I vini del Giro d’Italia 2022. 19. etappe: Marano Lagunare — Santuario di Castelmonte

Det er all­tid mor­somt når et brudd lyk­kes og går inn. I går trod­de jeg hoved­fel­tet had­de kon­troll. De vir­ket så fast bestemt på ikke å gi brud­det for mye tid. Da brud­det had­de under tre minut­ter på top­pen av Muro di Ca’ del Poggio, reg­net jeg med at hoved­fel­tet had­de kon­troll. Men det ble kjørt fin lag­tem­po i brud­det, og de gjor­de ikke den van­li­ge fei­len å spil­le mot hver­and­re da det begyn­te å bli kort igjen til mål. Det ser ut som om ryt­ter­ne i brud­det ikke bare var de ster­kes­te, men også de smar­tes­te på den­ne etap­pen. De had­de en plan, og holdt seg til den. Jeg site­rer fra opp­sum­me­rin­gen i Cycling Weekly:

The quar­tet were care­ful not to put too much time into the pelo­ton, to not spook them into cha­sing too ear­ly, but also main­tai­ned a gap that was pos­sib­le to succe­ed from. In a way, they lul­led the cha­sers into a fal­se sen­se of security; let them think that the­re was always time to catch them. By the time they had rea­lised they nee­ded to work hard, it was too late.”

Med Joao Almei­da ute (pga covid-19), er det nå tre som har en rea­lis­tisk mulig­het til å ta hjem sam­men­lagt­sei­e­ren. Med nes­ten seks minut­ter må det en kom­bi­na­sjon av uhell og et under til om Vin­cen­zo Nibali skal kun­ne vin­ne det­te. Men mel­lom lede­ren Richard Cara­paz og Mikel Lan­da på tred­je plass, skil­ler det et minutt og fem sekun­der. Den ledel­sen er ikke trygg. 

I dag går de førs­te ca 70 km går relat­vit svakt opp­over. Der­et­ter skal ryt­ter­ne over tre top­per, to i tred­je- og en i første­ka­te­go­ri, før etap­pen avslut­tes på top­pen av en andre­ka­te­go­ri stig­ning. I Giro d’I­ta­lia har man ikke “uten­for kate­go­ri” klat­rin­ger, slik man har i Tour de Fran­ce. Så her er første­ka­te­go­ri den hef­tigs­te klatringen. 

Den­ne etap­pen går i regio­nen Fri­uli, eller Fri­uli-Vene­zia Giulia, som er det offi­si­el­le nav­net. Det­te er Ita­lia, og det betyr gjer­ne at det er for­vir­ren­de. Nav­net har ikke noe å gjø­re med byen Vene­zia, den lig­ger i Vene­to. Men det er et områ­de som i sin tid hør­te til repub­lik­ken Vene­zia, der­av den delen av navnet. 

Om vi skal si noe gene­relt om den­ne etap­pen, må det bli at det er best å ven­te med vinen til slut­ten av etappen.

Vi kan star­te med DOC Fri­uli, som omfat­ter omtrent hele det vin­prod­se­ren­de områ­det i regio­nen. Det er para­ply-DOC som omfat­ter ti typer hvit­vin, syv rødvi­ner og fire spu­mante­vi­ner. Den er et sup­ple­ment til de øver klas­si­fi­se­rin­ge­ne, og kan fan­ge opp viner som av uli­ke grun­ner fal­ler uten­for disse. 

Det mes­te av Fri­uli omfat­tes nå av DOC Prosecco, men vi går ikke til­ba­ke til den. Det har også kom­met en DOC del­le Vene­zie, som omfat­ter Fri­uli, Vene­to og Tren­ti­no. Den omfat­ter pri­mært viner laget på Pinot Gri­gio. Det er ikke noe klart svar på hvor­dan man bør vel­ge å klas­si­fi­se­re vinen når det er fle­re over­lap­pen­de klas­si­fi­ser­te områ­der. Et lite, men kjent områ­de kan gi pre­sti­sje, som f.eks. Barolo og Bar­ba­res­co. Men mar­keds­mes­sig kan det være guns­tig å vel­ge et kjent navn som f.eks. DOC Fri­uli eller DOC Pie­mon­te frem­for et mind­re kjent områ­de, selv om det egent­lig har en “fine­re” klas­si­fi­se­ring. Vi slår sam­men para­ply­ene, og går til vin­om­rå­de­ne i Friuli.

Etap­pen star­ter i DOC Fri­uli Annia. Den bes­te vinen kom­mer fra den nord­li­ge delen av pro­vin­sen. Det pro­du­se­res mye vin av “inter­na­sjo­na­le” dru­er, men også en del av loka­le dru­er. Det pro­du­se­res så man­ge uli­ke dru­er at det er vans­ke­lig å pluk­ke fram noe som er spe­si­elt eller typisk for det­te områ­det. Det mes­te av vinen drik­kes lokalt, med god hjelp fra turis­te­ne som besø­ker området.

Etap­pen fort­set­ter inn i det sto­re områ­det DOC Fri­uli Gra­ve. Det­te er et stort områ­de med sto­re varia­sjo­ner i jord­smonn og kli­ma. Nav­net Gra­ve refe­re­rer til at det er grus­hol­dig jord. Vine­ne fra de nord­li­ge områ­de­ne er mer inter­es­san­te enn vine­ne pro­du­sert len­ger syd.

Fri­uli reg­nes som et av de bes­te hvit­vins­om­rå­de­ne i Ita­lia, og kort etter den førs­te mel­lom­sprin­ten kom­mer vi inn i de områ­de­ne som har gitt Fri­uli den­ne posi­sjo­nen: Høyde­dra­te­ne mot nord-øst og grense­om­rå­det mot Slo­ve­nia. Vi kom­mer inn i DOC Fri­uli Col­li Ori­en­ta­li, som vi kom­mer til­ba­ke til neden­for. Vi skal inn i under­om­rå­det Raman­dolo, nå klas­si­fi­sert som DOCG Raman­dolo. I den­ne nord­li­ge delen er kli­ma­et i stor grad styrt av Alpe­ne. Her pro­du­se­res søt vin av tør­ke­de ver­duz­zo-fri­uli­a­no dru­er. Dis­se dru­ene skal ha vært dyr­ket her siden antik­ken. Det fin­nes en mind­re søt ama­bi­le­ver­sjon, og en sen­høs­tet utga­ve laget av tør­ke­de dru­er. Det er den sis­te som reg­nes som den bes­te. Jeg fin­ner ingen sli­ke viner hos Vinmonopolet.

En annen søt vin som kan pro­du­se­res i det mes­te av Fri­uli Col­li Ori­en­ta­li, men som har sitt hoved­om­rå­de i nord, er DOCG Col­li Ori­en­ta­li del Fri­uli Pico­lit. Den lages av dru­en pico­lit, som har like lang tra­di­sjon i områ­det som ver­duz­zo-fri­ula­no. En av pio­ne­re­ne Per­suini. Vin­mono­po­let har en av deres viner, Peru­sini Pico­lit 2014, til 530 kro­ner, dess­ver­re bare på hel­flas­ker — jeg fore­trek­ker å kjø­pe søt des­sert­vin på halv­flas­ker. Den kan ikke bestil­les, men fin­nes i noen butikker. 

Etter det­te star­ter klat­rin­ge­ne i de Julis­ke alper, og etter den and­re kate­go­ri­ser­te stig­nin­gen går etap­pen inn i Slo­ve­nia. Den tred­je kate­go­ri­ser­te stig­nin­gen, en første­ka­te­go­ri, lig­ger på gren­sen mel­lom Slo­ve­nia og Ita­lia. Jeg er usik­ker på om selve top­pen lig­ger i Slo­ve­nia eller Ita­lia, men uan­sett retur­ne­rer ryt­ter­ne til Ita­lia etter å ha vært over den­ne toppen. 

Vi kom­mer nå til­ba­ke til DOC Fri­uli Col­li Ori­en­ta­li. Etap­pen går til Civi­da­le del Fri­uli, hvor vi har den sis­te mel­lom­sprin­ten. Det­te er hoved­om­rå­de for tør­re hvit­vi­ner fra DOC Fri­uli Col­li Orientali.

Jeg tar igjen med en len­ke til Vin­mono­po­lets podkast, den­ne gan­gen til epi­so­den Bli kjent med vin fra Fri­uli . Du kan også lese Fri­uli – land­ska­pet, vine­ne, dru­ene og his­to­ri­en.

Jeg nevn­te til etap­pe 15 at oran­sje­vi­ner fra det­te områ­det har blitt mitt vin­valg til pinne­kjøtt. Jeg har hatt både ita­li­ensk og slo­vensk oran­sje­vin laget på pinot gri­gio, og beg­ge har fun­gert utmer­ket. Jeg har ikke klart å iden­ti­fi­se­re noen stil­mes­sig for­skjell mel­lom de to. Men det er også vans­ke­lig når man drik­ker de med et års mellomrom. 

Vin­mono­po­let har ikke skilt ut oran­sje­vin som egen kate­go­ri i sine lis­ter, og har hel­ler ikke iden­ti­fi­sert dem gjen­nom and­re valg man kan gjø­re. Jeg har tid­li­ge­re gått gjen­nom lis­ter for å fin­ne ut av det­te. Jeg har fun­net noen oran­sje­vi­ner klas­si­fi­sert som rosé­vin og noen som hvit­vin. Da jeg spur­te Vin­mono­po­let, fikk jeg som svar at far­gen var avgjø­ren­de. Jeg har ikke gjort den­ne øvel­sen på nytt. De oran­sje­vi­ne­ne jeg har kjøpt fra det områ­det vi er i har dels vært valgt etter anbe­fa­ling på mitt loka­le Vin­mono­pol, dels av hvil­ke viner de har hatt inne. 

Oran­sje­vin er ikke en offi­si­ell vin­be­teg­nel­se, og det fin­nes oran­sje­vi­ner i man­ge vari­an­ter. Oran­sje­vin er vin laget av grønne/gule/hvite dru­er slik man lager rødvin, alt­så slik at skal­let er med i gjæ­rin­gen. Tan­ni­ner, far­ge mm trek­kes da ut. Hvor mørk og “oran­sje” vinen er, avhen­ger av hvor len­ge skal­let er med, omtrent som når man lager rosé­vin. Jeg har blant annet smakt en oran­sje­vin fra en som var mer lys gul enn oran­sje, laget av ries­ling hos Bal­t­ha­sar Ress i Rhein­gau, til en vin jeg ikke nevn­te da vi var i Emi­lia-Romag­na på etap­pe 11: La Stop­pa Age­no. Jeg tror det var den førs­te oran­sje­vi­nen jeg kjøp­te, etter at den had­de fått gode omta­ler. Men den­ne er vel­dig oran­sje, og i alle fall ikke en vin for nybe­gyn­ne­re. Den falt ikke i smak hos oss. Men jeg kjøp­te to flas­ker og har fort­satt en igjen. Så jeg bør gi den en ny sjan­se. Det fin­nes sik­kert også hvit­vi­ner som har hatt kort skall­kon­takt under pro­duk­sjo­nen. Det er ikke lett å få over­sikt her. Jeg har også druk­ket en del ora­sje­vier mel­lom dis­se to ytter­punk­ter, blant annet fra det områ­det vi nå er inne i. 

Vin­mono­po­lets podkast har en epi­so­de no 43 om oran­sje­vin.

Italiensk vin

Min hoved­kil­de til  kunn­skap om ita­li­ensk vin er  Tho­mas Ilkjær, Paolo  Lol­li, Arne Ronold og Ole Udsen: Ita­li­ensk vin. Boken kom i tred­je utga­ve i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spen­nen­de på vin­fron­ten, er den­ne utga­ven selv­føl­ge­lig utvi­det sam­men­lig­net med tid­li­ge­re utga­ver. I den for­ri­ge utga­ven had­de for­fat­ter­ne valgt en sys­te­ma­tikk basert på syk­kel, ved å dele den inn etter leder­grup­pen, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Jeg syn­tes i utgangs­punk­tet det var en mor­som idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syn­tes jeg ikke at det fun­ger­te. Når man skul­le flyt­te seg fra en region til en annen, måt­te man sjek­ke i inn­holds­for­teg­nel­sen i hvil­ken del av fel­tet for­fat­ter­ne had­de plas­sert nabo­re­gio­nen. I tred­je utga­ve har for­fat­ter­ne valgt en geog­fra­fisk sys­te­ma­tikk, som fun­ge­rer bed­re. Støtt din loka­le bok­hand­ler, og kjøp den der du plei­er å kjø­pe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2022-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2022

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email