I vini del Giro d’Italia 2022. 11. etappe: Santarcangelo di Romagna — Reggio Emilia Parmigiano Reggiano Food Stage

Tobias Foss fikk vist seg litt fram på 17. mai-etap­pen. Men det var vir­ke­lig flott å se Biniam Gir­may vin­ne etap­pen, som den førs­te svar­te afri­ka­ner som vin­ner en grand tour etap­pe. Det var his­to­risk, og kom­mer til å bety mye for syk­kel­spor­ten i Afri­ka gene­relt og i Eri­trea spe­si­elt. Det var også flott å se spurt­ri­val Mathieu van der Poel gi tom­mel opp til Gir­may alle­re­de før de pas­ser­te mål­stre­ken. Alle vil selv­føl­ge­lig gjer­ne vin­ne, men om de unnet noen annen en etappe­sei­er, så var det nok Gir­may. Men Gir­may tren­ger litt opp­læ­ring i hvor­dan man åpner flas­ker med mus­se­ren­de vin. Nå er det meldt at han ble sendt til syke­hus og at det er uvisst om han kan star­te på dagens etap­pe. Jeg håper vir­ke­lig ikke det er noe alvorlig!

Det er egent­lig tra­gisk å se hvor­dan mus­se­ren­de vin behand­les ved sli­ke anled­nin­ger. I Giro d’I­ta­lia bru­ker de ikke edle­re bob­ler enn prosecco. Men når pro­du­sen­te­ne har inves­tert arbeid og pen­ger i å få bob­ler i vinen, er det trist å se at de spru­ter med vinen. Bob­le­ne skal være i vinen når man drik­ker den, det er ikke noe som skal bru­kes for å søle med vinen. 

I sam­men­dra­get ble det ingen end­rin­ger i toppen.

11. etap­pe frem­står nes­ten som en “dagen derpå”-etappe for 18. mai. Den er 203 km lang, og helt flat. I dag deles det ikke ut et enes­te klatre­po­eng. Noen kom­mer til å gå i brudd for å få brudd­po­eng og poeng på de inn­lag­te spur­te­ne, og vise seg selv og laget sitt på TV. Spurt­la­ge­ne vil kon­trol­le­re at de ikke får et for stort for­sprang, for å kjø­re dem inn i pas­se avstand fra mål, og så blir det et spurt­opp­gjør. Mark Caven­dish har mis­tet sin vik­tigs­te opp­trek­ker, Michael Mør­køv, som ble syk og måt­te bry­te. Tid­li­ge­re var Caven­dish vel­dig god til å fin­ne et eller annet hjul i spur­ten. Vi får se om han fort­satt har den egen­ska­pen. Men det er fle­re gode spur­te­re i fel­tet. Caleb Ewan had­de pro­ble­mer med å hen­ge med i går, og jeg vet ikke hva som skjed­de med ham. Det blir ine­r­es­sant å se om han er til­ba­ke i form i dag. 

Dagens etap­pe har fått beteg­nel­sen “Reg­gio Emi­lia Par­mig­ia­no Reg­gia­no Food Sta­ge”. Når sant skal sies, så er nok maten mer inter­es­sant enn vinen i det­te områ­det. Vi er i den ned­re delen av Po-slet­ten. Ita­lias mest frukt­ba­re områ­de. Vinen blir best når den må kjem­pe litt for til­væ­rel­sen. Den bes­te vinen kom­mer fra mar­gi­na­le jord­bruks­om­rå­der. I frukt­ba­re områ­der er det dess­uten mer lønn­somt å dyr­ke annet enn vindruer.

Men også langs den fla­te, førs­te delen av etap­pen har kva­li­te­ten blitt bed­ret de sene­re åre­ne. DOCG Romag­na Albana fikk DOCG-sta­tus i 2011, og det var nok man­ge som men­te at det ikke var sær­lig for­tjent. Men det­te er et områ­de hvor den­ne opp­gra­de­rin­gen inspi­rer­te til inn­sats for å heve kva­li­te­ten til det nivå­et klas­si­fi­sie­rin­gen til­sa at de bur­de ha. Van­lig­vis pro­du­se­res hvit­vin ved at drue­skal­let, kjer­ner og annet siles fra, slik at man får en blank most. Far­gen sit­ter i skal­let. Her har en del pro­du­sen­ter begynt å la skal­let være med førs­te del av pro­ses­sen, litt som man gjør når man lager en ornan­sje­vin. Men her er det fort­satt snakk om hvit­vin, laget av dru­en albana. Skall­kon­tak­ten gir struk­tur i vinen. Det lages tørr, halv­søt og søt vin. Det er sær­lig den søte passitovi­nen som er kjent. Tid­li­ge­re ble dru­ene til den­ne vinen tør­ket innen­dørs. Men de bes­te vine­ne lages nå ved at dru­ene blir hen­gen­de på plan­te­ne og angri­pes av botrytis. 

Gene­relt er det i bak­ken opp mot Appen­ni­ne­ne vi fin­ner de bes­te vine­ne fra det omår­det de syk­ler gjennom.

Går vi til mat, kan vi star­te med den osten som litt mis­vi­sen­de gjer­ne kal­les par­me­san. Par­me­san er den frans­ke beteg­nel­sen på osten fra områ­det, og har vært tatt i bruk nær­mest som en gene­risk beteg­nel­se. Det har vært mye strid om det­te, og i Euro­pa er det ikke len­ger til­latt å bru­ke beteg­nel­sen på ost som ikke er laget i områ­det. Men det skal vi la lig­ge i den­ne sam­men­hen­gen. Egent­lig er det de to oste­ne  Par­mig­ia­no reg­gia­no og Gra­na pada­no som upre­sist beteg­nes som par­me­san. Litt for­enk­let kan man si at Par­mig­ia­no reg­gia­no er hånd­verks­pro­duk­tet og den fines­te osten, mens Gra­na pada­no er mer et indu­stri­pro­dukt. Jeg plei­er å kjø­pe Gra­na pada­no hvis jeg skal ha revet ost på pas­ta, mens jeg kjø­per Par­mig­ia­no reg­gia­no til litt “fine­re” bruk.

Det er vel­dig man­ge små pro­du­sen­ter som lager Par­mig­ia­no reg­gia­no, og kjen­ner­ne vet nok hvil­ke pro­du­sen­ter som leve­rer den bes­te osten. Jeg er ikke blant dis­se kjen­ner­ne. Men det er et av man­ge eksemp­ler på at man har gjort det mot­sat­te av det som har pre­get norsk land­bruk, eller i alle fall land­bruks­sam­vir­ke, hvor tenden­sen har vært sen­tra­li­sert volum­pro­duk­sjon, frem­for å få fram kva­li­tet og egen­art. Vi fin­ner man­ge mid­del­må­di­ge indu­stri­pro­duk­ter også i land som Ita­lia og Frank­ri­ke. Men de har også sat­set på å frem­els­ke kvaliteten. 

Etap­pen skal gjen­nom byen med ver­dens førs­te uni­ver­si­tet: Bolog­na. Hol­der vi oss innen­for gastro­no­mi­en er Bolog­na mest kjent for pas­ta bolognese. som vi fin­ner i kje­de­li­ge vari­an­ter på nes­ten enhver barne­meny. Men en pas­ta bolognese kan være mye mer enn dis­se kje­de­li­ge utgav­re­ne. Her er en opskrift jeg har hen­tet fra Aperitif.no. Jeg fin­ner den ikke igjen på deres nett­si­der, men her er den: 

Ingre­di­en­ser (saus):

150 g skinke­biff eller annet bein­fritt magert svine­kjøtt
150 g flat­biff eller annet bein­fritt okse­kjøtt (alt. kar­bo­nade­deig)
2 ss oli­ven­olje
60 g smør
1 mid­dels stor løk
1 gul­rot
3 stil­ker stang­sel­le­ri
100 g bacon
50 g brat­wurst eller annen kryd­ret grov kjøtt­pøl­se
1½‑2 dl hvit­vin
1 ss tomat­puré [Min anbe­fa­ling: Kjøp tomat­puré (og alle and­re for­mer for her­me­tis­ke toma­ter) fra den ita­li­ens­ke pro­du­sen­ten Mut­ti. Det er ikke den bil­ligs­te du fin­ner i butikk­hyl­le­ne, men den er god.]
1½‑2 dl kraft eller kjøtt­bul­jong
¾ ts mus­kat­nøtt
salt og svart pep­per
5 ss krem­flø­te
fris­kre­vet par­me­san. Jeg vil­le vel valgt Gra­na pada­na til dette. 

Frem­gangs­må­ten er slik:

Mal kjøt­tet sam­men i kjøtt­kvern eller i food proces­sor, eller bruk ferdigmalt.

Fin­hakk baco­net, løken, gul­ro­ten og stang­sel­le­ri­en. Varm oljen sam­men med smør i en stor pan­ne eller gry­te og til­sett baco­net, løken, gul­ro­ten og stang­sel­le­ri­en. La sur­re ved mid­dels var­me i 10 minutter.

Til­sett det mal­te kjøt­tet, hvit­vi­nen, samt pøl­sen som du har tatt skin­net av og skå­ret i små terninger.

Stek vide­re i 10 minut­ter under omrø­ring. Spe ut tomat­puré­en i kraf­ten og ha i gry­ten. Smak til med mus­kat­nøtt, salt og pep­per. Rør godt og la koke i 1 ½ time. Til­sett flø­ten like før ser­ve­ring og rør godt.

Det fin­nes man­ge and­re opp­skrif­ter på pas­ta blognese, som er mer inter­es­san­te enn barnemenyvarianten.

Hvis vi vil ha litt salat ved siden av en pasta­rett, kan vi ha litt bal­sa­mico og en god oli­ven­olje på den.

Her man vi opp­sum­me­re så langt. Vi kan ser­ve­re en pas­ta bolognese. Til den­ne pas­ser det med en salat, med basa­mico og en god oli­ven­olje. Skal vil hol­de oss til Ita­li­ensk vin vil en Lam­brus­co, som vi kom­mer til, pas­se godt til dette.

Vi sving­te uten­om Mode­na. Mode­na er blant annet kjent for sin Bal­sa­mico. Bal­sa­mico lages ved at drue­saft av Tre­b­bia­no, som kokes inn og gjæ­res. Pro­duk­sjon av tra­di­sjo­nell Bal­sa­mico, Ace­to Bal­sa­mico Tra­dizio­na­le er tid­kre­ven­de, og resul­ta­tet blir til­sva­ren­de dyrt. Før man kan tap­pe noe som helst av en slik Bal­sa­mico, skal den ha vært lag­ret på fat i 12 år. Man har da et sole­ra­sys­tem, slik man har for bl.a. sher­ry. Man tap­per litt fra den elds­te og mins­te tøn­nen. Den­ne etter­fyl­les fra den litt stør­re, nest elds­te tøn­nen. Slik fort­set­ter det, til man kom­mer til de nyes­te tøn­ne­ne. Dis­se etter­fyl­les så med inn­kokt drue­saft. Hvor gam­mel den Bal­sa­mico­en som tap­pes og sel­ges er, er det ikke mulig å si. Man kan også få en rime­li­ge­re utga­ve, Ace­to Bal­sa­mico di Mode­na.

Til 9. etap­pe, da jeg skrev om mus­se­ren­de viner til 17. mai, skrev jeg at jeg vil­le gi Lam­brus­co en ny sjan­se nes­te gang Giro­en er inn­om pro­duk­sjons­om­rå­det, og jeg vis­te til Lom­bar­dia. Det var nok et resul­tat av at jeg kom gans­ke sent i gang med å plan­leg­ge årets serie om giro­vi­ner. Jeg har den­ne vår­en kon­sen­trert meg om å skri­ve fer­dig boken “For­mue­ret­ten i infor­ma­sjons­sam­fun­net”, (som ver­ken hand­ler om syk­kel eller vin), og var len­ge i tvil om jeg i det hele tatt vil­le få tid til ita­li­ensk vin. Noe av det som gjor­de utsla­get, var nok at de i år star­tet i Ungarn. Jeg for­be­red­te meg til tre etap­per i Ungarn i 2020. Men da gjor­de pan­de­mi­en at dis­se etap­pe­ne ble drop­pet. I år kun­ne jeg dra nyt­te av de for­be­re­del­se­ne jeg gjor­de for to år siden. Ungarn er et spen­nen­de vin­land, selv om jeg mis­li­ker den poli­tis­ke utvik­lin­gen i lan­det, med en sta­dig mer auto­ri­tær Vik­tor Orban. 

Det har blitt litt mye fra dag til dag skri­ving den­ne gan­gen, uten en vel­dig god plan for hel­he­ten. Det stem­mer at man pro­du­se­rer Lam­brus­co i Lom­bar­dia, men det gjør man også i Emi­lia Romag­na, og dagens etap­pe svin­ger inn­om kjerne­om­rå­de­ne for Lam­brus­co når etap­pen tar en sving uten­om Mode­na. Dagens etap­pe tar en sving på nord­si­den av den byen, hvor vi fin­ner områ­de­ne for Lam­brus­co di Sor­bana, Lam­brus­co Sala­mi­no di San­ta Croce og mål­om­rå­det Reg­gia­no. Vi kun­ne også ha tatt med Lam­brus­co Gras­pa­ros­sa di Cas­telve­tro, som lig­ger syd for Mode­na. Men som en svikt i plan­leg­gin­gen kjøp­te jeg ikke inn noe Lam­brus­co i år, så det får bli til nes­te gang.

Som for så mye annen vin har kva­li­te­ten på Lam­brus­co blitt bed­re i løpet av de sene­re åre­ne, uten at jeg er vel­dig godt oppdatert. 

Lam­brus­co har ikke vært min favo­ritt­vin. Hugh John­son og Jan­cis Robin­son var hel­ler ikke over­be­geist­ret for lam­brus­co. De beskri­ver den slik i den sis­te utga­ven (6. utg) av World Atlas of Wine (Vinens ver­den), som har kom­met på norsk:

Dalen [Poda­len] har bare én berømt — i noens øyne beryk­tet — vin. Det er den mus­se­ren­de røde lam­brus­co fra Mode­nas omland, sær­lig Sor­ba­ra. Det er noe avgjort til­ta­len­de ved den­ne liv­li­ge, drue­pre­ge­de vinen med den røde, skum­men­de “hat­ten”. Den står for øvrig flott til kraf­ti­ge bolognese-ret­ter. Den sva­ke, men umis­kjen­ne­li­ge lik­he­ten med Coca-Cola gjor­de lyk­ke i USA.”

Men lam­brus­co har et sær­preg, og man må gjø­re seg opp sin egen mening om vinen. Vi kan ikke bare leg­ge den til side ut fra and­res beskri­vel­ser. Jeg er ingen cola­drik­ker, og får der­for ingen asso­sia­sjo­ner til Coca-Cola. Men den har et visst suk­ker­tøy­preg. Fra en sma­king av ita­li­ens­ke viner for noen år siden noter­te jeg at en Lam­brus­co di Sor­ba­ra DOC fra Chiar­li-1860 smak­te som “brus uten suk­ker”, mens en Lam­brus­co Gras­pa­ros­sa di Cas­telve­tro DOC fra sam­me pro­du­sent had­de mer smak. Jeg er ikke noe glad i brus, så at det gir meg asso­sia­sjo­ner i den ret­ni­gen er ikke et kompliment.

I 8. utga­ve synes Hugh John­son og Jan­cis Robin­son å ha kom­met på and­re tan­ker. Der skri­ver de:

Only one Po Val­ley wine name is famous –for some, infa­mous — the spark­ling red Lam­brus­co from around Mode­na, abo­ve from Sor­bana. The­re is somet­hing dedi­ded­ly appe­ti­zing about this vivid wine, bur­sting with red-ber­ry fla­vours, and its unusu­al bright-pink foaming head. It cuts the fat­ty rich­ness og Bolognese food admi­rab­ly. Pro­du­cers such as Fran­cesco Bel­le­ni are pushing the boun­da­ries of Lam­brus­co di Sor­bana, pro­du­cing clas­sic wines in various ways, inclu­ding fizzan­te (light­ly spark­ling) and the meto­do ancest­ra­le (bott­le fer­men­ted wines sold with sedi­ment) that was tra­ditio­nal until the more indu­stri­al tank met­hod large­ly took over in the 1970s.”

Mus­se­ren­de vin laget ved flaske­gjæ­ring uten degor­ge­ring (omkor­king) er den vir­ke­li­ge tra­di­sjo­nel­le meto­den. Man tap­per vinen på flas­ke før den er utgjæ­ret, og lar den gjæ­re fer­dig på flas­ken. Da blir det gunn­fal­let man van­lig­vis fjer­ner ved degor­ge­ring lig­gen­de igjen i flas­ken. Det­te kre­ver god kon­troll over pro­ses­sen, slik at det fort­satt er nok ugjæ­ret suk­ker igjen på flas­ken når den tap­pes, men ikke så mye at tryk­ket blir for stort. Den­ne typen vin, som kal­les pet-nat (pétil­lant natu­rel) har blitt mot­vin, sam­men med natur­vin­bøl­gen. I alle fall fra 1950-tal­let har Lam­brus­co blitt pro­du­sert med tank­me­to­den, hvor andre­gangs­gjæ­ring skjer på tank, og hvor vinen fil­tre­res før den tap­pes på flasek. 

Nes­te gang Giro­en skal inn­om det­te områ­det får jeg plan­leg­ge litt bed­re, og kjø­pe inn en slik vin. Men da vil jeg nok lete opp en av de som er flaskegjæret.

Italiensk vin

Min hoved­kil­de til  kunn­skap om ita­li­ensk vin er  Tho­mas Ilkjær, Paolo  Lol­li, Arne Ronold og Ole Udsen: Ita­li­ensk vin. Boken kom i tred­je utga­ve i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spen­nen­de på vin­fron­ten, er den­ne utga­ven selv­føl­ge­lig utvi­det sam­men­lig­net med tid­li­ge­re utga­ver. I den for­ri­ge utga­ven had­de for­fat­ter­ne valgt en sys­te­ma­tikk basert på syk­kel, ved å dele den inn etter leder­grup­pen, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Jeg syn­tes i utgangs­punk­tet det var en mor­som idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syn­tes jeg ikke at det fun­ger­te. Når man skul­le flyt­te seg fra en region til en annen, måt­te man sjek­ke i inn­holds­for­teg­nel­sen i hvil­ken del av fel­tet for­fat­ter­ne had­de plas­sert nabo­re­gio­nen. I tred­je utga­ve har for­fat­ter­ne valgt en geog­fra­fisk sys­te­ma­tikk, som fun­ge­rer bed­re. Støtt din loka­le bok­hand­ler, og kjøp den der du plei­er å kjø­pe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2022-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2022

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email