Hvor lenge vil det finnes vinter-OL?

I dag er den offi­si­el­le åpnin­gen av vin­ter-OL i Bei­jing. Årets sto­re sports­vaske­ma­skin er i gang, og dik­ta­tu­ret i Kina kan skry­te av at Bei­jing er den enes­te byen som har arran­gert både som­mer- og vin­ter-OL. Men hvor len­ge vil det fin­nes vin­ter-OL? I 2026 skal det arran­ge­res i Mila­no og Corti­na. Hvor det skal arran­ge­res i 2030, om det blir noe vin­ter-OL da, skal etter det jeg har opp­fat­tet avgjø­res i 2023.

Klima­end­rin­ger gjør at sta­dig fær­re ste­der vil kun­ne arran­ge­re vin­ter-OL. I alle fall de øvel­se­ne som ikke alle­re­de er gjort til innen­dørs­idrett. Det vil bli arran­ge­men­ter hvor man bru­ker sto­re sum­mer og vel­dig mye ener­gi på å lage kunst­snø, noe som visst­nok bidrar til å gjø­re det far­li­ge­re for utøver­ne.

En ting er å fin­ne ste­der hvor det vil være mulig å arran­ge­re et vin­ter-OL. Noe annet vil være inter­es­sen for et slikt arran­ge­ment. Vin­ter­idret­ter er mar­gi­na­le idret­ter. De som ikke har noe for­hold til vin­ter­idrett vil ikke være inter­es­sert, selv om OL-sir­ku­set fort­satt vil til­trek­ke seg en del inter­es­se. Men vil inter­es­sen være stor nok til at noen vil beta­le de van­vit­ti­ge sum­me­ne som nå beta­les for ret­tig­he­ter til idretts­ar­ran­ge­men­ter? Og vil spon­so­re­ne være vil­li­ge til å spyt­te inn pen­ger for å fyl­le lom­me­ne til grå­di­ge IOC?

Jeg har noen gan­ger vært i Frank­ri­ke under vin­ter-OL, og inter­es­sen er mildt sagt mode­rat. De er sjå­vi­nis­ter som and­re, så hvis fransk­menn hev­der seg, er de inter­es­sert i de øvel­se­ne, omtrent som nord­menn plut­se­lig ble opp­tatt av “løpen­de vill­svin” da Tor Hei­e­stad tok gull i OL i Seoul i 1988.

Selv i det rike vin­ter­sports­lan­det Nor­ge er befolk­nin­gen skep­tisk til å bru­ke så mye pen­ger som OL kos­ter. Om jeg har for­stått det rett var mang­len­de fol­ke­lig støt­te en av grun­ne­ne til at Sve­ri­ge ikke ble til­delt vin­ter-OL 2026. Snart blir det bare dik­ta­tu­rer som ikke bryr seg om fol­kets opp­slut­ning som vil være vil­li­ge til å arran­ge­re noe slikt.

Det førs­te OL jeg kan hus­ke er vin­ter-OL i Inns­bruck i 1964. Den gang var skøyte­lø­per­ne de sto­re hel­te­ne. Min for­kla­ring er at skøyte­løp er en utmer­ket radio­idrett. Det er egent­lig gans­ke kje­de­lig og se på at noen går rundt og rundt på en bane, og det er først og fremst en kamp mot klok­ken. Det kun­ne for­mid­les utmer­ket på radio av Knut Bjørn­sen og Per Jor­sett. Da folk begyn­te å se sport på TV, ble skøyte­løp for kje­de­lig. And­re idret­ter, som alpint — en idrett det er svært vans­ke­lig å for­mid­le på radio — kun­ne by på mer action. Hvor man­ge går egent­lig på skøy­ter i dag? Nylig så jeg en som, la oss si på sine eld­re dager, igjen vil­le ut på skøy­ter. Han sa at for å få kjøpt et par lengde­løps­køy­ter måt­te han til Hamar eller Tøns­berg. Det var ikke noe sted i Oslo hvor han kun­ne få kjøpt sli­ke skøy­ter. Det blir ikke rekrut­te­ring av slikt.

Det fin­nes utal­li­ge for­fal­te og for­lat­te hopp­bak­ker i Nor­ge. Vil vi se noen rekrut­te­ring av betyd­ning til den spor­ten? Lang­renn? De som blir gode har gjer­ne star­tet som barn, og i begyn­nel­sen mest som en lek. Med sta­dig kor­te­re ski­se­song og at man må rei­se sta­dig len­ger fra der folk bor for å fin­ne gode ski­for­hold, blir det nok fær­re som sat­ser på det­te også, selv i ski­ga­le Nor­ge. Jeg har sett folk som går rundt og rundt på en rund­løy­pe av kunstnsø. De ivri­ge som alle­re­de er frelst går sli­ke ste­der for å tre­ne. Jeg vil ikke bli over­ras­ket over om vi får noen kunst­fros­ne lys­løy­per, som er asfal­ter­te rulle­ski­løy­per om som­mer­en, for at de ivrigs­te skal kun­ne tre­ne ski hele året. Men man rekrut­te­rer ikke ved å invi­te­re barn til å gå rundt og rundt sli­ke steder.

Jeg er gam­mel nok til å hus­ke Mono­litt­ren­net, som gikk i Frog­ner­par­ken i begyn­nel­sen av janu­ar. Det ble arran­gert fra 1954 til 1988. Det hend­te man måte kjø­re snø fra Sørke­da­len, eller endog fra Fin­se for å kun­ne gjen­nom­føre ren­net. Men det var mulig å sat­se på et slikt renn, i til­lit til at det vil­le være til­strek­ke­lig med snø. I 1989 ble det avlyst på grunn av snø­man­gel. I 1990 var det også ført opp på ter­min­lis­te­ne, men snø­man­gel gjor­de at det hel­ler ikke da kun­ne gjen­nom­fø­res. En gang var det alt­så mulig å arran­ge­re lang­renn i Frog­ner­par­ken, og da var det nok også mulig for and­re — ikke minst barn — å gå på ski der. Jeg antar at man ser noe til­sva­ren­de i and­re bynæ­re områ­der. Det er len­ge siden jeg har sett ski­føre i Frog­ner­par­ken, i alle fall ikke annet enn noen få dager etter et snøfall.

Om jeg går til­ba­ke til 1964, var ski­sky­ting gans­ke uin­ter­es­sant. Det var på en måte idret­ten for de som ikke var gode nok lang­renns­lø­pe­re til å hev­de seg der. Jeg tror en nord­mann tok gull i Inns­bruck, men jeg hus­ker ikke hvem det var. I dag har man klart å gjø­re ski­sky­ting til god TV-under­hold­ning. Sam­ti­dig har lang­renn blitt kje­de­lig. Lang­renn arter seg som litt kuper­te etap­per i syk­kel­ritt, hvor fel­tet stort sett er sam­let inn­til det blir et spurt­opp­gjør — eller i noen til­fel­ler et brudd som går inn. I syk­kel opp­trer man som et lag, og det kan være inter­es­sant å se hvor­dan lage­ne dis­po­ne­rer sine kref­ter under­veis for å mør­ne kon­kur­ren­te­ne og få fram sin ryt­ter på slut­ten. I lang­renn later man i alle fall som om det fort­satt er indi­vi­du­el­le løpe­re og ikke lag, slik at det ele­men­tet også blir borte.

I 1964 var som­mer-OL i Tokyo. Jeg kan ikke hus­ke at noen nord­menn hev­det seg der. I dag hev­der nord­menn seg i sto­re idret­ter som fri­idrett, ten­nis, golf, syk­kel og annet. Det er begren­set med talent, ikke bare i Nor­ge. Når noen har gått foran og vist at det er mulig å hev­de seg i sto­re idret­ter med reell inter­na­sjo­nal kon­kur­ran­se, er det kan­skje ikke like fris­ten­de å sat­se på en idrett hvor de såkal­te ver­dens­mes­ter­ska­pe­ne i prak­sis er åpne nor­ges­mes­ter­skap. Det er nok også mer inter­es­sant å sat­se på en idrett som man kan dri­ve med det mes­te av året, ikke bare i en sta­dig kor­te­re vin­ter­se­song. For folk uten­for Nor­ge blir det også gans­ke uin­ter­es­sant å sat­se på en idrett hvor det i prak­sis ikke er nasjo­nal eller regio­nal konkurranse. 

En gang var det noen rela­tivt få sto­re sports­hel­ger i løpet av en vin­ter. Det var da vi satt inne for å føl­ge med, i ste­det for f.eks. å gå ut på ski selv. OL hvert fjer­de år, og et ski-VM i mel­lom var høyde­punk­ter som gjor­de at vi bruk­te litt mer tid på å føl­ge med de åre­ne. Nå over­svøm­mes vi med sport nes­ten 24 timer i døg­net, syv dage­ri uken. For de som vir­ke­lig er inter­es­sert er det sik­ker fint. Men jeg tror ikke jeg er den enes­te som går i met­ning, og i alle fall for meg blir reak­sjo­nen at jeg blir mind­re inter­es­sert enn da det ikke var så mye. Min inter­es­se for OL har blitt mind­re for hver gang. Nå er jeg gans­ke like­gyl­dig til det hele.

Vi får våre hel­ter mens vi er barn og unge. Det­te gjel­der enten vi snak­ker om sport eller musikk. Noen er genuint inter­es­sert og føl­ger med i det som skjer. Men de fles­te har sine barn­doms- og ung­doms­hel­ter som vi hol­der fast ved, og vi kla­rer ikke helt å for­hol­de oss til de nye nav­ne­ne som duk­ker opp. Jeg er nep­pe den enes­te i min gene­ra­sjon som vil ha Fred Anton Mai­er som en blant de førs­te, når vi skal nev­ne idretts­hel­ter. Folk i and­re gene­rea­sjo­ner vil ha and­re navn. 

Rekrut­te­rin­gen vil fal­le og inter­es­sen vil avta, også i et land som Nor­ge. På et eller annet tids­punkt vil man ikke len­ger fin­ne noen som er vil­li­ge til å påta seg kost­na­de­ne som et slikt arran­ge­ment som OL drar med seg. Jeg har notert meg at noen mener at Nor­ge bør søke OL i 2030. Man kan argu­men­te­re for at land som Nor­ge, hvor man fort­satt er opp­tatt av vin­ter­sport, også bør påta seg det­te og ikke bare over­late det til and­re. Men jeg tror ikke entu­si­as­men vil være noe stør­re enn den var for å søke OL i 2018 eller 2022. Årets OL i Bei­jing bidrar nep­pe til å øke entu­si­as­men for OL. Noen for­sø­ker å mobi­li­se­re loka­le pro­sjek­ter, i håp om at et OL skal være en brekk­stang som kan gi sto­re stat­li­ge bevilg­nin­ger til anlegg og infrastruktur. 

Hvis Nor­ge igjen skul­le søke OL, bør det være i et sam­ar­beid mel­lom Lil­le­ham­mer og Oslo. Her fin­nes anlegg og infra­struk­tur som i stor grad bør kun­ne gjen­bru­kes. Kan­skje kan et slikt OL bli det som skal til for å byg­ge moder­ne jern­bane fra Lil­le­ham­mer til Oslo og fra Lil­le­ham­mer til Trond­heim. Da kun­ne det i alle fall kom­me noe godt ut av det. Men jeg er ikke entu­si­as­tisk til en OL-søk­nad. Kan­skje Sve­ri­ge ende­lig kan få det — hvis de vil ha det.

Jeg tror at klima­end­rin­ge­ne vil gjø­re at sta­dig fær­re ste­der kan arran­ge­re et vin­ter-OL, og klima­end­rin­ge­ne vil gjø­re rekrut­te­ring til vin­ter­idrett dår­li­ge­re. Og der­med vil også inter­es­sen avta. Kamel­rid­ning er visst­nok en stør­re idrett inter­na­sjo­nalt enn lang­renn. Men folk i Nor­ge føl­ger ikke med på det­te når ingen i Nor­ge dri­ver med og hev­der seg i den spor­ten, like lite som folk i land hvor man ikke dri­ver vin­ter­idrett føl­ger med på lang­renn og ski­hop­ping. Det kom­mer nep­pe til å bli vel­dig man­ge fle­re vinter-OL.

Print Friendly, PDF & Email