Etter de dramatiske åpningsetappene gjorde det godt med en udramatisk og på mange måter kjedelig etappe, som endte i et tradisjonelt spurtoppgjør. Man får alltid medlidenhet med en som heroisk har liggeet foran, og som så blir tatt igjen nå det gjenstår et par hundre meter, som Brent Van Moer gjorde i går. Å bli kåret som den mest offensive rytteren er en trøstegevinst. For virkelig å markere at dette var en “gammeldags” spurtetappe, slo veteranen Mark Cavendish til med en spurtseier. Jeg like å se at Cav er tilbake.

Dagens etappe er en idividuelle tempoetappe på 27 km. Etappen er ganske flat. På tempoetapper blir det gjerne tidsdifferanser som får betydning i sammendraget. Giro d’Italia ble avsluttet med en ganske flat tempoetappe på ca 30 km, og det skilte da 1.38 fra vinner til 20. plass. De som har sammenlagtambisjoner må satse her, i tillegg til tempospesialister som vil ha en etappeseier. For andre er dette en gjennomkjøring. Den skaderammede Chris Froome har flere ganger sagt at det var et spørsmål om å komme gjennom de fire første etappene, og så kunne tempetappen være en restitusjonsetappe. Det er nok flere enn Chris Froome som kan trenge litt rolig restitusjon. Amund Grøndal Jansen ser det vel på samme måten. Men folk som Primoz Roglic og Geraint Thomas har ikke noe valg. De må satse for ikke å tape mer tid.