Fri fra 2022

Så går vi inn i et nytt år, og det er igjen fle­re opp­ha­ve­re hvis verk fal­ler i det fri. Opp­havs­ret­ten hos oss varer som kjent i 70 år etter utlø­pet av opp­ha­vers døds­år. Ved det­te års­skif­tet er det verk av opp­ha­ve­re som døde i 1951 som fal­ler i det fri. 

Når man går gjen­nom lis­ter over folk som døde i f.eks. 1951, er det man­ge per­soner som ikke har skre­vet seg inn i his­to­ri­en gjen­nom de opp­havs­retts­lig ver­ne­de verk de etter­lot seg. Det kan være poli­ti­ke­re, idretts­stjer­ner, film­stjer­ner og and­re kjen­di­s­er. Men også blant opp­ha­ve­re må man gjø­re et utvalg, og ta med per­soner hvis verk har inter­es­se i dag. Mitt utvalg er pre­get av jeg kan mer om musikk­his­to­rie enn om lit­te­ra­tur­his­to­rie, kunst­his­to­rie og film­his­to­rie. And­re vil­le sik­kert mene at det er for­fat­te­re, bil­led­kunst­ne­re og film­folk som bur­de ha vært med. Men innen lit­te­ra­tur tar jeg i alle fall med alle som har fått Nobel­pri­sen, selv om det man­ge gan­ger er for­fat­te­re som er ukjen­te for meg. Jeg tar også med noen per­soner som ikke først og fremst er kjent for de ånds­verk de etter­lot seg, men som gir utgangs­punkt for å ta opp enkel­te inter­es­san­te opp­havs­retts­li­ge spørs­mål. Det er der­for jeg den­ne gan­gen har tatt med folk som Vil­helm Bjerk­nes og Fer­di­nand Porsche.

Arnold Schönberg 

Jeg star­ter med kom­po­nis­ten Arnold Schön­berg. Han ble født 13. september1874 og døde 13. juli 1951. Han er kjent som den som utvik­let 12-tone­tek­nik­ken og seria­lis­men. Det er vans­ke­lig å si sik­kert hvem som var den førs­te når det gjel­der musikk. Arnold Schön­berg var den førs­te som beskrev 12-tone­tek­nik­ken og seria­lis­men. Kom­po­nis­ter had­de, sær­lig gjen­nom 1800-tal­let, utford­ret den tona­le dur/­moll-baser­te musik­ken. Det ble sta­dig mer kro­ma­tikk, alt­så toner som egent­lig ikke hør­te hjem­me i den tone­ar­ten som ble spilt. Schön­berg brøt med den tona­le muisk­ken. Han kal­te det selv en fri­gjø­ring av melo­di­en. Han var opp­tatt av melo­di­en, og vil­le fri­gjø­re den fra har­mo­ni­ene, som er vel­dig sty­ren­de i tonal musikk. Et av Schön­bergs mest kjen­te verk er Ver­klär­te Nacht fra 1899. Men det er et sen­ro­man­tisk, tonalt verk som Schön­berg kom­po­ner­te før han utvik­let 12-tone­tek­nik­ken. Ver­klär­te Nacht ble opp­rin­ne­lig kom­po­nert for strykesteks­tett, men ha kom­po­ner­te også en ver­sjon for stryke­or­kes­ter. Jeg har tatt med den­ne ver­sjo­nen i en inn­spil­ling med Det nors­ke kam­mer­or­kes­ter, ledet av Ter­je Tøn­ne­sen.

En som nær­mest var viten­ska­pe­lig utfors­ken­de i sin musikk, men som “bare” kom­po­ner­te, uten å skri­ve om musik­ken, var Johann Sebas­ti­an Bach. Hans Das Wohltempe­ri­er­te Klavier bok I pre­lu­di­um og fuge i h‑moll (eller b‑minor som det er på engelsk) er nes­ten en seri­ell kom­po­si­sjon etter Arnold Schön­bergs prin­sip­per, kom­po­nert rundt 200 år før Arnold Schön­berg utvik­let sine teori­er. Bachs kom­po­si­sjon er ikke helt i sam­svar med Schön­bergs teori­er. I Schön­bergs seria­lis­me skal det ikke være noe tonalt sen­ter. Ingen toner er vik­ti­ge­re enn and­re. Der­for skal alle 12 tone­ne i en serie spil­les før noen av dem gjen­tas. I Bachs verk gjen­tas to toner i det vi kan kal­le en serie på 14 toner. Siden det for Schön­berg var vik­tig at det ikke skul­le være et tonalt sen­ter, vil­le han nep­pe ha valgt å angi en tone­art som f.eks. h‑moll i et 12-tone­verk. Men Bach var på så man­ge måter for­ut for sin tid, selv om han ved sin død i 1750 av de fles­te ble ansett for å være gammeldags.

Her er en inn­spil­ling av Johann Sebas­ti­an Bachs Das Wohltempe­ri­er­te Klavier bok I pre­lu­di­um og fuge i h‑moll, spilt av Andras Schiff:

Serge Koussevitzky

For en som er mer enn nor­malt opp­tatt av musikk, er det fris­ten­de å ta med Ser­ge Kousse­vitz­ky. Han ble født i Russ­land i 1874 i en jødisk fami­lie med pro­fe­sjo­nel­le musi­ke­re. Hans for­eld­re lær­te ham å spil­le fio­lin, cel­lo og pia­no. Han lær­te seg også å spil­le trom­pet. Det var kon­tra­bass som ble hans instru­ment, og han har kom­po­nert en kon­sert for kon­tra­bass. Men han er først og fremst kjent som diri­gent, og for å ha bidratt til sam­tids­mu­sik­ken ved å bestil­le verk fra tidens komponister. 

Ser­ge Kousse­vitz­ky var sjefs­di­ri­gent for Bos­ton Sym­pho­ny Orchest­ra fra 1924 til 1949, og under hans ledel­se ble orkes­te­ret et av de frems­te i USA. Han bestil­te verk som Aron Cop­lands Ode, Sergeij Pro­ko­fjevs Sym­fo­ni No. 4, Paul Hinde­miths Con­cert Music for Strings and Brass, og Stra­vinski­j’s Salme­sym­fo­ni. Det var også han som bestil­te Mau­rice Ravels orkest­re­ring av Modest Mus­orgs­ijs Bil­der fra en utstil­ling, som er den mest frem­før­te orkes­ter­ver­sjo­nen av det­te ver­ket. Alle dis­se og man­ge and­re verk had­de sine urpre­mie­rer under Ser­ge Kousse­vitz­kys taktstokk. 

I 1942 etab­ler­te han Kousse­vitz­ky Music Foun­da­tions, med det for­mål å bestil­le nye verk fra kom­po­nis­ter og garan­te­re for kost­na­de­ne ved deres frem­fø­ring. Jeg hør­te først om Kousse­vitz­ky Music Foun­da­tions i for­bin­del­se med verk bestilt av USAn­ske kom­po­nis­ter, som ikke over­ras­ker når det var i USA han had­de sitt vik­tigs­te vir­ke. Men jeg nev­ner noen and­re vik­ti­ge verk som har blitt til med støt­te fra den­ne stif­tel­sen. Ben­ja­min Brit­tens ope­ra Peter Gri­mes, Béla Bar­tóks Kon­sert for Orkes­ter og Oli­vi­er Mes­sia­ens Turan­galî­la-Sym­fo­ni. Det er vel ingen over­ras­kel­se at fle­re kom­po­nis­ter har dedi­kert noen av sine verk til Ser­ge Koussevitzky.

Ser­ge Kousse­vitz­ky hus­kes nok ikke først og fremst for sine egne kom­po­si­sjo­ner, som fal­ler i det fri fra i dag. Hans vik­tigs­te bidrag har vært å få fram and­re kom­po­nis­ter og deres verk. Men jeg syn­tes han for­tje­ner en plass i en over­sikt som dette.

Ludwig Wittgenstein

Den øste­riks­ke filo­so­fen Lud­wig Witt­gen­stein var også blant de kjen­te per­soner som døde i 1951. Jeg kan ikke skry­te på meg å kjen­ne Lud­wig Witt­gen­steins filo­so­fi, så jeg for­sø­ker meg ikke på en kort opp­sum­me­ring av den. The Eco­nomist min­net om den­ne artik­ke­len: A cen­tury ago Lud­wig Witt­gen­stein changed phi­lo­sop­hy for ever, på sel­ves­te nytt­års­af­ten, så jeg tar den med. Man må ha abon­ne­ment for å lese hele. 

Jeg ta også med et av mine favo­ritt­si­ta­ter, som jeg har brukt i fle­re sam­men­hen­ger. Det er hen­tet fra for­or­det til Kjar­tan Fløg­stads roman “Fyr og flam­me”:

«Filo­so­fen Lud­wig Witt­gen­stein saman­lik­nar ein stad i skrif­te­ne sine ten­king med søm­jing. Det enklas­te er å hal­da seg på over­fla­ta og plas­ka rundt der. Skal ein mak­ta å dyk­ka ned til bot­nen trengst det eit eks­tra kraft­tak. På same måten er det med ten­king og erkjen­ning, mei­ner Wittgen­stein. For eigen del er det fris­tan­de å føya til at den som blir for len­ge nede på bot­nen inkje ber­re vil kom­ma til bot­nar i saka­ne. Han vil også, etter kort tid, omkom­ma ved drukning.»

<edit>Om noen skul­le være inter­es­sert i å lese Lud­wig Witt­gen­steins skrif­ter, tar jeg med en len­ke til The Lud­wig Witt­gen­stein Pro­ject, som har som mål å gjø­re hans skrif­ter tilgjengelig.</edit>

Lud­wig Witt­gen­stein fikk i 1914 byg­get et hus i Skjol­den i Lus­ter i Sogn, hvor han til­brak­te tid for å få ro til skri­vin­gen. Huset er nå satt til­ba­ke til slik det var, og er fre­det av Riks­an­tiv­ka­ren. Du kan lese mer om huset her.

Maila Talvio 

Så over til de jeg kan­skje bur­de visst hvem er, man som dess­ver­re var ukjen­te navn for meg. Den førs­te er den fins­ke for­fat­te­ren Mai­la Tal­vio. Hen­nes pike­navn var Win­ter, men hun gif­tet seg til nav­net Mikko­la. Jeg har imid­ler­tid inn­trykk av at hun bruk­te nav­net Mai­la Tal­vio uten noen fle­re etter­navn. Hun ble nomi­nert til Nobel­pir­sen i lit­te­ra­tur tre gan­ger, uten å få den.

Jeg antar at det er man­ge som blir nomi­nert til Nobel­pri­sen uten noen gang å få den, og man­ge av dem blir sik­kert nomi­nert fle­re gan­ger. Som jus­pro­fes­sor er jeg blant de som kan nomi­ne­re kan­di­da­ter til Nobels freds­pris, en rett jeg til nå ald­ri har benyt­tet meg av. Men det har hendt at jeg har fått hen­ven­del­ser fra noe som åpen­bart er kam­pan­jer til støt­te for enkel­te kan­di­da­ter, og som har vil­let ha meg til å fore­slå deres kandidat.

André Gide 

Så over til to som ikke bare har blitt nomi­nert til, men også har fått Nobels lit­te­ra­tur­pris. Det er kan­skje avslø­ren­de for min mang­len­de lit­ter­tur­kunn­skap at jeg ikke kjen­ner dis­se for­fat­ter­ne eller deres ver­ker, kan­skje viser det også at en Nobel­pris ikke er en garan­ti for at for­fat­te­rens ver­ker blir stå­en­de som klas­si­ke­re i verdenslitteraturen. 

Jeg star­ter med den elds­te, den frans­ke for­fat­te­ren André Gide. Han fikk Nobel­pri­sen i 1947. Han beskri­ves som å ha vært en del av sym­bo­list­be­ve­gel­sen, og der­et­ter en del av anti­kol­lo­nia­lis­men. Så langt jeg har skaf­fet meg over­sikt, er fire av hans fire mest kjen­te roma­ner L’im­mo­ra­lis­te (Den umo­rals­ke) (1909), La por­te étroi­te (Den tran­ge port) (1919), La sym­pho­nie pas­to­ra­le (Hyr­den) (1925) og Les faux-mon­nay­eurs (Falsk­mynt­ner­ne).

Sinclair Lewis 

Den and­re er den USAn­ske for­fat­te­ren Sin­clair Lewis. Sin­clair Lewis var den førs­te ame­ri­ka­ner, og da tar jeg med hele Ame­ri­ka, jeg aksep­te­rer ikke navne­im­pe­ria­lis­men som set­ter Amerika=USA, som fikk Nobels lit­ter­tar­ur­pris. Han fikk den i 1930. Hans mest kjen­te roman er Bab­bitt.

Vilhelm Bjerknes 

Vi tar et steg over i viten­ska­pens ver­den. Fysi­ke­ren og meteoro­lo­gen Vil­helm Bjerk­nes, eller Vil­helm Fri­man Koren Bjerk­nes som var hans ful­le navn, var en som grunn­la moder­ne meteoro­lo­gi. Han grunn­la det som har fått nav­net Ber­gens­sko­len, som var beteg­nel­sen på fag­mil­jø­et ved Det geofy­sis­ke insti­tutt («Geofy­sen»). Vil­helm Bjerk­nes var ver­dens frems­te meteoro­log, og var besty­rer ved det geofy­sis­ke insti­tut­tet ved Uni­ver­si­te­tet i Leip­zig. Han ble kalt hjem for å lede det nye insti­tut­tet i Ber­gen. Moder­ne meteoro­lo­gi ble utvik­let i Ber­gen under Vil­helm Bjerk­nes’ ledelse.

I 1921 utga han boken “On the Dyna­mics of the Cir­cu­lar Vor­tex with Appli­ca­tions to the Atmos­phe­re and to Atmos­phe­ric Vor­tex and Wave Motion,” som reg­nes som stan­dard­ver­ket om værets struk­tur og utvik­ling i stor ska­la. Det­te skal hand­le om opp­havs­rett, ikke om meteoro­lo­gi. Fra i dag er den­ne boken fri. Jeg har ikke lest den boken, og jeg vet ikke om den i dag har mer enn his­to­risk inter­es­se. Vli­helm Bjerk­nes’ har skre­vet seg inn i his­to­ri­en med sine viten­ska­pe­li­ge og ikke lit­te­rære bidrag. Opp­havs­ret­ten ver­ner ikke inn­hold, men den form som man ikler sitt inn­hold. Viten­ska­pe­li­ge meto­der, resul­ta­ter m.m. er ikke ver­net av opp­havs­rett. Vil­helm Bjerk­nes’ meteoro­lo­gis­ke meto­der har alle kun­net utnyt­te, både til viten­ska­pe­lig forsk­ning og til prak­tisk meteoro­lo­gi. At man til nå ikke har kun­net kopiere og fritt repub­li­se­re hans bøker og artik­ler har nep­pe hatt stor betyd­ning i den sammenhengen.

Ferdinand Porsche 

Vi slut­ter med indu­stri­de­sign og indu­stri­ut­vik­ling. Den sis­te av de som døde i 1951 som jeg vil ta med i den­ne over­sik­ten er Fer­di­nand Por­sche. I 1897 til 1898 arbei­det han for øste­riks­ke Lohner-Wer­ke, som pro­du­ser­te luk­sus­vog­ner for kon­ge­li­ge og aris­to­kra­ti­et. Det­te var vog­ner truk­ket av hes­ter. I 1898 ble den førs­te bilen Fer­di­nand Por­sche kon­stru­er­te vist fram. I dag kan det være verdt å mer­ke seg at det­te var en elbil. Den had­de to moto­rer, en i navet på hvert for­hjul. I 1900 ble den førs­te model­len med fire moto­rer og fire­hjuls­drift bestilt av engelsk­man­nen E. W. Hart. 

Bat­te­ri­ene var også den gang en stor utford­ring når man skul­le lage elbi­ler. Bilen had­de bly­bat­te­ri­er, som var tun­ge og had­de begren­set kapa­si­tet. Rekke­vidde­angst er visst ikke helt av ny dato.

I 1901 lan­ser­te de hybrid­bi­len Lohner–Porsche. Den var ikke helt som de hybrid­bi­ler som sel­ges i dag, hvor bilen dri­ves fram dels av en elekt­ro­mo­tor, dels av en for­bren­nings­mo­tor. Lohner–Porsche had­de et ben­sin­ag­gre­gat som ga strøm til elekt­ro­mo­to­re­ne. Den fun­ger­te omtrent som die­sele­lekt­ris­ke lokomotiver.

En for­bren­nings­mo­tor er avhen­gig av et visst tur­tall for å gi kraft og drei­e­mo­ment. Der­for har en bil med for­bren­nings­mo­tor gir­kas­se og klutsj. Moto­ren kan hol­de et rela­tivt høyt tur­tall slik at den gir kraft og drei­e­mo­ment. Lav gir­ut­veks­ling gjør at omdrei­nings­has­tig­he­ten på driv­hju­le­ne er lav i for­hold til moto­rens omdrei­nings­has­tig­het, og ved å slu­re litt med klut­sjen er det mulig å få til en gans­ke myk start. Så kan vi arbei­de oss opp gjen­nom gire­ne etter hvert som has­tig­he­ten øker.

En elekt­ro­mo­tor har en helt annet karak­te­ris­tikk. Den kan ha mak­si­malt drei­e­mo­ment fra stille­stå­en­de, slik at man ikke er avhen­gig av gir­kas­se og klutsj for å star­te et kjøre­tøy som dri­ves fram av en elekt­ro­mo­tor. Men noen elbi­ler har like­vel gir for å kun­ne opti­ma­li­se­re tur­tal­let. Hvis man skul­le ha die­sel­mo­tor på et loko­mo­tiv som skal trek­ke et gods­tog som kan­skje vei­er noen tusen tonn, da måt­te man ha hatt en solid gir­kas­se med vel­dig man­ge gir. Klutsj vil­le anta­ge­lig­vis ha vært for­bruks­ma­te­ri­ell på sli­ke loko­mo­ti­ver. Der­for er det som gjer­ne omta­les som die­sel­lo­ko­mo­ti­ver egent­lig die­sele­lekt­ris­ke loko­mo­ti­ver. Et die­sel­ag­gre­gat pro­du­se­rer strøm, som gir strøm til de elekt­ro­mo­to­rer som er det egent­li­ge drivverket. 

Det har nå også kom­met hybrid­lo­ko­mo­ti­ver, eller kan­skje helst hybrid­tog­sett, som kan kjø­re på strøm fra kjøre­led­nin­ger der det fin­nes, og på bat­te­ri­er på strek­nin­ger som ikke er elek­tri­fi­sert. Bat­te­ri­ene lades når toget kjø­rer på strek­nin­ger med kjøre­led­ning. Det er mulig de også har et die­sel­ag­gre­gat for sik­ker­hets skyld. Det vur­de­res å inn­føre sli­ke på noen av de jern­bane­strek­nin­ger i Nor­ge som ikke er elek­tri­fi­sert, som Rør­os­ba­nen og Nord-Nor­ge banen. Det er også noen strek­nin­ger i Trøn­de­lag som ikke er elek­tri­fi­sert. Men her går jeg ikke len­ger ned i detaljer.

Fer­di­nand Por­sche kon­stru­er­te Folke­vogn bob­len, og han fikk royal­ty fra sal­get av dis­se. Han kon­stru­er­te også biler for Auto Union og Mer­ce­des Benz. Den førs­te bilen som ble pro­du­sert under nav­net Por­sche var Por­sche 356, som ble lan­sert i 1948. Den had­de den typis­ke Por­sche-kon­struk­sjo­nen med moto­ren bak og bak­hjuls­drift. Por­sche 356 ble pro­du­sert fram til 1965, et år etter at Por­sche 911 var lansert. 

Por­sche 365, foto Alex­and­re Pré­vot CC BY-SA 2.0

Da jeg var ung var jeg vel­dig opp­tatt av biler. For oss som fulg­te med i norsk bil­sport på grus­ba­ner (løpe­ne ble kjørt på trav­ba­ner, det fan­tes ingen asfalt­ba­ner i Nor­ge), var en klas­si­ker kon­kur­ran­sen i den størs­te klas­sen mel­lom Trond Schea i Ford Mus­tang og Kjell Gudim i Por­sche 911. Men hel­ler ikke den gan­gen da jeg var opp­tatt av biler, var Por­sche min drøm­me­bil. En Prosche-entu­si­ast jeg kjen­ner sier at noe av det som gjør Por­sche så inter­es­sant er at den er så vans­ke­lig å kjø­re, bak­tung og over­styrt som den er med hekk­mo­tor. I dag er min inter­es­se for bil svært begrenset.

Bruks­kunst og indu­stri­de­sign er en vans­ke­lig og inter­es­sant opp­havs­retts­lig kate­go­ri. Opp­havs­ret­ten ver­ner ikke det tek­nis­ke. Da må man even­tu­elt over i patent, som jeg ikke har tenkt å beve­ge meg inn i. Det er det kunst­ne­ris­ke uttryk­ket i et design som even­tu­elt kan være opp­havs­retts­lig ver­net. Ide­er er ikke ver­net. Når form i stor grad er dik­tert av funk­sjon, vil det i prak­sis ute­luk­ke opp­havs­retts­lig vern. En stol har et visst antall ben eller en annen form for under­stell, den har en sitte­fla­te som skal ha pas­sen­de høy­de for en slags gjen­nom­snitts­per­son, med en vin­kel og dyb­de som gjør at man sit­ter noen­lun­de beha­ge­lig, en rygg­støt­te som er for­met slik at den fak­tisk gir støt­te for ryg­gen, og even­tu­elt arm­le­ner. Det er ikke et stort rom for ori­gi­nal kunst­ne­risk inn­sats innen­for sli­ke ram­mer. En bil er nep­pe resul­tat av en enkelt­per­sons ska­pen­de inn­sats, selv om kon­struk­tø­re­ne på Fer­di­nand Por­sches tid anta­ge­lig­vis had­de stør­re indi­vi­du­elt spille­rom. I dag er biler gjer­ne opti­ma­li­sert gjen­nom stu­di­er i vind­tun­nel­ler, som gjør at de fles­te moder­ne biler er til for­veks­ling like og like kje­de­li­ge. Men Fer­di­nand Por­sche laget anta­ge­lig­vis teg­nin­ger som vis­te hvor­dan han fore­stil­te seg bilen. Dis­se teg­nin­ge­ne kan være ver­net som kunst­verk, selv om bilen i seg selv ikke er opp­havs­retts­lig ver­net når den­ne blir bygget.

Det Por­sche-entu­si­as­ter ikke liker å snak­ke om, og anta­ge­lig­vis hel­ler ikke å bli min­net om, er Fer­di­nand Por­sches bidrag til tysk rust­nings­in­du­stri før og under and­re ver­dens­krig, sær­lig med kon­struk­sjon av tanks, men også fly­gen­de bom­ber som V1. Han var SS-offi­ser, og ble etter kri­gen dømt for krigs­for­bry­tel­ser, blant annet for å ha hatt krigs­fan­ger som arbei­det under slave­lig­nen­de for­hold i sine fabrikker.

Hva vil det egentlig si at et verk er fritt? 

Da jeg pos­tet over­sik­ten over opp­ha­ve­re som var fri fra 2021, blant and­re med Geor­ge Orwell, var det en som stil­te føl­gen­de spørs­mål på Twit­ter:

Betyr det at jeg kan pub­li­se­re 1984 (ori­gi­na­len) under eget navn nå?”

Sva­ret er nei. Det er de øko­no­mis­ke ret­tig­he­te­ne som opp­hø­rer når et verk fal­ler i det fri: Ret­ten til eksemp­lar­frem­stil­ling og ret­ten til å gjø­re ver­ket til­gjen­ge­lig for allmennheten. 

Opp­havs­ret­ten består av øko­no­mis­ke og ide­el­le ret­tig­he­ter. De øko­no­mis­ke ret­tig­he­te­ne, de som i prak­sis gjør det mulig å utnyt­te opp­havs­ret­ten øko­no­misk, er ene­ret­ten til eksemp­lar­frem­stil­ling og til å gjø­re ver­ket til­gjen­ge­lig for all­men­he­ten. De ide­el­le ret­tig­he­te­ne er ret­ten til navn­gi­vel­se og for­bud mot å offent­lig­gjø­re ver­ket på en måte som er kren­ken­de for ver­ket og/eller opphaver. 

Det føl­ger av åvl § 108 tred­je ledd at § 5 førs­te ledd, om rett til navn­gi­vel­se også får anven­del­se etter at verne­ti­den har utløpt, eller ver­ket av and­re grun­ner ikke er ver­net i Nor­ge. Så hvis noen vil utgi Geor­ge Orwell må bøke­ne utgis under nav­net Geor­ge Orwell, even­tu­elt hans egent­li­ge navn Eric Arthur Blair.

Det såkal­te “klas­si­ker­ver­net” i åvl § 108 førs­te og annet ledd inn­bæ­rer at et verk som er fritt ikke kan gjen­gis på en måte som er kren­ken­de for ver­ket eller opp­ha­ver. Etter annet ledd kan Kul­tur­de­par­te­men­tet ned­leg­ge for­bud mot kren­ken­de gjen­gi­vel­se når opp­ha­ver er død, selv om verne­ti­den ikke har løpt ut. Det betyr at Kul­tur­de­par­te­men­tet kan for­by at opp­ha­vers arvin­ger gjør ver­ket til­gjen­ge­li­ge eller gir til­la­tel­se til en kren­ken­de gjen­gi­vel­se. Noen gan­ger er arvin­ge­ne så opp­tatt av å tyne mest mulig pen­ger ut av det en kunst­ner etter­lot seg at det min­ner om lik­skjen­ding. En av de som har vært mest utsatt for det­te er Jimi Hendrix.

Jeg er skep­tisk til klas­si­ker­ver­net. Etter den­ne bestem­mel­sen (eller egent­lig den til­sva­ren­de bestem­mel­sen i den gam­le loven) ble i sin tid Duke Elling­tons inn­spil­ling av Edvard Griegs “I Dovre­gub­bens hall” for­budt. Det var ikke den bes­te inn­spil­lin­gen av Griegs musikk, og ikke Duke Elling­tons bes­te pla­te. Men jeg synes NRK kren­ker Grieg på en mer alvor­lig måte hver fre­dag med sin ver­sjon av Griegs “Norsk dans no 2” som kjen­nings­me­lo­di til “Nor­ge rundt”, for ikke å snak­ke om isbi­le­ne som bru­ker den­ne melo­di­en for å pla­ge folk der de for­sø­ker å sel­ge is. Vi tar med Duke Elling­tosn ver­sjon av “I Dovre­gub­bens hall”: 

De fles­te verk er uin­ter­es­san­te og glemt len­ge før det har gått 70 år etter opp­ha­vers død. Verk som fort­satt er inter­es­san­te etter så lang tid, de er ster­ke nok til at de tåler å bli her­jet med. Uan­sett hva vi måt­te mene om Duke Elling­tons Grieg-inn­spil­lin­ger, så har ver­ken Edvard Grieg eller “I Dovre­gub­bens hall” har tatt ska­de av disse. 

Rea­li­te­ten er stort sett at noen med kon­ser­va­ti­ve opp­fat­nin­ger om hvor­dan et verk skal frem­fø­res føler seg kren­ket, men de har ikke noe grunn­lag for å hev­de at de repre­sen­te­rer opp­ha­ver eller ver­ket. De repre­sen­te­rer bare seg selv og sine for­dom­mer. Ser man på debat­te­ne om Duke Elling­tons Grieg-inn­spil­lin­ger fra 1960-tal­let, snak­ket man sær­de­les ned­set­ten­de om den­ne “neg­er­mu­sik­ken”.

Duke Elling­tons inn­spil­lin­ger av Grieg er glemt av de fles­te, og hus­kes først og fremst for­di de i sin tid ble for­budt, og for­di sli­ke som meg der­for trek­ker dem fram i kom­men­ta­rer til klassikervernet.

For å set­te bestem­mel­sen litt i per­spek­tiv: Ver­net mot ære­kren­kel­se varer i 15 år etter at den kren­ke­de er død. Vi kan kom­me med de gro­ves­te beskyld­nin­ger mot Lud­wig Witt­gen­stein, om vi hol­der oss til de som er fri fra i dag, Men vi kan ikke gjen­gi hans verk på en måte som er krenkende. 

Når et verk er fritt kan vi frem­stil­le eksemp­lar av ver­ket og vi kan gjø­re de ttil­gjen­ge­lig for all­men­he­ten uten at det kre­ves sam­tyk­ke og uten at vi behø­ver å beta­le veder­lag. Hol­der vi oss til Geor­ge Orwell, så kan hvem som helst (re)publisere Gee­or­ge Orwells bøker i ori­gi­nal­ver­sjon. Over­set­tel­ser vil ha et selv­sten­dig vern, slik at vi ikke fritt kan pub­li­se­re and­res over­set­tel­ser før det har gått 70 år etter ulø­pet av over­set­te­rens døds­år. Men vi kan fritt over­set­te boken selv, og utgi vår egen over­set­tel­se. Rundt jule­ti­der plei­er jeg å bru­ke Jus­si Björ­lings frem­fø­ring av “O hel­ga natt” som eksem­pel. Den frans­ke ori­gi­nal­san­gen har tekst av Pla­ci­de Cappeau og melo­di av Adolphe Adam. De døde i hen­holds­vis 1877 og 1856, så deres verk er frie for man­ge år siden. Men den ble over­satt til svensk av Augus­tin Koch, som døde i 1956. Selv om ori­gi­na­len er fri, så er ikke den svens­ke over­set­tel­sen fri.

Noen internasjonale komplikasjoner

Bernko­ven­sjo­nen kre­ver etter art 7 (1) at med­lems­lan­de­ne skal ha en verne­tid på mint 50 år etter ulø­pet av opp­ha­vers døds­år. 50 år er etter min mening mer enn nok. Noen land har 50 års verne­tid, blant dem Cana­da og Kina. Etter Bern­kon­ven­sjo­nen art 7 (8) er et verk i utgang­psunk­tet uten vern når det ikke len­ger er ver­net i hjem­lan­det. Jeg har ikke gått gjen­nom noen over­sikt over cana­dis­ke eller kine­sis­ke opp­ha­ve­re for å se om jeg kan fin­ne noen hvis verk er frie fra i år for­di det nå har gått 50 år etter utlø­pet av deres døds­år. Men jeg ten­ker gjer­ne på Stan Rogers som omkom i en fly­ulyk­ke i 1983, bare 33 år gam­mel. En av hans mest kjen­te san­ger, Nort­hwest Pas­sa­ge er med på den pla­ten som Judy Collins og Jonas Fjeld laget sam­men: Win­ter Sto­ries. Her er deres ver­sjon av Nort­hwest Pas­sa­ge:

Men det gjen­står fort­satt noen år av verne­ti­den. Stan Rogers’ verk vil være ver­net fram til 1. janu­ar 2034.

Det er dess­uten gans­ke kom­pli­sert. Det er etter Bern­kon­ven­sjo­nen art 5 (4) bok­stav a ver­kets og ikke opp­ha­vers nasjo­na­li­tet som er avgjø­ren­de. Ver­kets nasjo­na­li­tet bestem­mes av hvor ver­ket er pub­li­sert. Kjen­te cana­dis­ke opp­ha­ve­re som Joni Mitch­ell, Neil Young og Leo­nard Cohen har utgitt man­ge av sine mest kjen­te verk i USA, slik at det er USAn­ske verk. Men vans­ke­lig­he­te­ne stop­per ikke der. Hvis et verk utgis sam­ti­dig i fle­re land innen­for Bern­unio­nen, er det etter Bern­kon­ven­sjo­nen art 5 (4) bok­stav a det land med kor­test verne­tid bestem­men­de for ver­kets verne­tid. Etter Bern­kon­ven­sjo­nen art 3 (4) reg­nes et verk for utgitt sam­ti­dig hvis det utgis i land num­mer to innen 30 dager etter utgi­vel­sen i det førs­te lan­det. Så om et verk utgis i Cana­da innen 30 dager etter at det er utgitt i USA, får det 50 års verne­tid. Det­te gjel­der uav­hen­gig av opp­ha­vers hjem­land. Det er anta­ge­lig­vis man­ge verk opp­rin­ne­lig utgitt i USA som har 50 års verne­tid for­di de er utgitt i Cana­da innen 30 dager. Og da min­ner jeg om at verk er fritt i and­re land når det er fritt i hjem­lan­det. Det kan godt hen­de at man­ge verk etter dis­se bestem­mel­se­ne har 50 års verne­tid hos oss. Men det er gans­ke kom­pli­sert, og man må under­sø­ke hva som gjel­der for det enkel­te verk.

USAnsk opp­havs­rett er kom­pli­sert, og den blir enda vans­ke­li­ge­re når man vur­de­rer den i et inter­na­sjo­nalt per­spek­tiv. USA til­tråd­te Bern­kon­ven­sjo­nen i 1988, med virk­ning fra 1989. Over­gangs­reg­le­ne er vans­ke­li­ge, og jeg har ikke gjort noe seriøst for­søk på å set­te meg grun­dig inn i dem. Men skal vi tro US Copy­right Office, og jeg ser ingen grunn til ikke å gjø­re det­te i den­ne saken, er alle verk pub­li­sert den 1. januar1978 og sene­re ver­net i 70 år etter opp­ha­vers døds­år. For verk pub­li­sert før det­te, er det kom­pli­sert. Jeg har alle­re­de nevnt Jimi Hend­rix. Han fikk sitt gjen­nom­brudd i Eng­land, og noen av hans mest kjen­te pla­ter, med en del av hans ori­gi­nallå­ter, ble først utgitt der. Så i for­hold til Bern­kon­ven­sjo­nen er det­te bri­tis­ke verk. 

Den rege­len om sam­ti­dig utgi­vel­se i fle­re land som jeg nevn­te oven­for, gjel­der bare ved sam­ti­dig utgi­vel­se i fle­re land som er med i Bern­kon­ven­sjo­nen. På slut­ten av 1960-tal­let var USA ikke med i Bern­kon­ven­sjo­nen, så om noen av hans bri­tis­ke utgi­vel­ser ble utgitt i USA innen 30 dager etter at de var utgitt i Stor­bri­ta­nia, er det uten betyd­ning for verne­ti­den i and­re land innen­for Bern­kon­ven­sjo­nen. Det­te gjør også at det kan bli gans­ke vans­ke­lig å fast­set­te verne­ti­den for en del verk av cana­dis­ke opp­ha­ve­re som Joni Mitch­ell, Neil Young og Leo­nard Cohen, utgitt i USA før USA til­tråd­te Bern­kon­ven­sjo­nen. Etter Bern­kon­ven­sjo­nen art 3 (1) gir den vern for opp­ha­ve­re som er stats­bor­ge­re i land som er med i Bern­kon­ven­sjo­nen, og for and­re opp­ha­ve­re bosatt i (domi­si­lert) i dis­se lan­de­ne. Det er først hvis et verk først pub­li­se­res i et annet land innen­for Bern­kon­ven­sjo­nen at det­te over­sty­res av pub­li­se­rings­lan­det. Verk pub­li­sert i USA av cana­dis­ke opp­ha­ve­re før USA til­tråd­te Bern­kon­ven­sjo­nen, er anta­ge­lig­vis cana­dis­ke verk i for­hold til den­ne kon­ven­sjo­nen. At verk først pub­li­se­res i land uten­for Bern­kon­ven­sjo­nen fører ikke til at de taper det vern de har i and­re kon­ven­sjons­land som stats­bor­ge­re i et konvensjonsland.

Uan­sett hvor et verk er utgitt, er verne­ti­den 50 å i Cana­da og Kina. Len­ger verne­tid i hjem­lan­det er uten betyd­ning for hvor len­ge ver­ket er ver­net i and­re land. Det betyr at musikk av folk som Jean Sibe­li­us, Bud­dy Hol­ly, Char­lie Par­ker, John Cot­ra­ne og Jimi Hend­rix er fri i Cana­da og Kina. I land med 50 års verne­tid er Igor Stra­vinskijs musikk fri fra 2022. Vi kan også ta med for­fat­te­re som A.A. Mil­ne, Knut Ham­sun, Ernest Hem­ming­way og John Stein­beck. Jeg hol­der meg til musik­ken. Man kan ikke impor­te­re pla­ter med musikk av dis­se opp­ha­ve­re for å sel­ge dem i Nor­ge. Det vil være å gjø­re ver­ke­ne til­gjeng­lig for all­menn­he­ten, som omfat­tes av opp­ha­vers ene­rett. Men vi kan impor­te­re dem til pri­vat bruk. Det­te gjel­der import av eksemp­la­rer. Det er ikke noe som sier at man ikke kan strøm­me musikk fra Cana­da og Kina. Det fin­nes noen kine­sis­ke strøm­me­tje­nes­ter, men jeg har ikke under­søkt hvil­ket reper­toar dis­se til­byr. Jeg vet hel­ler ikke om det er et mar­ked som kan gjø­re det øko­no­misk inter­es­sant å til­by musikk av opp­ha­ve­re hvis verk er frie i land med 50 års verne­tid, men ikke i land som har 70 års verne­tid. En norsk tje­neste­yter kan ikke videre­for­mid­le verk som strøm­mes fra Cana­da eller Kina når ver­ke­ne fort­satt er ver­net hos oss, det vil være å gjø­re ver­ke­ne til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten i Nor­ge. Norsk lov vil avgjø­re om det er til­latt for nors­ke lyt­te­re å strøm­me musikk direk­te fra Cana­da og Kina. Det er ingen bestem­mel­ser som hind­rer dette. 

Vi kan også fritt pla­giere et verk som er frie. Her kan vi kom­me inn i et grense­spørs­mål om om det er en bear­bei­del­se av et eksis­te­ren­de verk hvor ori­gi­nal opp­ha­ver har krav på å bli navn­gitt, eller et nytt og selv­sten­dig verk som man kan utgi som sitt eget. Men så len­ge det ikke blir et spørs­mål om pen­ger, er det lite sann­syn­lig at noen vil for­føl­ge even­tu­el­le pla­giat­be­skyld­nin­ger. Jeg tvi­ler på at noen vil gå til sak når det bare er et spørs­mål om å sik­re litt av tipp­olde­fars ære, hvis det ikke er noen pen­ger å tje­ne. Man­ge popu­lær­kom­po­nis­ter har “lånt” fra “klas­sis­ke” kom­po­nis­ter (som også lån­te fra hver­and­re), men bare et fåtall kredi­te­rer den de har lånt fra.

Utøvende kunstnere

Det inne­bæ­rer også at vi fra og med i dag kan frem­føre verk av Arnold Schön­berg uten at det må beta­les veder­lag. Men når det gjel­der musikk må vi hus­ke at også utøver­ne og pro­du­sen­ter av opp­tak har et selv­sten­dig vern. Utøven­de kunst­ne­re har vern for sin pre­sta­sjon i 50 år etter ulø­pet av det år frem­fø­rin­gen fant sted, Hvis det innen utlø­pet av den­ne 50-års­fris­ten offen­tig­gjø­res eller even­tu­elt utgis opp­tak av frem­fø­rin­gen, løper det etter åvl § 16 en ny frist på 70 år for lyd­opp­tak og 70 år for video­opp­tak av frem­fø­rin­gen. Her har det vært en del regel­end­rin­ger, og over­gangs­reg­ler gjør at opp­tak fra 1961 og tid­li­ge­re er fri. Til­ba­ke til Jus­si Björ­ling. Han spil­te inn “O hel­ga natt” 8. febru­ar 1959, og den ble utgitt sene­re sam­me år. Så selve opp­ta­ket av Jus­si Björ­lings frem­fø­ring er fritt, selv om den svens­ke teks­ten ikke er det. Musikk­innspil­lin­ger er beskyt­tet av man­ge lag av ret­tig­he­ter, som vi må hol­de over­sikt over. 

Opp­tak som er offent­lig­gjort eller utgitt i 1962 vil være ver­net ut 2032. Det­te omfat­ter blant annet de førs­te inn­spil­lin­ge­ne med The Beatles. Da kan man også begyn­ne å lage over­sik­ter over inn­spil­lin­ger som bli fri ved hvert nytt år. Men 1. janu­ar 2033, da dis­se blir fri, vil jeg være 77 år, så det blir anta­ge­lig­vis ikke jeg som lager den over­sik­ten. Den som lever får se.

Når det gjel­der utøven­de kunst­ne­re og pro­du­sen­ter blir bil­det mer kom­pli­sert ved at det ikke er en like omfat­ten­de inter­na­sjo­nal regu­le­ring som for opp­havs­rett. Det­te er også regu­lert av en inter­na­sjo­nal kon­ven­sjon, Rom­kon­ven­sjo­nen om kring­kas­ting, utøven­de kunst­ne­re mm, men den kon­ven­sjo­nen har fær­re med­lems­land enn Bern­kon­ven­sjo­nen om opp­havs­rett. Mens alle land av betyd­ning nå er med i Bern­kon­ven­sjo­nen, står fle­re land, først og fremst USA, uten­for Rom­kon­ven­sjo­nen. Det­te betyr at utøve­re og pro­du­sen­ter fra USA ikke har vern i Nor­ge. En prak­tisk kon­se­kvens er at nye USA-inn­spil­lin­ger av “klas­sis­ke” verk som har falt i det fri, ikke er ver­net hos oss. Detal­je­ne rundt det­te går jeg ikke nær­me­re inn på. I USA får man opp­havs­rett (copy­right) for musikk­innspil­lin­ger, mens selve frem­fø­rin­gen ikke har vern. Om Bern­kon­ven­sjo­nens krav om nasjo­nal behand­ling, alt­så at man ikke kan behand­le opp­ha­ve­re fra and­re land i Bern­kon­ven­sjo­nen dår­li­ge­re enn nasjo­na­le opp­ha­ve­re, inne­bæ­rer at f.eks. nors­ke muskk­innspil­lin­ger er opp­havs­retts­lig ver­net i USA, har jeg ikke under­søkt nærmere. 

Man kan fin­ne en del USA-baser­te over­sik­ter over verk som fal­ler i det fri, eller er i “pub­lic domain” ved års­skif­ter, som Pub­lic Domain Day. Pro­ble­met med en del sli­ke over­sik­ter er at de er vel­dig USA-sent­ris­ke. Det er dess­ver­re gans­ke man­ge i USA som har vans­ke­lig­he­ter med å inn­se at det fin­nes land uten­for USA, og at USAnsk lov­giv­ning ikke gjel­der der. USA er ofte hel­ler ikke så nøye med å bry seg om hva slags for­plik­tel­ser de måt­te ha etter inter­na­sjo­na­le kon­ven­sjo­ner. Jeg har ikke orket å set­te meg inn i i hvil­ken grad USAnsk opp­havs­rett er i sam­svar med USAs for­plik­tel­ser etter Bernkonvensjonen.

USA er nå også med i Bern­kon­ven­sjo­nen. De har i utgangs­punk­tet en verne­tid på 70 år etter ulø­pet av opp­ha­vers døds­år. Men USAs opp­havs­rett er kom­pli­sert og det er man­ge vans­ke­li­ge over­gangs­reg­ler. Iføl­ge US Copy­right Office er, som tid­li­ge­re nevnt, alle verk skapt på eller etter 1. janu­ar 1978 ver­net i 70 år etter utlø­pet av opp­ha­vers døds­år. Etter Bern­kon­ven­sjo­nen er de for­plik­tet til å gi uten­lands­ke opp­ha­ve­re vern i mini­mum 50 år etter utlø­pet av deres døds­år. Så om det stem­mer at verk pub­li­sert i 1926 nå er frie etter intern USA-rett, som blant annet omfat­ter den førs­te boken om Ole Brumm (Win­nie-the-Pooh), så vil det­te ikke stri­de mot Bern­kon­ven­sjo­nen da det har gått mer enn 50 år siden A. A. Mil­ne døde. Det skal også gjel­de den førs­te roma­nen av Ernest Heming­way, “The Sun Also Rises”. USA sto i 1926 uten­for inter­na­sjo­na­le kon­ven­sjo­ner om opp­havs­rett. Og uan­sett gjel­der Bern­kon­ven­sjo­nen bare hvor­dan man behand­ler verk hjem­me­hø­ren­de i and­re land innen­for Bern­kon­ven­sjo­nen. USA og and­re land står fritt til å behand­le nasjo­na­le verk så dår­lig de vil, uten at det stri­der mot Bern­kon­ven­sjo­nen. Og det er uan­sett mer enn 50 år siden Ernest Hem­ming­way døde. Men om verk etter USAnsk lov­giv­ning skul­le være ver­net i mer enn 70 år etter ulø­pet av opp­ha­vers døds­år, noe de i vis­se til­fel­ler kan være, så er det uten betyd­ning hos oss. Norsk rett avgjør hva som er ver­net i Norge. 

Opphavere hvis verk har falt i det fri fra starten av år:

Print Friendly, PDF & Email