Så ble det endelig en etappe slik i alle fall jeg håpet på. Et brudd, og for Alessandro Covi holdt det helt inn. Og sammenlagtfavorittene angrep hverandre opp den siste stigningen. Jay Hindley gikk seirende ut av den kampen. Richard Carapaz tapte nok årets giro på den etappen. Hvis Jay Hindley ikke har uhell på den avsluttende tempoetappen, da taper han ikke et minutt og 25 sekunder.

Så skal det hele avgjøres på den avsluttende tempoetappen. I Giro d’Italia er det som regel ikke avgjort før siste etappe er syklet, i motsetning til Tour de France, hvor avslutningsetappen i praksis er en parade inn til Paris, som er en av de virkelige prestisjeetappene for spurterne. Dagens tempoetappe er ganske kort, 17,4 km. Men rytterne skal opp på en høyde og ned igjen. Den går opp til 301 meter, og den er kategorisert som fjerdekategori. En ting er å sykle en tempoetappe tidlig i en grand tour. Det er noe helt annet å sykle en tempo etter først å ha syklet 20 etapper.

For de fleste rytterne som er igjen, er dette en etappe uten betydning. De kjemper ikke om noen plasseringer i sammendraget og har ingen ambisjoner om etappeseier. På tempoetapper er hver rytter overlatt til seg selv. Kapteinene får ikke hjelp av sine hjelperyttere, og hjelperytterne har ingen å hjelpe. Så det handler om å gjennomføre med en viss stil. Kommentatorene på Eurosport sier at dette er en etappe som bør passe Tobias Foss. Vi får håpe at de har rett.

Det ble en litt merkelig etappe i går, og den ble mindre spennende enn jeg hadde ventet. Sammenlagtkandidatene var tydeligvis bare opptatt av hverandre, uten å bry seg om de som gikk i brudd. Jeg var likevel overrasket over at bruddet fikk så mye tid. Oppløpet var ganske merkelig, og var åpenbart ikke planllagt med tanke på at det kunne bli en spurt på en slik etappe. Men nå har vi sett spurt på i alle fall to toppavslutninger i årets Giro, så det er noe de må planlegge for at kan skje, også på denne type etapper. Det ble en uryddig avslutning. Men det var vel Alessandro Tonelli som sa det omtrent slik etter målgang: Vi viste at svingen var der, og at første mann rundt svingen ville vinne. Og det Kouen Bouwman, men en tydelig misfornøyd Mauro Schmid på andre plass.

I dag er det nok en hard fjelletappe. Passo Pordoi er årets Cima Coppi, det høyeste punktet i årets Giro, på 2239 meter. Etappen avsluttes på toppen av Passo Fedala. De siste 6 km er det en gjenomsnittlig stigning på 12%, med 18% på det bratteste. Her kommer det til å bli kamp mellom klatrerne, for å vinne mest mulig tid før den avsluttende tempoetappen i morgen. Jeg har ikke god nok oversikt over hvor gode de tre ledende rytterne er på tempoetapper. Skjønt den avsluttende tempoetappen er bare på 17,4 km, så det er grenser for hvor mye man kan vinne eller tape på en slik etappe. Og den går opp og så ned igjen, så det er ikke en helt typisk tempoetappe. De som har sammenlagtambisjoner bør angripe i dag.

Det er alltid morsomt når et brudd lykkes og går inn. I går trodde jeg hovedfeltet hadde kontroll. De virket så fast bestemt på ikke å gi bruddet for mye tid. Da bruddet hadde under tre minutter på toppen av Muro di Ca’ del Poggio, regnet jeg med at hovedfeltet hadde kontroll. Men det ble kjørt fin lagtempo i bruddet, og de gjorde ikke den vanlige feilen å spille mot hverandre da det begynte å bli kort igjen til mål. Det ser ut som om rytterne i bruddet ikke bare var de sterkeste, men også de smarteste på denne etappen. De hadde en plan, og holdt seg til den. Jeg siterer fra oppsummeringen i Cycling Weekly:

“The quartet were careful not to put too much time into the peloton, to not spook them into chasing too early, but also maintained a gap that was possible to succeed from. In a way, they lulled the chasers into a false sense of security; let them think that there was always time to catch them. By the time they had realised they needed to work hard, it was too late.”

Med Joao Almeida ute (pga covid-19), er det nå tre som har en realistisk mulighet til å ta hjem sammenlagtseieren. Med nesten seks minutter må det en kombinasjon av uhell og et under til om Vincenzo Nibali skal kunne vinne dette. Men mellom lederen Richard Carapaz og Mikel Landa på tredje plass, skiller det et minutt og fem sekunder. Den ledelsen er ikke trygg.

Det er alltid fint når en som har vært nesten flere ganger, endelig klarer å vinne, slik Jan Hirst gjorde i går. Og det var en flott seier, hvor han slet seg løs i en av bakkene. Det er tett i kampen om sammenlagtseieren, med under et minutt mellom første og fjerdemann.

Dette er en etappe som starter med en klatring, og deretter er det stort sett utforkjøring i rundt 70 km, før det igjen begynner å stige.

Det ble en overbevisende seier til Giulio Ciccone søndag. Den helt store dramatikken ble det ikke på den etappen.

Det er ingen myk start etter den siste hviledagen. Etappen er lang, 202 km, og rytterne skal over tre førstekategori stigninger, hvorav den siste er ganske nær mål. Stigningen begynner allerede fra start.

Det er alltid interessant å se hvem som starter etter siste hviledagen i Giro d’Italia. Spurterne har én mulighet til for å få en etappeseier, på etappe 18. Den siste uken i Giro d’Italia pleier å være en helvetesuke, dominert av harde fjelletapper. På en etappe som i dag er spurterne sjanseløse, det er et spørsmål om de kommer til mål innenfor tidsgrensen. De vil heller ikke være i stand til å hjelpe sine kapteiner, og lag som ikke er satt opp som rene spurtlag vil ikke prioritere å hjelpe sine spurtere på en etappe som i dag. De som konkurrerer om den cyclamenfargede poengtrøyen må fullføre for å kunne vinne den konkurransen. Så Arnaud Demare vil nok satse på å fullføre, og laget hans vil hjelpe ham. Det er alltid en viss mulighet for at den som leder denne konkurransen vil bryte eller komme utenfor tidsgrensen. De som ligger bak må også fullføre om de skal kunne rykke opp hvis lederen ikke fullfører. Mark Cavendish ligger langt bak Arnaud Demare i poeng, men hvis Demare ikke fullfører, rykker Cavendish opp. Vi får se hvem som dukker opp til start, og hvem som fullfører.

Det var en imponerende avslutning fra Simon Yates i går, og det ble betydelige endringer i sammendraget. Vincenzo Nibali imponerte.

I dag er det mer klatring. Etappen byr på to førstekategori stigninger, før den avsluttes på toppen av en andre kategori.

Det er alltid litt bittert når bruddet kjøres inn noen få hundre meter før mål. Jeg har på flere av etappene blitt overrasket over at lagene i hovedfeltet lar bruddet få så mye tid, men det holdt akkurat for Arnaud Demare. Det var trist at Romain Bardet måtte kaste inn håndkledet og bryte giroen, visstnok på grunn av mageproblemer.

Dagens etappe er relativt kort, 147 km, som stort sett går øst for Torino.. For de fleste av oss er det mer enn nok, men i Grand Tour-sammenheng er det kort. Det er en “sagtakkete” etappe. Det er ingen helt store klatreutfordringer. Men fire andre- og en tredjekategori stigning vil nok mørne mange ryttere. For spurterne blir det et spørsmål om å spare krefter, og komme seg gjennom til det endelig blir litt flatt på etappe 18. Noen vil ha lite å hente på de gjenværende etappene og vil heller ikke være til stor hjelp for sine kapteiner, så de begynner kanskje å kjenne godt etter om ikke de har en gammel skade som gjør at de ikke bør fortsette. Det er tross alt ikke så lenge til Tour de France, og det kan være greit å få ordentlig restitusjon.

Det hadde gitt høye odds om man hadde tippet Stefano Oldani som vinner av gårsdagens etappe. Det var ikke overraskende at et brudd gikk inn. Men at de skulle få nær åtte minutter, det hadde jeg ikke ventet, særlig med en rytter som Wilco Kelderman i bruddet.

Nå skal vi forlate kysten og bevege oss innover i landet. Ganske tidlig på etappen er det en tredjekategoristigning. Her vil nok noen forsøke å skaffe seg en luke, før det begynner å gå nedover igjen. Avslutningen går oppover, så det er neppe en etappe for de mest rendyrkede spurterne. Et brudd kan godt gå inn på denne etappen også, men et brudd med en rytter med en brukbar sammenlagtplassering, vil nok neppe få mye tid.