Etter et valg. Noen refleksjoner

Jeg hadde champagne,
men rørte den ei.

Det ble ikke et valgresultat som fikk meg ti å åpne den champagneflasken jeg hadde stående klar. Jeg bestemte meg for at hvis MDG hadde kommet over sperregrensen, da kunne det være tid for litt champagne. På den annen side var det heller ingen grunn til å hente fram Demon-ølet, som også var noe av det jeg hadde klart på min private og enslige valgvake her i Frankrike.

Det blir et regjeringsskifte, slik jeg håpet. Men jeg skulle gjerne ha sett et svakere Senterparti. Det var i det minste positivt at Jan Bøhler ikke ble valgt. Jonas Gahr Støre har en vanskelig oppgave. Men jeg har tro på at han kan bli en god statsminister. Han passer ikke som opposisjonspolitiker. Mitt inntrykk er at han er en person som evner og liker å få ting gjort, og rollen som sjefsdirigent for et klagekor passer ham ikke. Nå får han sjansen.

SV vil få det tøft i en regjering. Sist de var i regjering hadde de ikke en betydelig venstre- og klimaopposisjon. Et sterkt Rødt vil bli en pest og en plage for et SV som må forsvare kompromisser i regjering. Et ikke fullt så sterkt MDG, muligens sammen med Venstre vil plage SV når de må inngå for mange kompromisser i klima og miljøspørsmål.

At MDG ikke klarte å bryte sperregrensen var en skuffelse. Partiet må gå i seg selv. Det er et parti som har oppslutning i de større byene. Kommunevalget om to år blir en test på om de holder oppslutningen i byene. De har stort sett fått større oppslutning i kommune- og fylkestingsvalg enn i stortingsvalg. Jeg noterer med tilfredshet at det man litt upresist kan kalle “bypartier” har hatt fremgang: MDG, Rødt, SV og Venstre. Jeg er lei av en politikk hvor byene blir betraktet som et problem, nærmest som en slags historisk misforståelse, og at målet er en “katt og kaniner” politikk hvor alle skal ut av byene og bosette seg i store hus på landet — hvor alle skal være avhengig av bil. De fleste bor i byer og tettssteder. Byer har kvaliteter som mange, blant andre jeg, liker. Jeg liker å kunne ta del i et kulturliv og annet som vi finner i byer. De som i fremtiden skal få min stemme, må ha en god bypolitikk.

Noen har pekt på at MDG har en svak organisasjon som i liten grad har evnet å drive valgkamp utenfor de større byene. Det stemmer kanskje — jeg vet ikke. Selv om de ikke klarte å bryte sperregrensen, fikk de rundt 20 000 flere stemmer enn ved forrige stortingsvalg. Så vidt jeg vet fordeles partistøtten ut fra stemmetall og ikke ut fra representasjon, så økonomisk bør de stå sterkere etter dette valget.

Arbeiderpartiet vil aldri igjen bli det store partiet de en gang var. Valgnatten kunne vi høre Martin Kolberg fortelle om hans første stortingsvalg som partisekretær i 1973, da man i AP mente det måtte være skjedd en feil i tellingen da man lå an til å få under 40%. Det finnes ikke mange arbeidere, i betydningen industriarbeidere, som identifiserer seg med Arbeiderpartiet. Jeg har aldri hatt noen nærkontakt med arbeiderbevegelsen. Men mitt inntrykk er at arbeidersamfunnene og organisasjonser som Framfylikingen ikke er hva de en gang var. På en måte har Arbeiderpartiet blitt offer for sin egen suksess. Jeg husker at noen for noen valg siden klaget over disse “dirrektørvenna” til Jens som hadde fått fremtredende posisjoner, den gangen med en ganske klar adresse til Grete Faremo. Hun kommenterte at hun som den første i sin familie som hadde artium hadde kunnet nyte godt av resultatene som Arbeiderpartiet hadde kjempet fram, og fått en muliget til å studere — en mulighet folk med hennes bakgrunn tidligere ikke hadde hatt. Hun mislikte at dette da ble brukt mot henne. Jeg har ikke gått inn i bakgrunnstallene nå, men jeg har et inntrykk av at Arbeiderpartiet har hatt ganske stor opplutning blant folk med høyere utdannelse, særlig i offentlig sektor. Men her har de fått sterk konkurranse fra særlig SV.

Jeg synes Arbeiderpartiet har vært altfor opptatt av å løpe etter velgere som de er redde for å miste, slik at de noen ganger løper etter SP ut i distriktene, de løper etter folk i oljebransjen, de forsøker å flørte med de som er opptatt av klima og miljø. Og ikke minst har de tatt et håpløst standpunkt i ruspolitikken. Når de har løpt etter alle andre har de løpt fra seg selv. Det er vanskelig å se hva partiet egentlig står for. Det ser også ut til at de er i ferd med å glemme byvelgerne. Jeg er også skeptisk til den tette koblingen mellom LO og AP. For meg er LO en meget konservativ organisasjon som jeg har langt mindre til felles med enn AP.

Høyre har aldri vært mitt parti. Jeg vurderte en gang å stemme Høyre ved et kommunevalg da jeg heller ville ha Erling Lae enn Rune Gerhardsen som byrådsleder. Men jeg husker ikke om jeg faktisk stemte Høyre den gangen, eller om jeg bare vurderte å gjøre det. Det var en gang et parti med en byprofil. Men med SPs suksess på meningsmålingene begynte også Høyre å løpe etter distriktsvelgerne blant annet ved å skulle flytte arbeidsplasser ut av byene, særlig ut av Oslo. Jeg bor i Oslo og støtter ikke en politikk for å utarme byen.

Rødt gjorde det bra. Uansett organisastoriske endringer kan ikke Rødt løpe fra sin historie, en historie som gjør det uaktuelt for meg å stemme på den. Men det går jeg ikke inn på her. Bjørnar Moxnes er en fantastisk dyktig politiker. Han er tydelig og fremstår med autoritet, og han kommuniserer godt. Han har ikke Rødts resultat alene, men han har veldig mye av æren for det.

Selv om Erna Solberg ikke har villet kommentere spørsmålet, regner jeg med at hun ikke kommer til å være partileder ved valget i 2025. De har ikke noe hastverk med et lederskifte. Men man skal ha fulgt dårlig med for ikke å ha fått med seg at hun fylte 60 år i år. Hun vil være 64 ved valget i 2025. Jeg mener ikke at det behøver å være en for høy alder for å fortsette som partileder og statsminister. Jonas Gahr Støre vil være 65, og det må nok skje noe ekstraordinært om AP skal bytte leder før valget i 2025. Men Høyre bør finne noen yngre hvis de skal kjempe for å gjenerobre sin posisjon. Hvem de bør velge, har jeg ikke noen mening om.

Venstre gjorde det relativt godt, og kom seg over sperregrensen. Det synes jeg er bra. Venstre og MDG er de to partiene som står meg nærmest. Jeg synes det er synd at Venstre og MDG fremstår som politikkens Tuppen og Lillemor, som hakker på hverandre fremfor å stå sammen i de viktige spørsmålene hvor de faktisk er enige. Jeg synes dessuten at Guri Melby gjorde en utmerket jobb som byråd i Oslo, så hun er en politiker jeg har sans for. Problemet med Venstre har ikke vært partiet i seg selv, men deres sengekamerater. Jeg ønsket et regjeringsskifte og vil at FrP skal ha minst mulig innflytelse i norsk politikk. Da var det ikke mulig å stemme Venstre denne gangen.

KrF falt under sperregrensen. Jeg har alltid vært mostander av å blande religion og politikk, så KrF har aldri vært et parti som har tiltalt meg — selv om jeg har vært enig med dem i noen saker. Det ble ikke bedre av at den konservative fløyen vant fram i retningsvalget. De er kanskje fortsatt et parti for kristenfolket i bibelbeltet, men noe folkeparti er de ikke. Jeg kommer ikke til å savne KrF i norsk politikk.

FrP gjorde det dårlig. Det var en periode snakk om “Listhaug-effekten”, og det er vel den vi ser: FrP har gjort sitt dårligste stortingsvalg siden 1993. Jeg har aldri lagt skjul på at jeg ikke liker Sylvi Listhaug, eller at jeg ikke liker FrP. Sylvi Listhaug er en politiker som manisk repeterer sine talepunkter. Hun er en håpløs debattant som aldri hører etter hva andre sier. Hun skylder alltid på andre. Det er i hennes verden Venstre og KrFs feil at det går dårlig med FrP. Første betingelse for å kunne løse et problem er at man erkjenner problemet og ser hvordan man selv har mulighet til å gjøre noe med det. Det blir som FrP-stanpunktet i klimapolitikken: Det er Kina som må kutte. Det kan ikke Norge gjøre noe med, så da setter vi oss på ræva og gjør ingen ting. Så lenge hun ikke vil erkjenne at problemet er i FrP, men sier at de andre er problemet for FrP, vil det neppe bli løst. For meg fremstår Sylvi Listhaug som nervøs og anspent, og ukomfortabel i lederrollen. Hun mangler den naturlige autoriteten som en god leder bør ha. Som partileder er hun Bjørnar Moxnes’ motpol, uavhengig av politiske standpunkter.

Sylvi Listhaug har fått med seg Carl I Hagen i sin nye stortingsgruppe. Han er en politiker jeg misliker minst like sterkt som jeg misliker Sylvi Listhaug. Carl I Hagen har gang på gang vist at hans prosjekt ikke er Norge og ikke er FrP. Carl I Hagens prosjekt er Carl I Hagen. Narcissisten lever av og for oppmerksomhet om sin egen person, og alt annet er underordnet det. Han kommer ikke til å finne seg i å skulle spille annenfiolin og måtte innordne seg partiet og partiledelsen. Om det blir splittelse og intern splid i FrP, så er ikke det meg imot. Snarere tvert imot. Jeg håper at vi vil se det, og at de klarer å svekke seg selv ytterligere fram mot 2025. En opprivende splittelse både om politikk og om partiledelse, bring it on!

Det er et tankekors at protestlisten Pasientfokus i Finnmark får et distriktsmandat med bare 4 908 stemmer. Det sier noe om hvor få velgere det er bak hvert mandat fra Finnmark. NRK hadde for ikke lenge siden en oversikt over “Hvem er de andre”, om småpartiene som er samlet i kategorien “Andre” på meningsmålinger. De hadde med 10 partier. På listen gjengitt på de offisielle valgsidene er det 16 slike partier (“Generasjonspartiet” er oppført to ganger, men jeg antar at det bare finnes et av dem). Heldigvis er de fleste av disse partiene sjanseløse. Men alle har startet i det små. Vi skal ikke så mange valg tilbake før både MDG og Rødt (eller deres forløpere) var blant “Andre”.