, pleier veiene å bli feilskiltet som gang- og sykkelvei. Trafikkreglene er høyst uklare om hva som egentlig gjelder på slike veier, og de såkalt ansvarlige virker helt uinteressert i å rydde opp i dette. I rettspraksis har domstolene tatt livet av konseptet “gang- og sykkelvei”. I LG-2011-108380 skriver Gulating lagmannsrett:

“Umiddelbart er det vanskelig å se hvilke hensyn som begrunner at fotgjengere skal ha svakere vern på slike kombinerte gang- og sykkelveier enn ved rene gangveier.”

Hvis man mener at det er en forskjell mellom gangveier og gang- og SYKKELveier, så burde det være ganske åpenbart at gående må ta hensyn til at de deler veien med folk som sykler og opptre aktsomt, omtrent som når man går i andre kjørefelt. Med denne dommen gjorde Gulating lagmannsrett uklare regler enda mer uklare, og tok langt på vei livet av konspetet gang- og SYKKELveier.

Realiteten er at reglene for gangvei skal gjelde også skal gjelde på såkalte gang- og sykkelveier. Folk som sykler skal måtte ta hensyn til gående, noe man selvfølgelg skal og man har ikke påkjørsrett. Men gående behøver ikke ta hensyn til syklende. De kan bevege seg som hodeløse høns, uten å ta hensyn til at de deler veien med folk som sykler. Dette er noe samferdselsministeren og hans byråkrati burde ha tatt tak i. Men de vil ikke gjøre noe som kan bidra til å gjøre det bedre å sykle i dette landet.

Gjennomgangen av trafikkregler, håndbøker mm kan ikke overlates til bilfolket i Statens vegvesen og Vegdirektoratet. Ja, det finnes hederlige folk der. Men stort sett har de som har holdt på med slikt vist at de er totalt ubrukelige til dette.

Få politikere har skuffet så mye som Knut Arild Hareide

Med oppmerksomheten som problemene med ståmopeder har skapt, hadde Knut Arild Hareide en gyllen mulighet til å rydde opp i dette. Men han lot også den muligheten gå fra seg. Nå ender det vel med at kjøring med ståmopeder på fortau fester seg slik det har gjort for sykling på fortau, slik at det blir umulig å snu.

Få politikere har skuffet så mye som ham. Så lenge han var stortingsrepresentant og som leder av Stortinges transportkomité var han en god sykkelpolitiker. Første gang jeg møtte Knut Arild Hareide i levende live, var på Sykkelkonferansen i Trondheim i 2012. Han overrasket positivt ved at han var til stede under hele konferansen. Vanligvis pleier toppolitikere å stikke innom, avlevere sin lekse, for så å forsvinne igjen så snart de er ferdige. Han viste genuin interesse for sykkel og sykkelpolitiske utfordringer. Derfor ble jeg glad da han ble samferdselsminister. Jeg hadde faktisk forventninger til at han ville gjøre en god jobb. Men det må sitte en gift i veggene i Samferdselsdepartementet. Han hadde kanpt blitt minsiter, før han muterte til en FrP-politiker, og har siden bare ført FrP-politikk med lovprising av motorveier, med å ta kollektivtrafikk og myke trafikanter som gisler for å presse gjennom motorvei, å påtvinge byene mer biltrafikk ved å presse dem til å sette ned bompenger. Som statsråd har han vist at han fullstendig mangler ryggrad. Nå kan vi bare se fram til å bli kvitt ham, og at han forsvinner ut av norsk politikk.

Vi risikerer å gå fra vondt til verre, med en samferdselsminister fra Senterpartiet

Det tragiske er at vi riskerer at han blir erstattet av en statsråd fra diesel- og traktorpartiet SP etter valget, så vi går en mørk fremtid i møte. En ny “fuck Oslo” minister fra Senterpartiet er det siste vi trenger. Hvis du vil ha en rød, grønn eller rødgrønn politikk etter valget, må du stemme på et parti som fører en rød, grønn eller rødgrønn politikk, og som ikke bare har rødt ellet grønt som fargen i logoen og på på slipset.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.