Så går vi inn i et nytt år, og det er igjen flere opphavere hvis verk faller i det fri. Opphavsretten hos oss varer som kjent i 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. Ved dette årsskiftet er det verk av opphavere som døde i 1951 som faller i det fri.
Når man går gjennom lister over folk som døde i f.eks. 1951, er det mange personer som ikke har skrevet seg inn i historien gjennom de opphavsrettslig vernede verk de etterlot seg. Det kan være politikere, idrettsstjerner, filmstjerner og andre kjendiser. Men også blant opphavere må man gjøre et utvalg, og ta med personer hvis verk har interesse i dag. Mitt utvalg er preget av jeg kan mer om musikkhistorie enn om litteraturhistorie, kunsthistorie og filmhistorie. Andre ville sikkert mene at det er forfattere, billedkunstnere og filmfolk som burde ha vært med. Men innen litteratur tar jeg i alle fall med alle som har fått Nobelprisen, selv om det mange ganger er forfattere som er ukjente for meg. Jeg tar også med noen personer som ikke først og fremst er kjent for de åndsverk de etterlot seg, men som gir utgangspunkt for å ta opp enkelte interessante opphavsrettslige spørsmål. Det er derfor jeg denne gangen har tatt med folk som Vilhelm Bjerknes og Ferdinand Porsche.
Arnold Schönberg
Jeg starter med komponisten Arnold Schönberg. Han ble født 13. september1874 og døde 13. juli 1951. Han er kjent som den som utviklet 12-toneteknikken og serialismen. Det er vanskelig å si sikkert hvem som var den første når det gjelder musikk. Arnold Schönberg var den første som beskrev 12-toneteknikken og serialismen. Komponister hadde, særlig gjennom 1800-tallet, utfordret den tonale dur/moll-baserte musikken. Det ble stadig mer kromatikk, altså toner som egentlig ikke hørte hjemme i den tonearten som ble spilt. Schönberg brøt med den tonale muiskken. Han kalte det selv en frigjøring av melodien. Han var opptatt av melodien, og ville frigjøre den fra harmoniene, som er veldig styrende i tonal musikk. Et av Schönbergs mest kjente verk er Verklärte Nacht fra 1899. Men det er et senromantisk, tonalt verk som Schönberg komponerte før han utviklet 12-toneteknikken. Verklärte Nacht ble opprinnelig komponert for strykestekstett, men ha komponerte også en versjon for strykeorkester. Jeg har tatt med denne versjonen i en innspilling med Det norske kammerorkester, ledet av Terje Tønnesen.
En som nærmest var vitenskapelig utforskende i sin musikk, men som “bare” komponerte, uten å skrive om musikken, var Johann Sebastian Bach. Hans Das Wohltemperierte Klavier bok I preludium og fuge i h-moll (eller b-minor som det er på engelsk) er nesten en seriell komposisjon etter Arnold Schönbergs prinsipper, komponert rundt 200 år før Arnold Schönberg utviklet sine teorier. Bachs komposisjon er ikke helt i samsvar med Schönbergs teorier. I Schönbergs serialisme skal det ikke være noe tonalt senter. Ingen toner er viktigere enn andre. Derfor skal alle 12 tonene i en serie spilles før noen av dem gjentas. I Bachs verk gjentas to toner i det vi kan kalle en serie på 14 toner. Siden det for Schönberg var viktig at det ikke skulle være et tonalt senter, ville han neppe ha valgt å angi en toneart som f.eks. h-moll i et 12-toneverk. Men Bach var på så mange måter forut for sin tid, selv om han ved sin død i 1750 av de fleste ble ansett for å være gammeldags.
Her er en innspilling av Johann Sebastian Bachs Das Wohltemperierte Klavier bok I preludium og fuge i h-moll, spilt av Andras Schiff:
Serge Koussevitzky
For en som er mer enn normalt opptatt av musikk, er det fristende å ta med Serge Koussevitzky. Han ble født i Russland i 1874 i en jødisk familie med profesjonelle musikere. Hans foreldre lærte ham å spille fiolin, cello og piano. Han lærte seg også å spille trompet. Det var kontrabass som ble hans instrument, og han har komponert en konsert for kontrabass. Men han er først og fremst kjent som dirigent, og for å ha bidratt til samtidsmusikken ved å bestille verk fra tidens komponister.
Serge Koussevitzky var sjefsdirigent for Boston Symphony Orchestra fra 1924 til 1949, og under hans ledelse ble orkesteret et av de fremste i USA. Han bestilte verk som Aron Coplands Ode, Sergeij Prokofjevs Symfoni No. 4, Paul Hindemiths Concert Music for Strings and Brass, og Stravinskij’s Salmesymfoni. Det var også han som bestilte Maurice Ravels orkestrering av Modest Musorgsijs Bilder fra en utstilling, som er den mest fremførte orkesterversjonen av dette verket. Alle disse og mange andre verk hadde sine urpremierer under Serge Koussevitzkys taktstokk.
I 1942 etablerte han Koussevitzky Music Foundations, med det formål å bestille nye verk fra komponister og garantere for kostnadene ved deres fremføring. Jeg hørte først om Koussevitzky Music Foundations i forbindelse med verk bestilt av USAnske komponister, som ikke overrasker når det var i USA han hadde sitt viktigste virke. Men jeg nevner noen andre viktige verk som har blitt til med støtte fra denne stiftelsen. Benjamin Brittens opera Peter Grimes, Béla Bartóks Konsert for Orkester og Olivier Messiaens Turangalîla-Symfoni. Det er vel ingen overraskelse at flere komponister har dedikert noen av sine verk til Serge Koussevitzky.
Serge Koussevitzky huskes nok ikke først og fremst for sine egne komposisjoner, som faller i det fri fra i dag. Hans viktigste bidrag har vært å få fram andre komponister og deres verk. Men jeg syntes han fortjener en plass i en oversikt som dette.
Ludwig Wittgenstein
Den østerikske filosofen Ludwig Wittgenstein var også blant de kjente personer som døde i 1951. Jeg kan ikke skryte på meg å kjenne Ludwig Wittgensteins filosofi, så jeg forsøker meg ikke på en kort oppsummering av den. The Economist minnet om denne artikkelen: A century ago Ludwig Wittgenstein changed philosophy for ever, på selveste nyttårsaften, så jeg tar den med. Man må ha abonnement for å lese hele.
Jeg ta også med et av mine favorittsitater, som jeg har brukt i flere sammenhenger. Det er hentet fra forordet til Kjartan Fløgstads roman “Fyr og flamme“:
«Filosofen Ludwig Wittgenstein samanliknar ein stad i skriftene sine tenking med sømjing. Det enklaste er å halda seg på overflata og plaska rundt der. Skal ein makta å dykka ned til botnen trengst det eit ekstra krafttak. På same måten er det med tenking og erkjenning, meiner Wittgenstein. For eigen del er det fristande å føya til at den som blir for lenge nede på botnen inkje berre vil komma til botnar i sakane. Han vil også, etter kort tid, omkomma ved drukning.»
<edit>Om noen skulle være interessert i å lese Ludwig Wittgensteins skrifter, tar jeg med en lenke til The Ludwig Wittgenstein Project, som har som mål å gjøre hans skrifter tilgjengelig.</edit>
Ludwig Wittgenstein fikk i 1914 bygget et hus i Skjolden i Luster i Sogn, hvor han tilbrakte tid for å få ro til skrivingen. Huset er nå satt tilbake til slik det var, og er fredet av Riksantivkaren. Du kan lese mer om huset her.
Maila Talvio
Så over til de jeg kanskje burde visst hvem er, man som dessverre var ukjente navn for meg. Den første er den finske forfatteren Maila Talvio. Hennes pikenavn var Winter, men hun giftet seg til navnet Mikkola. Jeg har imidlertid inntrykk av at hun brukte navnet Maila Talvio uten noen flere etternavn. Hun ble nominert til Nobelpirsen i litteratur tre ganger, uten å få den.
Jeg antar at det er mange som blir nominert til Nobelprisen uten noen gang å få den, og mange av dem blir sikkert nominert flere ganger. Som jusprofessor er jeg blant de som kan nominere kandidater til Nobels fredspris, en rett jeg til nå aldri har benyttet meg av. Men det har hendt at jeg har fått henvendelser fra noe som åpenbart er kampanjer til støtte for enkelte kandidater, og som har villet ha meg til å foreslå deres kandidat.
André Gide
Så over til to som ikke bare har blitt nominert til, men også har fått Nobels litteraturpris. Det er kanskje avslørende for min manglende litterturkunnskap at jeg ikke kjenner disse forfatterne eller deres verker, kanskje viser det også at en Nobelpris ikke er en garanti for at forfatterens verker blir stående som klassikere i verdenslitteraturen.
Jeg starter med den eldste, den franske forfatteren André Gide. Han fikk Nobelprisen i 1947. Han beskrives som å ha vært en del av symbolistbevegelsen, og deretter en del av antikollonialismen. Så langt jeg har skaffet meg oversikt, er fire av hans fire mest kjente romaner L’immoraliste (Den umoralske) (1909), La porte étroite (Den trange port) (1919), La symphonie pastorale (Hyrden) (1925) og Les faux-monnayeurs (Falskmyntnerne).
Sinclair Lewis
Den andre er den USAnske forfatteren Sinclair Lewis. Sinclair Lewis var den første amerikaner, og da tar jeg med hele Amerika, jeg aksepterer ikke navneimperialismen som setter Amerika=USA, som fikk Nobels littertarurpris. Han fikk den i 1930. Hans mest kjente roman er Babbitt.
Vilhelm Bjerknes
Vi tar et steg over i vitenskapens verden. Fysikeren og meteorologen Vilhelm Bjerknes, eller Vilhelm Friman Koren Bjerknes som var hans fulle navn, var en som grunnla moderne meteorologi. Han grunnla det som har fått navnet Bergensskolen, som var betegnelsen på fagmiljøet ved Det geofysiske institutt («Geofysen»). Vilhelm Bjerknes var verdens fremste meteorolog, og var bestyrer ved det geofysiske instituttet ved Universitetet i Leipzig. Han ble kalt hjem for å lede det nye instituttet i Bergen. Moderne meteorologi ble utviklet i Bergen under Vilhelm Bjerknes’ ledelse.
I 1921 utga han boken “On the Dynamics of the Circular Vortex with Applications to the Atmosphere and to Atmospheric Vortex and Wave Motion,” som regnes som standardverket om værets struktur og utvikling i stor skala. Dette skal handle om opphavsrett, ikke om meteorologi. Fra i dag er denne boken fri. Jeg har ikke lest den boken, og jeg vet ikke om den i dag har mer enn historisk interesse. Vlihelm Bjerknes’ har skrevet seg inn i historien med sine vitenskapelige og ikke litterære bidrag. Opphavsretten verner ikke innhold, men den form som man ikler sitt innhold. Vitenskapelige metoder, resultater m.m. er ikke vernet av opphavsrett. Vilhelm Bjerknes’ meteorologiske metoder har alle kunnet utnytte, både til vitenskapelig forskning og til praktisk meteorologi. At man til nå ikke har kunnet kopiere og fritt republisere hans bøker og artikler har neppe hatt stor betydning i den sammenhengen.
Ferdinand Porsche
Vi slutter med industridesign og industriutvikling. Den siste av de som døde i 1951 som jeg vil ta med i denne oversikten er Ferdinand Porsche. I 1897 til 1898 arbeidet han for østerikske Lohner-Werke, som produserte luksusvogner for kongelige og aristokratiet. Dette var vogner trukket av hester. I 1898 ble den første bilen Ferdinand Porsche konstruerte vist fram. I dag kan det være verdt å merke seg at dette var en elbil. Den hadde to motorer, en i navet på hvert forhjul. I 1900 ble den første modellen med fire motorer og firehjulsdrift bestilt av engelskmannen E. W. Hart.
Batteriene var også den gang en stor utfordring når man skulle lage elbiler. Bilen hadde blybatterier, som var tunge og hadde begrenset kapasitet. Rekkeviddeangst er visst ikke helt av ny dato.
I 1901 lanserte de hybridbilen Lohner–Porsche. Den var ikke helt som de hybridbiler som selges i dag, hvor bilen drives fram dels av en elektromotor, dels av en forbrenningsmotor. Lohner–Porsche hadde et bensinaggregat som ga strøm til elektromotorene. Den fungerte omtrent som dieselelektriske lokomotiver.
En forbrenningsmotor er avhengig av et visst turtall for å gi kraft og dreiemoment. Derfor har en bil med forbrenningsmotor girkasse og klutsj. Motoren kan holde et relativt høyt turtall slik at den gir kraft og dreiemoment. Lav girutveksling gjør at omdreiningshastigheten på drivhjulene er lav i forhold til motorens omdreiningshastighet, og ved å slure litt med klutsjen er det mulig å få til en ganske myk start. Så kan vi arbeide oss opp gjennom girene etter hvert som hastigheten øker.
En elektromotor har en helt annet karakteristikk. Den kan ha maksimalt dreiemoment fra stillestående, slik at man ikke er avhengig av girkasse og klutsj for å starte et kjøretøy som drives fram av en elektromotor. Men noen elbiler har likevel gir for å kunne optimalisere turtallet. Hvis man skulle ha dieselmotor på et lokomotiv som skal trekke et godstog som kanskje veier noen tusen tonn, da måtte man ha hatt en solid girkasse med veldig mange gir. Klutsj ville antageligvis ha vært forbruksmateriell på slike lokomotiver. Derfor er det som gjerne omtales som diesellokomotiver egentlig dieselelektriske lokomotiver. Et dieselaggregat produserer strøm, som gir strøm til de elektromotorer som er det egentlige drivverket.
Det har nå også kommet hybridlokomotiver, eller kanskje helst hybridtogsett, som kan kjøre på strøm fra kjøreledninger der det finnes, og på batterier på strekninger som ikke er elektrifisert. Batteriene lades når toget kjører på strekninger med kjøreledning. Det er mulig de også har et dieselaggregat for sikkerhets skyld. Det vurderes å innføre slike på noen av de jernbanestrekninger i Norge som ikke er elektrifisert, som Rørosbanen og Nord-Norge banen. Det er også noen strekninger i Trøndelag som ikke er elektrifisert. Men her går jeg ikke lenger ned i detaljer.
Ferdinand Porsche konstruerte Folkevogn boblen, og han fikk royalty fra salget av disse. Han konstruerte også biler for Auto Union og Mercedes Benz. Den første bilen som ble produsert under navnet Porsche var Porsche 356, som ble lansert i 1948. Den hadde den typiske Porsche-konstruksjonen med motoren bak og bakhjulsdrift. Porsche 356 ble produsert fram til 1965, et år etter at Porsche 911 var lansert.
Da jeg var ung var jeg veldig opptatt av biler. For oss som fulgte med i norsk bilsport på grusbaner (løpene ble kjørt på travbaner, det fantes ingen asfaltbaner i Norge), var en klassiker konkurransen i den største klassen mellom Trond Schea i Ford Mustang og Kjell Gudim i Porsche 911. Men heller ikke den gangen da jeg var opptatt av biler, var Porsche min drømmebil. En Prosche-entusiast jeg kjenner sier at noe av det som gjør Porsche så interessant er at den er så vanskelig å kjøre, baktung og overstyrt som den er med hekkmotor. I dag er min interesse for bil svært begrenset.
Brukskunst og industridesign er en vanskelig og interessant opphavsrettslig kategori. Opphavsretten verner ikke det tekniske. Da må man eventuelt over i patent, som jeg ikke har tenkt å bevege meg inn i. Det er det kunstneriske uttrykket i et design som eventuelt kan være opphavsrettslig vernet. Ideer er ikke vernet. Når form i stor grad er diktert av funksjon, vil det i praksis utelukke opphavsrettslig vern. En stol har et visst antall ben eller en annen form for understell, den har en sitteflate som skal ha passende høyde for en slags gjennomsnittsperson, med en vinkel og dybde som gjør at man sitter noenlunde behagelig, en ryggstøtte som er formet slik at den faktisk gir støtte for ryggen, og eventuelt armlener. Det er ikke et stort rom for original kunstnerisk innsats innenfor slike rammer. En bil er neppe resultat av en enkeltpersons skapende innsats, selv om konstruktørene på Ferdinand Porsches tid antageligvis hadde større individuelt spillerom. I dag er biler gjerne optimalisert gjennom studier i vindtunneller, som gjør at de fleste moderne biler er til forveksling like og like kjedelige. Men Ferdinand Porsche laget antageligvis tegninger som viste hvordan han forestilte seg bilen. Disse tegningene kan være vernet som kunstverk, selv om bilen i seg selv ikke er opphavsrettslig vernet når denne blir bygget.
Det Porsche-entusiaster ikke liker å snakke om, og antageligvis heller ikke å bli minnet om, er Ferdinand Porsches bidrag til tysk rustningsindustri før og under andre verdenskrig, særlig med konstruksjon av tanks, men også flygende bomber som V1. Han var SS-offiser, og ble etter krigen dømt for krigsforbrytelser, blant annet for å ha hatt krigsfanger som arbeidet under slavelignende forhold i sine fabrikker.
Hva vil det egentlig si at et verk er fritt?
Da jeg postet oversikten over opphavere som var fri fra 2021, blant andre med George Orwell, var det en som stilte følgende spørsmål på Twitter:
“Betyr det at jeg kan publisere 1984 (originalen) under eget navn nå?”
Svaret er nei. Det er de økonomiske rettighetene som opphører når et verk faller i det fri: Retten til eksemplarfremstilling og retten til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten.
Opphavsretten består av økonomiske og ideelle rettigheter. De økonomiske rettighetene, de som i praksis gjør det mulig å utnytte opphavsretten økonomisk, er eneretten til eksemplarfremstilling og til å gjøre verket tilgjengelig for allmenheten. De ideelle rettighetene er retten til navngivelse og forbud mot å offentliggjøre verket på en måte som er krenkende for verket og/eller opphaver.
Det følger av åvl § 108 tredje ledd at § 5 første ledd, om rett til navngivelse også får anvendelse etter at vernetiden har utløpt, eller verket av andre grunner ikke er vernet i Norge. Så hvis noen vil utgi George Orwell må bøkene utgis under navnet George Orwell, eventuelt hans egentlige navn Eric Arthur Blair.
Det såkalte “klassikervernet” i åvl § 108 første og annet ledd innbærer at et verk som er fritt ikke kan gjengis på en måte som er krenkende for verket eller opphaver. Etter annet ledd kan Kulturdepartementet nedlegge forbud mot krenkende gjengivelse når opphaver er død, selv om vernetiden ikke har løpt ut. Det betyr at Kulturdepartementet kan forby at opphavers arvinger gjør verket tilgjengelige eller gir tillatelse til en krenkende gjengivelse. Noen ganger er arvingene så opptatt av å tyne mest mulig penger ut av det en kunstner etterlot seg at det minner om likskjending. En av de som har vært mest utsatt for dette er Jimi Hendrix.
Jeg er skeptisk til klassikervernet. Etter denne bestemmelsen (eller egentlig den tilsvarende bestemmelsen i den gamle loven) ble i sin tid Duke Ellingtons innspilling av Edvard Griegs “I Dovregubbens hall” forbudt. Det var ikke den beste innspillingen av Griegs musikk, og ikke Duke Ellingtons beste plate. Men jeg synes NRK krenker Grieg på en mer alvorlig måte hver fredag med sin versjon av Griegs “Norsk dans no 2” som kjenningsmelodi til “Norge rundt”, for ikke å snakke om isbilene som bruker denne melodien for å plage folk der de forsøker å selge is. Vi tar med Duke Ellingtosn versjon av “I Dovregubbens hall”:
De fleste verk er uinteressante og glemt lenge før det har gått 70 år etter opphavers død. Verk som fortsatt er interessante etter så lang tid, de er sterke nok til at de tåler å bli herjet med. Uansett hva vi måtte mene om Duke Ellingtons Grieg-innspillinger, så har verken Edvard Grieg eller “I Dovregubbens hall” har tatt skade av disse.
Realiteten er stort sett at noen med konservative oppfatninger om hvordan et verk skal fremføres føler seg krenket, men de har ikke noe grunnlag for å hevde at de representerer opphaver eller verket. De representerer bare seg selv og sine fordommer. Ser man på debattene om Duke Ellingtons Grieg-innspillinger fra 1960-tallet, snakket man særdeles nedsettende om denne “negermusikken”.
Duke Ellingtons innspillinger av Grieg er glemt av de fleste, og huskes først og fremst fordi de i sin tid ble forbudt, og fordi slike som meg derfor trekker dem fram i kommentarer til klassikervernet.
For å sette bestemmelsen litt i perspektiv: Vernet mot ærekrenkelse varer i 15 år etter at den krenkede er død. Vi kan komme med de groveste beskyldninger mot Ludwig Wittgenstein, om vi holder oss til de som er fri fra i dag, Men vi kan ikke gjengi hans verk på en måte som er krenkende.
Når et verk er fritt kan vi fremstille eksemplar av verket og vi kan gjøre de ttilgjengelig for allmenheten uten at det kreves samtykke og uten at vi behøver å betale vederlag. Holder vi oss til George Orwell, så kan hvem som helst (re)publisere Geeorge Orwells bøker i originalversjon. Oversettelser vil ha et selvstendig vern, slik at vi ikke fritt kan publisere andres oversettelser før det har gått 70 år etter uløpet av oversetterens dødsår. Men vi kan fritt oversette boken selv, og utgi vår egen oversettelse. Rundt juletider pleier jeg å bruke Jussi Björlings fremføring av “O helga natt” som eksempel. Den franske originalsangen har tekst av Placide Cappeau og melodi av Adolphe Adam. De døde i henholdsvis 1877 og 1856, så deres verk er frie for mange år siden. Men den ble oversatt til svensk av Augustin Koch, som døde i 1956. Selv om originalen er fri, så er ikke den svenske oversettelsen fri.
Noen internasjonale komplikasjoner
Bernkovensjonen krever etter art 7 (1) at medlemslandene skal ha en vernetid på mint 50 år etter uløpet av opphavers dødsår. 50 år er etter min mening mer enn nok. Noen land har 50 års vernetid, blant dem Canada og Kina. Etter Bernkonvensjonen art 7 (8) er et verk i utgangpsunktet uten vern når det ikke lenger er vernet i hjemlandet. Jeg har ikke gått gjennom noen oversikt over canadiske eller kinesiske opphavere for å se om jeg kan finne noen hvis verk er frie fra i år fordi det nå har gått 50 år etter utløpet av deres dødsår. Men jeg tenker gjerne på Stan Rogers som omkom i en flyulykke i 1983, bare 33 år gammel. En av hans mest kjente sanger, Northwest Passage er med på den platen som Judy Collins og Jonas Fjeld laget sammen: Winter Stories. Her er deres versjon av Northwest Passage:
Men det gjenstår fortsatt noen år av vernetiden. Stan Rogers’ verk vil være vernet fram til 1. januar 2034.
Det er dessuten ganske komplisert. Det er etter Bernkonvensjonen art 5 (4) bokstav a verkets og ikke opphavers nasjonalitet som er avgjørende. Verkets nasjonalitet bestemmes av hvor verket er publisert. Kjente canadiske opphavere som Joni Mitchell, Neil Young og Leonard Cohen har utgitt mange av sine mest kjente verk i USA, slik at det er USAnske verk. Men vanskelighetene stopper ikke der. Hvis et verk utgis samtidig i flere land innenfor Bernunionen, er det etter Bernkonvensjonen art 5 (4) bokstav a det land med kortest vernetid bestemmende for verkets vernetid. Etter Bernkonvensjonen art 3 (4) regnes et verk for utgitt samtidig hvis det utgis i land nummer to innen 30 dager etter utgivelsen i det første landet. Så om et verk utgis i Canada innen 30 dager etter at det er utgitt i USA, får det 50 års vernetid. Dette gjelder uavhengig av opphavers hjemland. Det er antageligvis mange verk opprinnelig utgitt i USA som har 50 års vernetid fordi de er utgitt i Canada innen 30 dager. Og da minner jeg om at verk er fritt i andre land når det er fritt i hjemlandet. Det kan godt hende at mange verk etter disse bestemmelsene har 50 års vernetid hos oss. Men det er ganske komplisert, og man må undersøke hva som gjelder for det enkelte verk.
USAnsk opphavsrett er komplisert, og den blir enda vanskeligere når man vurderer den i et internasjonalt perspektiv. USA tiltrådte Bernkonvensjonen i 1988, med virkning fra 1989. Overgangsreglene er vanskelige, og jeg har ikke gjort noe seriøst forsøk på å sette meg grundig inn i dem. Men skal vi tro US Copyright Office, og jeg ser ingen grunn til ikke å gjøre dette i denne saken, er alle verk publisert den 1. januar1978 og senere vernet i 70 år etter opphavers dødsår. For verk publisert før dette, er det komplisert. Jeg har allerede nevnt Jimi Hendrix. Han fikk sitt gjennombrudd i England, og noen av hans mest kjente plater, med en del av hans originallåter, ble først utgitt der. Så i forhold til Bernkonvensjonen er dette britiske verk.
Den regelen om samtidig utgivelse i flere land som jeg nevnte ovenfor, gjelder bare ved samtidig utgivelse i flere land som er med i Bernkonvensjonen. På slutten av 1960-tallet var USA ikke med i Bernkonvensjonen, så om noen av hans britiske utgivelser ble utgitt i USA innen 30 dager etter at de var utgitt i Storbritania, er det uten betydning for vernetiden i andre land innenfor Bernkonvensjonen. Dette gjør også at det kan bli ganske vanskelig å fastsette vernetiden for en del verk av canadiske opphavere som Joni Mitchell, Neil Young og Leonard Cohen, utgitt i USA før USA tiltrådte Bernkonvensjonen. Etter Bernkonvensjonen art 3 (1) gir den vern for opphavere som er statsborgere i land som er med i Bernkonvensjonen, og for andre opphavere bosatt i (domisilert) i disse landene. Det er først hvis et verk først publiseres i et annet land innenfor Bernkonvensjonen at dette overstyres av publiseringslandet. Verk publisert i USA av canadiske opphavere før USA tiltrådte Bernkonvensjonen, er antageligvis canadiske verk i forhold til denne konvensjonen. At verk først publiseres i land utenfor Bernkonvensjonen fører ikke til at de taper det vern de har i andre konvensjonsland som statsborgere i et konvensjonsland.
Uansett hvor et verk er utgitt, er vernetiden 50 å i Canada og Kina. Lenger vernetid i hjemlandet er uten betydning for hvor lenge verket er vernet i andre land. Det betyr at musikk av folk som Jean Sibelius, Buddy Holly, Charlie Parker, John Cotrane og Jimi Hendrix er fri i Canada og Kina. I land med 50 års vernetid er Igor Stravinskijs musikk fri fra 2022. Vi kan også ta med forfattere som A.A. Milne, Knut Hamsun, Ernest Hemmingway og John Steinbeck. Jeg holder meg til musikken. Man kan ikke importere plater med musikk av disse opphavere for å selge dem i Norge. Det vil være å gjøre verkene tilgjenglig for allmennheten, som omfattes av opphavers enerett. Men vi kan importere dem til privat bruk. Dette gjelder import av eksemplarer. Det er ikke noe som sier at man ikke kan strømme musikk fra Canada og Kina. Det finnes noen kinesiske strømmetjenester, men jeg har ikke undersøkt hvilket repertoar disse tilbyr. Jeg vet heller ikke om det er et marked som kan gjøre det økonomisk interessant å tilby musikk av opphavere hvis verk er frie i land med 50 års vernetid, men ikke i land som har 70 års vernetid. En norsk tjenesteyter kan ikke videreformidle verk som strømmes fra Canada eller Kina når verkene fortsatt er vernet hos oss, det vil være å gjøre verkene tilgjengelig for allmennheten i Norge. Norsk lov vil avgjøre om det er tillatt for norske lyttere å strømme musikk direkte fra Canada og Kina. Det er ingen bestemmelser som hindrer dette.
Vi kan også fritt plagiere et verk som er frie. Her kan vi komme inn i et grensespørsmål om om det er en bearbeidelse av et eksisterende verk hvor original opphaver har krav på å bli navngitt, eller et nytt og selvstendig verk som man kan utgi som sitt eget. Men så lenge det ikke blir et spørsmål om penger, er det lite sannsynlig at noen vil forfølge eventuelle plagiatbeskyldninger. Jeg tviler på at noen vil gå til sak når det bare er et spørsmål om å sikre litt av tippoldefars ære, hvis det ikke er noen penger å tjene. Mange populærkomponister har “lånt” fra “klassiske” komponister (som også lånte fra hverandre), men bare et fåtall krediterer den de har lånt fra.
Utøvende kunstnere
Det innebærer også at vi fra og med i dag kan fremføre verk av Arnold Schönberg uten at det må betales vederlag. Men når det gjelder musikk må vi huske at også utøverne og produsenter av opptak har et selvstendig vern. Utøvende kunstnere har vern for sin prestasjon i 50 år etter uløpet av det år fremføringen fant sted, Hvis det innen utløpet av denne 50-årsfristen offentiggjøres eller eventuelt utgis opptak av fremføringen, løper det etter åvl § 16 en ny frist på 70 år for lydopptak og 70 år for videoopptak av fremføringen. Her har det vært en del regelendringer, og overgangsregler gjør at opptak fra 1961 og tidligere er fri. Tilbake til Jussi Björling. Han spilte inn “O helga natt” 8. februar 1959, og den ble utgitt senere samme år. Så selve opptaket av Jussi Björlings fremføring er fritt, selv om den svenske teksten ikke er det. Musikkinnspillinger er beskyttet av mange lag av rettigheter, som vi må holde oversikt over.
Opptak som er offentliggjort eller utgitt i 1962 vil være vernet ut 2032. Dette omfatter blant annet de første innspillingene med The Beatles. Da kan man også begynne å lage oversikter over innspillinger som bli fri ved hvert nytt år. Men 1. januar 2033, da disse blir fri, vil jeg være 77 år, så det blir antageligvis ikke jeg som lager den oversikten. Den som lever får se.
Når det gjelder utøvende kunstnere og produsenter blir bildet mer komplisert ved at det ikke er en like omfattende internasjonal regulering som for opphavsrett. Dette er også regulert av en internasjonal konvensjon, Romkonvensjonen om kringkasting, utøvende kunstnere mm, men den konvensjonen har færre medlemsland enn Bernkonvensjonen om opphavsrett. Mens alle land av betydning nå er med i Bernkonvensjonen, står flere land, først og fremst USA, utenfor Romkonvensjonen. Dette betyr at utøvere og produsenter fra USA ikke har vern i Norge. En praktisk konsekvens er at nye USA-innspillinger av “klassiske” verk som har falt i det fri, ikke er vernet hos oss. Detaljene rundt dette går jeg ikke nærmere inn på. I USA får man opphavsrett (copyright) for musikkinnspillinger, mens selve fremføringen ikke har vern. Om Bernkonvensjonens krav om nasjonal behandling, altså at man ikke kan behandle opphavere fra andre land i Bernkonvensjonen dårligere enn nasjonale opphavere, innebærer at f.eks. norske muskkinnspillinger er opphavsrettslig vernet i USA, har jeg ikke undersøkt nærmere.
Man kan finne en del USA-baserte oversikter over verk som faller i det fri, eller er i “public domain” ved årsskifter, som Public Domain Day. Problemet med en del slike oversikter er at de er veldig USA-sentriske. Det er dessverre ganske mange i USA som har vanskeligheter med å innse at det finnes land utenfor USA, og at USAnsk lovgivning ikke gjelder der. USA er ofte heller ikke så nøye med å bry seg om hva slags forpliktelser de måtte ha etter internasjonale konvensjoner. Jeg har ikke orket å sette meg inn i i hvilken grad USAnsk opphavsrett er i samsvar med USAs forpliktelser etter Bernkonvensjonen.
USA er nå også med i Bernkonvensjonen. De har i utgangspunktet en vernetid på 70 år etter uløpet av opphavers dødsår. Men USAs opphavsrett er komplisert og det er mange vanskelige overgangsregler. Ifølge US Copyright Office er, som tidligere nevnt, alle verk skapt på eller etter 1. januar 1978 vernet i 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. Etter Bernkonvensjonen er de forpliktet til å gi utenlandske opphavere vern i minimum 50 år etter utløpet av deres dødsår. Så om det stemmer at verk publisert i 1926 nå er frie etter intern USA-rett, som blant annet omfatter den første boken om Ole Brumm (Winnie-the-Pooh), så vil dette ikke stride mot Bernkonvensjonen da det har gått mer enn 50 år siden A. A. Milne døde. Det skal også gjelde den første romanen av Ernest Hemingway, “The Sun Also Rises“. USA sto i 1926 utenfor internasjonale konvensjoner om opphavsrett. Og uansett gjelder Bernkonvensjonen bare hvordan man behandler verk hjemmehørende i andre land innenfor Bernkonvensjonen. USA og andre land står fritt til å behandle nasjonale verk så dårlig de vil, uten at det strider mot Bernkonvensjonen. Og det er uansett mer enn 50 år siden Ernest Hemmingway døde. Men om verk etter USAnsk lovgivning skulle være vernet i mer enn 70 år etter uløpet av opphavers dødsår, noe de i visse tilfeller kan være, så er det uten betydning hos oss. Norsk rett avgjør hva som er vernet i Norge.