<edit> Det var visst skjedd en feil ved publiseringen av første versjon, slik at mye av teksten kom to ganger. Det er nå (forhåpentligvis) rettet opp </edit>

Konflikten mellom Øyvind Eikrem og NTNU er forlikt. Vi jusprofessorer forstår at parter kan velge å inngå forlik fremfor en lang tvist i rettsapparatet med et utfall som ingen kan forutsi. Men vi liker det ikke når det er saker som reiser spørsmål av prinsipiell rettslig betydning. Da vil vi ha en rettslig avklaring, helst fra Høyesterett.

Forliket, slik det er omtalt i media innebærer i kortversjon at Øyvind Eikrem får lønn i fem år uten å ha noen arbeidsplikter. Før NTNU gikk med på dette hadde de brukt mer enn 3 mill til advokater. Jeg tviler på at NTNU ville ha gått med på et så romslig og dyrt forlik hvis de hadde trodd at de hadde en god sak.

Jeg har interessert meg for denne saken ut fra perspektivet ytringsfrihet i akademia. Jeg har stort sett fulgt saken gjennom media, først og fremst Khrono, som har hatt den mest omfattende dekningen. Men jeg har også og har hatt tilgang bl.a. en usladdet versjon av det 42 sider lange fremleggsnotatet som ble behandlet av styret i NTNU og kanskje også noen andre dokumenter som ikke har blitt offentliggjort. I fremleggsnotatet vises det til en dokumentsamling, som ut fra henvisningene ser ut til å ha vært ganske omfattende. Denne har jeg ikke sett.

Øyvind Eikrem har kommet med kontroversielle og politisk ukorrekte uttalelser, og har blitt beskyldt for utsagn han ikke har erkjent å ha fremsatt. Jeg er dypt uenig med det han har sagt og det han påstås å ha sagt. Men vi må være i stand til å tenke prinsipielt og ikke sparke folk for å ha kommet med uttalelser vi misliker. Det er de upopulære meninger som trenger ytringsfriheten vern. Jeg starter med dette sitatet fra førstvoterende som talsperson for flertallet i plenumsdommen om Hvit valgallianse, Rt-1997-1821:

“Menneskerettighetsdomstolen har i flere avgjørelser fremhevet at ytringsfrihet er et av de helt fundamentale elementer i grunnlaget for et demokratisk samfunn. Det påpekes at denne frihet ikke bare omfatter rett til å fremsette utsagn som blir positivt mottatt eller som anses ufarlige, eventuelt ubetydelige, men også utsagn som virker støtende, sjokkerende eller som foruroliger. Det kan gjøres innskrenkninger i ytringsfriheten, men for at dette skal kunne godtas, må inngrepet anses nødvendig i et demokratisk samfunn. Det stilles strenge krav til begrunnelsen for en begrensning i ytringsfriheten, og det kreves forholdsmessighet mellom inngrepet og formålet med dette. Unntak fra ytringsfriheten må undergis en restriktiv fortolkning. Et sentralt element ved nødvendighetsvurderingen er om det foreligger et påtrengende samfunnsmessig behov for inngrepet – “pressing social need”. Om dette kan jeg blant annet vise til de såkalte “Spycatcher”– dommene, Serie A Nr 216, dommens punkt 60, og 217, dommens punkt 50 (EMD-1988-13585) og (EMD-1987-13166).”

Sivilombudet har i en rekke saker uttalt seg om offentlig ansattes ytringsfrhet generelt. Jeg viser til nærmere drøftelse av Jon Wessel Aas «Offentlig ansattes ytringsfrihet», som kan oppsummeres slik:

• «Det er som hovedregel ikke adgang til reaksjoner fra arbeidsgiver med mindre ytringene innebærer åpenbar risiko for skade på arbeidsgivers legitime og saklige interesser. Det er som nevnt, arbeidsgiver som må påvise at den aktuelle ytring innebærer slik risiko.
• Ytringer som ikke er undergitt taushetsplikt og som hovedsakelig er uttrykk for ansattes egne oppfatninger, vil normalt være beskyttet av ytringsfrihet.
• Det gjelder også ytringer som arbeidsgiver oppfatter som uønskede, uheldige eller ubehagelige.
• Offentlig ansatte har videre vidt spillerom (i form og innhold) for å ytre seg offentlig om sin mening – også om eget arbeidsområde og egen arbeidsplass.»

Akademisk ansatte har en videre ytringsfrihet en andre offentlig ansatte. Jeg viser her til Høyesteretts ankeutvalgs uttalelse i Nedkvitne-saken, Rt-2011-1011, avsnitt 8:

“Høyesteretts ankeutvalg understreker at ytringsfriheten, slik denne blant annet kommer til uttrykk i Grunnloven § 100 første ledd og EMK artikkel 10 nr. 1, gir svært vide rammer for hva en vitenskapelig ansatt kan si om faglige og administrative spørsmål, selv om dette innebærer å tale ledelsen eller andre midt i mot. Den frie akademiske meningsutveksling er en grunnleggende verdi, og en forutsetning for at universiteter og høyskoler skal kunne fylle sin oppgave i et demokratisk samfunn. Det vises i denne forbindelse til EMDs dom 23. juni 2009 i saken Sorguc mot Tyrkia (17089/03) (EMD-2003-17089) avsnitt 35, jf. avsnitt 21. Men også en vitenskapelig medarbeider må ta et visst hensyn ved sin opptreden overfor kolleger og andre han kommer i kontakt med i sin stilling. Han må også ha arbeidsmiljøet for øye. I de mest graverende tilfeller vil ytringsfriheten måtte vike også på en arena som dette, i den forstand at ytringer som er utilbørlige på grunn av form, tid, forum, omfang eller skadevirkninger, kan danne grunnlag for avskjed. Den ansattes vilje til dialog med arbeidsgiveren for å få konflikter over på konstruktive spor, vil også utgjøre en del av bildet. Avveiningen må skje i tråd med Grunnloven § 100 andre og tredje ledd og EMK artikkel 10 nr. 2.”

Denne saken ble dessverre avgjort på et ganske formalistisk grunnlag, slik at spørsmålet om hans ytringsfrihet ikke fikk noen reell behandling. Han hadde latt være å møte i møter han var innkalt til av ledelsen. Så det eneste vi kan trekke ut av den saken, er at uansett hvor meningsløst man synes det måtte være, så stiller man hvis man blir kalt inn på teppet av ledelsen.

Hva er det så Øyvind Eikrem skal ha gjort?

Han kom for det første med noen uttalelser til det kontroversielle, høyreekstreme nettstedet Resett.no etter en drapsak i Trondheim, som flere av hans kolleger og muligens også studenter reagerte på. Han har selvfølgelig den samme retten til å uttale seg til Resett som jeg har til å uttale meg til Khrono, Aftenposten og NRK. Og han har rett til å komme med synspunkter som jeg og mange med meg er dypt uenige i.

Han skal også ha kommet med sterkt innvandringskritiske, kall det gjerne hatefulle eller rasistiske ytringer en en gruppe på Facebook. Alle disse utsagnene er fremsatt under pseudonym, og han har aldri erkjent å ha fremsatt disse ytringene. Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig har laget en rapport for NTNU hvor de bl.a. har gått gjennom disse utsagnene. Jeg har gjentatte ganger uten hell forsøkt å finne denne rapporten, men den ser ikke ut til å være offentlig tilgjengelig. Jeg kjenner vurderingene i denne rapporten kun fra det som fremkommer i fremleggsnotatet til styret ved NTNU, samt det som har vært omtalt i media. De konkluderer med at utsagnene strider mot straffeloven § 185 om hatefulle ytringer og er ulovlige. Slike bestemmelser som begrenser ytringsfriheten må alltid forstå på bakgrunn av Grunnloven § 100 om ytringsfrihet, og må derfor tolkes ganske restrktivt. For en mer omfattende gjennomgang av rettspraksis om strl § 185 og dens forgjenger i den gamle straffeloven § 135a viser jeg til min bok Ytringsfrihet og medieregulering s. 115-149. Jeg har ikke vurdert de utsagn som er gjengitt i saksfremlegget veldig grundig, men det er i alle fall ikke klart at de er ulovlige. Her kan det være på sin plass å minne om at det er en stor gråsone mellom det mange av oss vil mene er uakseptabelt og uanstendig, og det som er ulovlig.

Øyvind Eikrem har som nevnt ikke erkjent at det er han som har skrevet de omstridte innleggene. En annen har erkjent at han sto bak noen av kommentarene på det han karakteriserte som en tulleprofil på Facebook. Om dette står det i saksfremlegget:

“Det forhold at xxx har erkjent å stå bak ytringene er også omtalt av Khrono, i en artikkel fra 23. august 2020, jf. dokumentsamlingen s. 97. Etter rektors vurdering er det ikke nødvendig å ta stilling til hvorvidt erklæringen er troverdig, da avskjedsvedtak bygger på at Eikrem uansett hadde tilgang til profilen, uten at han gjorde noe for å «hindre spredningen av fremmedfiendtlig og hatefulle ytringer», jf. dokumentsamlingen side 345. Det forhold at xxx benyttet seg av en «tulleprofil» som allerede var innlogget på Eikrems iPad underbygger tvert imot at Eikrem har disponert og hatt tilgang til den anonyme Facebook-profilen.”

Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig skriver, gjengitt etter saksfremlegget:

«Det er SVWT sin konklusjon at Eikrem har hatt tilgang til å disponere, herunder publisere innlegg, kommentarer og “likes”, på Facebook konto omtalt av Filter Nyheter 20. februar 2020, og at han må holdes ansvarlig for innholdet i de ytringer som der er publisert.»

Om det skulle være riktig at Eikrem har hatt tilgang til profilen og ikke har gjort noe for å hindre spredningen, så må dette være et åpenbart uholdbart grunnlag for å begrunne avskjed. Rektor hevder at Eikrem har et slags redaktøransvar for en privat FB-profil, og det at han ikke har utøvet dette på en etter NTNUs mening god nok måte, skal altså være avskjedsgrunn. Det er ganske enkelt absurd. Øyvind Eikrem har ikke ansvar for annet enn det han eventuelt har skrevet selv. At advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig kan hevde at Øyvind Eikrem har et slikt ansvar, bidrar ikke til at jeg har tillit til det arbeidet de har gjort, selv om jeg ikke har lest selve rapporten.

Om Øyvind Eikrem under pseudonym skal ha skrevet innlegg med et ulovlig innhold på en FB-gruppe, så kan det uansett ikke være avskjedsgrunn. Det er intet som knytter disse uttalelsene til NTNU, og de kan ikke ha betydning for hans ansettelsesforhold.

Jeg går tilbake til den første saken som Høyeserett behandlet hvor noen ble dømt for å ha fremsatt hatefulle/rasistiske ytringer, Rt-1977-114. En lektor ved en videregående skole, eller det het vel fortsatt gymnas den gangen, hadde kommet med uttalelser hvor han bl.a. hadde forsvart jødeutryddelesene og ville deportere jøder bosatt i Norge. Det nærmere innhold i uttalelsene går jeg ikke inn på.

Han ble senere avskjediget, og den saken kom også opp forHøyesrett, og dommen er gjengitt i Rt-1982-1729. Avskjeden var begrunnet med at han også hadde fremsatt synspunkter tilsvarende de han var straffedømt for, i sin undervisning. Det benektet han selv, men når vi skal vurdere det rettslige må vi bygge på det domstolene fant bevist og som de bygget sin avgjørelse på. I Eikrem-saken er det ingen anførsler om at Øyvind Eikrem i sin undervisning skal ha kommet med ytringer tilsvarende de han påstås å ha fremsatt på FB.

I denne siste av de to dommene sies det en del om at lærere er avhengig av tillit, som i praksis kan begrense deres ytringsfrihet noe. Det er et synspunkt som jeg ikke diskuterer nærmere i denne sammenhengen. Uansett vil en vitenskapelig ansatt ved et universitet har en videre ytringsfrihet enn en lektor i videregående skole. Jeg viser her til Universitets- og høyskoleloven § 1-5 (4), hvor det står:

“(4) Den som gir undervisning ved institusjon under denne lov har et selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg av denne innenfor de rammer som institusjonen fastsetter eller som følger av lov eller i medhold av lov.”

Det kan nok diskuteres hvor stramme rammer institusjonen kan fastsette for slik undervisning. Jeg går ikke inn i de spørsmålene. Men rammene kan nok ikke være så stramme at man ikke skal kunne komme med kontroversielle synspunkter som står i opposisjon til de dominerende synspunkter i det fag hvor man underviser.

I fremleggsnotatet oppsummeres synspunkter fra studenter på denne måten:

“Eikrems opptreden overfor studenter: NTNU har mottatt bekymringsmeldinger fra studenter, der det blant annet kommer frem at de opplever ubehag når de skal kontakte Eikrem for faglig hjelp, og at de frykter å bli møtt med fordommer basert på hudfarge.”

Det er ikke referert til noen konkrete hendelser. Alle som har vært studenter har nok opplevd at det har vært professorer og andre undervisere som man har kviet seg for å kontakte for faglig hjelp, med eller uten grunn. En del av oss har nok også opplevd at den vi fryktet og var redde for å kontakte viste seg å være en imøtekommende og vennlig person, mens noen som i sin ordinære undervisning gjorde mye for å fremstå som veldig studentvennlige, var ganske arrogante og avvisende om man tok kontakt med dem. Vi skal selvsagt være imøtekommende overfor studenter og behandle studenter med resepkt, i alle fall innen rimelighetens grenser. Det er nok ikke alltid tilfelle, men det kan ikke være noe som begrunner avskjed.

Som nevnt er det ikke referert til konkrete hendelser. Det dreier seg om en frykt for at det kan være slik, en frykt som i hovedsak synes å være baserte på mediestøyen rundt denne saken. Man kan ikke begrunne en avskjed med en ikke konkretisert og kanskje ubegrunnet frykt hos studenter.

Som nevnt er det ikke referert til konkrete hendelser. Det dreier seg om en frykt for at det kan være slik, en frykt som i hovedsak synes å være baserte på mediestøyen rundt denne saken. Man kan ikke begrunne en avskjed med en ikke konkretisert og kanskje ubegrunnet frykt hos studenter.

Det er også anført fra NTNU at Øyvind Eikrem skal ha uttrykt mistillit overfor ledelsen og kolleger. Slik ledelsen har håndtert denne saken, er det ganske åpenbart at man ikke kan ha tillittil dem. Hvis jeg hadde blitt utsatt for en behandling i nærheten av det Øyvind Eikrem har blitt utsatt for, ville heller ikke jeg ha hatt tillit til ledelsen. Han skal heller ikke ha vært samarbeidsvillig overfor det advokatfirma som NTNU har engasjert i saken. Jeg kan ikke se at man plikte å samarbeide med med private som er engasjert til å drive etterforskning i en sak som denne. De ville også undersøke hans jobb-PC for å finne ut om han kan ha hatt tilgang til den omstridte FB-kontoen fra denne PCen. Jeg ville også ha motsatt meg dette, og ikke samarbeidet. Det har heldigvis ikke vært en aktuell situasjon, så jeg har ikke hatt behov for å ta stilling til hva jeg ville ha gjort i en slik situasjon.

<edit>Nå har det akkurat blitt kjent at NTNU har fått et overtredelsesgebyr på 150 000 kr fra Datatilsynet for ulovlig innsyn i hans epostkonto, hvilket bare bekrefter at man ikke kan ha tillit til en slik ledelse</edit>

Om noen av kollegene kan vi lese følgende i saksfremlegget:

“Den 4. november 2020 publiserte Nidaros en artikkel der stipendiatene Anne Aasback og Malin Fævelen stod frem og fortalte at de hadde vært øyenvitner til at Eikrem var innlogget på den omtalte Facebook-profilen.”

Kolleger som spionerer på hva man gjør og rapporterer til ledelsen, kan man ha tillit til slike? Jeg ville i alle fall ikke hatt det. Slike handlinger vil bidra til å ødelegge ethvert faglmiljø.

Jeg er overbevist om at NTNU hadde hatt en svært dårlig sak, og saken hadde blitt prøvd for en domstol. Jeg skulle gjerne hatt en avgjørelse fra Høyesterett i denne saken, men det får vi ikke.