Fastsettelse av “pensum”. Striden om lærebok i sivilprosess ved UiO

Det juri­dis­ke fakul­tet ved UiO har hatt en stygg sak om fast­set­tel­se av pen­sum i sivil­pro­sess. Den har fått en god avslut­ning, men en avslut­ning som er pin­lig for Det juri­dis­ke fakul­tet. Sivil­om­bu­det kom til den gans­ke åpen­ba­re kon­ku­sjon at for­fat­ter av en kon­kur­re­ren­de lære­bok var inha­bil når det gjaldt vur­de­ring av lære­bø­ker. Sivil­pro­sess er ikke mitt fag, så jeg har ikke lest noen av de to lære­bø­ke­ne, og mener ikke noe om dem. 

Til eksa­men er det avgjø­ren­de hva du har lært, ikke hva du har lest. I gam­le dager ble enkel­te bøker “kano­ni­sert” som pen­sum. Det var gjer­ne fag­an­svar­lig som “eide” faget, som også had­de lære­bo­ken i faget. Vi gikk en gang bort fra det­te. Jeg ivret for end­rin­gen den gang jeg satt i det som da helt Eksa­mens- og Under­vis­nings­ut­val­get, jeg hus­ker ikke sik­kert når det skjed­de, men antar at det var en gang på 1990-tallet. 

Vi gikk over til å angi lærings­krav, som anga hva man skul­le ha lært og kun­ne tes­tes i til eksa­men. Det var en gra­de­ring av lærings­kra­ve­ne, fra å ha gode fer­dig­he­ter til å ha over­sikt, men det går jeg ikke nær­me­re inn på. I “gam­le dager” fast­sat­te fag­læ­rer i prak­sis lærings­kra­ve­ne med hva som var inklu­dert i læreboken. 

Det blir nå angitt lit­te­ra­tur. Det er hoved­lit­te­ra­tur, som er lit­te­ra­tur som dek­ker lærings­kra­ve­ne. Hoved­lit­te­ra­tu­ren dek­ker det nivå­et man skal være på til eksa­men, og vi kan leg­ge til at det er nivå­et de bes­te skal ha på eksa­men. Men eksa­men er ikke en test i å kun­ne gjen­gi den lit­te­ra­tu­ren man har lest. Man skal kun­ne anven­de de fer­dig­he­ter man har opp­øvd og de kunn­ska­per man har til­eg­net seg, som er noe helt annet og langt mer kre­ven­de enn å kun­ne gjen­gi lærebøker. 

Vide­re kan det være inn­fø­rings­lit­te­ra­tur. Hoved­lit­te­ra­tu­ren er ikke all­tid den bes­te star­ten når man begyn­ner på et fag. Da kan det være hen­sikts­mes­sig å star­te med noe litt enk­le­re, men som ikke tar en til det nivå­et man bør være på til eksa­men. Det fin­nes ikke inn­fø­rings­lit­te­ra­tur til alle fag.

Det kan også være til­leggs­lit­te­ra­tur. Det­te er lit­te­ra­tur som man van­lig­vis ikke vil lese som en del av stu­die­ne. Man har ikke tid til å gå til bunns i alle fag, da går gjer­ne stu­die­ne til bunns. Man må ha et rea­lis­tisk ambi­sjons­nivå. Men til­leggs­lit­te­ra­tur kan være nyt­tig hvis man f.eks. skal gjø­re oppgaver.

Det kan gjer­ne være fle­re bøker som angis som f.eks. hoved­lit­te­ra­tur. Slik det var før, var det i prak­sis vans­ke­lig å utford­re pen­sum. Om en ung jyp­ling som, kan­skje med god grunn, men­te at hen kunn­ne skri­ve en bed­re lære­bok enn den som er pen­sum, vil­le ikke en slik bok sky­ve boken skre­vet av fagets nes­tor ut av pen­sum. Det var en grunn til at det ble skre­vet få sli­ke bøker. Ved å åpne for fle­re like­stil­te lære­bø­ker, vil­le det være en åpning for sær­lig yng­re for­fat­te­re. Nå er ikke Jo Hov en ung for­fat­ter. Da jeg stu­der­te på begyn­nel­sen av 1980-tal­let, var det lære­bo­ken til Jo Hov og Anders Brat­holm som var pen­sum i sivil­pro­sess. Rea­li­te­ten i å sky­ve en bok ut av lis­ten over hoved­lit­te­ra­tur, er at man sier at den ikke er god nok. Jeg har ikke alle detal­jer i saken, men vet ikke om det­te har vært sagt direk­te og even­tu­elt hvor­dan man har begrun­net det­te i den aktu­el­le saken. 

Med så man­ge stu­den­ter som det er på jus­stu­di­et, vil en være garan­tert et godt salg hvis en bok er den enes­te som er angitt som hoved­lit­te­ra­tur, eller som er pen­sum etter den gam­le model­len. Stri­den om Jo Hovs lære­bok gjaldt om den­ne boken skul­le angis som hoved­lit­te­ra­tur ved siden av Anne Rob­ber­stads bok. I den­ne saken brøt man med prin­sip­pet om at to bøker som dek­ker lærings­kra­ve­ne skal stå som like­stilt hoved­lit­te­ra­tur. Man gikk til­ba­ke til “gam­le dager” og opp­høy­de Anne Rob­ber­stads bok til pen­sum. Det bur­de ikke vært gjort, og sær­lig ille var det når det­te skjed­de etter Anne Rob­ber­stads anbefaling.

Sys­te­met har sine svak­he­ter. Vi som under­vi­ser kan ha våre menin­ger om hvil­ken lære­bok som er den bes­te, men vi kvi­er oss gjer­ne for å kom­me med kla­re anbe­fa­lin­ger. Som pro­fes­sor i uni­ver­si­tets­pe­da­go­gikk, Gun­nar Han­dal gjer­ne sa det: Noen spørs­mål er så vans­ke­li­ge at de over­la­ter vi til stu­den­te­ne som må fin­ne det ut på egenhånd. 

På den annen side er det ikke all­tid klart at en bok er bed­re enn en annen. Noen gan­ger er en bok bed­re i noen spørs­mål, mens and­re bøker kan være bed­re i and­re deler. Jeg har all­tid syn­tes det har vært kje­de­lig å lese en bok fle­re gan­ger, en av ulem­pe­ne ved å ha god hukom­mel­se — som jeg i alle fall had­de da jeg var ung. Hvis det være fle­re lære­bø­ker fore­trakk jeg å lese begge/alle, frem­for å lese en av dem man­ge ganger. 

I valg­fag er situa­sjo­nen en annen. Utval­get av lit­te­ra­tur er mind­re. Ofte fin­nes ikke annet enn det som fag­an­svar­lig har skre­vet, om det fin­nes noen lære­bok i det hele tatt. Jeg skrev min bok “Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring” først og fremst for­di det ikke fan­tes noen egnet lære­bok i faget RINF 1100. Da det ende­lig kom en lære­bok, gikk den inn som hoved­lit­te­ra­tur. Jeg er nok ikke ale­ne om å ha skre­vet et lære­bok i et fag jeg selv har fag­an­sva­ret for, slik at det i det hele tatt skal fin­nes en lære­bok. På den annen side: Det er ikke like man­ge stu­den­ter i de fles­te valg­fa­ge­ne, så man får ikke et salg som til­sva­rer det man kan få ved lære­bø­ker i de obli­ga­to­ris­ke fagene. 

Jeg håper det­te var sis­te gang vi ser en sak som dette. 

Hvor lenge vil det finnes vinter-OL?

I dag er den offi­si­el­le åpnin­gen av vin­ter-OL i Bei­jing. Årets sto­re sports­vaske­ma­skin er i gang, og dik­ta­tu­ret i Kina kan skry­te av at Bei­jing er den enes­te byen som har arran­gert både som­mer- og vin­ter-OL. Men hvor len­ge vil det fin­nes vin­ter-OL? I 2026 skal det arran­ge­res i Mila­no og Corti­na. Hvor det skal arran­ge­res i 2030, om det blir noe vin­ter-OL da, skal etter det jeg har opp­fat­tet avgjø­res i 2023.

Klima­end­rin­ger gjør at sta­dig fær­re ste­der vil kun­ne arran­ge­re vin­ter-OL. I alle fall de øvel­se­ne som ikke alle­re­de er gjort til innen­dørs­idrett. Det vil bli arran­ge­men­ter hvor man bru­ker sto­re sum­mer og vel­dig mye ener­gi på å lage kunst­snø, noe som visst­nok bidrar til å gjø­re det far­li­ge­re for utøver­ne.

En ting er å fin­ne ste­der hvor det vil være mulig å arran­ge­re et vin­ter-OL. Noe annet vil være inter­es­sen for et slikt arran­ge­ment. Vin­ter­idret­ter er mar­gi­na­le idret­ter. De som ikke har noe for­hold til vin­ter­idrett vil ikke være inter­es­sert, selv om OL-sir­ku­set fort­satt vil til­trek­ke seg en del inter­es­se. Men vil inter­es­sen være stor nok til at noen vil beta­le de van­vit­ti­ge sum­me­ne som nå beta­les for ret­tig­he­ter til idretts­ar­ran­ge­men­ter? Og vil spon­so­re­ne være vil­li­ge til å spyt­te inn pen­ger for å fyl­le lom­me­ne til grå­di­ge IOC?

Con­ti­nue read­ing Hvor len­ge vil det fin­nes vin­ter-OL?