Hvis man vil ha en instruksjonsvideo om hvordan kjøre spurtopptrekk, kan man bare ta Deceuninck-Quick-Steps avslutning på gårsdagens etappe. Det er sånn det skal gjørs. Mark Cavendish sa etter målgang at han ikke behøvde å gjøre noe før på de siste 150 meterne. Nå mangler han bare en seier for å kunne tagere Eddy Merckx’ rekord med 34 etappeseire i Tour de France. Han får fire sjanser på det som er igjen av Touren — forutsatt at han kommer seg gjennom Pyreneene.

Men Mark Candish vinner ikke i dag. Mont Ventoux er en av de klassiske klatringene som ofte inngår i Tour de France. Denne gangen skal rytterne over Mont Ventoux ikke bare én, men to ganger. For en del år siden snakket jeg med Dag Otto Lauritzen om Mont Ventoux og andre bakker som gjerne sykles i Tour de France. I følge Dag Otto var Mont Ventoux ekstra hard. Ikke fordi den var brattere eller lengre enn andre bakker. Men når man kommer ut av skogen kan man se helt til toppen, og man vet at helt opp dit skal jeg. Det kan være demotiverende når man er sliten.

I andre bakker, som f.eks. Alpes d’Huez, ser man ikke toppen på samme måte. Man kan mobilisere for å komme fram til neste sving, så neste sving, osv. Og man kan, fortsatt ifølge Dag Otto, hvile litt i svingene. Man er ikke kresen når man kaller det hvile. Rhônedalen er kjent for sin til tider ganske harde vind fra nord: Mistralvinden. Møter man den på vei opp Mont Ventoux, blir den ekstra hard. Den opptrer oftest om vinteren, men den kan slå til om sommeren også. Da jeg syklet Rhônedalen for noen år siden hadde jeg den heldigvis for det meste i ryggen. Det kan være hardt nok når man skal opp til toppen for andre gang uten vind. Noen ganger har det blåst så hardt at man har droppet stigningen opp til Mont Ventoux. Jeg håper at min sykkelform en dag skal bli god nok til at jeg kan sykle opp Mont Ventoux. Men det er dessverre et godt stykke igjen før jeg kan ha noe realistisk håp om å komme opp.

Selv om de skal opp Mont Ventoux to ganger, er det ikke avslutning på toppen. Det er en ca 20 km krevende utforkjøring etter siste passering av toppen. Dette er en etappe for en rytter som er en sterk klatrer, og som også er en god nok utforkjører til å holde unna på veien ned. Jeg vil ikke bli overrasket om vi får en slags reprise på 8. etappe, hvor Tadej Pogacar sørger for å ha kontoll på sammenlagtkandidatene og lar noen i et brudd gå. Men når laget ikke har mer å kjøre med en gang på vei opp Mont Ventoux for andre gang, slår han til selv.

Etappen starter like nord for Avignon. Vi er i vinområdet Rhône, et område som i vinsammenheng har navn etter elven som renner gjennom det, akkurat som Loire. Men som jeg har nevnt før: Det er bare langs Rhônen fra omtrent Lyon til Middelhavet det produseres det som kalles Rhônevin. Det produseres også vin lenger oppe langs Rhônen, men da med andre navn. Det er vanlig å dele vinområdet Rhône inn i to hovedområder, nord og syd, eller Rhône Septrentinoal og Rhône Méridional, som franskmenn kaller det. Nord strekker seg fra Côte Rotie i nord, nær byen Vienne, til Hermitage, Crozes-Hermitage og Saint-Péray i sør. Her dominerer syrah, som antas å ha sin opprinnelse her, og den grønne viognier, som er på sitt beste (og dyreste) i Condrieu.

Men vi lar nord være nord denne gangen, og beveger oss inn i den sydlige deler av Rhône. Området går fra Montelimar til der Rhônen renner ut i havet, i alle fall nesten. Rhônen deler seg i to omtrent ved Arles, i den østlige Grand Rhône som renner ut nær Marseille, og den vestlige Petit Rhône som renner ut ved Saintes Maries de la Mer. Mellom disse ligger det store våtmarksområdet Camargue. Camargue er ikke et område som er særlig interessant når det gjelder vin, men det er et viktig område for trekkfulger og et populært område for fugletittere. Den administrative grensen mellom Provence (Provence-Alpes-Côte-d’Azur) og Languedoc (Occitanie) følger Rhönen og Petit Rhône. Men kulturen bryr seg i liten grad om slike administrative skiller, så kulturelt er vi i Provence på begge sider av elven, skjønt det meste av Provence er i øst.

Røttene av en gammel, sammenrast fjellkjede mellom Pyreneene og Alpene danner et platå under Languedoc og Camargue. Det strekker seg et stykke ut i havet hvor det er ganske grunt, til det stuper ned i store dyp. Rhônen er en av Europas store elver som frakter med seg mye løsmasse. Her hvor det blir flatere og området vider seg ut, er strømmen svakere, så her deponeres mye av det som elven tar med seg. Camargue og det meste av lavlandet i Languedoc er avsetninger fra det Rhônen og andre elver har brakt med seg og lagt igjen på platået her. Bukten over platået kalles Golf du Lion. Jeg hadde håpet at det skulle ha en spennende historie med løver. Men det er visst bare Lyon-bukta.

Den nordslige enden av det sydlige Rhône er Montelimar. Dette er det nordligste området hvor man kan dyrke den varmerkjære druen Grenache. Det kan hende at klimaendringene har gjort at den grensen er flyttet nordover, men det har jeg ikke oversikt over.

Det er et hierarki av klassifikasjoner. Den mest omfattende er Côtes du Rhône, som omfatter både det nordlige og sydlige Rhône. Jeg synes Côte du Rhône er en utmerket hverdagsvin, om det går an å bruke en slik betegnelse i Norge. Jeg har gjerne kjøpt noen flasker Guigal Côte du Rhone på Gardermoen, som i alle fall har vært et godt kjøp. Nå er det så lenge siden sist jeg var utenlands at jeg har ikke lenger noen oversikt over hva som finnes i tax-free butikken på Gardermoen.

Hos oss har Matthieu Barret Petit Ours Brun blitt en slags “husets rødvin”. Jeg innrømmer gjerne at det har en sammenheng med min svakhet for teddybjørner. På den annen side: Vi fikk en gang servert den vinen som del av vinpakken til menyen på en stjernerestaurant i Paris. Jeg tror de valgte den på grunn av vinens kvalitet, og ikke på grunn av søte bjørner på etiketten.

Et nivå over dette er Côte du Rhône Village, uten angvelse av kommunenavn. Noen områder kan også føye kommunenavnet til Côte du Rhône Village, som i Côtes du Rhône Village Laudun.. Over dette har vi viner som er egne crus. Det mest kjente er Chateau-neuf-du-Pape, nord for Avignon, mellom Avignon og Orange. Det ser ut som om etappen går akkurat utenmom, men vi kan ta en liten omvei inn hit.

Rhône er mest kjent for sine rødviner. I nord dominerer Syrah, som opprinnelig kommer herfra. Den dyrkes i mange land, og kalles gjerne Shiraz utenfor Frankrike. Det er en drue som gir fast struktur til vinen. I den sydlige delen dyrkes mye Grenache, som er den dominerende druen i Chateauneuf-du-Pape. Den gir blant annet fylde og alkohol. I Frankrike produseres det ikke så mye endrueviner på AOP-nivå. Det kreves ofte flere typer druer i vinen. Jeg synes en 100% Grenachevin kan bli litt konturløs og få et visst syltetøypreg. Men sammen med Syrah, gir den utmerkede resultater,

Selv om Rhône er mest kjent for sine rødviner, lager de også utmerkede hvitviner. Jeg har allerede nevnt Vioginer fra Condrieu. Men hvit Chateauneuf-du-Pape kan være utmerket. De lages typisk med druene Roussanne og Marsanne, som gir aromatiske viner med et visst krydder- eller urtepreg. Det sies at hvit Hermitage og hvit Chateauneuf-du-Pape enten må drikkes unge, eller ganske gamle — ikke noe midt i mellom. Det sies at det går en slags dvale når de er rundt to år gamle, hvor vinene lukker seg. Så åpner de seg og får et nytt liv når de er ca ti år gamle. Jeg har drukket for lite gammel hvit Rhônevin til å ha noen egen mening om dette.

Avslutningen må bli Ventoux. Dette var også en vin jeg drakk en del av da jeg var ung. En av mine venner var ganske flink til å finne fram til gode og rimelige viner, og dette var en av de vinene han fant fram til. Den kommer nok ikke opp mot Chateauneuf-du-Pape, verken i kvalitet eller pris.

Tour de France 2021