Det er alltid morsomt når et brudd lykkes og går inn. I går trodde jeg hovedfeltet hadde kontroll. De virket så fast bestemt på ikke å gi bruddet for mye tid. Da bruddet hadde under tre minutter på toppen av Muro di Ca’ del Poggio, regnet jeg med at hovedfeltet hadde kontroll. Men det ble kjørt fin lagtempo i bruddet, og de gjorde ikke den vanlige feilen å spille mot hverandre da det begynte å bli kort igjen til mål. Det ser ut som om rytterne i bruddet ikke bare var de sterkeste, men også de smarteste på denne etappen. De hadde en plan, og holdt seg til den. Jeg siterer fra oppsummeringen i Cycling Weekly:

“The quartet were careful not to put too much time into the peloton, to not spook them into chasing too early, but also maintained a gap that was possible to succeed from. In a way, they lulled the chasers into a false sense of security; let them think that there was always time to catch them. By the time they had realised they needed to work hard, it was too late.”

Med Joao Almeida ute (pga covid-19), er det nå tre som har en realistisk mulighet til å ta hjem sammenlagtseieren. Med nesten seks minutter må det en kombinasjon av uhell og et under til om Vincenzo Nibali skal kunne vinne dette. Men mellom lederen Richard Carapaz og Mikel Landa på tredje plass, skiller det et minutt og fem sekunder. Den ledelsen er ikke trygg.