Så er vi igjen klar for årets Tour de France. Rittet gjennomføres nå til normal tid, om sommeren.

Åpningsetappen er en 197,8 km kupert etappe. Det er seks kategoriserte stigninger. Fire fjerdekategori og to tredjekategori. Og det er kanskje et par til som kunne ha vært kategorisert på de samme nivåene. Etappen avslutter opp en tredjekategori. Det er ikke de store klatereutfordringene. Hadde etappen kommet senere i rittet, ville jeg ha tenkt at det er en typisk bruddetappe. Men et brudd får neppe går på første etappe. Det er ikke en etappe for spurterne. Jeg vil tro at det er en etappe som kan passe for typiske klassikerryttere. Kanskje er det en etappe som kan passe f.eks. Julian Alaphilippe og Primoz Roglic.

Da jeg var i Brest for to år siden, hadde hotellet jeg bodde på valgt en sykkel som bord for sine turistbrosjyrer.

Bretagne er et fjellområde, i den forstand at det er område på fjell, men det er ikke noe høye fjell. Det er mer kanuser og åsrygger, som utgjør Massif Armorican. Vi kan se på dette geologiske kartet.

Her er det mange forkastninger som går i øst-vest retning. Her kan man sykle uten å møte særlig store utfordringer. Men Tour de France handler ikke om å finne ruter uten særlige utfordringer — det er mer for 3/4-gamle turlsyklister som meg. I nord-syd retning går det mer opp og ned. Topografisk kan Bretagne minne litt om Østmarka i Oslo, hvor det er ganske flatt om man holder seg langs forkastningene, men ganske kupert om man beveger seg på tvers av dem. Det er nok ingen tilfeldighet at etapper i Bretagne pleier å gå på tvers av disse forkastningene.

Jeg avsluttet fjorårets omtale av Tour de France med det som nærmest har blitt Bretagnes uoffisielle nasjonalsang, Tri Martolod, her fremført av Alan Stivell. Sangen handler om tre sjømenn som møter en ung, vakker dame, og om at de møter henne igjen i en annen havn. Jeg baserer meg her på en oversettelse fra bretonsk til fransk, og jeg vil ikke være veldig detaljert om teksten.

Men vi må finne drikke. Jeg tar sjansen på å gjenta det jeg skrev da etappene ble presentert i oktober 2020.

En av de mest kjente drikkene fra Bretagne, som ingen helt har klart å lokalisere geografisk, er antageligvis Miraculix’ styrkedråper. Obelix falt som kjent oppi gryten som liten, og har livsvarig virkning. Det er denne drikken som gjør at romerne aldri klarer å overvinne Asterix og Obelix. Men om noen av syklistene skulle få tak i den, vil det være doping. Dette kunne vi lese om i Asterix og de olympiske leker. Det årets olympiske leker må ha vært det første store idrettsarrangementet hvor det ble gjennomført dopingkontroll.

Om jeg har forstått keltisk historie rett, noe jeg ikke garanterer at jeg har, dominerte keltiske folk det meste av Det europeiske kontinentet før ca år 200 før vår tidsregning. Rundt år 200 invaderte de De britiske øyer og Irland. Nye folkegrupper, anglerne og saxerne invaderte øyene, og det keltiske folket ble fortrengt til det som nå er Skotland og Irland. Det var en del av disse som igjen krysset kanalen til Bretagne, og noen reiste Galicia i Nordvest-Spania. Det er mye uklarheter rundt kelternes historie, og jeg skal ikke gå ned i detaljer. Men det ser ut til at den bretonske befolkningen kom fra De britiske øyer til dagens Bretagne.

I dag er det fristende å starte med desserten: Kaken Paris-Brest. Det er en vannbakkels med med en sjokolade/nøttekrem (praline). Den er formet som et (sykkel)hjul, og ble laget første gang i 1910 av konditoren Louis Durand, som arbeidet på slottet Maisons-Laffitte, nord for Paris. Kaken ble laget på bestilling fra Pierre Giffard, for å feire sykkelrittet Paris-Brest, som han hadde tatt initiativ til i 1891. Det var et sykkelritt som gikk fra Paris til Brest og tilbake til Paris, opprinnelig på 1200 km. Det ble siste gang arrangert i 1951. Men kaken får man fortsatt tak i.

Når vi er i dette området får vi holde oss til keltisk drikke, først og fremst cider og øl. Det brygges en del interessant og godt øl i Bretagne. Nå har det blitt slik at det brygges øl så mange steder. Vi har en del nasjonale og regionale øltradisjoner. Men geografi betyr ikke like mye ved ølbrygging som ved vinproduksjon. Hovedingrediensene i øl er korn, som oftetst bygg og humle. Begge deler dyrkes i dag ofte andre steder enn der ølet brygges. Mange bryggerier kjøper ferdig malt fra andre. Blandingsforohldet mellom disse, altså oppskriften, betyr en del. Noen bruker ulike urter og andre smakstilsetninger Ulike gjærtyper betyr også mye for hvor hvordan ølet blir. Men lite av dette gjør ølet stedsbundet. Det som gjerne gir geografisk bestemte variasjoner, er vannkvaliteten.

Om jeg skal være ærlig, så blir det ganske mye av det samme fra ulike mikrobryggerier. Det er ikke uten grunn at Vinmonopolet har begynt å sortere øl i sine hyller etter øltype, ikke etter opprinnelsesland. De feste bryggeriene brygger varianter av IPA (som opprinnelig er en engelsk øltype), og andre typer som går igjen hos mange. Det er heller ikke slik at smått alltid er godt. Det er ikke uten grunn at de mikrobryggeriene som har vokst seg såpass store at de ikke lenger kan kalles mikrobryggerier, er de som har blitt store. Noe har å gjøre med at de startet tidlig, noe med markedsføring og selvsagt mye med kvalitet.

Den andre kjente drikken fra Bretagne er cider, som er gjæret eplesaft. Den finnes som tørr (Cidre Brut), halvtørr (Demi-Sec) og søt (Cidre Doux). Cider er vanligvis ganske alkoholsvak, typisk 3-5%. Jeg må erkjenne at jeg så langt ikke har lært meg å like cider. Jeg har kjøpt inn og prøvesmakt en del bretonsk cider når Tour de France tidligere har vært i Bretagne, fra veldig rustikk til ganske kommersiell i stilen. Fortsatt er ikke cider blant mine favorittdrikker, og jeg har ikke noe godt grunnlag for å uttale meg om ulike typer. Jeg har tenkt å gi cider en ny sjanse. Når det lar seg gjøre å reise til Frankrike igjen, skal jeg se om jeg får tak i bretonsk cider. Men det har ikke blitt noe tur før årets Tour de France starter. Jeg har ikke vært i Frankrike siden februar 2020.

Det blir mest om øl så lenge vi er i Bretagne. Hvis man skal lete etter fransk øl, må man lære seg ordet brasserie. Det brukes i dag ofte som betegnelse på en type restaurant. Men det er det franske ordet for bryggeri. Hvis jeg har forstått det rett, var det folk som reiste fra Alsace til Paris som åpnet brasserier, som var det vi i dag vil kalle en bryggeripuber, eller tilsvarende. De brygget øl og serverte mat. Det eldste brasseriet i Paris er den alsaciske restauranten Brasserie Bofinger, et sted det er verdt å besøke av mange grunner. Det ligger i nærheten av Bastille.

En av mine kilder til fransk øl er en fransk nettbutikk, Saveur Bière, som ikke leverer til Norge, men som leverer til vår adresse i Frankrike, en lokal ølbutikk i nærheten av der vi har leilighet og i noen grad et fransk supermarked med ganske godt utvalg av øl. Noe finner jeg på restauranter. I tillegg leter jeg opp informasjon i litteraturen og på nett. Det var en butikk i Paris som solgte bretonske matvarer og bretonsk drikke. Jeg var ofte innom her hvis jeg var i Paris, noe jeg vanligvis er minst en gang i året. De årene Tour de France var innom Bretagne pleide jeg å ta en tur innom denne butikken for å kjøpe bretonsk drikke. Dessverre har den butikken forsvunnet, så en kilde til bretonsk drikke har tørket inn.

Først på 1980-tallet begynte det å komme nye bryggerier i Bretagne. Også her har det kommet mange mikrobryggeriet. Mikrobryggerier har stort sett ikke distribusjon utenfor sitt lokalområde, hvilket gjør dem vanskelige å få tak i. Jeg har funnet fire bryggerier i eller i ganske umiddelbar nærhet av startbyen Brest. Men jeg har ikke hatt mulighet til å smake deres øl.

Ordet bière ser ut til å ha hatt en litt kronglete vei inn i det franske språket. Min franske Larousse Dictionnaire Étymologique sier at det kommer fra det nederlandske bier, som mange av oss gjenkjenner som det tyske ordet Bier. Men når det samme ordet finnes på engelsk er Oxford Dictionary ofte bedre på etymologi. I følge denne har ordet også i engelsk kommet inn fra vest-germansk, altså tysk og nederlandsk. Men det germanske ordet er basert på det latinske biber, som betyr en drink. Det kommer igjen fra det latinske bibere, som betyr å drikke. Så det latinske ordet har kommet inn i fransk via germanske språk.

Men tilbake til Bretagne og øl. Min viktigste kilde til kunnskap om øl fra Bretagne er boken Deux siècles de bières en Bretagne, i tillegg til informasjon jeg har funnet på nettet og noen smaksprøver. Boken ser fortsatt ut til å være tilgjengelig hos fransk Amazon. Men det ser bare ut til å være brukte eksemplarer som selges ganske dyrt, ca 25€. Boken er fra 2007, og det har sikkert skjedd en del siden den gangen. Jeg synes ikke den er verdt 25€ — og den kostet ikke så mye den gang jeg kjøpte den.

Det sies at det første bryggeriet ble etablert i Bretagne i 1624. Det var en ire som startet dette bryggeriet. Dette gjør at bryggetradisjonen ble en annen enn i Alsace og Lyon, hvor de første bryggeriene ble startet av folk fra Tyskland. Legger vi til fransk Flandern hvor det er en flamsk bryggetradisjon, har vi røttene til ulike franske øltradisjoner.

På begynnelsen av 1800-tallet vokste det fram mange bryggerier. Men som i så mange andre land ble bryggeriene industrialisert og ølet standardisert fra slutten av 1800-tallet. Mange av bryggeriene stengte under første verdenskrig og åpnet ikke igjen etter freden.

På slutten av 1900-tallet fikk mer tradisjonelt øl sin renessanse. I Bretagne har utviklingen av ølbrygging falt sammen med bretonsk nasjonalisme og revitalisering av bretonsk kultur generelt. Pionerene blant ølbryggerne fikk drahjelp av den gryende bretonske nasjonalismen, og folk kjøpte gjerne bretonsk øl — selv om bryggerne ennå ikke hadde lært håndverket ordentlig. Det første nye bryggeriet, Coreff, startet i 1985 i byen Morlaix. Når jeg blar meg tilbake i mine notater, ser det ut til at jeg ikke har smakt noe øl fra det bryggeriet. Det må jeg få gjort noe med når muligheten byr seg.

Det har vært vanskelig å utforske fransk, herunder bretonsk øl i den tiden vi har bak oss. Jeg har ikke funnet bretonsk øl i Norge, og mulighetene til å reise til Frankrike har vært mildt sagt begrenset. Jeg har derfor valgt å holde meg til det bryggeriet som brygget det første bretonske ølet jeg smakte: Lancelot. Jeg fikk det første gang servert på en bretonsk restaurant i byen Aigues Mortes, ikke langt fra vår leilighet i Frankrike. Jeg tenkte at om man skulle etablere et bryggeri i keltisk tradisjon, måtte Lancelot være et av de beste navnene man kunne finne på. Lacelot du Lac var den mest kjente av ridderne rundt det runde bord. Men det viste seg at han som etablerte bryggeriet het Bernard Lancelot, og han valgte bare å gi sitt eget navn til bryggeriet. Men det klinger uansett flott.

Bernard Lancelot var atomingeniør. På fransk betegnes det som ingénieur nucléaire. Om han arbeidet med kjernekraft eller atombomber (som Frankrike også har noen av), vet jeg ikke. I 1989 forlot han atomteknologien og gikk over til å bli birøkter. Han var opptatt av bretonsk og keltisk kultur og myter, og begynte å brygge øl på tradisjonelt vis.

I 2001 laget to av medarbeiderne ved bryggeriet Éric Ollive og Stéphane Kerdodé Breizh Cola. Jeg er ingen cola-drikker, så jeg kommer ikke til å omtale denne eller andre cola-typer nærmere.

Breizh er det bretonske navnet på Bretagne. Vi kan merke oss at blant andre Lancelot, men også andre bryggerier bruker toppdomenet .bzh, som er Breizh, altså Bretagne, fremfor .fr.

Også i bryggeriverden er det slik at oppstartselskaper med suksess blir kjøpt opp. Bernard Lancelot pensjonerte seg i 2004, og bryggeriet ble kjøpt av de som skapte Breizh Cola: Éric Ollive og Stéphane Kerdodé og deres selskap Phare Ouest. Her svikter mine franskkunnskaper. Lancelot inngikk i 2006 en avtale med France Boissons. Det er et selskap eid av Heineken, som distribuerer drikke til barer, kafeer og restauranter. Men om de har kjøpt seg inn, blitt kjøpt eller hva slags avtale det er — det har jeg ikke klart å få tak i. Men så lenge de vil at Lancelot skal være Lancelot, og ikke bli til Heineken, så er det greit for meg. Det er omtrent som da Hansa/Borg kjøpte opp Nøgne Ø. Så lenge Nøgne Ø får være Nøgne Ø, er det ikke et veldig stort problem at de får mer kapital i ryggen og bedre distribusjon.

Lancelots første øl, Cervoise Lancelot kom på markedet i 1990. Det er inspirert av gallisk/bretonsk tradisjon. Det er et gyllent, overgjæret øl som er ettergjæret på flaske. Det er ufiltrert og upasteurisert. Cervoise Lancelot er smaksatt med seks ulike urter, uten at jeg vet hvilke urter dette er. Det er også smaksatt med honning — Bernard Lancelot var tross alt birøkter før han startet med ølbrygging.

Flere bretonske bryggerier foretrekker betegnelsen cervoise, fremfor bière. Cervoise betegnet et øl brygget uten humle. Jeg antar at cervoise har den samme språklige rot som det bretonske korev og det walisiske cwrw (som uttales courou, så det er mulig å uttale walisisk, om man bare glemmer hvordan vi vanligvis uttaler konsonanter). Noen vil se at det er det samme ordet som det spanske cerveza og portugisiske cerveja. Når vi er inne på dette kan vi også ta med at det heter cervesa på katalansk og occitansk. Skulle du nå lure på hvorfor øl heter øl i de nordiske landene, så kan du lese om det her.

Et øl, jeg tror det var det andre ølet de begynte å brygge, heter ganske enkelt Lancelot. Det er en Blonde, altså en lys, belgisk øltype. Man kan kanskje si at Blonde er Belgias pale ale. De anbefaler å drikke denne av et stort glass, slik at aromaene kan få utfolde seg og skape bilder av ridderne ved det runde bord.

Lancelot hevder at ølet er bryggert etter de gamle trappist-teknikkene, som ifølge deres nettside er overgjæret øl som brygges etter visse kriterier, uten at kriteriene er angitt. Jeg tillater meg å tvile litt på akkurat dette. Trappistøl er ikke en bestemt øltype. Trappistbryggeriene laget sitt eget varemerke og symbol som en reaksjon på at mange brygerier som ikke var Trappistbryggerier kalte sitt øl for Trappistøl. Mange bryggerier, særlig i Belgia, startet som klosterbryggerier, men har senere inngått avtaler med industrielle bryggerier som nå står for bryggerivirksomheten. Vi går ikke nærmere inn på de historiene denne gangen.

Det viktigste kriteriet for at noe skal være et trappistøl, er at det er brygget i et trappistkloster, noe Lancelot definitivt ikke er. Det skal heller ikke brygges for å tjene penger, i betydningen å generere overskudd. Ølbrygging er en viktig inntektskilde for mange klostere, ikke minst i nordlige områder hvor klimaet er for kaldt for vinproduksjon, som i Nord-Frankrike, Belgia og Nederland. Et eventuelt overskudd skal gå til veldedige formål. Jeg tror Lancelot forretningsmessig drives som de fleste andre kommersielle bryggerier, uten at ølet blir noe dårligere av den grunn.

Tour de France 2021