I vini del Giro d’Italia 2022. 21. etappe: Verona (Cronometro delle Colline Veronese)

Så ble det endelig en etappe slik i alle fall jeg håpet på. Et brudd, og for Alessandro Covi holdt det helt inn. Og sammenlagtfavorittene angrep hverandre opp den siste stigningen. Jay Hindley gikk seirende ut av den kampen. Richard Carapaz tapte nok årets giro på den etappen. Hvis Jay Hindley ikke har uhell på den avsluttende tempoetappen, da taper han ikke et minutt og 25 sekunder.

Så skal det hele avgjøres på den avsluttende tempoetappen. I Giro d’Italia er det som regel ikke avgjort før siste etappe er syklet, i motsetning til Tour de France, hvor avslutningsetappen i praksis er en parade inn til Paris, som er en av de virkelige prestisjeetappene for spurterne. Dagens tempoetappe er ganske kort, 17,4 km. Men rytterne skal opp på en høyde og ned igjen. Den går opp til 301 meter, og den er kategorisert som fjerdekategori. En ting er å sykle en tempoetappe tidlig i en grand tour. Det er noe helt annet å sykle en tempo etter først å ha syklet 20 etapper.

For de fleste rytterne som er igjen, er dette en etappe uten betydning. De kjemper ikke om noen plasseringer i sammendraget og har ingen ambisjoner om etappeseier. På tempoetapper er hver rytter overlatt til seg selv. Kapteinene får ikke hjelp av sine hjelperyttere, og hjelperytterne har ingen å hjelpe. Så det handler om å gjennomføre med en viss stil. Kommentatorene på Eurosport sier at dette er en etappe som bør passe Tobias Foss. Vi får håpe at de har rett.

Verona, Romeo og Julies by. Vi tenker gjerne på Romeo og Julie som den store romantiske fortellingen. Men det er romatisk tragedie, hvor begge dør. De to adelsfamiliene Capulet og Montague er fiender, eller i alle fall rivaler på en måte som grenser til fiendskap. Når to unge, en fra hver av disse familiene, forelsker seg i hverandre, blir det en umulig situasjon.

Shakespeare fant ikke på denne fortellingen. Den er basert på en fortelling skrevet av den italienske forfatteren Matteo Bandello, og fortellingen skal ha røtter tilbake til antikken. Shakespeares utgangspunkt er en engelsk gjendiktning på vers, The Tragicall Historye of Romeus and Juliet, av Arthur Brooke. Shakespeare baserte sine skuespill på andres fortellinger. Hans geni var å fortette en fortelling til et drama. Shakespeare behøvde ikke gå til Italia for å finne adelsslekter som kjempet mot hverandre. Han levde ikke så veldig lenge etter rosekrigene, hvor slektene York og Lancater var hovedaktørene. At unge folk forelsker seg på “upassende” vis hadde nok skjedd mange ganger, og skjer hele tiden. Historiens universalitet og at Shakespeare forteller den så godt, er nøkkelen til dens suksess.

Vi får forlate engelske skuespill, og finne fram noen flasker italiensk vin. Verona ligger i hjertet av de mest kjente vinområdene i regionen Veneto. Vinproduksjonen i Veneto er stor og variert, og akkurat som i Piemonte kan de kjente vinene overskygge mindre kjente, men interessante vinområder. Disse mindre kjente områdene få vi ta for oss når Giroen er innom dem. Det blir ikke noen slike ukjente vinområder i dag.

Den mest vanlige druen i Veneto er glera, som brukes til produksjon av prosecco. Selv om prosecco kan være en fin aperitif på finaledagen, så lar vi den være i fred i dag. Vi gjorde oss ferdige med den for i år under etappe 18. Vi holder oss til to av Venetos mest kjente viner: Valpolicella og Soave. Selv om områdene for Valpolicella ligger nærmest Verona, velger jeg å starte med hvitvin, altså Soave.

Soave produseres i et område som starter en drøy mil øst for Veneto, selv om det vi treffer der er en ganske smal stripe, nærmest et utløper fra hovedområdet litt lenger øst. Hoveddruen i Soave er garganega. Den skal utgjøre minst 70%. Jeg tar igjen med lenker til noen av Vinmonopolets podkaster: Garganega – bli kjent med druen. Andre tillatte druer er chardonnay og trebbiano di soave (verdecchio). Skjønt andre grønne druer som er tillatt i provinsen Verona kan utgjøre inntil 5%, som eventuelt er inkludert i de 30% som ikke er garganega.

Garganega er en lite aromatisk drue, som gjør at den i liten grad kolliderer med andre smaker. Dette gjør soave til en meget anvendelig hvitvin. Aftenpostens tidligere vinanmelder Geir Salvesen omtalte den en gang som vinen som passer til alt. Den artikkelen ligger sikkert et eller annet sted ute på det store internettet, selv om min lenke til artikkelen ikke lenger førte til noe. Da jeg søkte etter den artikkelen (uten å finne den), konstaterte jeg at flere at flere andre omtaler vinen på tilsvarende måte. Så om man skal ha en “husets hvitvin” som kan brukes til det meste, kan soave være et greit valg.

Innenfor Soave er det et eget “classico”-område. Som i andre deler av Italia ble det klassifiserte området for DOC Soave utvidet fra midten til slutten av 1900-tallet, og ikke alle disse områdene holdt det kvalitetsnivået som mange ønsket. Det ble da definert et classico-område, som er det opprinnelige området. Jeg er litt forvirret her. Det er en egen klassifisering som DOCG Soave Superiore, som synes å sammefalle med det som omtales som classico, og man kan se viner betegnet som DOCG Soave Classico Superiore. Men classico i seg selv synes ikke å være skilt ut som egen klassifisering, selv om det er denne betegnelsen som gjerne brukes. Det ble startet en prosess for å klassifisere 64 underområder/vinmarker, slik man i Italia har gjort for Barolo og Barbaresco. Slik klassifisering er vanlig i Tyskland og i Burgund. Hva som er status for denne prosessen i Soave, vet jeg ikke. Man bør nok kunne nyttiggjøre seg italienske kilder for å holde seg oppdatert om slikt, i tillegg til å ha mer tid til dette enn hva jeg har. Det er slikt vi får overlate til de profesjonelle.

Classico-området ligger på en høyde, litt hevet over resten av Soave, kanskje det er derfor man bruker betegnelsen superiore. Stort sett får man bedre viner fra classico-området. Vinmarkene på høyder og i skråninger er gjerne bedre drenerte, mens vannet samler seg i de dårligere drenerte områdene på flatene. Det gir gjerne mer volum, men med mer vann og mindre konsentrert smak i druene. Produksjonen i Soave, også i classico-området, er dominert av kooperativer. Hvis vi skal tro forfatterne av Italiensk vin kommer den beste vinen fra mindre, uavhengige produsenter.

Det lages også en søt Recioto di Soave, laget på tørkede druer.

Så over til rødvin og Valpolicella. Valpolicella betyr noen slikt som dalen med de mange kjellere. Valolicella ligger nord for Verona, og strekker seg både øst- og vestover. Mot øst går det over i og til dels overlapper med Soave, mot vest går det over i Bardolino. Monti Lessini-høyden i nord-øst er kjølig, mens Gardasjøen i vest virker stabiliserende på klimaet og bidrar varme i den kalde årstiden. Classicoområdet, som er klassifisert som DOC Valpolicella Classico, ligger i det vestllige området hvor druene modner bedre.

Det ser ut som om dagens etappe går inn i Valpolicella-området før den snur og går tilbake til Verona. Men jeg er ikke sikker. Det er et område rett nord for Verona som er klassifisert som DOC Valpolicella Valpantena. Det er mulig etappen går inn i dette området.

Valpolicella er en blandingsvin. Hoveddruene er corvina, corvinone, mondinella og molinara. Tendensen går i retning mer corvina, som nå kan utgjøre opp til 95% av vinen. Den lange tradisjonen for passito-viner, viner laget av tørkede druer, gjør at druenes egnethetfor tørking har hatt stor betydning. Dette har bidratt til at “internasjonale” druesorter ikke har fått innpass i området. En vanlig Valpolicella er en ganske lett og enkel vin, med 11-12,5% alkohol. Det var denne form for Valpolicella jeg først møtte gjennom Vinmonopolets hjemmetappede utgave som bare het “Valpolicella”. Det var en typisk pizza- og pastavin. Det er noe med betydningen av førsteinntrykket, og jeg tenker nok fortsatt på Valpolicella som en slik vin.

Amarone, eller DOCG Amarone delle Valpolicella er en passitovin, laget av tørkede druer. Gjennom tørkeprosessen reduseres druenes volum med 30-40%. Det gir en kraftig vin, gjerne med litt restsødme, og mye alkohol. Amarone skal ha minst 14% alkohol, men den kan ha opp til 17,5%. Litt sødme og mye alkohol, det er ikke overraskende at dette ble populært hos nordmenn. Men ikke bare hos nordmenn. Produksjonen av amarone ble mer enn tidoblet fra 1997 til 2015. Men en så kraftig økning i produksjonen, sank nok kvaliteten en del, i alle fall om vi ser på en slags gjennomsnittskvalitet.

Ripasso er en vin hvor vanlig Valpolicella helles over druerestene etter produksjon av amarone. Den ganske lette og tørre vinen tar da til seg sukker, smak og alkohol. Sukkeret gjør at gjæringen kan fortsette. Dette blir en “forsterket” Valpolicella. Fra 2010 fikk ripasso en egen klassifisering som DOC Valpolicella Ripasso. Et av kravene er at vinen skal inneholde minst 12,5% alkohol. Men også vanlig DOC Valpolicella kan i noen grad være “forsterket” på denne måten, uten at det fremgår av etiketten. Høy alkoholprosent tyder på at vinen er “forsterket”.

Valpolicella kan være alt fra en tørr, enkel vin med moderat alkohol, til kraftig, alkoholsterk amaraone med restsødme. Og det meste mellom disse ytterpunktene.

Det produseres også en søt DOCG Recioto della Valpolicella. Dette er en rød, søt dessertvin. Som for så mange dessvertviner, har jeg nok blitt introdusert til denne gjennom vinpakker på restaunter. Vi spiser lite dessert hjemme, og derfor kjøper jeg heller ikke særlig mye dessertvin. Jeg synes dette er en utmerket vin til sjokoladedominerte desserter.

Jeg tar med to episoder til fra Vinmonopolets podkast: Lytterpørsmål – Amarone, ripasso og valpolicella og Amarone – tørkede druer blir vin. Hvis du foretrekker å lese, kan du gå til Amarone – skrukkehud på silkeseng.

Siden jeg alt har nevnt Monti Lessini, tar jeg med litt om dette området også. Det strekker seg norover fra Soave, og overlapper noe med Soave og den nord-østlige delen av Valpolicella. Det er to klassifiseringer, DOC Monti Lessini for stille viner, og DOC Lessini Durello for musserende viner. Opprinnelig var druen durello helt dominerende, men det produseres nå også en biano av chardonnay, og en rosso av cabernet sauvignon og merlot. Til den musserende vinen brukes durello.

Jeg tar også med IGT Verona eller IGT Veronese. En vin jeg ganske ofte har kjøpt med meg fra tax-free butikken på Gardermoen er Masi Campofiorin, som er klassifisert som IGT Vernoese. Men det er nok en stund siden sist jeg kjøpte den. Jeg kjøper oftere hvitvin, eventuelt champagne enn rødvin. I den senere tid har Guigal Côtes du Rôhne blitt standardvinen hvis jeg bare skal ha med meg litt rødvin.

Det var Giro d’Italia 2022. Om en måneds tid starter Tour de France, i år med start i København. Det er “helt tilfeldig” at jeg planlegger et besøk hos en av mine venner i Danmark på den tiden.

Italiensk vin

Min hovedkilde til  kunnskap om italiensk vin er  Thomas Ilkjær, Paolo  Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2023-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2500 produsenter og mer enn 45.000 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

Giro d'Italia 2022

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.