I vini del Giro d’Italia 2022. 2. etappe: Budapest – Budapest TISSOT ITT

Jeg var nok litt for opptatt av vin, og så ikke godt nok på etappen før gårsdagens første etappe. Jeg hadde merket meg at etappen var flat, men hadde oversett den avsluttende stigningen. Med den avslutningen var det ingen overraskelse at Mathieu Van Der Poel vant den etappen. Han kan også godt vinne dagens etappe, som også avslutter opp en bakke. Den som overrasket og imponerte mest var Caleb Ewan, helt til han falt kort tid før mål. Jeg ville ikke ha tippet at han skulle klare å henge med så godt på en etappe med en slik avslutning. Det så ut til at det ikke var noen andre som kan lastes for den velten. Vi får bare håpe at han ikke skadet seg på en slik måte at han ikke kan fortsette.

Andre etappe er en 9,2 km lang tempoetappe i Budapest. Egentlig er det en typisk åpningsprolog, men de har vel valgt ikke å ha en prolog da de startet på en fredag. 9,2 km er ikke langt nok til å gi tidsforskjeller av betydning. Mathieu Van Der Poel har en ledelse på fra 4 til 14 sekunder om vi holder oss til de 25 beste. Jeg vil ikke bli overrasket om han vinner dagens etappe, og i alle fall beholder ledelsen i sammendraget.

Vi holder oss innenfor byen. Jeg skrev i går at det produseres noe musserende vin innenfor det som er grensene til Budapest, men det er en vin som ikke virker veldig interessant. Dessuten har jeg ikke funnet ut særlig mye om den, og jeg har ikke smakt den. Den er ikke i salg i Norge. Derfor har jeg tenkt å benytte denne dagen til å ta turen i motsatt retning av der etappene i Ungarn går, til de områdene man åpenbart ville ha valgt dersom man hadde prioritert vin.

Vi tar første stopp i Egerregionen, som er det første vinområdet vi kommer til om vi reiser mot nord-øst, eller snarere øst-nord-øst fra Budapest. Egerregionen (som også omfatter Matrá og Bükk) er i areal den neststørste vinregionen i Ungarn. Vi går til det området som heter Eger. Den mest kjente vinen fra dette området er Egri Bikavér, eller okseblod. Legenden vil ha de til at den ottomanske invasjonshæren mente at de som forsvarte seg var fulle av okseblod, men det var nok helst den lokale rødvinen. I alle fall skal det være fra dette betegnelsen Bikavér eller okseblod kommer.

Bikavér er en blandingsvin, som gjerne har en litt krydret fruktighet og ikke særlig markerte tanniner. Standard Bikavér skal være laget av minst tre typer druer. Ingen av dem kan utgjøre mer enn 50%. Den største delen skal være Kékfrankos. Den skal lagres seks måneder på fat og minst et år på flaske før den selges. Bikavér Superior skal være laget av minst fem druetyper, og Kékfrankos skal utgjøre 30-50%. Kékfrankos er i samme familie som den østerikste Blaufränkisch. Det står ikke noe om hvor mye okseblod det skal være i vinen.

Kvaliteten har nok vært ganske blandet, eller om vi vil utblandet eller utvannet. Det tillates høyt dyrkingsutbytte, som gir en vandig og lite konsentrert most. Robert Smyth skriver om denne vinen i Hungarian Wine:

“The reputation of this once-potent wine was severly dimmed by the watery, massproduced plonk that was exported by the Communist wine co-operative to undiscerning college students in the UK and US, and although Bikavér is now getting increasingly serious, it is struggling to make sufficently overall quality leap to take past the bottom shelves.”

“Plonk” er et engelsk ord jeg liker, selv om jeg ikke liker plonk. Det er mer selvforlarende enn det norske “skvip”.

Nå var det ikke bare studenter som kjøpte denne vinen. Som jeg nevnte i innledningen til årets Giro-serie, var det denne vinen min far pleide å kjøpe. Jeg har muligens også kjøpt den selv i unge år, men jeg har først og fremst drukket den hjemme hos mine foreldre når det ble servert rødvin til maten. Det var den gangen Vinmonopolet hadde et stort tapperi, og kjøpte vin i bulk som de tappet på flasker selv.

Denne virksomheten ble avviklet da Vinmonopolet ble delt som følge av EØS-avtalen, slik at Vinmonopolet beholdt detaljsalget, mens det ble åpnet opp for fri konkurranse når det gjelder import, som også inkluderer salg til restauranter. Denne ordningen har være vellykket, og har bidratt til å gjøre Vinmonopolet til kanskje verdens beste vinhandler – dog med noen modifikasjoner som følger av norsk alkoholpolitikk når det gjelder markedsføring, slik at de f.eks. ikke kan by på smaksprøver. Før årtusenskiftet hadde Vinmonopolet rundt 800 artikler i sitt sortiment, nå er det mer enn 30 000. Ingen butikker har så mye på lager, men det finnes i bestillingsutvalget og blir vanligvis levert i løpet av et par dager. Man trenger ikke bestille store kvanta, det går utmerket å bestille en flaske hvis det er en vin man har lyst til å smake.

Det er mange år siden jeg drakk Egri Bikavér, og jeg husker nok etiketten bedre enn jeg husker vinen. Vinmonopolet har tre Egri Bikavér. Den ene, Gál Lajos Egri Bikavér 2019 er en billigvin til 131 kr per flaske. Jeg antar at denne ligner mest på den Egri Bikavér som jeg har drukket. De har også to dyrere viner. St. Andrea Egri Bikavèr Hangács 2016 koster 363 kroner, og den dyreste er St. Andrea Igazán Egri Bikaver 2016 til 529 kroner. Jeg vender igjen tilbake til Robert Smyth og hans bok Hungarian Wine. Han beskriver St. Andrea som en av de beste produsentene i området, som er i stand til å få fram den eleganse i vinen som man tror er mulig, men som svært få klarer å oppnå. Han omtaler ikke noen av de to vinene som er å få hos Vinmonopolet, men det er i alle fall en god produsent. Men med priser på 363 og 529 kroner per flaske, konkurrerer de med veldig mye god vin. Jeg kjøper nok ikke en så dyr vin bare for å smake om stedet har mer å by på enn den vinen jeg fikk servert hjemme.

Vi fortsetter mot øst-nord-øst, og vi begynner å nærme oss grensen til Ukraina. Her kommer vi til juvelen i kronen: Tokaj. I unge år drakk jeg en del hvitvin som het Tokayer. Det var en halvtørr hvitvin som vi gjerne drakk den gangen. Ikke spesielt god, men billig. Tokay med y var lenge den vanlige engelske skrivemåten på viner herfra, og det var tydeligvis den som var valgt av Vinmonopolet for deres hjemmetappede hvitvin. Tokaj er navnet på en liten by som har gitt navn til regionen. Offisielt heter den Tokaj-Hegyalja, men den er kjent som Tokaj. På vinetikettene står det ofte Tokaji. Dette er en ungarsk adjektivform av Tokaj som betyr fra Tokaj. Tokaj har vært på UNESCOS World Heritage List siden 2002. Vinen Tokaji Aszú er først omtalt i 1571. Jordsmonnet er vulkansk, og kommer fra ca 400 vulkaner i området. Jeg tror ikke noen av dem er aktive nå. Tokaj ligger der elvene Tisza og Bodrog møtes, som gir et ganske fuktig klima med en del tåke, hvor muggsoppen botrytis trives.

I dag forbinder vi Tokaji først og fremst med den søte dessertvinen Tokaji Aszú. Men det finnes også tørre viner fra området. Hoveddruen i Tokaji Aszú er Furmint. Det er en aromatisk grønn, eller kanskje heller gul drue med tynt skall. Den angripes lett av botrytis, som noe misvisende ofte kalles edelråte. Det er ikke råte, men en muggsopp som perforerer skallet. Vannet i druen fordamper, og man sitter igjen med en drue, nærmest en rosin, med veldig konsentrert smak og sukker. I Tokaj begynte man å produsere vin av slike druer omtrent 100 år før de begynte å produsere slik vin av Riesling i Tyskland, og omtrent 200 år før de begynte å produsere den søte vinen i Sauternes på den samme måten.

Vinmonopolet har i øyeblikket 57 hvitviner fraTokaj i sitt vareutvalg. Om jeg har forstått det rett, er det de som betegnes Tokaji Aszú som er de søte botrytis vinene. Flere viner betegnes som “Late harverst”. Det er druer som har blitt høstet sent, hvor også mye av vannet i druene har fordampet. Kanskje har de ventet på at druene skulle bli angrepet av botrytis, noe som ikke skjer hvert år. Kravene til lagring av “late harvest”vinerer ikke like strenge som for Tokaji Aszú. <edit>Vinmonopolet har en utmerket podkast om tokaj.</edit>

All botrytisvin er kostbar vin. De inntørkede druene er små med lite væske, og det trengs veldig mange druer for å lage en flaske vin. Druene må plukkes for hånd, en for en. Dessverre er slike søte dessertviner ikke på moten, så produsentene sliter med å få solgt vinen til priser som forsvarer produksjonskostnadene. Jeg kjenner ikke situasjonen i Tokaj veldig godt. Men i Sauternes i Frankrike har mange produsenter begynt å lage tørre viner, i tillegg til de søte dessertvinene. Generelt har markedet utviklet seg slik at folk vil ha tørre viner. Da jeg var ung, som begynner å bli en del år siden, drakk vi gjerne halvtørre hvitviner. Hvis vi virkelig skulle flotte oss og kjøpe champagne, kjøpte vi en halvtørr utgave. De er ikke særlig populære i dag. Går man enda lenger tilbake, ville man gjerne ha søte viner, om enn ikke så søte som botrytisvinene gjerne er. Jeg liker søt dessertvin, men da bare et lite glass sammen med dessert. Vi spiser ikke dessert særlig ofte, og om vi gjør det åpner vi vanligvis ikke en flaske dessertvin. Når jeg kjøper dessertvin, kjøper jeg alltid halvflasker.

Søt dessertvin inneholder mye sukker. Men den må også inneholde nok syre for å få en balansert smak, ellers blir det bare søtt kliss. Og den må inneholde andre smaks- og aromastoffer.

På Tokaji Aszú oppgis ofte søthetsgraden i puttonyos. Vanligvis er det 5 eller 6. Puttony er en slags bøtte som man brukte når man høstet botrytisangrepne druer, og som rommer ca 25 kg med slike druer. Tokaji Aszú lages vanligvis i fat som rommer 136 liter. Vinen må lagres i to år på disse fatene, og ytterligere et år på flaske før den kan selges. Antall puttonyos angir hvor mye botrytisdruer det er i blandingen. 5 puttonyos angir at det er botrytisdruer tilsvarende 5 slike bøtter i et 136 liters fat. Jeg vet ikke hvor mye 25kg er i volum, Men 6 bøtter blir 150 kg, og da kan det ikke være mye annet i et fat som rommer 136 liter. Jeg vet ikke noe om pressing osv av slike druer.

Om du har sans for det søte, så prøv gjerne en (halv)flaske Tokaji Aszú.

World Atlas of Wine

Klas­si­keren, Hugh John­sons “The World Atlas of Wine” foreligger nå i 8. utg, nå i sam­ar­beid med Jac­nis Robin­son. Tid­li­gere utga­ver, i alle fall utga­vene 3 til 6 har kom­met på norsk under tit­te­len “Vinens ver­den”. Da jeg for­hørte meg om også den 7. utg ville komme på norsk, fikk jeg til svar at det ikke var noen pla­ner om det. Det skjer mye i vin­ver­den så man bør ha siste utgave.  Jeg hol­der meg her til den engelske utgaven. Boken dek­ker hele ver­den. Det er den første boken jeg går til når jeg skal gjøre meg kjent med nye vinland. Den gir en god over­sikt, er rikt illust­rert og inn­e­hol­der flotte kart. Hvis du bare skal ha én vin­bok, er det denne du bør ha!

Du kan kjøpe den fra Amazon UK

Hungarian Wine

Jeg kjøpte denne boken da jeg forberedte meg til Giro d'Italia i 2020, for å lære mer om ungarsk vin. Den er skrevet som en reiseguide for folk som vil reise i Ungarn for å gjøre seg kjent med landets vin.

Jeg kjøpte den i papirutgave. Det ser ut til at den er utsolgt, men den er tilgjengelig som e-bok i Kindle-utgave, fra Amazon UK.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2022-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2400 produsenter og mer enn 22.000 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

Giro d'Italia 2022

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.