Etter et valg. Noen refleksjoner

Jeg had­de champag­ne,
men rør­te den ei.

Det ble ikke et valg­re­sul­tat som fikk meg ti å åpne den champagne­flas­ken jeg had­de stå­en­de klar. Jeg bestem­te meg for at hvis MDG had­de kom­met over sperre­gren­sen, da kun­ne det være tid for litt champag­ne. På den annen side var det hel­ler ingen grunn til å hen­te fram Demon-ølet, som også var noe av det jeg had­de klart på min pri­va­te og ens­li­ge valg­vake her i Frankrike.

Det blir et regje­rings­skif­te, slik jeg håpet. Men jeg skul­le gjer­ne ha sett et sva­ke­re Sen­ter­par­ti. Det var i det mins­te posi­tivt at Jan Bøh­ler ikke ble valgt. Jonas Gahr Stø­re har en vans­ke­lig opp­ga­ve. Men jeg har tro på at han kan bli en god stats­mi­nis­ter. Han pas­ser ikke som oppo­si­sjons­po­li­ti­ker. Mitt inn­trykk er at han er en per­son som evner og liker å få ting gjort, og rol­len som sjefs­di­ri­gent for et klage­kor pas­ser ham ikke. Nå får han sjansen.

SV vil få det tøft i en regje­ring. Sist de var i regje­ring had­de de ikke en bety­de­lig venst­re- og klima­op­po­si­sjon. Et sterkt Rødt vil bli en pest og en pla­ge for et SV som må for­sva­re kom­pro­mis­ser i regje­ring. Et ikke fullt så sterkt MDG, muli­gens sam­men med Venst­re vil pla­ge SV når de må inn­gå for man­ge kom­pro­mis­ser i kli­ma og miljøspørsmål.

At MDG ikke klar­te å bry­te sperre­gren­sen var en skuf­fel­se. Par­ti­et må gå i seg selv. Det er et par­ti som har opp­slut­ning i de stør­re byene. Kom­mune­val­get om to år blir en test på om de hol­der opp­slut­nin­gen i byene. De har stort sett fått stør­re opp­slut­ning i kom­mu­ne- og fyl­kes­tings­valg enn i stor­tings­valg. Jeg note­rer med til­freds­het at det man litt upre­sist kan kal­le “bypar­ti­er” har hatt frem­gang: MDG, Rødt, SV og Venst­re. Jeg er lei av en poli­tikk hvor byene blir betrak­tet som et pro­blem, nær­mest som en slags his­to­risk mis­for­stå­el­se, og at målet er en “katt og kani­ner” poli­tikk hvor alle skal ut av byene og boset­te seg i sto­re hus på lan­det — hvor alle skal være avhen­gig av bil. De fles­te bor i byer og tetts­ste­der. Byer har kva­li­te­ter som man­ge, blant and­re jeg, liker. Jeg liker å kun­ne ta del i et kul­tur­liv og annet som vi fin­ner i byer. De som i frem­ti­den skal få min stem­me, må ha en god bypolitikk.

Noen har pekt på at MDG har en svak orga­ni­sa­sjon som i liten grad har evnet å dri­ve valg­kamp uten­for de stør­re byene. Det stem­mer kan­skje — jeg vet ikke. Selv om de ikke klar­te å bry­te sperre­gren­sen, fikk de rundt 20 000 fle­re stem­mer enn ved for­ri­ge stor­tings­valg. Så vidt jeg vet for­de­les parti­støt­ten ut fra stem­me­tall og ikke ut fra repre­sen­ta­sjon, så øko­no­misk bør de stå ster­ke­re etter det­te valget.

Arbei­der­par­ti­et vil ald­ri igjen bli det sto­re par­ti­et de en gang var. Valg­nat­ten kun­ne vi høre Mar­tin Kol­berg for­tel­le om hans førs­te stor­tings­valg som parti­sek­re­tær i 1973, da man i AP men­te det måt­te være skjedd en feil i tel­lin­gen da man lå an til å få under 40%. Det fin­nes ikke man­ge arbei­de­re, i betyd­nin­gen indu­stri­ar­bei­de­re, som iden­ti­fi­se­rer seg med Arbei­der­par­ti­et. Jeg har ald­ri hatt noen nær­kon­takt med arbei­der­be­ve­gel­sen. Men mitt inn­trykk er at arbei­der­sam­fun­ne­ne og orga­ni­sa­sjon­s­er som Fram­fy­li­kin­gen ikke er hva de en gang var. På en måte har Arbei­der­par­ti­et blitt offer for sin egen suk­sess. Jeg hus­ker at noen for noen valg siden kla­get over dis­se “dir­rek­tør­ven­na” til Jens som had­de fått frem­tre­den­de posi­sjo­ner, den gan­gen med en gans­ke klar adres­se til Gre­te Fare­mo. Hun kom­men­ter­te at hun som den førs­te i sin fami­lie som had­de arti­um had­de kun­net nyte godt av resul­ta­te­ne som Arbei­der­par­ti­et had­de kjem­pet fram, og fått en muli­get til å stu­de­re — en mulig­het folk med hen­nes bak­grunn tid­li­ge­re ikke had­de hatt. Hun mis­lik­te at det­te da ble brukt mot hen­ne. Jeg har ikke gått inn i bak­grunns­tal­le­ne nå, men jeg har et inn­trykk av at Arbei­der­par­ti­et har hatt gans­ke stor opp­lut­ning blant folk med høy­ere utdan­nel­se, sær­lig i offent­lig sek­tor. Men her har de fått sterk kon­kur­ran­se fra sær­lig SV.

Jeg synes Arbei­der­par­ti­et har vært alt­for opp­tatt av å løpe etter vel­ge­re som de er red­de for å mis­te, slik at de noen gan­ger løper etter SP ut i dis­trik­te­ne, de løper etter folk i olje­bran­sjen, de for­sø­ker å flør­te med de som er opp­tatt av kli­ma og mil­jø. Og ikke minst har de tatt et håp­løst stand­punkt i rus­po­li­tik­ken. Når de har løpt etter alle and­re har de løpt fra seg selv. Det er vans­ke­lig å se hva par­ti­et egent­lig står for. Det ser også ut til at de er i ferd med å glem­me byvel­ger­ne. Jeg er også skep­tisk til den tet­te kob­lin­gen mel­lom LO og AP. For meg er LO en meget kon­ser­va­tiv orga­ni­sa­sjon som jeg har langt mind­re til fel­les med enn AP.

Høy­re har ald­ri vært mitt par­ti. Jeg vur­der­te en gang å stem­me Høy­re ved et kom­mune­valg da jeg hel­ler vil­le ha Erling Lae enn Rune Ger­hard­sen som byråds­le­der. Men jeg hus­ker ikke om jeg fak­tisk stem­te Høy­re den gan­gen, eller om jeg bare vur­der­te å gjø­re det. Det var en gang et par­ti med en bypro­fil. Men med SPs suk­sess på menings­må­lin­ge­ne begyn­te også Høy­re å løpe etter dis­trikts­vel­ger­ne blant annet ved å skul­le flyt­te arbeids­plas­ser ut av byene, sær­lig ut av Oslo. Jeg bor i Oslo og støt­ter ikke en poli­tikk for å utar­me byen.

Rødt gjor­de det bra. Uan­sett orga­ni­sasto­ris­ke end­rin­ger kan ikke Rødt løpe fra sin his­to­rie, en his­to­rie som gjør det uak­tu­elt for meg å stem­me på den. Men det går jeg ikke inn på her. Bjør­nar Mox­nes er en fan­tas­tisk dyk­tig poli­ti­ker. Han er tyde­lig og frem­står med auto­ri­tet, og han kom­mu­ni­se­rer godt. Han har ikke Rødts resul­tat ale­ne, men han har vel­dig mye av æren for det. 

Selv om Erna Sol­berg ikke har vil­let kom­men­te­re spørs­må­let, reg­ner jeg med at hun ikke kom­mer til å være parti­le­der ved val­get i 2025. De har ikke noe hast­verk med et leder­skif­te. Men man skal ha fulgt dår­lig med for ikke å ha fått med seg at hun fyl­te 60 år i år. Hun vil være 64 ved val­get i 2025. Jeg mener ikke at det behø­ver å være en for høy alder for å fort­set­te som parti­le­der og stats­mi­nis­ter. Jonas Gahr Stø­re vil være 65, og det må nok skje noe eks­tra­or­di­nært om AP skal byt­te leder før val­get i 2025. Men Høy­re bør fin­ne noen yng­re hvis de skal kjem­pe for å gjen­erob­re sin posi­sjon. Hvem de bør vel­ge, har jeg ikke noen mening om.

Venst­re gjor­de det rela­tivt godt, og kom seg over sperre­gren­sen. Det synes jeg er bra. Venst­re og MDG er de to par­ti­ene som står meg nær­mest. Jeg synes det er synd at Venst­re og MDG frem­står som poli­tik­kens Tup­pen og Lille­mor, som hak­ker på hver­and­re frem­for å stå sam­men i de vik­ti­ge spørs­må­le­ne hvor de fak­tisk er eni­ge. Jeg synes dess­uten at Guri Mel­by gjor­de en utmer­ket jobb som byråd i Oslo, så hun er en poli­ti­ker jeg har sans for. Pro­ble­met med Venst­re har ikke vært par­ti­et i seg selv, men deres senge­ka­me­ra­ter. Jeg øns­ket et regje­rings­skif­te og vil at FrP skal ha minst mulig inn­fly­tel­se i norsk poli­tikk. Da var det ikke mulig å stem­me Venst­re den­ne gangen. 

KrF falt under sperre­gren­sen. Jeg har all­tid vært mostan­der av å blan­de reli­gion og poli­tikk, så KrF har ald­ri vært et par­ti som har til­talt meg — selv om jeg har vært enig med dem i noen saker. Det ble ikke bed­re av at den kon­ser­va­ti­ve fløy­en vant fram i ret­nings­val­get. De er kan­skje fort­satt et par­ti for kris­ten­fol­ket i bibel­bel­tet, men noe folke­par­ti er de ikke. Jeg kom­mer ikke til å sav­ne KrF i norsk politikk.

FrP gjor­de det dår­lig. Det var en peri­ode snakk om “List­haug-effek­ten”, og det er vel den vi ser: FrP har gjort sitt dår­ligs­te stor­tings­valg siden 1993. Jeg har ald­ri lagt skjul på at jeg ikke liker Syl­vi List­haug, eller at jeg ikke liker FrP. Syl­vi List­haug er en poli­ti­ker som manisk repe­te­rer sine tale­punk­ter. Hun er en håp­løs debat­tant som ald­ri hører etter hva and­re sier. Hun skyl­der all­tid på and­re. Det er i hen­nes ver­den Venst­re og KrFs feil at det går dår­lig med FrP. Førs­te betin­gel­se for å kun­ne løse et pro­blem er at man erkjen­ner pro­ble­met og ser hvor­dan man selv har mulig­het til å gjø­re noe med det. Det blir som FrP-stan­punk­tet i klima­po­li­tik­ken: Det er Kina som må kut­te. Det kan ikke Nor­ge gjø­re noe med, så da set­ter vi oss på ræva og gjør ingen ting. Så len­ge hun ikke vil erkjen­ne at pro­ble­met er i FrP, men sier at de and­re er pro­ble­met for FrP, vil det nep­pe bli løst. For meg frem­står Syl­vi List­haug som ner­vøs og anspent, og ukom­for­ta­bel i leder­rol­len. Hun mang­ler den natur­li­ge auto­ri­te­ten som en god leder bør ha. Som parti­le­der er hun Bjør­nar Mox­nes’ mot­pol, uav­hen­gig av poli­tis­ke standpunkter.

Syl­vi List­haug har fått med seg Carl I Hagen i sin nye stor­tings­grup­pe. Han er en poli­ti­ker jeg mis­li­ker minst like sterkt som jeg mis­li­ker Syl­vi List­haug. Carl I Hagen har gang på gang vist at hans pro­sjekt ikke er Nor­ge og ikke er FrP. Carl I Hagens pro­sjekt er Carl I Hagen. Nar­cis­sis­ten lever av og for opp­merk­som­het om sin egen per­son, og alt annet er under­ord­net det. Han kom­mer ikke til å fin­ne seg i å skul­le spil­le annen­fio­lin og måt­te inn­ord­ne seg par­ti­et og parti­le­del­sen. Om det blir split­tel­se og intern splid i FrP, så er ikke det meg imot. Sna­re­re tvert imot. Jeg håper at vi vil se det, og at de kla­rer å svek­ke seg selv ytter­li­ge­re fram mot 2025. En opp­ri­ven­de split­tel­se både om poli­tikk og om parti­le­del­se, bring it on!

Det er et tanke­kors at pro­test­lis­ten Pasi­ent­fo­kus i Finn­mark får et dis­trikts­man­dat med bare 4 908 stem­mer. Det sier noe om hvor få vel­ge­re det er bak hvert man­dat fra Finn­mark. NRK had­de for ikke len­ge siden en over­sikt over “Hvem er de and­re”, om små­par­ti­ene som er sam­let i kate­go­ri­en “And­re” på menings­må­lin­ger. De had­de med 10 par­ti­er. På lis­ten gjen­gitt på de offi­si­el­le valg­si­de­ne er det 16 sli­ke par­ti­er (“Gene­ra­sjons­par­ti­et” er opp­ført to gan­ger, men jeg antar at det bare fin­nes et av dem). Hel­dig­vis er de fles­te av dis­se par­ti­ene sjanse­løse. Men alle har star­tet i det små. Vi skal ikke så man­ge valg til­ba­ke før både MDG og Rødt (eller deres for­lø­pe­re) var blant “And­re”.

Print Friendly, PDF & Email