Derfor stemmer jeg Miljøpartiet de grønne også ved dette valget

Jeg er en utro velger, og har aldri vært medlem av noe parti. I løpet av de årene jeg har hatt stemmerett har jeg stemt SV, Arbeiderpartiet, Venstre og MDG, uten at jeg husker hvem jeg stemte på når og hvor mange ganger jeg har stemt på de ulike partiene. I alle fall ved de senere valgene har disse partiene vært på min short-list, før jeg har tvilt meg fram til hvilket parti som faktisk skal få min stemme. I år har Arbeiderpartiet falt ut av denne listen. Det er mange grunner til det, men deres standpunkt til rusreformen var den ganske så store dråpen som fikk begeret til å flyte over. Slike bilpopulistiske utspill som dette bidrar også til å gjøre Arbeiderpartiet stadig mindre aktuelt. Vi har de to populistpartiene FrP og SP. Hvis AP også vil ødelegge seg selv ved å gå ut på det samme skråplanet, er det bare å si farvel. Ved de siste valgene har jeg landet på MDG. I Oslo har samarbeidet AP, SV og MDG fungert godt.

Klima- og miljøkrisen er den viktigste saken, ikke bare i Norge, men i hele verden. Vi fikk akkurat FNs rapport som viser at klimakrisen ikke er noe som kommer, men som er her. I løpet av de senere månedene har vi fått kraftige og skremmende påminnelser om dette. Det er ekstremvarme i USA og store skogbranner i USA og Canada. Etter en periode med rekordnedbør trues Europa av en hetebølge. Det er det også i Norge, men her blir det bare fremstilt som fine, varme sommerdager. Som dette oppslaget i VG:

Klimakrisen betyr ikke fint sommervær for oss i Norge. Det har vært og er store skogbranner i Nord-Amerika, og de regner med at det vil brenne fram til november. Tyskland har hatt rekordnedbør og store flommer, både i nordvest og i syd. I Storbritannia er det så varmt at asfalten smelter, mens det om noen dager er meldt regn og flom. Det brenner i Sibir. Det er flom i Kina hvor de har det verste regnværet på 1000 år. Det er bare en forsmak på hva vi har i vente. Forskerne har tatt feil. Konsekvensene har vært langt mer alvorlig enn hva de hadde forutsett. Kanskje slipper vi varmebølger i Norge. Det er tegn til sammenbrudd i Golfstrømmen, den som gjør det mulig å bo langs kysten i Norge. Dette er også noe det har vært advart mot lenge, advarsler som “ansvarlige” politikere har snudd sine døve ører og blinde øyne til.

Det vil være to politiske hovedoppgaver i tiden fremover: Vi må redusere utslippene av klimagasser og vi må tilpasse oss konsekvensene av klimaendringene. Begge deler vil bli smertefullt og dyrt. Det vil bli smertefullt og dyrt for meg også, men enda dyrere og mer smertefullt for de som er unge og skal leve lenger inn i det 21. århundre enn hva det er realistisk at jeg kommer tli å gjøre. Men det blir dyrere og mer smertefullt om vi ikke gjør noe. Som alltid når noe koster, går det mest utover de som har lite. Fattige folk og fattige land, og ikke minst fattigfolk i fattige land. Vi kan ikke vedta oss ut av slike ubehagelige realiteter. Jo mindre vi gjør og jo mer vi utsetter å gjøre noe, desto dyrere og mer smertefullt vil det bli.

Norge kan ikke redde verden. Men vi og alle andre må gjøre vårt. Vi kan ikke gjøre som FrP og SP vil, og sitte på ræva i dieselbilen mens vi pumper opp olje, fordi Norge ikke kan bestemme hva man gjør i Kina og India. Som en skrev i en kommentar: Hvis vi tenker oss at verden består av 100 land som hvert står for 1% av utslippene, og alle tenker at vi står bare for 1% av utslippene, så det betyr ingen ting hva vi gjør, da styrer vi med full fart mot avgrunnen.

Disse kunnskapsfornekterne i FrP reiser rundt og sier “nei til dyre klimatiltak” og “ja til bensin- og dieselbiler”. De klarer gjerne å grave fram en “forsker” som sier at det ikke er menneskeskapte klimaendringer. Det var også “forskere” som hevdet at det ikke var farlig å røyke. De fikk gjene godt betalt av tobakksbransjen for å hevde det. Mange “forskere” sponses av oljebransjen. Er det noen som husker da FrP hentet inn en professor i sveiseteknologi som mente å kunne påvise at alle klimaforskere tok feil? Det er selvfølgelig mer nyansert enn man får inntrykk av gjennom tabloide overskrifter. Men om jeg har forstått det rett (jeg er ikke klimaforsker), så sier klimaforskerne at naturlige svingninger i f.eks. solaktivitet skulle ha ført til nedkjøling i den perioden vi nå er inne i, men i stedet ser vi rekordstor oppvarming. FrP vil, sammen med sine søsterpartier Senterpartiet og Høyre, fortsette å koke kloden.

Vi har mange av trollmannens læregutter som tror vi vil få ny teknologi som løser problemene. De drømmer om at ny teknologi gjør at vi skal kunne fortsette omtrent som før, bare vi f.eks. skifter ut forbrenningsmotorer med elektromotorer. Slik blir det ikke — i alle fall har ikke jeg noen tro på det. Dessverre finnes det ingen klok gammel trollmann som kan komme og rydde opp i alle problemene de har stelt i stand.

Problemene med global oppvarming har vært kjent lenge. Den eldste notisen jeg har lest om drivhuseffekten var fra 1907 eller deromkring. At politikerne ikke forsto alvoret den gang, kan vel tilgis. Men jeg leste mye om dette på 1970-tallet. Det er 35 år siden Brundtlandrapportern kom (1987). Det burde ha vært iverksatt tiltak for lenge siden, både for å begrense oppvarmingen og for å møte konsekvensene av den. At politikerne har sovet i 50 år, det kan ikke tilgis.

Jeg innrømmer gjerne at mitt personlige klimaregnskap ikke ser så pent ut, blant annet fordi jeg reiser med med fly enn gjennomsnittet. På den annen side kjører jeg mindre bil. Det er politikernes oppgave å legge tli rette for at vi kan ta miljøvennlige valg. Norske politikere har i tiår etter tiår forsømt jernbanen. Norge har et av Europas dårligste jernbanenett. Det nytter ikke å si at det er så vanskelig å bygge jernbane i Norge. Det er ikke enkelt i f.eks. Sveits eller Østerrike heller, to av de beste jernbanelandene i Europa. Problemet i Norge er ikke først og fremst vanskelig terreng, men manglende vilje hos politikere.

Norske politikere har i årevis sagt at de vil få mer trafikk, både av personer og godt, fra vei til bane (og sjø). Men i praksis fører de en politikk for å få mer trafikk fra bane til vei og fly. Jeg har mange ganger lurt på om våre politikere er så dumme at de tror på det de selv sier, eller at de baserer seg på at velgerne er så dumme at de ikke gjennomskuer politikerne. Knut Arild Hareide liker å skryte av det han kaller “tidenes jernbanesatsing” i Norge. Hvis det er i nærheten av å være sant, sier det bare noe om hvor dårlig det har vært før. Den samlede såkalte jernbanesatsingen er uansett mindre enn hva regjeringen vil bruke på noen kilometer motorvei vest for Oslo. Vi ser gang på gang feilprioriteringer fra politikerne: De bygger motorvei parallelt med førsømte jernbanestrekninger. De må bygge moderne jernbane først! Og de må legge til rette for at folk skal kunne gå og sykle trygt.

Jeg var lenge skeptisk til MDG. Generelt er jeg ikke tilhenger av “ensakspartier”. Men klima- og miljø er den aller viktigste saken. Klarer vi ikke å begrense skadevirkningen av dette, da spiller det liten rolle hva vi ellers gjør. Hvis vi ikke tar klimakrisen på alvor og heller diskuterer alle andre saker, blir det som å diskutere hvordan kakene skal pyntes når man står i en sultkatastrofe.

MDG er fortsatt et umodent parti, og har en del voksesmerter når de nå vokser ut av å være et ensaksparti. Det er mye i deres program jeg ikke er enig i. Mange miljøaktivister har flokket seg rundt MDG, og det er miljø de er engasjert i. Det er bra. Det er vår viktigste sak. Men vil man ha politisk innflytelse med tilhørede ansvar, må man også ta stilling til mange andre saker, som mange medlemmer egentlig ikke har vært særlig engasjerte eller interesserte i. Og noen medlemmer har vært og er engasjert i spørsmål som partiet ikke er engasjert i. Det er derfor ikke overraskende at det kommer en del merkelige utspill fra MDG-politikere, som dette mot Covid-19 vaksine og om å tillate hjemmebrenning. Slik er det også i andre partier. Fabian Stangs tåpelige utspill 22. juli er og var ikke Høyres politikk. Men enkeltpersoners uttalelser er ikke partiets politikk. Om noen merksnodigheter skulle ha sneket seg inn i partiprogrammet, er det neppe viktige kampsaker. Gro Harlem Brundtland sa en gang at hun hadde lært følgende av sin mormor: “Gi deg i de små sakene, men aldri i de store”. Det er mange saker hvor man kan gi seg når kompromisser skal meisles ut.

Jeg er grunnleggende sett et liberalt menneske, og mener at politikken ikke skal gripe lenger inn i våre liv enn nødvendig. Partiene på venstresiden har gjennomgående vært for autoritære etter min smak. Jeg har sympati for Venstre, og har noen ganger stemt på dem. Men deres regjeringssamarbeid med FrP har gjort at det ikke er aktuelt å stemme Venstre i dag.

I likhet med flertallet av det norske folk bor jeg i en by (eller tettsted), og jeg tilhører vel en slags elite. Jeg skammer meg på ingen måte over det. Skal vi ta hele landet i bruk, må man ikke minst ta byene i bruk. Min stemme går til et parti som har en god politikk for byene.

Alle som ikke har gravd hodet dypt ned i sanden, vet at “det grønne skiftet” haster. Vi burde ha startet og gjort veldig mye for lenge siden. Vi har ikke noe valg. Det blir smertefullt for oss alle. Jeg ser ikke fram til det, og vet at det kommer til å gjøre vondt også for meg. Jeg spiser kjøtt, helt sikkert mer enn jeg burde gjøre. Jeg reiser mer enn gjennomsnittet, ikke minst reiser jeg ganske mye med fly. Om jeg i det hele tatt skal kunne fortsette med dette, kommer det i alle fall til å bli mye dyrere enn det er i dag.