Kan man sko seg på opphavsrett eller går man skoene av seg?

Tim­ber­land, eller egent­lg dat­ter­sel­ska­pet TBL Licen­sing, har reist søks­mål mot sports­ut­styrs­kje­den Sport Out­let, kan vi lese i Dagens Nærings­liv. Stri­dens kjer­ne er Tim­ber­lands sko “Yel­low Boots”. Som all­tid når man leser om sli­ke saker i media blir man sit­ten­de med man­ge ube­svar­te spørs­mål. Det er mye rele­vant infor­ma­sjon som ikke kom­mer fram. Jeg kjen­ner saken kun fra medie­om­ta­len, og det frem­går ikke klart hvil­ket retts­lig grunn­lag kra­vet byg­ger på. Det­te er Tim­ber­land Yel­low Boot:

Bil­de: Karld­mar­ti­ni, CC BY-SA 4.0 https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0, via Wiki­me­dia Com­mons.

Den nors­ke sports­ut­styrs­kje­den Sport Out­let sel­ger sko som er i over­kant like, mener Timberland.”

Con­ti­nue read­ing Kan man sko seg på opp­havs­rett eller går man sko­ene av seg?

Det er på tide å pensjonere gjeldsbrevloven

Av pro­fes­sor dr. juris Olav Tor­vund, Uni­ver­si­te­tet i Oslo

Artik­kel pub­li­sert i Lov og Rett, vol. 60, 2021, s. 439–446
ISSN 0024–6980 papir, ISSN 1504–3061 online
DOI: http://doi.org/10.18261/issn.1504–3061-2021–07-05

Avta­len med tids­skrif­tet til­la­ter at jeg gjør pre­print-ver­sjo­nen av den­ne artik­ke­len til­gjen­ge­lig på den­ne måten. Det er den sis­te ver­sjo­nen jeg send­te tids­skrif­tet. Jeg kan ikke leg­ge ut pdf-ver­sjo­nen av artik­ke­len slik den er pub­li­sert i tids­skrif­tet. Gå til Lov og rett på Idunn.no (Abon­ne­ment). Jeg har gjort noen for­ma­te­rin­ger for å til­pas­se den web­for­ma­tet. Finans­av­tale­lo­ven av 2020 er ikke satt i kraft når det­te pub­li­se­res, men jeg valgt å hol­de med til den og ikke den fort­satt gjel­den­de finans­av­tale­lo­ven fra 1999.

Gjelds­brev­lo­ven ble utar­bei­det i en tid da doku­men­te­ne var vik­ti­ge. Det er de ikke len­ger. Men gjen­nom ana­lo­gisl­ut­nin­ger har den fått sta­tus som en slags gene­rell lov om penge­krav. All retts­ut­vik­ling på det­te områ­det, i stor grad ini­tiert fra EU, har skjedd innen­for ram­men av finans­av­tale­lo­ven. En ny finans­av­tale­lov ble ved­tatt i 2020. En til dels over­lap­pen­de behand­ling innen­for gjelds­brev­lo­ven og finans­av­tale­lo­ven gir en unød­ven­dig uklar­het. Hvor­vidt det er utstedt et enkelt gjelds­brev eller det er et enkelt krav, har så liten prak­tisk betyd­ning at sær­reg­le­ne for gjelds­brev med for­del kan drop­pes. Etter at de for­drin­ger som fak­tisk omset­tes skal regist­re­res i en verdi­pa­pir­sen­tral, er det nep­pe hel­ler noen grunn til å opp­rett­hol­de omset­nings­gjelds­bre­ve­ne. I den grad noen bestem­mel­ser i dagens gjelds­brev­lov bør videre­fø­res, bør det skje innen­for ram­men av finansavtaleloven.

1 Innledning

Gjelds­brev­lo­ven ble utar­bei­det i en tid da papir­do­ku­men­ter var vik­ti­ge. Det er de ikke len­ger. Når doku­men­te­ne for­svin­ner, tren­ger vi hel­ler ikke lover som regu­le­rer dis­se doku­men­te­ne. Sjekk­lo­ven og vek­sel­lo­ven vil gli over i his­to­ri­en når dis­se doku­men­te­ne ikke len­ger bru­kes, enten de for­melt opp­he­ves eller ikke. Gjelds­brev­lo­ven regu­le­rer direk­te bare gjelds­brev. Gjen­nom ana­logi­bygg­verk har den imid­ler­tid blitt en slags almin­ne­lig lov om penge­krav, og det er der­for en risi­ko for at den vil over­le­ve gjeldsbrevene.

Gjelds­brev­lo­ven er et resul­tat av nor­disk lov­sam­ar­beid. Det­te har gitt en berø­ringsangst. Da finans­av­tale­lo­ven av 1999 ble for­be­redt, vil­le man ikke gjø­re end­rin­ger i gjelds­brev­lo­ven. I NOU 1994: 19 Finans­av­ta­ler og finans­opp­drag står det i avsnitt 9.2:

«[K]ommisjonen [har ikke] vil­let gri­pe mate­ri­elt inn i reg­le­ne i vek­sel­lo­ven og gjelds­brev­lo­ven. Dis­se lover er blitt til ved hen­holds­vis inter­na­sjo­nalt og nor­disk lovsamarbeid.»

Nor­disk sam­ar­beid leder ikke len­ger utvik­lin­gen på det­te fel­tet. Her, som på så man­ge and­re områ­der, kom­mer det mes­te nye fra EU. Så len­ge Nor­ge har valgt å stil­le seg uten­for dis­se lov­giv­nings­pro­ses­se­ne, vil noe nor­disk lov­sam­ar­beid av betyd­ning nep­pe gjenoppstå.

Nye reg­ler på områ­det som tra­di­sjo­nelt har blitt regu­lert av gjelds­brev­lo­ven enten direk­te eller per ana­lo­gi, er i Nor­ge for en stor del blitt inkor­po­rert i finans­av­tale­lo­ven. Når sta­dig fle­re penge­kravs­retts­li­ge spørs­mål regu­le­res i finans­av­tale­lo­ven, mens regu­le­rin­gen i gjelds­brev­lo­ven fort­satt består som en slags almin­ne­lig lov om penge­krav, blir resul­ta­tet en frag­men­te­ring og på noen områ­der en dob­belt­re­gu­le­ring som gir uklar­he­ter. Når man er uten­for beg­ge lovers direk­te anven­del­ses­om­rå­der, hvil­ken lov skal man da ana­lo­gi­se­re fra? Det er på tide at det ryd­des opp i det­te, og opp­ryd­din­gen bør skje innen­for ram­men av finansavtaleloven.

Gjelds­brev bru­kes fort­satt i bety­de­lig omfang. Skal vi låne pen­ger, skri­ver vi gjer­ne under på et gjelds­brev. De bru­kes mer av gam­mel vane enn for­di de har noen vik­tig funk­sjon. Hvis ikke doku­ment­for­men utlø­ser sær­skil­te retts­virknin­ger som vi øns­ker å opp­rett­hol­de, tren­ger vi ikke egne reg­ler for dem.

2 Dokumenter som har forsvunnet

Noen av de doku­ment­ty­per som regu­le­res av gjelds­brev­lo­ven, har for­svun­net, og reg­le­ne knyt­tet til dem er ana­kro­nis­mer uten noen som helst betyd­ning. Dis­se kan stry­kes, uten at det vil ha noen prak­tisk betyd­ning.
Inn­skudds­bø­ker, som er regu­lert i kapit­tel 4, fin­nes ikke len­ger. I alle fall fin­nes de ikke i en form som gjør dem til gjelds­brev. Sli­ke inn­skudds­bø­ker for­svant da ban­ke­ne fikk data­sys­te­mer som gjor­de det mulig å fore­ta dek­nings­kon­troll i filia­le­ne. Jeg tror Post­spare­ban­ken var de sis­te som had­de sli­ke inn­skudds­bø­ker i Nor­ge. Noen opp­rett­holdt inn­skudds­bø­ker som en form for inn­bund­ne konto­ut­skrif­ter, da enkel­te eld­re bank­kun­der lik­te papi­ret og formen.

Ved finans­av­tale­lo­ven av 1999 ble det etter § 17 for­budt å utsty­re inn­skudds­bø­ker med ihen­de­ha­ver­klau­sul. Det­te ble ikke videre­ført i finans­av­tale­lo­ven av 2020, med den begrun­nel­se at inn­skudds­bø­ker ikke len­ger er i bruk i mar­ke­det. Da er det hel­ler ikke noen grunn til å opp­rett­hol­de gjelds­brev­lo­vens reg­ler om innskuddsbøker.

Vek­sel­ob­li­ga­sjo­ner eksis­te­rer så langt jeg har klart å brin­ge på det rene, bare i gbl. § 10 om bonitasan­svar, og som et gjen­ferd i noe juri­disk lit­te­ra­tur. Jeg har spurt bank­folk om vek­sel­ob­li­ga­sjo­ner, og har ikke truf­fet noen som vet hva det­te er, enn si har sett dem i bruk. En del juris­ter kjen­ner ordet fra obli­ga­sjons- og penge­kravs­ret­ten, men vet ikke hva det egent­lig er. Reg­ler som gjel­der inn­skudds­bø­ker og vek­sel­ob­li­ga­sjo­ner, kan vi stry­ke, uten at noen vil sav­ne dem.

Rente­ku­pon­ger for­svant med ihen­de­ha­ver­gjelds­bre­ve­ne i 1987. Da jeg begyn­te å arbei­de med det­te på begyn­nel­sen av 1980-tal­let, had­de utbytte­ku­pon­ge­ne for­svun­net for len­ge siden, uten at jeg kan tid­fes­te det. Para­gra­fe­ne 22 og 23 kan stry­kes, og da kan § 23a gå med i sam­me omgang.

4 Overdragelse av krav

4.1 I hvilke situasjoner blir fordringer overdratt?

Før vi ser på reg­le­ne om over­dra­gel­se, er det grunn til å reflek­te­re over i hvil­ke situa­sjo­ner over­dra­gel­ser i prak­sis skjer. Jeg har ikke sett noen under­sø­kel­ser av det­te, og mang­ler empi­ris­ke data. Her må vi base­re oss på anta­gel­ser. Obli­ga­sjons­mar­ke­det, hvor penge­krav omset­tes i et stort omfang innen­for et orga­ni­sert mar­ked, hol­der jeg uten­for. Dis­se for­drin­ge­ne er regist­rert i en verdi­pa­pir­sen­tral og regu­lert i verdi­pa­pir­sen­tral­lo­ven. Gjelds­brev­lo­ven får ikke anven­del­se for dis­se kravene.

Det er grunn til å tro at et stort antall av over­dra­gel­se­ne skjer i for­bin­del­se med facto­ring­av­ta­ler. Men her vil det i hoved­sak være over­dra­gel­ser av leve­ran­dø­rers kunde­ford­rin­ger, som ikke vil være knyt­tet til gjelds­brev. Også dis­se kan vi se bort fra når vi skal drøf­te gjelds­bre­ve­nes betydning.

En del for­drin­ger over­dras ved reor­ga­ni­se­ring av finans­kon­ser­ner. Man flyt­ter en viss type kredit­ter over i et nytt sel­skap slik at kra­ve­ne over­dras fra gam­melt til nytt sel­skap. Og det kan skje over­dra­gel­ser i for­bin­del­se med opp­kjøp og fusjo­ner, hvor for­drin­ge­ne over­dras fra over­dra­gen­de til over­ta­gen­de sel­skap. Det skjer anta­ge­lig­vis også en del over­dra­gel­ser av ute­stå­en­de for­drin­ger fra et kon­kurs­bo, skjønt der er det oftest mer gjeld en fordringer.

Tid­li­ge­re skjed­de det en del over­dra­gel­ser i for­bin­del­se med dis­kon­te­rings­kredit­ter, ikke minst ved avbe­ta­ling. Avbe­ta­ling var i prak­sis en til­pas­ning til eller omgå­el­se av kreditt­re­strik­sjo­ner. Sel­ger ga i utgangs­punk­tet kredit­ten, og så over­dro sel­ger kra­vet til et finan­sie­rings­sel­skap. Går vi til­strek­ke­lig langt til­ba­ke, var det van­lig at kjø­per under­teg­net omset­nings­gjelds­brev (even­tu­elt veks­ler) for hver enkelt beta­lings­ter­min. Ved sli­ke arran­ge­men­ter tap­te kjø­per ret­ten til å gjø­re inn­si­gel­ser mot sel­ger gjel­den­de mot kreditt­yter. Mitt inn­trykk, men også her mang­ler jeg empi­ri, er at sli­ke kreditt­ar­ran­ge­men­ter ikke len­ger bru­kes i noen sær­lig grad, hel­ler ikke når debitor/kjøper ikke er forbruker.

Etter ved­ta­el­sen av kreditt­kjøps­lo­ven i 1985 har det ikke vært til­latt å bru­ke den­ne type doku­men­ter når debi­tor (kjø­per) er en for­bru­ker. Ved en end­ring i finans­av­tale­lo­ven av 1999 i 2010 ble det­te utvi­det til å gjel­de alle kredit­ter til for­bru­ker. Det er i dag regu­lert i den nye finans­av­tale­lo­ven § 2–14 (2).

Et krav kan over­dras til inkas­so. Ved van­lig inkas­so er min for­stå­el­se at det er lite van­lig at inkasso­sel­ska­pe­ne over­tar kra­ve­ne. Inkasso­sel­ska­pe­ne inn­kas­se­rer kra­vet på veg­ne av kredi­tor, uten å over­ta kra­vet. Men noen inkasso­sel­ska­per kjø­per opp mis­lig­hold­te krav basert på den for­ret­nings­idé at de skal kun­ne inn­dri­ve mer enn hva de betal­te for kravene.

Det kan også skje mer spo­ra­dis­ke over­dra­gel­ser. Men de nevn­te til­fel­ler er de situa­sjo­ner hvor jeg kan se for meg at over­dra­gel­se skjer i noe omfang.

4.2 Retten til overdragelse er ikke så fri som den var

«Barne­lær­dom­men» er at penge­krav fritt kan over­dras, med noen få spe­si­el­le unn­tak. Slik er det ikke len­ger. Etter fin­avtl. § 2–13 (2) kan en kreditt­yter som er en finans­in­sti­tu­sjon eller lig­nen­de insti­tu­sjon, kom­mu­ne eller fyl­kes­kom­mu­ne, bare over­dra kra­vet til en finans­in­sti­tu­sjon eller lig­nen­de insti­tu­sjon, med mind­re debi­tor sær­skilt sam­tyk­ker i over­dra­gel­sen. Noen inkasso­sel­ska­per har etab­lert egne finan­sie­rings­sel­ska­per som står for opp­kjøp av mis­lig­hold­te fordringer.

Etter fin­avtl. § 2–13 (3) plik­ter kreditt­gi­ver å under­ret­te debi­tor om over­dra­gel­se av penge­krav. Det­te gjel­der uav­hen­gig av kra­vets form, også for krav knyt­tet til omsetningsgjeldsbrev.

Veritasan­sva­ret, som føl­ger av gbl. § 9, er i rea­li­te­ten et man­gelsan­svar ved over­dra­gel­se av penge­krav. Men til for­skjell fra det gene­rel­le man­gelsan­sva­ret er det­te et ube­tin­get, objek­tivt ansvar. Også det­te bør kun­ne stå sam­men med bestem­mel­se­ne om over­dra­gel­se av penge­krav i finans­av­tale­lo­ven kapit­tel 2 III.

Bonitasan­sva­ret er et garan­ti­an­svar. Det er gans­ke selv­sagt at man ikke påtar seg et garan­ti­an­svar for debi­tor ces­sus’ opp­fyl­lel­se ved over­dra­gel­se av penge­krav – med mind­re man i cesjons­av­ta­len har påtatt seg det­te. Det bur­de ikke være nød­ven­dig med en lov­be­stem­mel­se om bonitasan­svar, men om man skul­le øns­ke å opp­rett­hol­de en slik bestem­mel­se, kan den også fin­ne plass i finansavtaleloven.

Hoved­re­ge­len ved over­dra­gel­se av enk­le gjelds­brev og enk­le krav føl­ger nå både av gbl. § 25 og fin­avtl. § 2–14. Det er en sær­re­gel om mot­reg­ning ved cesjon i gbl. § 26, som muli­gens bør videre­fø­res i en eller annen form.

Det er grunn til å set­te et spørs­måls­tegn ved den grunn­tan­ken at man skal kun­ne abs­tra­he­re et penge­krav ved å knyt­te det til et gjelds­brev, og behand­le det som et rent penge­krav løs­re­vet fra det under­lig­gen­de for­hold. Hvis det kra­vet som over­dras, f.eks. er et krav på en kjøpe­sum i et kreditt­kjøp, er det ingen grunn til at kra­vets opp­rin­nel­se even­tu­elt skal kun­ne skju­les for en cesjo­nar. Hol­der vi de for­drin­ger som omset­tes i obli­ga­sjons­mar­ke­det, uten­for, er det vans­ke­lig å se noen grunn til å opp­rett­hol­de neg­o­ti­ab­le pengekrav.

5 Omsetningsgjeldsbrev

Vi kan dele omset­nings­gjelds­bre­ve­ne i tre hovedgrupper.

Vi har for det førs­te ihen­de­ha­ver­gjelds­brev, eller kan­skje vi må si at vi had­de ihen­de­ha­ver­gjelds­brev, etter gbl. § 11 nr. 1. Ihen­de­ha­ver­gjelds­brev sir­ku­ler­te i obli­ga­sjons­mar­ke­det fram til Verdi­pa­pir­sen­tra­len kom i drift i 1987. Fra det­te tids­punk­tet ble det et krav om at alle «ihen­de­ha­ver­ob­li­ga­sjo­ner» skul­le regist­re­res i Verdi­pa­pir­sen­tra­len, sene­re i en verdi­pa­pir­sen­tral, se verdi­pa­pir­sen­tral­lo­ven § 3–1 førs­te ledd.

Man kan dis­ku­te­re om den­ne regist­re­rings­plik­ten fak­tisk inne­bæ­rer et for­bud mot å utste­de ihen­de­ha­ver­gjelds­brev. Det­te spørs­må­let vil jeg ikke gå inn på her. Men det er uan­sett et spørs­mål om ihen­de­ha­ver­gjelds­brev bør opp­rett­hol­des. Ano­ny­me finan­si­el­le instru­men­ter, som ihen­de­ha­ver­gjelds­brev vil være, vil stå i et mildt sagt pro­ble­ma­tisk for­hold til hvit­vas­kings­reg­le­ne. Man bør ha gode grun­ner for å opp­rett­hol­de det­te, og jeg kan ikke se at sli­ke gode grun­ner foreligger.

Den and­re grup­pen er pant­ob­li­ga­sjo­ner. Gbl. § 11 nr. 3 gjel­der bare pant­ob­li­ga­sjo­ner som har pant i fast eien­dom eller real­re­gist­rer­bart løs­øre. Når debi­tor er for­bru­ker, kan det etter fin­avtl. § 2–14 (2) ikke benyt­tes vek­sel eller «annen skyld­er­klæ­ring som ved over­dra­gel­se eller pant­set­ting kan avskjæ­re eller inn­skren­ke for­bru­ke­rens rett til å gjø­re gjel­den­de inn­si­gel­ser eller mot­krav på grunn­lag av kreditt­av­ta­len eller kau­sjons­av­ta­len». Eller sagt på en annen måte: Man kan ikke bru­ke omset­nings­gjelds­brev. Alle pant­ob­li­ga­sjo­ner hvor kredi­tor er for­bru­ker, typisk lån med pant i bolig, må påfø­res en rek­tak­lau­sul, slik at de ikke er omsetningsgjeldsbrev.

Vi står da til­ba­ke med pant­ob­li­ga­sjo­ner hvor debi­tor ikke er forbruker.

Den tred­je grup­pen er de til­fel­ler hvor debi­tor vel­ger å gjø­re gjelds­bre­vet til et omset­nings­gjelds­brev, enten ved til­legg som «eller ord­re», gbl. § 11 nr. 1, eller ved å kal­le doku­men­tet et omset­nings­gjelds­brev, gbl. § 11 nr. 4. Det er ingen grunn til å trek­ke noe skil­le mel­lom dis­se to kate­go­ri­ene. Det bru­kes magis­ke ord, nær­mest trylle­for­mu­la­rer, som gir doku­men­te­ne sta­tus som omsetningsgjeldsbrev.

Omset­nings­gjelds­brev bru­kes fort­satt for kredit­ter hvor det­te er til­latt. Men når doku­ment­for­men ikke har betyd­ning mel­lom de opp­rin­ne­li­ge par­ter, men bare etter over­dra­gel­se, er spørs­må­let hvor man­ge omset­nings­gjelds­brev som over­dras. Det er ikke bare et spørs­mål om hvor man­ge krav knyt­tet til omset­nings­gjelds­brev som over­dras, men om hvor man­ge som over­dras slik gjelds­brev­lo­ven kapit­tel 2 for­ut­set­ter: Men en skrift­lig trans­port og over­le­ve­ring av dokumentet.

Også her mang­ler jeg empi­ris­ke data. Jeg har for­søkt å spør­re folk i ban­ker som har vært gjen­nom noen fusjo­ner, om de påfø­rer trans­port på omset­nings­gjelds­brev ved fusjon eller and­re reor­ga­ni­se­rin­ger av sel­skaps­struk­tu­rer som for­melt sett inne­bæ­rer en over­dra­gel­se. Stort sett ser de gans­ke ufor­stå­en­de på meg, og ser ikke poen­get med spørs­må­let. Hvis ikke hvert enkelt doku­ment påfø­res en trans­port, vil det ikke skje en even­tu­ell eks­tink­sjon etter reg­le­ne i gjelds­brev­lo­ven kapit­tel 2. Det gjen­står anta­ge­lig­vis ikke man­ge til­fel­ler hvor dis­se reg­le­ne får noen prak­tisk betydning.

Hånd­te­ring av fysis­ke doku­men­ter er tid- og kost­nads­kre­ven­de, og med­fø­rer en bety­de­lig risi­ko. Når man vil bli kvitt doku­ment­hånd­te­ring, har man gått en av to vei­er: Demo­bi­li­se­ring og dema­te­ria­li­se­ring. [Etter at jeg skrev den­ne artik­ke­len har jeg kom­met til at immo­bi­li­se­ring er et bed­re uttrykk enn demo­bi­li­se­ring, og det stem­mer også bed­re med det som bru­kes inter­na­sjo­nalt.] Demo­bi­li­se­ring vel­ges når doku­men­tet fort­satt har retts­virknin­ger, slik at man må behol­de det­te på det vis. Men doku­men­tet sir­ku­le­rer ikke. Man regist­re­rer alle data når doku­men­tet kom­mer inn, som lag­res og behand­les i et digi­talt sys­tem. Doku­men­tet arki­ve­res i et fjern­la­ger i til­fel­le man noen gang skal få bruk for det. Men vide­re trans­ak­sjo­ner skjer digi­talt, uten at doku­men­tet hen­tes fram. Sli­ke sys­te­mer kan etab­le­res uten grunn­leg­gen­de end­rin­ger i lov­giv­nin­gen. Men med mind­re det er ihen­de­ha­ver­do­ku­men­ter, vil de mis­te legi­ti­ma­sjons­virknin­ge­ne om trans­por­te­ne ikke påfø­res dokumentene.

Ved dema­te­ria­li­se­ring fjer­ner man selve doku­men­tet, i den for­stand at retts­virknin­ger ikke er knyt­tet til doku­men­tet. De vil da typisk være knyt­tet til regist­re­ring i et nær­me­re angitt regis­ter, som ved regist­re­ring i et verdi­pa­pir­re­gis­ter. Etab­le­ring av sli­ke sys­te­mer vil van­lig­vis kre­ve ny lov­giv­ning, som knyt­ter retts­virknin­ger til registreringen.

I prak­sis vil debi­tor ofte sig­ne­re låne­do­ku­men­tet digi­talt med BankID eller til­sva­ren­de. Selv om man vel­ger å kal­le doku­men­tet gjelds­brev, vil kredi­tor bare ha fått en kopi av det sig­ner­te doku­men­tet. Høy­este­retts anke­ut­valg har i HR-2010–835‑U (Rt. 2010 s. 604) lagt til grunn at gjelds­brev kan utste­des og under­teg­nes digi­talt. Men de kan ikke gjø­res eksi­gib­le etter tvfl. § 7–2.

Om det er et gjelds­brev eller ikke, vil kun få betyd­ning for for­el­del­ses­fris­ten der­som det ikke gjel­der penge­lån. Etter end­rin­ge­ne i tvfl. § 7–2 i 2017 kun­ne kredi­tor i den aktu­el­le saken ha avtalt elekt­ro­nisk at skyld­er­klæ­rin­gen skul­le være eksi­gi­bel. Så len­ge man har en bin­den­de låne­av­ta­le, blir det uten betyd­ning om gjelds­brev­for­men er benyt­tet eller ikke, og det spil­ler hel­ler ingen rol­le om man har et ori­gi­nalt gjelds­brev eller en kopi.

Neg­o­tia­bi­li­tets­reg­le­ne for­ut­set­ter et ori­gi­nal­do­ku­ment, selv om det ikke sies uttryk­ke­lig. Det er det ori­gi­na­le omset­nings­gjelds­bre­vet som må påfø­res en trans­port og leve­res til cesjo­na­ren. Om trans­por­ten blir påført en kopi, og cesjo­na­ren får den­ne kopi­en eller en ny kopi, inn­tref­fer ingen av de retts­virknin­ger som føl­ger av gjelds­brev­lo­ven kapit­tel 2.

Neg­o­ti­ab­le doku­men­ter som lever sitt eget, gans­ke selv­sten­di­ge liv, er basert på at det kan være vans­ke­lig og tid­kre­ven­de å kom­me i kon­takt med sen­tra­le aktø­rer som debi­tor ces­sus. Slik er det ikke len­ger. Når kredi­tor uan­sett er for­plik­tet til å gi debi­tor ces­sus mel­ding om over­dra­gel­sen, er det ingen grunn til å la doku­men­tet være avgjø­ren­de for retts­vern. Vi kan hol­de oss til prin­sip­pet om noti­fi­ka­sjon til debi­tor ces­sus, som vi har for enk­le gjelds­brev i gbl. § 29 annet ledd, for alle penge­krav – med mulig unn­tak for krav regist­rert i et verdipapirregister.

Det er god grunn til å spør­re om omset­nings­gjelds­brev bør opp­rett­hol­des. Jeg er til­bøye­lig til å si nei. Men for å kun­ne ta et ende­lig stand­punkt til det­te må vi vite hva slags betyd­ning dis­se har i dagens finans­mar­ked, først og fremst om de blir over­dratt i en form som gjør at reg­le­ne i gjelds­brev­lo­ven kapit­tel 2 kom­mer til anven­del­se. Slik kunn­skap har ikke jeg i dag.

Kon­klu­sjo­nen blir uan­sett at vi kan kvit­te oss med gjelds­brev­lo­ven. De av oss som gjen­nom en bety­de­lig del av et rela­tivt langt liv har under­vist penge­kravs­rett basert på den­ne loven, vil kom­me til å sav­ne den. Om det som måt­te være verdt å ta vare på, inn­ar­bei­des i finans­av­tale­lo­ven, vil vi imid­ler­tid få en ryd­di­ge­re regu­le­ring. I prak­sis, uten­for uni­ver­si­te­tet, vil ingen sav­ne gjeldsbrevloven.

Etter et valg. Noen refleksjoner

Jeg had­de champag­ne,
men rør­te den ei.

Det ble ikke et valg­re­sul­tat som fikk meg ti å åpne den champagne­flas­ken jeg had­de stå­en­de klar. Jeg bestem­te meg for at hvis MDG had­de kom­met over sperre­gren­sen, da kun­ne det være tid for litt champag­ne. På den annen side var det hel­ler ingen grunn til å hen­te fram Demon-ølet, som også var noe av det jeg had­de klart på min pri­va­te og ens­li­ge valg­vake her i Frankrike.

Det blir et regje­rings­skif­te, slik jeg håpet. Men jeg skul­le gjer­ne ha sett et sva­ke­re Sen­ter­par­ti. Det var i det mins­te posi­tivt at Jan Bøh­ler ikke ble valgt. Jonas Gahr Stø­re har en vans­ke­lig opp­ga­ve. Men jeg har tro på at han kan bli en god stats­mi­nis­ter. Han pas­ser ikke som oppo­si­sjons­po­li­ti­ker. Mitt inn­trykk er at han er en per­son som evner og liker å få ting gjort, og rol­len som sjefs­di­ri­gent for et klage­kor pas­ser ham ikke. Nå får han sjansen.

SV vil få det tøft i en regje­ring. Sist de var i regje­ring had­de de ikke en bety­de­lig venst­re- og klima­op­po­si­sjon. Et sterkt Rødt vil bli en pest og en pla­ge for et SV som må for­sva­re kom­pro­mis­ser i regje­ring. Et ikke fullt så sterkt MDG, muli­gens sam­men med Venst­re vil pla­ge SV når de må inn­gå for man­ge kom­pro­mis­ser i kli­ma og miljøspørsmål.

At MDG ikke klar­te å bry­te sperre­gren­sen var en skuf­fel­se. Par­ti­et må gå i seg selv. Det er et par­ti som har opp­slut­ning i de stør­re byene. Kom­mune­val­get om to år blir en test på om de hol­der opp­slut­nin­gen i byene. De har stort sett fått stør­re opp­slut­ning i kom­mu­ne- og fyl­kes­tings­valg enn i stor­tings­valg. Jeg note­rer med til­freds­het at det man litt upre­sist kan kal­le “bypar­ti­er” har hatt frem­gang: MDG, Rødt, SV og Venst­re. Jeg er lei av en poli­tikk hvor byene blir betrak­tet som et pro­blem, nær­mest som en slags his­to­risk mis­for­stå­el­se, og at målet er en “katt og kani­ner” poli­tikk hvor alle skal ut av byene og boset­te seg i sto­re hus på lan­det — hvor alle skal være avhen­gig av bil. De fles­te bor i byer og tetts­ste­der. Byer har kva­li­te­ter som man­ge, blant and­re jeg, liker. Jeg liker å kun­ne ta del i et kul­tur­liv og annet som vi fin­ner i byer. De som i frem­ti­den skal få min stem­me, må ha en god bypolitikk.

Noen har pekt på at MDG har en svak orga­ni­sa­sjon som i liten grad har evnet å dri­ve valg­kamp uten­for de stør­re byene. Det stem­mer kan­skje — jeg vet ikke. Selv om de ikke klar­te å bry­te sperre­gren­sen, fikk de rundt 20 000 fle­re stem­mer enn ved for­ri­ge stor­tings­valg. Så vidt jeg vet for­de­les parti­støt­ten ut fra stem­me­tall og ikke ut fra repre­sen­ta­sjon, så øko­no­misk bør de stå ster­ke­re etter det­te valget.

Arbei­der­par­ti­et vil ald­ri igjen bli det sto­re par­ti­et de en gang var. Valg­nat­ten kun­ne vi høre Mar­tin Kol­berg for­tel­le om hans førs­te stor­tings­valg som parti­sek­re­tær i 1973, da man i AP men­te det måt­te være skjedd en feil i tel­lin­gen da man lå an til å få under 40%. Det fin­nes ikke man­ge arbei­de­re, i betyd­nin­gen indu­stri­ar­bei­de­re, som iden­ti­fi­se­rer seg med Arbei­der­par­ti­et. Jeg har ald­ri hatt noen nær­kon­takt med arbei­der­be­ve­gel­sen. Men mitt inn­trykk er at arbei­der­sam­fun­ne­ne og orga­ni­sa­sjon­s­er som Fram­fy­li­kin­gen ikke er hva de en gang var. På en måte har Arbei­der­par­ti­et blitt offer for sin egen suk­sess. Jeg hus­ker at noen for noen valg siden kla­get over dis­se “dir­rek­tør­ven­na” til Jens som had­de fått frem­tre­den­de posi­sjo­ner, den gan­gen med en gans­ke klar adres­se til Gre­te Fare­mo. Hun kom­men­ter­te at hun som den førs­te i sin fami­lie som had­de arti­um had­de kun­net nyte godt av resul­ta­te­ne som Arbei­der­par­ti­et had­de kjem­pet fram, og fått en muli­get til å stu­de­re — en mulig­het folk med hen­nes bak­grunn tid­li­ge­re ikke had­de hatt. Hun mis­lik­te at det­te da ble brukt mot hen­ne. Jeg har ikke gått inn i bak­grunns­tal­le­ne nå, men jeg har et inn­trykk av at Arbei­der­par­ti­et har hatt gans­ke stor opp­lut­ning blant folk med høy­ere utdan­nel­se, sær­lig i offent­lig sek­tor. Men her har de fått sterk kon­kur­ran­se fra sær­lig SV.

Jeg synes Arbei­der­par­ti­et har vært alt­for opp­tatt av å løpe etter vel­ge­re som de er red­de for å mis­te, slik at de noen gan­ger løper etter SP ut i dis­trik­te­ne, de løper etter folk i olje­bran­sjen, de for­sø­ker å flør­te med de som er opp­tatt av kli­ma og mil­jø. Og ikke minst har de tatt et håp­løst stand­punkt i rus­po­li­tik­ken. Når de har løpt etter alle and­re har de løpt fra seg selv. Det er vans­ke­lig å se hva par­ti­et egent­lig står for. Det ser også ut til at de er i ferd med å glem­me byvel­ger­ne. Jeg er også skep­tisk til den tet­te kob­lin­gen mel­lom LO og AP. For meg er LO en meget kon­ser­va­tiv orga­ni­sa­sjon som jeg har langt mind­re til fel­les med enn AP.

Høy­re har ald­ri vært mitt par­ti. Jeg vur­der­te en gang å stem­me Høy­re ved et kom­mune­valg da jeg hel­ler vil­le ha Erling Lae enn Rune Ger­hard­sen som byråds­le­der. Men jeg hus­ker ikke om jeg fak­tisk stem­te Høy­re den gan­gen, eller om jeg bare vur­der­te å gjø­re det. Det var en gang et par­ti med en bypro­fil. Men med SPs suk­sess på menings­må­lin­ge­ne begyn­te også Høy­re å løpe etter dis­trikts­vel­ger­ne blant annet ved å skul­le flyt­te arbeids­plas­ser ut av byene, sær­lig ut av Oslo. Jeg bor i Oslo og støt­ter ikke en poli­tikk for å utar­me byen.

Rødt gjor­de det bra. Uan­sett orga­ni­sasto­ris­ke end­rin­ger kan ikke Rødt løpe fra sin his­to­rie, en his­to­rie som gjør det uak­tu­elt for meg å stem­me på den. Men det går jeg ikke inn på her. Bjør­nar Mox­nes er en fan­tas­tisk dyk­tig poli­ti­ker. Han er tyde­lig og frem­står med auto­ri­tet, og han kom­mu­ni­se­rer godt. Han har ikke Rødts resul­tat ale­ne, men han har vel­dig mye av æren for det. 

Selv om Erna Sol­berg ikke har vil­let kom­men­te­re spørs­må­let, reg­ner jeg med at hun ikke kom­mer til å være parti­le­der ved val­get i 2025. De har ikke noe hast­verk med et leder­skif­te. Men man skal ha fulgt dår­lig med for ikke å ha fått med seg at hun fyl­te 60 år i år. Hun vil være 64 ved val­get i 2025. Jeg mener ikke at det behø­ver å være en for høy alder for å fort­set­te som parti­le­der og stats­mi­nis­ter. Jonas Gahr Stø­re vil være 65, og det må nok skje noe eks­tra­or­di­nært om AP skal byt­te leder før val­get i 2025. Men Høy­re bør fin­ne noen yng­re hvis de skal kjem­pe for å gjen­erob­re sin posi­sjon. Hvem de bør vel­ge, har jeg ikke noen mening om.

Venst­re gjor­de det rela­tivt godt, og kom seg over sperre­gren­sen. Det synes jeg er bra. Venst­re og MDG er de to par­ti­ene som står meg nær­mest. Jeg synes det er synd at Venst­re og MDG frem­står som poli­tik­kens Tup­pen og Lille­mor, som hak­ker på hver­and­re frem­for å stå sam­men i de vik­ti­ge spørs­må­le­ne hvor de fak­tisk er eni­ge. Jeg synes dess­uten at Guri Mel­by gjor­de en utmer­ket jobb som byråd i Oslo, så hun er en poli­ti­ker jeg har sans for. Pro­ble­met med Venst­re har ikke vært par­ti­et i seg selv, men deres senge­ka­me­ra­ter. Jeg øns­ket et regje­rings­skif­te og vil at FrP skal ha minst mulig inn­fly­tel­se i norsk poli­tikk. Da var det ikke mulig å stem­me Venst­re den­ne gangen. 

KrF falt under sperre­gren­sen. Jeg har all­tid vært mostan­der av å blan­de reli­gion og poli­tikk, så KrF har ald­ri vært et par­ti som har til­talt meg — selv om jeg har vært enig med dem i noen saker. Det ble ikke bed­re av at den kon­ser­va­ti­ve fløy­en vant fram i ret­nings­val­get. De er kan­skje fort­satt et par­ti for kris­ten­fol­ket i bibel­bel­tet, men noe folke­par­ti er de ikke. Jeg kom­mer ikke til å sav­ne KrF i norsk politikk.

FrP gjor­de det dår­lig. Det var en peri­ode snakk om “List­haug-effek­ten”, og det er vel den vi ser: FrP har gjort sitt dår­ligs­te stor­tings­valg siden 1993. Jeg har ald­ri lagt skjul på at jeg ikke liker Syl­vi List­haug, eller at jeg ikke liker FrP. Syl­vi List­haug er en poli­ti­ker som manisk repe­te­rer sine tale­punk­ter. Hun er en håp­løs debat­tant som ald­ri hører etter hva and­re sier. Hun skyl­der all­tid på and­re. Det er i hen­nes ver­den Venst­re og KrFs feil at det går dår­lig med FrP. Førs­te betin­gel­se for å kun­ne løse et pro­blem er at man erkjen­ner pro­ble­met og ser hvor­dan man selv har mulig­het til å gjø­re noe med det. Det blir som FrP-stan­punk­tet i klima­po­li­tik­ken: Det er Kina som må kut­te. Det kan ikke Nor­ge gjø­re noe med, så da set­ter vi oss på ræva og gjør ingen ting. Så len­ge hun ikke vil erkjen­ne at pro­ble­met er i FrP, men sier at de and­re er pro­ble­met for FrP, vil det nep­pe bli løst. For meg frem­står Syl­vi List­haug som ner­vøs og anspent, og ukom­for­ta­bel i leder­rol­len. Hun mang­ler den natur­li­ge auto­ri­te­ten som en god leder bør ha. Som parti­le­der er hun Bjør­nar Mox­nes’ mot­pol, uav­hen­gig av poli­tis­ke standpunkter.

Syl­vi List­haug har fått med seg Carl I Hagen i sin nye stor­tings­grup­pe. Han er en poli­ti­ker jeg mis­li­ker minst like sterkt som jeg mis­li­ker Syl­vi List­haug. Carl I Hagen har gang på gang vist at hans pro­sjekt ikke er Nor­ge og ikke er FrP. Carl I Hagens pro­sjekt er Carl I Hagen. Nar­cis­sis­ten lever av og for opp­merk­som­het om sin egen per­son, og alt annet er under­ord­net det. Han kom­mer ikke til å fin­ne seg i å skul­le spil­le annen­fio­lin og måt­te inn­ord­ne seg par­ti­et og parti­le­del­sen. Om det blir split­tel­se og intern splid i FrP, så er ikke det meg imot. Sna­re­re tvert imot. Jeg håper at vi vil se det, og at de kla­rer å svek­ke seg selv ytter­li­ge­re fram mot 2025. En opp­ri­ven­de split­tel­se både om poli­tikk og om parti­le­del­se, bring it on!

Det er et tanke­kors at pro­test­lis­ten Pasi­ent­fo­kus i Finn­mark får et dis­trikts­man­dat med bare 4 908 stem­mer. Det sier noe om hvor få vel­ge­re det er bak hvert man­dat fra Finn­mark. NRK had­de for ikke len­ge siden en over­sikt over “Hvem er de and­re”, om små­par­ti­ene som er sam­let i kate­go­ri­en “And­re” på menings­må­lin­ger. De had­de med 10 par­ti­er. På lis­ten gjen­gitt på de offi­si­el­le valg­si­de­ne er det 16 sli­ke par­ti­er (“Gene­ra­sjons­par­ti­et” er opp­ført to gan­ger, men jeg antar at det bare fin­nes et av dem). Hel­dig­vis er de fles­te av dis­se par­ti­ene sjanse­løse. Men alle har star­tet i det små. Vi skal ikke så man­ge valg til­ba­ke før både MDG og Rødt (eller deres for­lø­pe­re) var blant “And­re”.