I vini del Giro d’Italia 2022. 21. etappe: Verona (Cronometro delle Colline Veronese)

Så ble det ende­lig en etap­pe slik i alle fall jeg håpet på. Et brudd, og for Ales­san­d­ro Covi holdt det helt inn. Og sam­men­lagt­fa­vo­rit­te­ne angrep hver­and­re opp den sis­te stig­nin­gen. Jay Hind­ley gikk sei­ren­de ut av den kam­pen. Richard Cara­paz tap­te nok årets giro på den etap­pen. Hvis Jay Hind­ley ikke har uhell på den avslut­ten­de tempo­etap­pen, da taper han ikke et minutt og 25 sekunder.

Så skal det hele avgjø­res på den avslut­ten­de tempo­etap­pen. I Giro d’I­ta­lia er det som regel ikke avgjort før sis­te etap­pe er syk­let, i mot­set­ning til Tour de Fran­ce, hvor avslut­nings­etap­pen i prak­sis er en para­de inn til Paris, som er en av de vir­ke­li­ge pre­sti­sje­etap­pe­ne for spur­ter­ne. Dagens tempo­etap­pe er gans­ke kort, 17,4 km. Men ryt­ter­ne skal opp på en høy­de og ned igjen. Den går opp til 301 meter, og den er kate­go­ri­sert som fjer­de­ka­te­go­ri. En ting er å syk­le en tempo­etap­pe tid­lig i en grand tour. Det er noe helt annet å syk­le en tem­po etter først å ha syk­let 20 etapper.

For de fles­te ryt­ter­ne som er igjen, er det­te en etap­pe uten betyd­ning. De kjem­per ikke om noen plas­se­rin­ger i sam­men­dra­get og har ingen ambi­sjo­ner om etappe­sei­er. På tempo­etap­per er hver ryt­ter over­latt til seg selv. Kap­tei­ne­ne får ikke hjelp av sine hjelpe­ryt­te­re, og hjelpe­ryt­ter­ne har ingen å hjel­pe. Så det hand­ler om å gjen­nom­føre med en viss stil. Kom­men­ta­to­re­ne på Euro­sport sier at det­te er en etap­pe som bør pas­se Tobias Foss. Vi får håpe at de har rett. 

Vero­na, Romeo og Julies by. Vi ten­ker gjer­ne på Romeo og Julie som den sto­re roman­tis­ke for­tel­lin­gen. Men det er roma­tisk tra­ge­die, hvor beg­ge dør. De to adels­fa­mi­lie­ne Capu­let og Mon­ta­gue er fien­der, eller i alle fall riva­ler på en måte som gren­ser til fiend­skap. Når to unge, en fra hver av dis­se fami­lie­ne, for­els­ker seg i hver­and­re, blir det en umu­lig situasjon.

Shake­spea­re fant ikke på den­ne for­tel­lin­gen. Den er basert på en for­tel­ling skre­vet av den ita­li­ens­ke for­fat­te­ren Matteo Ban­del­lo, og for­tel­lin­gen skal ha røt­ter til­ba­ke til antik­ken. Shake­spea­res utgangs­punkt er en engelsk gjen­dikt­ning på vers, The Tra­gicall His­torye of Romeus and Juli­et, av Arthur Brooke. Shake­spea­re baser­te sine skue­spill på and­res for­tel­lin­ger. Hans geni var å for­tet­te en for­tel­ling til et dra­ma. Shake­spea­re behøv­de ikke gå til Ita­lia for å fin­ne adels­s­lek­ter som kjem­pet mot hver­and­re. Han lev­de ikke så vel­dig len­ge etter rose­kri­ge­ne, hvor slek­te­ne York og Lan­ca­ter var hoved­ak­tø­re­ne. At unge folk for­els­ker seg på “upas­sen­de” vis had­de nok skjedd man­ge gan­ger, og skjer hele tiden. His­to­ri­ens uni­ver­sa­li­tet og at Shake­spea­re for­tel­ler den så godt, er nøk­ke­len til dens suksess. 

Vi får for­la­te engels­ke skue­spill, og fin­ne fram noen flas­ker ita­li­ensk vin. Vero­na lig­ger i hjer­tet av de mest kjen­te vin­om­rå­de­ne i regio­nen Vene­to. Vin­pro­duk­sjo­nen i Vene­to er stor og variert, og akku­rat som i Pie­mon­te kan de kjen­te vine­ne over­skyg­ge mind­re kjen­te, men inter­es­san­te vin­om­rå­der. Dis­se mind­re kjen­te områ­de­ne få vi ta for oss når Giro­en er inn­om dem. Det blir ikke noen sli­ke ukjen­te vin­om­rå­der i dag.

Den mest van­li­ge dru­en i Vene­to er glera, som bru­kes til pro­duk­sjon av prosecco. Selv om prosecco kan være en fin ape­ri­tif på finale­da­gen, så lar vi den være i fred i dag. Vi gjor­de oss fer­di­ge med den for i år under etap­pe 18. Vi hol­der oss til to av Vene­tos mest kjen­te viner: Val­po­li­cel­la og Soave. Selv om områ­de­ne for Val­po­li­cel­la lig­ger nær­mest Vero­na, vel­ger jeg å star­te med hvit­vin, alt­så Soave.

Soave pro­du­se­res i et områ­de som star­ter en drøy mil øst for Vene­to, selv om det vi tref­fer der er en gans­ke smal stri­pe, nær­mest et utlø­per fra hoved­om­rå­det litt len­ger øst. Hoved­dru­en i Soave er gar­gane­ga. Den skal utgjø­re minst 70%. Jeg tar igjen med len­ker til noen av Vin­mono­po­lets podkas­ter: Gar­gane­ga — bli kjent med dru­en. And­re til­lat­te dru­er er char­don­nay og tre­b­bia­no di soave (ver­decchio). Skjønt and­re grøn­ne dru­er som er til­latt i pro­vin­sen Vero­na kan utgjø­re inn­til 5%, som even­tu­elt er inklu­dert i de 30% som ikke er garganega. 

Gar­gane­ga er en lite aro­ma­tisk drue, som gjør at den i liten grad kol­li­de­rer med and­re sma­ker. Det­te gjør soave til en meget anven­de­lig hvit­vin. Aften­pos­tens tid­li­ge­re vinan­mel­der Geir Salve­sen omtal­te den en gang som vinen som pas­ser til alt. Den artik­ke­len lig­ger sik­kert et eller annet sted ute på det sto­re inter­net­tet, selv om min len­ke til artik­ke­len ikke len­ger før­te til noe. Da jeg søk­te etter den artik­ke­len (uten å fin­ne den), kon­sta­ter­te jeg at fle­re at fle­re and­re omta­ler vinen på til­sva­ren­de måte. Så om man skal ha en “husets hvit­vin” som kan bru­kes til det mes­te, kan soave være et greit valg.

Innen­for Soave er det et eget “classico”-område. Som i and­re deler av Ita­lia ble det klas­si­fi­ser­te områ­det for DOC Soave utvi­det fra midt­en til slut­ten av 1900-tal­let, og ikke alle dis­se områ­de­ne holdt det kva­li­tets­ni­vå­et som man­ge øns­ket. Det ble da defi­nert et clas­si­co-områ­de, som er det opp­rin­ne­li­ge områ­det. Jeg er litt for­vir­ret her. Det er en egen klas­si­fi­se­ring som DOCG Soave Superio­re, som synes å sam­me­fal­le med det som omta­les som clas­si­co, og man kan se viner beteg­net som DOCG Soave Clas­si­co Superio­re. Men clas­si­co i seg selv synes ikke å være skilt ut som egen klas­si­fi­se­ring, selv om det er den­ne beteg­nel­sen som gjer­ne bru­kes. Det ble star­tet en pro­sess for å klas­si­fi­se­re 64 underområder/vinmarker, slik man i Ita­lia har gjort for Barolo og Bar­ba­res­co. Slik klas­si­fi­se­ring er van­lig i Tysk­land og i Bur­gund. Hva som er sta­tus for den­ne pro­ses­sen i Soave, vet jeg ikke. Man bør nok kun­ne nyt­tig­gjø­re seg ita­li­ens­ke kil­der for å hol­de seg opp­da­tert om slikt, i til­legg til å ha mer tid til det­te enn hva jeg har. Det er slikt vi får over­late til de profesjonelle. 

Clas­si­co-områ­det lig­ger på en høy­de, litt hevet over res­ten av Soave, kan­skje det er der­for man bru­ker beteg­nel­sen superio­re. Stort sett får man bed­re viner fra clas­si­co-områ­det. Vin­mar­ke­ne på høy­der og i skrå­nin­ger er gjer­ne bed­re dre­ner­te, mens van­net sam­ler seg i de dår­li­ge­re dre­ner­te områ­de­ne på fla­te­ne. Det gir gjer­ne mer volum, men med mer vann og mind­re kon­sen­trert smak i dru­ene. Pro­duk­sjo­nen i Soave, også i clas­si­co-områ­det, er domi­nert av koope­ra­ti­ver. Hvis vi skal tro for­fat­ter­ne av Ita­li­ensk vin kom­mer den bes­te vinen fra mind­re, uav­hen­gi­ge produsenter.

Det lages også en søt Recioto di Soave, laget på tør­ke­de druer.

Så over til rødvin og Val­po­li­cel­la. Val­po­li­cel­la betyr noen slikt som dalen med de man­ge kjel­le­re. Valo­li­cel­la lig­ger nord for Vero­na, og strek­ker seg både øst- og vest­over. Mot øst går det over i og til dels over­lap­per med Soave, mot vest går det over i Bardo­li­no. Mon­ti Les­sini-høy­den i nord-øst er kjø­lig, mens Gar­da­sjø­en i vest vir­ker sta­bi­li­se­ren­de på kli­ma­et og bidrar var­me i den kal­de års­ti­den. Clas­si­coom­rå­det, som er klas­si­fi­sert som DOC Val­po­li­cel­la Clas­si­co, lig­ger i det vestl­li­ge områ­det hvor dru­ene mod­ner bedre.

Det ser ut som om dagens etap­pe går inn i Val­po­li­cel­la-områ­det før den snur og går til­ba­ke til Vero­na. Men jeg er ikke sik­ker. Det er et områ­de rett nord for Vero­na som er klas­si­fi­sert som DOC Val­po­li­cel­la Val­pante­na. Det er mulig etap­pen går inn i det­te området. 

Val­po­li­cel­la er en blan­dings­vin. Hoved­dru­ene er cor­vi­na, cor­vi­none, mon­di­nel­la og moli­na­ra. Tenden­sen går i ret­ning mer cor­vi­na, som nå kan utgjø­re opp til 95% av vinen. Den lan­ge tra­di­sjo­nen for passi­to-viner, viner laget av tør­ke­de dru­er, gjør at dru­enes egnet­het­for tør­king har hatt stor betyd­ning. Det­te har bidratt til at “inter­na­sjo­na­le” drue­sor­ter ikke har fått inn­pass i områ­det. En van­lig Val­po­li­cel­la er en gans­ke lett og enkel vin, med 11–12,5% alko­hol. Det var den­ne form for Val­po­li­cel­la jeg først møt­te gjen­nom Vin­mono­po­lets hjem­me­tap­pe­de utga­ve som bare het “Val­po­li­cel­la”. Det var en typisk piz­za- og pasta­vin. Det er noe med betyd­nin­gen av første­inn­tryk­ket, og jeg ten­ker nok fort­satt på Val­po­li­cel­la som en slik vin.

Ama­ro­ne, eller DOCG Ama­ro­ne del­le Val­po­li­cel­la er en passitovin, laget av tør­ke­de dru­er. Gjen­nom tørke­pro­ses­sen redu­se­res dru­enes volum med 30–40%. Det gir en kraf­tig vin, gjer­ne med litt rest­sød­me, og mye alko­hol. Ama­ro­ne skal ha minst 14% alko­hol, men den kan ha opp til 17,5%. Litt sød­me og mye alko­hol, det er ikke over­ras­ken­de at det­te ble popu­lært hos nord­menn. Men ikke bare hos nord­menn. Pro­duk­sjo­nen av ama­ro­ne ble mer enn tidob­let fra 1997 til 2015. Men en så kraf­tig økning i pro­duk­sjo­nen, sank nok kva­li­te­ten en del, i alle fall om vi ser på en slags gjennomsnittskvalitet. 

Ripas­so er en vin hvor van­lig Val­po­li­cel­la hel­les over dru­eres­te­ne etter pro­duk­sjon av ama­ro­ne. Den gans­ke let­te og tør­re vinen tar da til seg suk­ker, smak og alko­hol. Suk­ke­ret gjør at gjæ­rin­gen kan fort­set­te. Det­te blir en “for­ster­ket” Val­po­li­cel­la. Fra 2010 fikk ripas­so en egen klas­si­fi­se­ring som DOC Val­po­li­cel­la Ripas­so. Et av kra­ve­ne er at vinen skal inne­hol­de minst 12,5% alko­hol. Men også van­lig DOC Val­po­li­cel­la kan i noen grad være “for­ster­ket” på den­ne måten, uten at det frem­går av eti­ket­ten. Høy alko­hol­pro­sent tyder på at vinen er “for­ster­ket”.

Val­po­li­cel­la kan være alt fra en tørr, enkel vin med mode­rat alko­hol, til kraf­tig, alko­hol­sterk amaraone med rest­sød­me. Og det mes­te mel­lom dis­se ytterpunktene. 

Det pro­du­se­res også en søt DOCG Recioto del­la Val­po­li­cel­la. Det­te er en rød, søt des­sert­vin. Som for så man­ge dess­vert­vi­ner, har jeg nok blitt intro­du­sert til den­ne gjen­nom vin­pak­ker på restaun­ter. Vi spi­ser lite des­sert hjem­me, og der­for kjø­per jeg hel­ler ikke sær­lig mye des­sert­vin. Jeg synes det­te er en utmer­ket vin til sjo­ko­lade­do­mi­ner­te desserter.

Jeg tar med to epi­so­der til fra Vin­mono­po­lets podkast: Lyt­ter­pørs­mål — Ama­ro­ne, ripas­so og val­po­li­cel­la og Ama­ro­ne — tør­ke­de dru­er blir vin. Hvis du fore­trek­ker å lese, kan du gå til Ama­ro­ne — skrukke­hud på silke­seng.

Siden jeg alt har nevnt Mon­ti Les­sini, tar jeg med litt om det­te områ­det også. Det strek­ker seg nor­o­ver fra Soave, og over­lap­per noe med Soave og den nord-øst­li­ge delen av Val­po­li­cel­la. Det er to klas­si­fi­se­rin­ger, DOC Mon­ti Les­sini for stil­le viner, og DOC Les­sini Durel­lo for mus­se­ren­de viner. Opp­rin­ne­lig var dru­en durel­lo helt domi­ne­ren­de, men det pro­du­se­res nå også en bia­no av char­don­nay, og en ros­so av caber­net sau­vig­non og mer­lot. Til den mus­se­ren­de vinen bru­kes durello. 

Jeg tar også med IGT Vero­na eller IGT Verone­se. En vin jeg gans­ke ofte har kjøpt med meg fra tax-free butik­ken på Gar­der­moen er Masi Campo­fio­r­in, som er klas­si­fi­sert som IGT Ver­noe­se. Men det er nok en stund siden sist jeg kjøp­te den. Jeg kjø­per ofte­re hvit­vin, even­tu­elt champag­ne enn rødvin. I den sene­re tid har Gui­gal Côtes du Rôh­ne blitt stan­dard­vi­nen hvis jeg bare skal ha med meg litt rødvin. 

Det var Giro d’I­ta­lia 2022. Om en måneds tid star­ter Tour de Fran­ce, i år med start i Køben­havn. Det er “helt til­fel­dig” at jeg plan­leg­ger et besøk hos en av mine ven­ner i Dan­mark på den tiden. 

Italiensk vin

Min hoved­kil­de til  kunn­skap om ita­li­ensk vin er  Tho­mas Ilkjær, Paolo  Lol­li, Arne Ronold og Ole Udsen: Ita­li­ensk vin. Boken kom i tred­je utga­ve i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spen­nen­de på vin­fron­ten, er den­ne utga­ven selv­føl­ge­lig utvi­det sam­men­lig­net med tid­li­ge­re utga­ver. I den for­ri­ge utga­ven had­de for­fat­ter­ne valgt en sys­te­ma­tikk basert på syk­kel, ved å dele den inn etter leder­grup­pen, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Jeg syn­tes i utgangs­punk­tet det var en mor­som idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syn­tes jeg ikke at det fun­ger­te. Når man skul­le flyt­te seg fra en region til en annen, måt­te man sjek­ke i inn­holds­for­teg­nel­sen i hvil­ken del av fel­tet for­fat­ter­ne had­de plas­sert nabo­re­gio­nen. I tred­je utga­ve har for­fat­ter­ne valgt en geog­fra­fisk sys­te­ma­tikk, som fun­ge­rer bed­re. Støtt din loka­le bok­hand­ler, og kjøp den der du plei­er å kjø­pe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2022-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2022

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email