Kan man sko seg på opphavsrett eller går man skoene av seg?

Timberland, eller egentlg datterselskapet TBL Licensing, har reist søksmål mot sportsutstyrskjeden Sport Outlet, kan vi lese i Dagens Næringsliv. Stridens kjerne er Timberlands sko “Yellow Boots”. Som alltid når man leser om slike saker i media blir man sittende med mange ubesvarte spørsmål. Det er mye relevant informasjon som ikke kommer fram. Jeg kjenner saken kun fra medieomtalen, og det fremgår ikke klart hvilket rettslig grunnlag kravet bygger på. Dette er Timberland Yellow Boot:

Bilde: Karldmartini, CC BY-SA 4.0 https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0, via Wikimedia Commons.

“Den norske sportsutstyrskjeden Sport Outlet selger sko som er i overkant like, mener Timberland.”

Jeg er nøye med å holde min opphavsrettslige sti ren, og det betyr i denne omgang at jeg ikke har bilder av de skoene som selges av Sport Outlet. Her får jeg vise til artikkelen i Dagens Næringsliv, hvor det er gode bilder av skoene. Det er mulig at den artikkelen ligger bak betalingsmur.

Artikkelen inneholder noen upresise antydninger om det rettslige grunnlaget for søksmålet gjengis følgende fra Timberlands pressekontakt, Leslie Grundy:

“Timberlands pressekontakt, Leslie Grundy, sier det er viktig for Timberland å beskytte deres åndsverk.”

Videre:

“Gjennom sine +75 butikker i hele Norge og gjennom deres nettbutikk har Sport Outlet solgt ti fottøy som systematisk ligner visuelle og ikke-essensielle trekk ved Timberlands originale design, i en grad som vi mener klart krenker vår opphavsrett,”

Når de hevder at det er et åndsverk, sier de samtidig at skoen er opphavsrettslige vernet.

Når det gjelder søksmål, pleier vi jurister ofte å starte med det prosessuelle. I DNs artikkel står det:

“Saken skal opp til behandling i Hordaland Tingrett på nyåret.”

I åndsverkloven § 85 står det at “søksmål om inngrep i en annens rett eller andre overtredelser av denne loven må reises ved Oslo tingrett.” Dette kom inn i åndsverkloven i 2018, og tilsvarer det som lenge har vært gjeldende for patentsaker. De fleste jurister, herunder dommere, kan ikke opphavsrett. Det kan derfor til tider fremstå som ren bingo hva slags resultat en domstol vil havne på. Derfor har man valgt at alle slike saker skal behandles av én domstol, nemlig Oslo tingrett. Jeg går ikke inn i en diskusjon om dette, og bestemmelsen er helt klar. Hordaland tingrett skal avvise denne saken, og den må eventuelt reises for Oslo tingrett. Det kan se ut som om Timberlands advokat ikke har gjort hjemmeleksen sin godt nok her.

Så til det materielle.

For at noe skal være opphavsrettslig vernet må det være resultat av en original skapende innsats. Opphavsretten verner utforming. I åndsverkloven § 2 annet ledd, står blant annet følgende:

“Med åndsverk forstås i denne loven litterære eller kunstneriske verk av enhver art, som er uttrykk for original og individuell skapende åndsinnsats, slik som
(…)
j. billedvev og gjenstander av kunsthåndverk og kunstindustri, både forbildet og selve verket
(…).”

Spørsmålet om et produkt krenker opphavsretten til et annet produkt, er en vurdering i to trinn. Det første spørsmålet er om det produktet som påstås ettergjort er opphavsrettslig vernet. Den klassiske dommen om dette i Norge er dommen om Wegners sybord, Rt 1962 s. 964. Her konkluderte Høyesterett med at Hans Wegnes sybord var opphavsrettslig vernet, men at sybordet “Bjørg” ikke krenket denne opphavsretten. Møbelsnekker Rolf Sand, som produserte sybordet “Bjørg” hadde bare utnyttet idéer og andre frie elementer i Wegners sybord. Ideer er fri.

I saken HR-2012-1325-A om Tripp-Trapp stolen og stolen Oliver kom Høyesterett først til at Tripp Trapp er opphavsrettslig vernet, et standpunkt som er diskutabelt. Deretter kom de til at stolen Oliver var en ettergjørng av Tripp Trapp som krenket opphavsretten til Tripp Trapp. Dette er et standpunkt jeg er helt uenig i og sterkt kritisk til. Jeg mener at produsenten av Oliver hadde gjort bruk av funksjonelle og tekniske elementer i Tripp Trapp, som uten tvil fra frie, og lagt seg omtrent så langt unna det designmennsige uttrykket til Tripp Trapp man kunne komme, om man skulle lage en stol med de samme tekniske og funksjonelle løsningene. Jeg har omtalt denne saken nærmere her, hvor jeg også har med mer om dommen om Wegners sybord enn jeg tar med denne gangen.

Brukskunst og design, herunder klesdesign er en vanskelig kategori. Når form i stor grad er diktert av funksjon, vil det langt på vei utelukke opphavsrett. En stol har gjerne et understell som ofte består av fire ben, men det kan også være noe annet. Det er en sitteflate som i høyde og dybde må være slik at den er god å sitte i for et ganske gjennomsnittlig menneske, en ryggstøtte som i vinkel og høyde skal gi støtte til ryggen og eventuelt armlener. Det er ikke så veldig stort rom for original, skapende innsats her. For sko blir det en tilsvarende vurdering. De har en såle, for den type sko det her er snakk om bør det være en ganske solid såle med god gripeevne. Det har de fleste gode vintersko. Det er ikke noe originalt i det. Skoen har en overdel som skal sitte godt på en slags gjennomsnittsfot i ulike størrelser. Det er ikke noe originalt i det heller. Man kan bruke ulike materialer. I Yellow Boot er det brukt nubuk-lær, som ærlig talt ikke sier meg noen ting. Men jeg antar at det er en type lær som gjerne brukes i denne type sko. Den type sko det her er snakk om skal være vanntette, som utelukker ganske mange materialer. Men å lage vanntette sko/støvler er ikke noe originalt. Alle gode fjellstøvler er vanntette. I en annen artikkel i DN kan vi lese bl.a. dette om skoens opprinnelse:

“I 1973 modellerte Sidney Swartz en arbeidssko i nubuk-lær. Målgruppen var «blue collar»-arbeidere i New England, og han la skoen i et toalett over natten for å forsikre seg om at den var vanntett. I boken «Hip Hop America» skriver George Nelson at det var nettopp skoens robuste kvaliteter som gjorde den attråverdig for New Yorks doplangere. Dernest for den voksende hiphop-scenen, som kultiverte skoene i sangtekster og på pressebilder.”

Det var ikke oppholdet i toalettet som ga skoene deres gulfarge.

Omtrent ankelhøye, vanntette sko med en solid såle. Det er ikke et uttrykk for en designmessig originalitet. At de har en slags foring der skoene avsluttes over ankelen, er heller ikke særlig originalt. Jeg har hatt mange slike sko, og jeg husker ikke om noen av dem har vært fra Timberland. Men noen har helt sikkert ikke vært det. Det vi i realiteten synes å stå tilbake med, er fargen: Gul. Men man får ikke opphavsrett til å lage klær, herunder sko, i en bestemt farge. Jeg er ute av stand til å se noe som skulle begrunne at Timberlands Yellow Boots er opphavsrettslig vernet.

Man kan få et designvern for bl.a. klær, etter designloven. Etter designloven § 3 første ledd kan et design bli vernet hvis “designen er ny og har individuell karakter”. Det er to grunner til at det ikke har noen hensikt å gå inn i en diskusjon av hvorvidt disse skoene kan ha designvern. Det første er at man må søke om designvern og designet må registreres. Timberland har ikke registrert noe designvern for disse skoene i Norge. Det annet er at designvern etter designloven § 23 første ledd gis for fem år, og kan fornyes til vernet varer i maksimalt 25 år. Skoene ble designet i 1973, og er altså 48 år gamle. Et eventuelt designvern ville ha utløpet for lenge siden.

I DNs artikkel gjengis også denne uttalelsen fra pressekontakt, Leslie Grundy hos Timberland.

“Vi ber ganske enkelt om at denne praksisen skal opphøre, for å opprettholde integriteten til merkevaren Timberland, som vi har jobbet så hardt med å bygge i fem tiår.”

Det er ikke opplyst noe om at Sport Outlet har brukt Timberlands varemerke eller et varemerke som kan forveksles med Timberland. De to skoene som er avbildet i DNs artikkel har helt andre varemerker (Stuvp? og Mols), og disse er plassert på pløsen, mens Timberlands varemerke er plassert på siden av skoen. Det er også vanskelig å se at Timberland skal kunne nå fram med et søksmål basert på krenkelse av varemerke.

Timberlands siste skanse er markedsføringsloven § 30 om produktetterligning. Denne bestemmelsen lyder:

“I næringsvirksomhet er det forbudt å anvende etterlignede kjennetegn, produkter, kataloger, reklamemidler eller andre frambringelser på slik måte og under slike omstendigheter at det må anses som en urimelig utnyttelse av en annens innsats eller resultater og fører med seg fare for forveksling.”

Spørsmålet er om det er en etterligning av et produkt. Hvis ja er det spørsmål om det innebærer en urimelig utnyttelse av Timberlands innsats, og at det fører med seg fare for forveksling.

Noen produkter får en salgs ikonisk status. Det medfører gjerne mange etterligninger. Holder vi oss til sko er det nærliggende å tenke på Dr Martens, støvler som opprinnelig ble utformet av den tyske legen Klaus Märtens for Wermacht under andre verdenskrig. Rettighetene til salg i Storbritannia ble overtatt av den britiske skoprodusenten R. Griggs Group, som også sørget for en viss designmessig videreutvikling. På 1970-tallet ble de populære blant pønkere og en del ungdomsgrupper, og på 1990-tallet ble de populære i grunge-miljøet, alt ifølge Wikipedia.

Jeg er generelt ikke veldig opptatt av moter. At noe blir mote skyldes ikke alltid den som har skapt produktet, men hvem som tar det i bruk og på hvilket måte det tas i bruk. Det var neppe Klaus Märtens eller R. Griggs Groups’ innsats som gjorde at pønkerne m.fl. tok i bruk Dr Martins støvler og gjorde dem til et ikon. Tilsvarende er det neppe Timberlands innsats som gjorde Yellow Boots populære blant New Yorks doplangere og senere i hiphop-miljøer.

Det har alltid vært og vil alltid være etterligninger av ikonsike produkter. Hvis min hukommelse stemmer, noe jeg aldri garanterer at den gjør, sa en gang en representant for Hennes & Mauritz omtrent dette: “Vi skaper ikke mote, vi følger den”. Det er det mange som gjør. De merkevarebevisste skal ha det rette merket. Jeg er sikker på at for noen er det bare Timberlands Yellow Boots som gjelder, eventuelt Dr Martens om man tilhører et annet miljø. Det er sikkert også noen for meg ukjente koder for hvilke jeans-merker man skal velge i ulike miljøer. Noen av oss er mer opptatt av at sko skal være gode å gå med og ha god kvalitet enn av merket, og andre vil sikkert ha noe som ligner og i alle fall på avstand kan forveksles med “the real thing”, til en lavere pris.

Opphavsretten varer i 70 år etter opphavers dødsår. Jeg har ikke funnet mange biografiske opplysninger om Sidney Swartz, men det ser ut til at han fortsatt er i live. Hvis retten skulle komme til at Timerlands Yellow Boots er opphavsrettslig vernet, vi de ha den eneretten dette gir minst til 2092, avhengig av hvor lenge Sidney Swartz lever. Timberland har sikkert tjent mer enn nok på at doplangere og hiphopartister valgte akkurat deres sko. Det er ikke noe som bør gi dem en enerett til å produsere gule støvler i mange år fremover.