I dag er den offisielle åpningen av vinter-OL i Beijing. Årets store sportsvaskemaskin er i gang, og diktaturet i Kina kan skryte av at Beijing er den eneste byen som har arrangert både sommer- og vinter-OL. Men hvor lenge vil det finnes vinter-OL? I 2026 skal det arrangeres i Milano og Cortina. Hvor det skal arrangeres i 2030, om det blir noe vinter-OL da, skal etter det jeg har oppfattet avgjøres i 2023.
Klimaendringer gjør at stadig færre steder vil kunne arrangere vinter-OL. I alle fall de øvelsene som ikke allerede er gjort til innendørsidrett. Det vil bli arrangementer hvor man bruker store summer og veldig mye energi på å lage kunstsnø, noe som visstnok bidrar til å gjøre det farligere for utøverne.
En ting er å finne steder hvor det vil være mulig å arrangere et vinter-OL. Noe annet vil være interessen for et slikt arrangement. Vinteridretter er marginale idretter. De som ikke har noe forhold til vinteridrett vil ikke være interessert, selv om OL-sirkuset fortsatt vil tiltrekke seg en del interesse. Men vil interessen være stor nok til at noen vil betale de vanvittige summene som nå betales for rettigheter til idrettsarrangementer? Og vil sponsorene være villige til å spytte inn penger for å fylle lommene til grådige IOC?
Jeg har noen ganger vært i Frankrike under vinter-OL, og interessen er mildt sagt moderat. De er sjåvinister som andre, så hvis franskmenn hevder seg, er de interessert i de øvelsene, omtrent som nordmenn plutselig ble opptatt av “løpende villsvin” da Tor Heiestad tok gull i OL i Seoul i 1988.
Selv i det rike vintersportslandet Norge er befolkningen skeptisk til å bruke så mye penger som OL koster. Om jeg har forstått det rett var manglende folkelig støtte en av grunnene til at Sverige ikke ble tildelt vinter-OL 2026. Snart blir det bare diktaturer som ikke bryr seg om folkets oppslutning som vil være villige til å arrangere noe slikt.
Det første OL jeg kan huske er vinter-OL i Innsbruck i 1964. Den gang var skøyteløperne de store heltene. Min forklaring er at skøyteløp er en utmerket radioidrett. Det er egentlig ganske kjedelig og se på at noen går rundt og rundt på en bane, og det er først og fremst en kamp mot klokken. Det kunne formidles utmerket på radio av Knut Bjørnsen og Per Jorsett. Da folk begynte å se sport på TV, ble skøyteløp for kjedelig. Andre idretter, som alpint — en idrett det er svært vanskelig å formidle på radio — kunne by på mer action. Hvor mange går egentlig på skøyter i dag? Nylig så jeg en som, la oss si på sine eldre dager, igjen ville ut på skøyter. Han sa at for å få kjøpt et par lengdeløpskøyter måtte han til Hamar eller Tønsberg. Det var ikke noe sted i Oslo hvor han kunne få kjøpt slike skøyter. Det blir ikke rekruttering av slikt.
Det finnes utallige forfalte og forlatte hoppbakker i Norge. Vil vi se noen rekruttering av betydning til den sporten? Langrenn? De som blir gode har gjerne startet som barn, og i begynnelsen mest som en lek. Med stadig kortere skisesong og at man må reise stadig lenger fra der folk bor for å finne gode skiforhold, blir det nok færre som satser på dette også, selv i skigale Norge. Jeg har sett folk som går rundt og rundt på en rundløype av kunstnsø. De ivrige som allerede er frelst går slike steder for å trene. Jeg vil ikke bli overrasket over om vi får noen kunstfrosne lysløyper, som er asfalterte rulleskiløyper om sommeren, for at de ivrigste skal kunne trene ski hele året. Men man rekrutterer ikke ved å invitere barn til å gå rundt og rundt slike steder.
Jeg er gammel nok til å huske Monolittrennet, som gikk i Frognerparken i begynnelsen av januar. Det ble arrangert fra 1954 til 1988. Det hendte man måte kjøre snø fra Sørkedalen, eller endog fra Finse for å kunne gjennomføre rennet. Men det var mulig å satse på et slikt renn, i tillit til at det ville være tilstrekkelig med snø. I 1989 ble det avlyst på grunn av snømangel. I 1990 var det også ført opp på terminlistene, men snømangel gjorde at det heller ikke da kunne gjennomføres. En gang var det altså mulig å arrangere langrenn i Frognerparken, og da var det nok også mulig for andre — ikke minst barn — å gå på ski der. Jeg antar at man ser noe tilsvarende i andre bynære områder. Det er lenge siden jeg har sett skiføre i Frognerparken, i alle fall ikke annet enn noen få dager etter et snøfall.
Om jeg går tilbake til 1964, var skiskyting ganske uinteressant. Det var på en måte idretten for de som ikke var gode nok langrennsløpere til å hevde seg der. Jeg tror en nordmann tok gull i Innsbruck, men jeg husker ikke hvem det var. I dag har man klart å gjøre skiskyting til god TV-underholdning. Samtidig har langrenn blitt kjedelig. Langrenn arter seg som litt kuperte etapper i sykkelritt, hvor feltet stort sett er samlet inntil det blir et spurtoppgjør — eller i noen tilfeller et brudd som går inn. I sykkel opptrer man som et lag, og det kan være interessant å se hvordan lagene disponerer sine krefter underveis for å mørne konkurrentene og få fram sin rytter på slutten. I langrenn later man i alle fall som om det fortsatt er individuelle løpere og ikke lag, slik at det elementet også blir borte.
I 1964 var sommer-OL i Tokyo. Jeg kan ikke huske at noen nordmenn hevdet seg der. I dag hevder nordmenn seg i store idretter som friidrett, tennis, golf, sykkel og annet. Det er begrenset med talent, ikke bare i Norge. Når noen har gått foran og vist at det er mulig å hevde seg i store idretter med reell internasjonal konkurranse, er det kanskje ikke like fristende å satse på en idrett hvor de såkalte verdensmesterskapene i praksis er åpne norgesmesterskap. Det er nok også mer interessant å satse på en idrett som man kan drive med det meste av året, ikke bare i en stadig kortere vintersesong. For folk utenfor Norge blir det også ganske uinteressant å satse på en idrett hvor det i praksis ikke er nasjonal eller regional konkurranse.
En gang var det noen relativt få store sportshelger i løpet av en vinter. Det var da vi satt inne for å følge med, i stedet for f.eks. å gå ut på ski selv. OL hvert fjerde år, og et ski-VM i mellom var høydepunkter som gjorde at vi brukte litt mer tid på å følge med de årene. Nå oversvømmes vi med sport nesten 24 timer i døgnet, syv dageri uken. For de som virkelig er interessert er det sikker fint. Men jeg tror ikke jeg er den eneste som går i metning, og i alle fall for meg blir reaksjonen at jeg blir mindre interessert enn da det ikke var så mye. Min interesse for OL har blitt mindre for hver gang. Nå er jeg ganske likegyldig til det hele.
Vi får våre helter mens vi er barn og unge. Dette gjelder enten vi snakker om sport eller musikk. Noen er genuint interessert og følger med i det som skjer. Men de fleste har sine barndoms- og ungdomshelter som vi holder fast ved, og vi klarer ikke helt å forholde oss til de nye navnene som dukker opp. Jeg er neppe den eneste i min generasjon som vil ha Fred Anton Maier som en blant de første, når vi skal nevne idrettshelter. Folk i andre genereasjoner vil ha andre navn.
Rekrutteringen vil falle og interessen vil avta, også i et land som Norge. På et eller annet tidspunkt vil man ikke lenger finne noen som er villige til å påta seg kostnadene som et slikt arrangement som OL drar med seg. Jeg har notert meg at noen mener at Norge bør søke OL i 2030. Man kan argumentere for at land som Norge, hvor man fortsatt er opptatt av vintersport, også bør påta seg dette og ikke bare overlate det til andre. Men jeg tror ikke entusiasmen vil være noe større enn den var for å søke OL i 2018 eller 2022. Årets OL i Beijing bidrar neppe til å øke entusiasmen for OL. Noen forsøker å mobilisere lokale prosjekter, i håp om at et OL skal være en brekkstang som kan gi store statlige bevilgninger til anlegg og infrastruktur.
Hvis Norge igjen skulle søke OL, bør det være i et samarbeid mellom Lillehammer og Oslo. Her finnes anlegg og infrastruktur som i stor grad bør kunne gjenbrukes. Kanskje kan et slikt OL bli det som skal til for å bygge moderne jernbane fra Lillehammer til Oslo og fra Lillehammer til Trondheim. Da kunne det i alle fall komme noe godt ut av det. Men jeg er ikke entusiastisk til en OL-søknad. Kanskje Sverige endelig kan få det — hvis de vil ha det.
Jeg tror at klimaendringene vil gjøre at stadig færre steder kan arrangere et vinter-OL, og klimaendringene vil gjøre rekruttering til vinteridrett dårligere. Og dermed vil også interessen avta. Kamelridning er visstnok en større idrett internasjonalt enn langrenn. Men folk i Norge følger ikke med på dette når ingen i Norge driver med og hevder seg i den sporten, like lite som folk i land hvor man ikke driver vinteridrett følger med på langrenn og skihopping. Det kommer neppe til å bli veldig mange flere vinter-OL.