I vini del Giro d’Italia 2022. 11. etappe: Santarcangelo di Romagna – Reggio Emilia Parmigiano Reggiano Food Stage

Tobias Foss fikk vist seg litt fram på 17. mai-etappen. Men det var virkelig flott å se Biniam Girmay vinne etappen, som den første svarte afrikaner som vinner en grand tour etappe. Det var historisk, og kommer til å bety mye for sykkelsporten i Afrika generelt og i Eritrea spesielt. Det var også flott å se spurtrival Mathieu van der Poel gi tommel opp til Girmay allerede før de passerte målstreken. Alle vil selvfølgelig gjerne vinne, men om de unnet noen annen en etappeseier, så var det nok Girmay. Men Girmay trenger litt opplæring i hvordan man åpner flasker med musserende vin. Nå er det meldt at han ble sendt til sykehus og at det er uvisst om han kan starte på dagens etappe. Jeg håper virkelig ikke det er noe alvorlig!

Det er egentlig tragisk å se hvordan musserende vin behandles ved slike anledninger. I Giro d’Italia bruker de ikke edlere bobler enn prosecco. Men når produsentene har investert arbeid og penger i å få bobler i vinen, er det trist å se at de spruter med vinen. Boblene skal være i vinen når man drikker den, det er ikke noe som skal brukes for å søle med vinen.

I sammendraget ble det ingen endringer i toppen.

11. etappe fremstår nesten som en “dagen derpå”-etappe for 18. mai. Den er 203 km lang, og helt flat. I dag deles det ikke ut et eneste klatrepoeng. Noen kommer til å gå i brudd for å få bruddpoeng og poeng på de innlagte spurtene, og vise seg selv og laget sitt på TV. Spurtlagene vil kontrollere at de ikke får et for stort forsprang, for å kjøre dem inn i passe avstand fra mål, og så blir det et spurtoppgjør. Mark Cavendish har mistet sin viktigste opptrekker, Michael Mørkøv, som ble syk og måtte bryte. Tidligere var Cavendish veldig god til å finne et eller annet hjul i spurten. Vi får se om han fortsatt har den egenskapen. Men det er flere gode spurtere i feltet. Caleb Ewan hadde problemer med å henge med i går, og jeg vet ikke hva som skjedde med ham. Det blir ineressant å se om han er tilbake i form i dag.

Dagens etappe har fått betegnelsen “Reggio Emilia Parmigiano Reggiano Food Stage”. Når sant skal sies, så er nok maten mer interessant enn vinen i dette området. Vi er i den nedre delen av Po-sletten. Italias mest fruktbare område. Vinen blir best når den må kjempe litt for tilværelsen. Den beste vinen kommer fra marginale jordbruksområder. I fruktbare områder er det dessuten mer lønnsomt å dyrke annet enn vindruer.

Men også langs den flate, første delen av etappen har kvaliteten blitt bedret de senere årene. DOCG Romagna Albana fikk DOCG-status i 2011, og det var nok mange som mente at det ikke var særlig fortjent. Men dette er et område hvor denne oppgraderingen inspirerte til innsats for å heve kvaliteten til det nivået klassifisieringen tilsa at de burde ha. Vanligvis produseres hvitvin ved at drueskallet, kjerner og annet siles fra, slik at man får en blank most. Fargen sitter i skallet. Her har en del produsenter begynt å la skallet være med første del av prosessen, litt som man gjør når man lager en ornansjevin. Men her er det fortsatt snakk om hvitvin, laget av druen albana. Skallkontakten gir struktur i vinen. Det lages tørr, halvsøt og søt vin. Det er særlig den søte passitovinen som er kjent. Tidligere ble druene til denne vinen tørket innendørs. Men de beste vinene lages nå ved at druene blir hengende på plantene og angripes av botrytis.

Generelt er det i bakken opp mot Appenninene vi finner de beste vinene fra det omårdet de sykler gjennom.

Går vi til mat, kan vi starte med den osten som litt misvisende gjerne kalles parmesan. Parmesan er den franske betegnelsen på osten fra området, og har vært tatt i bruk nærmest som en generisk betegnelse. Det har vært mye strid om dette, og i Europa er det ikke lenger tillatt å bruke betegnelsen på ost som ikke er laget i området. Men det skal vi la ligge i denne sammenhengen. Egentlig er det de to ostene  Parmigiano reggiano og Grana padano som upresist betegnes som parmesan. Litt forenklet kan man si at Parmigiano reggiano er håndverksproduktet og den fineste osten, mens Grana padano er mer et industriprodukt. Jeg pleier å kjøpe Grana padano hvis jeg skal ha revet ost på pasta, mens jeg kjøper Parmigiano reggiano til litt “finere” bruk.

Det er veldig mange små produsenter som lager Parmigiano reggiano, og kjennerne vet nok hvilke produsenter som leverer den beste osten. Jeg er ikke blant disse kjennerne. Men det er et av mange eksempler på at man har gjort det motsatte av det som har preget norsk landbruk, eller i alle fall landbrukssamvirke, hvor tendensen har vært sentralisert volumproduksjon, fremfor å få fram kvalitet og egenart. Vi finner mange middelmådige industriprodukter også i land som Italia og Frankrike. Men de har også satset på å fremelske kvaliteten.

Etappen skal gjennom byen med verdens første universitet: Bologna. Holder vi oss innenfor gastronomien er Bologna mest kjent for pasta bolognese. som vi finner i kjedelige varianter på nesten enhver barnemeny. Men en pasta bolognese kan være mye mer enn disse kjedelige utgavrene. Her er en opskrift jeg har hentet fra Aperitif.no. Jeg finner den ikke igjen på deres nettsider, men her er den: 

Ingredienser (saus):

150 g skinkebiff eller annet beinfritt magert svinekjøtt
150 g flatbiff eller annet beinfritt oksekjøtt (alt. karbonadedeig)
2 ss olivenolje
60 g smør
1 middels stor løk
1 gulrot
3 stilker stangselleri
100 g bacon
50 g bratwurst eller annen krydret grov kjøttpølse
1½-2 dl hvitvin
1 ss tomatpuré [Min anbefaling: Kjøp tomatpuré (og alle andre former for hermetiske tomater) fra den italienske produsenten Mutti. Det er ikke den billigste du finner i butikkhyllene, men den er god.]
1½-2 dl kraft eller kjøttbuljong
¾ ts muskatnøtt
salt og svart pepper
5 ss kremfløte
friskrevet parmesan. Jeg ville vel valgt Grana padana til dette.

Fremgangsmåten er slik:

Mal kjøttet sammen i kjøttkvern eller i food processor, eller bruk ferdigmalt.

Finhakk baconet, løken, gulroten og stangsellerien. Varm oljen sammen med smør i en stor panne eller gryte og tilsett baconet, løken, gulroten og stangsellerien. La surre ved middels varme i 10 minutter.

Tilsett det malte kjøttet, hvitvinen, samt pølsen som du har tatt skinnet av og skåret i små terninger.

Stek videre i 10 minutter under omrøring. Spe ut tomatpuréen i kraften og ha i gryten. Smak til med muskatnøtt, salt og pepper. Rør godt og la koke i 1 ½ time. Tilsett fløten like før servering og rør godt.

Det finnes mange andre oppskrifter på pasta blognese, som er mer interessante enn barnemenyvarianten.

Hvis vi vil ha litt salat ved siden av en pastarett, kan vi ha litt balsamico og en god olivenolje på den.

Her man vi oppsummere så langt. Vi kan servere en pasta bolognese. Til denne passer det med en salat, med basamico og en god olivenolje. Skal vil holde oss til Italiensk vin vil en Lambrusco, som vi kommer til, passe godt til dette.

Vi svingte utenom Modena. Modena er blant annet kjent for sin Balsamico. Balsamico lages ved at druesaft av Trebbiano, som kokes inn og gjæres. Produksjon av tradisjonell Balsamico, Aceto Balsamico Tradizionale er tidkrevende, og resultatet blir tilsvarende dyrt. Før man kan tappe noe som helst av en slik Balsamico, skal den ha vært lagret på fat i 12 år. Man har da et solerasystem, slik man har for bl.a. sherry. Man tapper litt fra den eldste og minste tønnen. Denne etterfylles fra den litt større, nest eldste tønnen. Slik fortsetter det, til man kommer til de nyeste tønnene. Disse etterfylles så med innkokt druesaft. Hvor gammel den Balsamicoen som tappes og selges er, er det ikke mulig å si. Man kan også få en rimeligere utgave, Aceto Balsamico di Modena.

Til 9. etappe, da jeg skrev om musserende viner til 17. mai, skrev jeg at jeg ville gi Lambrusco en ny sjanse neste gang Giroen er innom produksjonsområdet, og jeg viste til Lombardia. Det var nok et resultat av at jeg kom ganske sent i gang med å planlegge årets serie om giroviner. Jeg har denne våren konsentrert meg om å skrive ferdig boken “Formueretten i informasjonssamfunnet”, (som verken handler om sykkel eller vin), og var lenge i tvil om jeg i det hele tatt ville få tid til italiensk vin. Noe av det som gjorde utslaget, var nok at de i år startet i Ungarn. Jeg forberedte meg til tre etapper i Ungarn i 2020. Men da gjorde pandemien at disse etappene ble droppet. I år kunne jeg dra nytte av de forberedelsene jeg gjorde for to år siden. Ungarn er et spennende vinland, selv om jeg misliker den politiske utviklingen i landet, med en stadig mer autoritær Viktor Orban.

Det har blitt litt mye fra dag til dag skriving denne gangen, uten en veldig god plan for helheten. Det stemmer at man produserer Lambrusco i Lombardia, men det gjør man også i Emilia Romagna, og dagens etappe svinger innom kjerneområdene for Lambrusco når etappen tar en sving utenom Modena. Dagens etappe tar en sving på nordsiden av den byen, hvor vi finner områdene for Lambrusco di Sorbana, Lambrusco Salamino di Santa Croce og målområdet Reggiano. Vi kunne også ha tatt med Lambrusco Grasparossa di Castelvetro, som ligger syd for Modena. Men som en svikt i planleggingen kjøpte jeg ikke inn noe Lambrusco i år, så det får bli til neste gang.

Som for så mye annen vin har kvaliteten på Lambrusco blitt bedre i løpet av de senere årene, uten at jeg er veldig godt oppdatert.

Lambrusco har ikke vært min favorittvin. Hugh Johnson og Jancis Robinson var heller ikke overbegeistret for lambrusco. De beskriver den slik i den siste utgaven (6. utg) av World Atlas of Wine (Vinens verden), som har kommet på norsk:

“Dalen [Podalen] har bare én berømt — i noens øyne beryktet — vin. Det er den musserende røde lambrusco fra Modenas omland, særlig Sorbara. Det er noe avgjort tiltalende ved denne livlige, druepregede vinen med den røde, skummende “hatten”. Den står for øvrig flott til kraftige bolognese-retter. Den svake, men umiskjennelige likheten med Coca-Cola gjorde lykke i USA.”

Men lambrusco har et særpreg, og man må gjøre seg opp sin egen mening om vinen. Vi kan ikke bare legge den til side ut fra andres beskrivelser. Jeg er ingen coladrikker, og får derfor ingen assosiasjoner til Coca-Cola. Men den har et visst sukkertøypreg. Fra en smaking av italienske viner for noen år siden noterte jeg at en Lambrusco di Sorbara DOC fra Chiarli-1860 smakte som “brus uten sukker”, mens en Lambrusco Grasparossa di Castelvetro DOC fra samme produsent hadde mer smak. Jeg er ikke noe glad i brus, så at det gir meg assosiasjoner i den retnigen er ikke et kompliment.

I 8. utgave synes Hugh Johnson og Jancis Robinson å ha kommet på andre tanker. Der skriver de:

“Only one Po Valley wine name is famous –for some, infamous — the sparkling red Lambrusco from around Modena, above from Sorbana. There is something dedidedly appetizing about this vivid wine, bursting with red-berry flavours, and its unusual bright-pink foaming head. It cuts the fatty richness og Bolognese food admirably. Producers such as Francesco Belleni are pushing the boundaries of Lambrusco di Sorbana, producing classic wines in various ways, including fizzante (lightly sparkling) and the metodo ancestrale (bottle fermented wines sold with sediment) that was traditional until the more industrial tank method largely took over in the 1970s.”

Musserende vin laget ved flaskegjæring uten degorgering (omkorking) er den virkelige tradisjonelle metoden. Man tapper vinen på flaske før den er utgjæret, og lar den gjære ferdig på flasken. Da blir det gunnfallet man vanligvis fjerner ved degorgering liggende igjen i flasken. Dette krever god kontroll over prosessen, slik at det fortsatt er nok ugjæret sukker igjen på flasken når den tappes, men ikke så mye at trykket blir for stort. Denne typen vin, som kalles pet-nat (pétillant naturel) har blitt motvin, sammen med naturvinbølgen. I alle fall fra 1950-tallet har Lambrusco blitt produsert med tankmetoden, hvor andregangsgjæring skjer på tank, og hvor vinen filtreres før den tappes på flasek.

Neste gang Giroen skal innom dette området får jeg planlegge litt bedre, og kjøpe inn en slik vin. Men da vil jeg nok lete opp en av de som er flaskegjæret.

Italiensk vin

Min hovedkilde til  kunnskap om italiensk vin er  Thomas Ilkjær, Paolo  Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2023-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2500 produsenter og mer enn 45.000 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

Giro d'Italia 2022

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.