Etter de dramatiske åpningsetappene gjorde det godt med en udramatisk og på mange måter kjedelig etappe, som endte i et tradisjonelt spurtoppgjør. Man får alltid medlidenhet med en som heroisk har liggeet foran, og som så blir tatt igjen nå det gjenstår et par hundre meter, som Brent Van Moer gjorde i går. Å bli kåret som den mest offensive rytteren er en trøstegevinst. For virkelig å markere at dette var en “gammeldags” spurtetappe, slo veteranen Mark Cavendish til med en spurtseier. Jeg like å se at Cav er tilbake.

Dagens etappe er en idividuelle tempoetappe på 27 km. Etappen er ganske flat. På tempoetapper blir det gjerne tidsdifferanser som får betydning i sammendraget. Giro d’Italia ble avsluttet med en ganske flat tempoetappe på ca 30 km, og det skilte da 1.38 fra vinner til 20. plass. De som har sammenlagtambisjoner må satse her, i tillegg til tempospesialister som vil ha en etappeseier. For andre er dette en gjennomkjøring. Den skaderammede Chris Froome har flere ganger sagt at det var et spørsmål om å komme gjennom de fire første etappene, og så kunne tempetappen være en restitusjonsetappe. Det er nok flere enn Chris Froome som kan trenge litt rolig restitusjon. Amund Grøndal Jansen ser det vel på samme måten. Men folk som Primoz Roglic og Geraint Thomas har ikke noe valg. De må satse for ikke å tape mer tid.

Grenser er uklare. Vi er nå i departementet Mayenn i regionen Pays-de-Loire, så administrativt er vi ikke lenger i Bretagne. Men kulturelt er vi kanskje i Bretagne, selv om det er en viss rivalisering mellom kyst-Bretagne og skogs-Bretagne. Jeg regner dette som er den siste etappen i Bretagne. Jeg starter med det siste “historiske” ølet fra Lancelot. Jeg setter “historiske” i anføselstegn. For ølene er i seg selv ikke historiske, med de er laget for å hedre personer eller hendelser i den bretonske historien.

De røde luene var et bretonsk opprør i 1675 mot en skatt, en stempelavgift (egentlig en skatt på en type papir som det var påbudt å bruke til mange rettslige dokumenter) som ble innført uten at den var vedtatt av det bretonske parlamentet. Som det ofte var, var det en ekstraskatt som kongen, denne gangen Louis (Ludvik) XIV skrev ut for å finansiere en av sine mange kriger. Dette skulle bidra til å finansiere en krig mot Nederland.

Ølet Bonnets Rouges er, det er fristende å si selvfølgelig, et rødt øl. Den røde luen har blitt et frihetssymbol. I 2013 kom et annet opprør mot en skatt, og igjen var man iført røde luer og kalte seg Bonnets Rouges. Det var et opprør mot en veiskatt, bompenger som ble innført for lastebiler, som en miljøskatt. Mange bomstasjoner, med måleutstyr, ble ødelagt — franske demonstranter pleier ikke å nøye seg med slagord.

Etter omtrent et år, ble denne avgiften trukket tilbake. Ødeleggelsen av bomstasjoner påførte staten stor utgifter, og førte til at inntektene sank. Regningen ender uansett hos innbyggerne, slik den alltid gjør.

Før vi forlater Bretagne, kan vi ta med noen andre typer drikke som produseres i Bretagne. Cider er gjæret eplesaft. Jeg har heller ikke funnet bretonsk cider i Norge, så jeg henter fram en beskrivelse fra et tidligere år da Touren var i Bretagne. Cider lages som søt (Cidre Doux), halvtørr (Demi-Sec) og tørr (Cidre Brut). Den er relativt alkoholsvak, i området 3–5%. Jeg kjøpte inn en del bretonsk cider (og øl) hos den bretonske butikken Chemins-de-Bretagne i Paris, en butikk som dessverre ikke finnes lenger. Jeg holdt meg til deres anbefalinger.

Min første cider var en Blanc de Pommes fra Vallée de la Seiche. Det er en lys cider laget på én eplesort. Den er fruktig og lett syrlig og har 4% alkohol. Produsenten anbefaler denne til Kir Bretonne. I Bretagne serverer man også Kir Breton, som er kir laget med cider i stedet for hvitvin, altså Crême de cassis og cider.

Min neste cider var en Fermier Cidre de Bretagne, laget av Bertrand Abraham. Når noe er merket fermier betyr at det er laget på gården. Dette er en liten produsent, og etter det jeg kan se har de ikke egen nettside.

Den tredje ciderrn jeg kjøpt inn for denne anledningen var Cidre de Fouesnant fra Manoir de Kinkiz. Dette er den mest tradisjonelle av de tre, og damen hos Chemins-de-Bretagne advarte om at ikke alle liker den. Derfor måtte jeg selvfølgelig ha en flaske. Den mest maleriske beskrivelsen av denne fant jeg på ratebeer.com (jeg har ikke bladd meg tilbake til den beskrivelsen):

“Aroma of old 1950’s linoleum tile, fresh apples, dirty socks; like I just walked into an old farmer’s home to sit at the table and hear his story. I can smell his flannel shirt, the duck in the oven, the fresh vegetables. Taste is very earthy — fermented apple, cheese, sour apple skins. Wet finish. This is an exceptional cider, way outside the norm, but fascinating to taste. There’s something new in every sip.”

Det lages også cider av pære, skjønt produsenten Vallée de la Seiche (som også produserer dette), skriver på sine nettsider at det er et misbruk av språket å kalle dette « cidre de poires ». De kalle sin drikk ganske enkelt La Poire. Den sies å passe godt i en Kir, og damer skal like denne godt — fortsatt i følge produsenten. Jeg har denne gang holdt meg til epler. Men det jeg tidligere har smakt av pærecider, eller hva man måtte velge å kalle det, har vært litt for søtt etter min smak. Den mangler den syrlighet og dermed den friskhet som vi finner i epler.

I Bretagne har man også sin variant av mjød, som de kaller chouchen. Det er honning og vann, som er gjæret.

I Bretagne gjør man også som sine keltiske brødre litt lenger vest, man lager whisky. Jeg har lurt litt på om dette kunne være Miraculix hemmelige styrkedråper som gjør gallerne uovervinnelige. Men jeg kan ikke huske å ha sett at han noen gang har brukt et destillasjonsapparat, så da er det nok noe annet de må ha drukket.

Det er tre whisky-destillerier i Bretagne (av i alt syv i Frankrike). Det er Des Menhirs, Glann Ar Mor og Warenham. Når jeg sjekker nå, finner jeg bare opplysninger om den siste. Om fransk whisky var en ukjent verden for deg, så må jeg erkjenne at det var det for meg også. Jeg visste ikke noe om dette før jeg begynte å lete etter bretonsk drikke til denne serien. Du kan lese mer om fransk whisky generelt på www.frenchwhisky.com.

Jeg kjøpte en flaske Eddu Silver fra Des Menhirs hos Chemins de Bretagne i Paris. (Dem butikken, som i noen år var min viktigste forsyningskilde av bretonske produkter, finnes dessverre ikke lenger.) I følge damen i butikken var det denne som er referansen når det gjelder bretonsk whisky, og jeg valgte å stole på henne. Den er laget på bokhvete, som heter eddu på bretonsk, derav navnet.

Ved første smaking ble jeg ikke spesielt begeistret for denne whiskyen. Jeg har gjennom årene smakt ganske mange typer whisky. Men det har først og fremst vært skotsk maltwhisky, litt irsk whiskey og noe japansk maltwhisky. Denne whiskyen er laget på bygg, og særlig den skotske kan ofte ha en utpreget røyksmak etter at malten har blitt tørket med varme fra torv. Den bretonske whiskyen er mer fruktig og har ingen røyksmak, i alle fall har ikke Eddu det. Den smaker i alle fall ganske forskjellig fra skotsk maltwhisky.

Jeg kom til at Eddu måtte få en sjanse til. Ved andre gangs smaking, noen dager etter den første, hadde jeg ikke lenger forventning om å få noe som minnet om skotsk maltwhisky. Da jeg smakte Eddu uten forutinntatte referanser, ble den et interessant og hyggelig bekjentskap. Men jeg tror nok at jeg også i fremtiden vil velge en skotsk maltwhisky når jeg måtte få lyst på et glass whisky. Det meste av dette er klippet inn fra en gang Tour de France tidligere var i Bretagne. Når sant skal sies: Jeg har ikke drukket noe mer av den franske whiskyen siden den gang.

Tour de France 2021