VGs billedbruk i omtalen av advokatfirmaet Rogstad. Høyesterett har talt

Så kom omsi­der den dom­men noen av oss har ven­tet på en stund, om VGs bruk av bil­der i sin omta­le av advo­kat­fir­ma­et Rog­stad. Jeg fulg­te VGs artik­ler om advo­kat­fir­ma­et Rog­stad med stor inter­es­se. Det­te er VGs sam­le­side med dis­se artik­le­ne. Men jeg har ikke nå gått til­ba­ke til dis­se artik­le­ne for å se på den kon­kre­te bil­led­bru­ken. Det er også påfal­len­de at VG per i dag, 7. juni 2022, ikke har omtalt dom­men, i alle fall ikke på nettet. 

Det er et skil­le i ånds­verk­lo­ven mel­lom foto­gra­fis­ke verk som er beskyt­tet av opp­havs­rett, og foto­gra­fis­ke bil­der som har vern etter den sær­li­ge rege­len i åvl § 23. For at noe skal være et foto­gra­fisk verk, må det være “uttrykk for ori­gi­nal og indi­vi­du­ell ska­pen­de ånds­inn­sats”. Foto­kunst hand­ler om å fan­ge øye­blik­ket, når motiv, lys osv er det ret­te. Det gjel­der også por­tret­ter. Et vir­ke­lig godt por­trett kla­rer “å fan­ge sje­len” til den som blir poret­tert. Jeg er ikke i tvil om at Mor­ten Krog­volds por­tret­ter er foto­gra­fis­ke verk, selv om han sik­kert også har noen mind­re vel­lyk­ke­de bil­der som han ikke offent­lig­gjør. Men de sel­fi­ene folk til sta­dig­het tar, er ikke foto­gra­fis­ke verk. 

I prak­sis har skil­let liten betyd­ning. Et foto­gra­fisk bil­de er ver­net i foto­gra­fens leve­tid og 15 år etter utlø­pet av foto­gra­fens døds­år, men uan­sett minst 50 år etter utlø­pet av det år bil­det ble tatt. Hvis foto­gra­fen er ukjent, er det ver­net i 50 år etter utlø­pet av det år bil­det ble laget. Et foto­gra­fisk verk er ver­net i 70 år etter utlø­pet av opp­havs­res døds­år. Per i dag, 2022, vil foto­gra­fis­ke verk av foto­gra­fer som døde i 1951 eller tid­li­ge­re være fri. Foto­gra­fis­ke bil­der tatt i 1971 eller tid­li­ge­re vil være frie hvis de er tatt av foto­gra­fer som døde i 2006 eller tid­li­ge­re. Foto­gra­fen Ansel Adams døde i 1984. Hvis vi skul­le reg­ne hans bil­der som foto­gra­fis­ke bil­der og ikke foto­gra­fis­ke verk, vil bil­der tatt i 1971 eller tid­li­ge­re være frie. Reg­nes de som foto­gra­fis­ke verk vil de være ver­net fram til 1. janu­ar 2055. Han har sik­kert også tatt noen bil­der som ikke er vel­lyk­ket, men hol­der vi oss til hans offent­lig­gjor­te bil­der, er i alle fall ikke jeg i tvil om at det er foto­gra­fis­ke verk. Den frans­ke foto­gra­fen Henri Car­ti­er-Bres­son døde i 2004, alt­så for mer enn 15 år siden, så vi kan gjø­re den sam­me øvel­sen med ham. Hans bil­der er på en måte vans­ke­li­ge­re å plas­se­re, for han var en foto­graf som fikk “snap shots” til å bli stor kunst. Også hans offent­lig­gjor­te bil­der vil jeg anse som foto­gra­fis­ke verk.

De typis­ke por­tret­ter som bedrif­ter leg­ger ut som “presse­bil­der”, som en del av sin egen pre­sen­ta­sjon, vil stort sett være foto­gra­fis­ke bil­der. Når bil­de­ne er tatt av pro­fe­sjo­nel­le foto­gra­fer er det stort sett greit hånd­verk, men ikke noe mer. 

Et foto­gra­fisk verk vil, i mot­set­ning til et foto­gra­fisk bil­de, også være ver­net mot etter­gjø­ring (pla­giat). Det har nep­pe sær­lig betyd­ning for foto­gra­fi­er, i alle fall ikke for por­tret­ter. Hvis jeg skul­le for­sø­ke å etter­gjø­re Mor­ten Krog­volds por­tret­ter når jeg tar bil­der av per­soner, så vil­le jeg nep­pe lyk­kes. Jeg kan selv­føl­ge­lig vel­ge svart/hvitt, som han stort sett arbei­der med. Jeg kun­ne vel­ge å bru­ke film og ikke digi­talt kame­ra, even­tu­elt også en Has­sel­blad, om jeg had­de tatt meg råd til det. Men vir­ke­lig gode por­tret­ter hand­ler i stor grad om kom­mu­ni­ka­sjon mel­lom foto­gra­fen og den por­tret­ter­te, og der er nok Mor­ten Krog­vold vel­dig mye bed­re enn meg. 

Gene­relt vil det være bort­kas­tet tid å vur­de­re om et foto­gra­fi er et foto­gra­fisk verk eller et foto­gra­fisk bil­de. Vi får ikke alle opp­lys­nin­ger i den aktu­el­le saken. Men hvis vi for­ut­set­ter at bil­de­ne ikke er tatt i 1971 eller tid­li­ge­re, av en foto­graf som døde i 2006 eller tid­li­ge­re, har det abso­lutt ingen betyd­ning i den­ne saken. Hvis man har brukt et gam­melt foto­gra­fi, som vil være fritt hvis det er et foto­gra­fisk bil­de, men ver­net hvis det er et foto­gra­fisk verk, kan det være et poeng. Men gene­relt er det bed­re å behand­le det som et foto­gra­fisk verk, frem­for å bru­ke tid og even­tu­elt pen­ger til å enga­sje­re en advo­kat for å vur­de­re vans­ke­li­ge grensespørsmål.

Men når vi først er inne på det­te: Opp­havs­rett, og alt­så vern for foto­gra­fis­ke verk er for­ank­ret i inter­na­sjo­na­le kon­ven­sjo­ner og EU-direk­ti­ver. Jeg har nevnt Ansel Adams og Henri Car­ti­er-Bres­son. Hvis deres foto­gra­fi­er skal reg­nes som foto­gra­fis­ke verk, vil de være ver­net i Nor­ge etter Nor­ges for­plik­tel­ser etter inter­na­sjo­nal rett. Foto­gra­fis­ke bil­der er ikke regu­lert inter­na­sjo­nalt på til­sva­ren­de måte. Så om vi skul­le kom­me til at noen av de nevn­te foto­gra­fers bil­der er foto­gra­fis­ke bil­der, og ikke foto­gra­fis­ke verk, vil de ikke være ver­net i Nor­ge, uten at jeg utdy­per begrun­nel­sen for det. Om ikke en dom­stol skul­le kom­me til å se bort fra at reg­le­ne ikke gjel­der uten­lands­ke foto­gra­fer, slik Høy­este­rett gjor­de når det gjaldt ret­ten til eget bil­de i saken HR-2009–2318‑A Andy Finch. Hel­ler ikke det går jeg nær­me­re inn i.

Høy­este­rett har kon­klu­dert med at VG ikke kun­ne bru­ke bil­de­ne i med­hold av den gene­rel­le sitat­re­ge­len i åvl § 29, men at de kun­ne bru­ke dem etter tvangs­li­sens­re­ge­len i åvl § 36 annet ledd. Uan­sett hvil­ket retts­grunn­lag man støt­ter seg på, så er resul­ta­tet at VG had­de rett til å bru­ke bil­de­ne. Det spørs­må­let som gjen­står er om de må beta­le for bru­ken, eller ikke. Sitat­re­ge­len i åvl § 29 er en fri­bruks­re­gel, som bettyr at man ver­ken behø­ver å inn­hen­te sam­tyk­ke eller å beta­le veder­lag for bru­ken. Åvl § 36 annet ledd er en tvangs­li­sens­be­stem­mel­se, som betyr at man ikke tren­ger å inn­hen­te sam­tyk­ke, men må beta­le veder­lag for bruken.

For at man skal kun­ne site­re lov­lig etter åvl § 29 må det som site­res set­tes inn i en sam­men­heng. Det enk­le er at man skri­ver om det som site­res. Man kan ikke bru­ke et sitat som illust­ra­sjon eller blikk­fang. Men det­te er i seg selv et stort og vans­ke­lig tema, som jeg ikke skal gå ned i.

Adgan­gen til å site­re bil­der etter åvl § 29 er gans­ke sne­ver. Litt kort kan man si at en gjen­gi­vel­se av et helt bil­de ofte vil være mer enn hva som vil være til­latt etter sitat­re­ge­len, og gjen­gi­vel­se av utsnitt av bil­der kan være en kren­ken­de gjen­gi­vel­se som stri­der mot de ide­el­le ret­tig­he­ter etter åvl § 5. Det sis­te kan kan­skje modi­fi­se­res noe. Hvis man skal site­re i med­hold av åvl § 29 må det skje “i sam­svar med god skikk”. Et av ele­men­te­ne i den vur­de­rin­gen er at gjen­gi­vel­sen skal være lojal. I det lig­ger ikke at sen skal være snill og vel­vil­lig, men at den skal gi et dek­ken­de inn­s­trykk av det som site­res. Det kan nok ten­kes å være et områ­de mel­lom en gjen­gi­vel­se som kren­ker ide­el­le ret­tig­he­ter og det som er “i sam­svar med god skikk”, men det går jeg ikke nær­me­re inn på. Men det fin­nes situa­sjo­ner hvor det må være greit å gjen­gi deler av bil­der. Jeg bru­ker gjer­ne Vebjørn Sand som eksem­pel. Han ertet en gang på seg kunst-Nor­ge ved å hev­de at moder­nis­tis­ke kunst­ne­re ikke er i stand til å teg­ne en hånd. Jeg tok noen utsnitt med hen­der fra noen av Vebjørn Sands bil­der, som en illust­ra­sjon av hvor­dan han selv maler hen­der. Det­te mener jeg vi kan gjø­re i med­hold av den gene­rel­le sitatregelen.

I den aktu­el­le saken har VG brukt bil­de­ne i sam­men­set­nin­ger, blant annet ved at man har satt por­tret­te­ne på dress­kled­de krop­per. Det kan set­tes et spørs­måls­tegn ved om det er lojal bruk av bil­de­ne, og om det kan ha betyd­ning for vur­de­rin­gen av om bru­ken var i sam­svar med god skikk, eller ikke.

Et spørs­mål som ret­ten ikke tar stil­ling til, og som det kun­ne ha vært inter­es­sant å få avklart, er bru­ken av såkal­te “presse­bil­der”. Da mener jeg bil­der som bedrif­ter, offent­li­ge insti­tu­sjo­ner mm gjør til­gjen­ge­lig for bruk i media, og alt­så ikke tra­di­sjo­nel­le presse­fo­to­gra­fi­er. I dom­mens avsnitt 88 gien­gis bl.a. føl­gen­de fra ting­ret­tens avgjø­rel­se, som har fått til­slut­ning fra lagmannsretten:

De er helt typis­ke eksemp­ler på sli­ke bil­der som advo­ka­ter bru­ker på egne nett­si­der for å pro­fi­le­re seg og firmaet.”

Det­te drøf­tes i til­knty­ning til spørs­må­let om kilde­an­gi­vel­se og navn­gi­vel­se av foto­gra­fen. Det spørs­må­let som ikke behand­les er hvor­vidt det å pub­li­se­re sli­ke bil­der som en del av bedrifts­pro­fi­le­rin­gen på net­tet, må anses som et impli­sitt sam­tyk­ke til å bru­ke bil­de­ne i pres­sen. Jeg mener at bli­der lagt ut på den­ne måten må media fritt kun­ne gjen­gi, basert på impli­sitt sam­tyk­ke. Da er det ver­ken nød­ven­dig å påbe­ro­pe seg sitat­re­ge­len i åvl § 29 eller tvangs­li­sens­be­stem­mel­sen i åvl § 36 annet ledd. Sli­ke bil­der bør kun­ne bru­kes fritt, uten at det beta­les veder­lag. Bruk av sli­ke bil­der kan ikke være begren­set til bruk i sam­men­hen­ger som de som har gjort bil­de­ne til­gjen­ge­lig stil­ler seg posi­ti­ve til.

I den utstrek­ning jeg har vært med på sli­ke bil­der, har avta­len med foto­gra­fen vært at opp­drags­gi­ver har rett til fritt å gjen­gi bil­de­ne og til å gi and­re rett til å gjen­gi bil­de­ne. Jeg har ikke vært så involvert i selve avtale­inn­gå­el­sen at jeg kjen­ner detal­jer i den­ne, men jeg antar at en foto­graf da får betalt for å gi fra seg såpass omfat­ten­de rettigheter.

En opp­ha­ver har etter åvl § 5 krav på å bli navn­gitt, “slik som god skikk til­si­er såfremt navn­gi­vel­se er prak­tisk mulig”. Jeg kan vans­ke­lig ten­ke meg situa­sjo­ner hvor god skikk skul­le til­si at opp­ha­ver skal navn­gis, selv om navn­gi­vel­se ikke er prak­tisk mulig, men det spørs­må­let får lig­ge. Et mini­mums­vil­kår er at det er opp­gitt hvem foto­gra­fen er. Det er ikke all­tid opp­gitt når bil­der leg­ges ut som en del av en bedrifts­pre­sen­ta­sjon. Utgangs­punk­tet er at en opp­ha­ver ikke kan fra­skri­ve seg ret­ten til navn­gi­vel­se “med mind­re det gjel­der en bruk av ver­ket som er avgren­set etter art og omfang”. At man fra­skri­ver seg en slik rett når det gjel­der bestem­te bil­der, må lig­ge innen­for det man kan gjøre. 

I åvl § 25 annet ledd står bl.a. føl­gen­de om bruk av verk i med­hold av bestem­mel­se­ne i kapit­tel 3, som inklu­de­rer både sitat­be­stem­mel­sen og tvangs­li­sens­be­stem­mel­sen for bruk i pressen:

Når et verk gjen­gis offent­lig etter reg­le­ne i det­te kapit­let, kan det skje i det omfang og i den skik­kel­se for­må­let kre­ver. Ver­kets karak­ter må ikke for­and­res eller for­rin­ges. Kil­den skal all­tid angis slik som god skikk tilsier.”

Kilde­an­gi­vel­se er noe mer enn navn­gi­vel­se. Hvis noen skul­le site­re noe jeg har skre­vet, er kra­vet om navn­gi­vel­se opp­fylt om man f.eks. skri­ver noe slik: “Olav Tor­vund skri­ver …”. Hvis man skal angi kil­den, da skal man ikke bare opp­gi at jeg har skre­vet det, men også hvor det er hen­tet fra. I dom­mens avsnitt 89 står det:

Kra­vet om kredi­te­ring kan imid­ler­tid ikke tol­kes så strengt at det vil mot­vir­ke under­sø­ken­de jour­na­lis­tikk. Like fullt kun­ne VG i den­ne saken med for­del gått len­ger i å opp­gi hvor foto­gra­fi­ene er hen­tet fra, uten at det vil­le gått på bekost­ning av for­må­let med artiklene.”

Noe av det som etter min vur­de­ring er vik­tig i dom­men, er at Høy­este­rett sier at VGs omta­le må opp­fyl­le vil­kå­ret om “dags­hen­ding”. Høy­este­rett viser til prak­sis fra EU-dom­sto­len, og skri­ver i avsnitt 61:

Dom­sto­len tol­ker alt­så begre­pet «cur­rent event» slik at det er til­strek­ke­lig at repor­ta­sjen har all­menn nyhets­in­ter­es­se på det tids­punkt den pub­li­se­res. EU-dom­sto­len kre­ver her ikke at det skal være tids­nød knyt­tet til å inn­hen­te samtykke.”

Det­te åpner for at man kan gjen­gi bil­der i med­hold av tvangs­li­sens­be­stem­mel­sen i åvl § 36 annet ledd i under­sø­ken­de jour­na­lis­tikk som ikke er knyt­tet til akut­te, ytre nyhets­hen­del­ser. Saker som VGs omta­le av advo­kat­fir­ma­et Rog­stad blir en dags­hen­ding i det øye­blikk saken offent­lig­gjø­res og for­hol­de­ne avslø­res. Noe annet vil­le etter min vur­de­ring være en uak­sep­ta­bel inn­skren­king av ytrings- og pressefriheten. 

Her kan det leg­ges til at dagens medie­vir­ke­lig­het gjør at “dags­hen­ding” får en litt annen betyd­ning enn hva det had­de før. I papir­al­de­ren var gårs­da­gens avis i prak­sis gans­ke util­gjen­ge­lig his­to­rie alle­re­de dagen etter at den var utgitt. TV-nyhe­ter var borte når sen­din­gen var avslut­tet. Nå blir gårs­da­gens og fjor­årets “dags­hen­din­ger” lig­gen­de ute i alle fall i lang, om enn ikke evig tid. Som nevnt inn­led­nings­vis har VG en sam­le­side med dis­se artik­le­ne, inklu­dert de omstrid­te bildene.

I avsnitt 67 viser Høy­este­rett til Men­neske­retts­dom­sto­lens prak­sis, hvor det leg­ges vekt på om pub­li­se­rin­gen bidrar til den debatt av offent­lig inter­es­se. Uten å gå nær­me­re inn på det­te, kan det ikke være i tvil om at VGs avslø­rin­ger og omta­le av advo­kat­fir­ma­et Rog­stad har skapt og bidratt til en debatt av bety­de­lig offent­lig interesse.

I avsnit­te­ne 92 og 93 drøf­tes for­hol­det til EMK artik­kel 10

(92) VG og parts­hjel­pe­ren har anført at veder­lags­kra­vet etter rege­len om dags­hen­din­ger i
§ 36 and­re ledd vil kun­ne ha en ned­kjø­len­de effekt ved at det leg­ger hind­rin­ger i vei­en for
medias dek­ning av saker av sam­funns­mes­sig betyd­ning – og der­ved kan kom­me i kon­flikt
med EMK artik­kel 10 om ret­ten til infor­ma­sjons- og ytringsfrihet.

(93) Til det­te skal jeg bemer­ke at tvangs­li­sen­sen er begrun­net i et bevisst lovgiverstandpunkt.”

VG har i sine anførs­ler, dom­men avsnitt 31, sagt at gjengs pris for sli­ke bil­der er 415 kr per bil­de. Det­te er ikke nær­me­re drøf­tet i dom­men. Van­lig fri­lans­sats for foto­gra­fi­er er på rundt 3000 kr per bil­de, så hvor tal­let 415 kr er hen­tet fra, vet jeg ikke. Men i alle fall for et medie­hus som VG vil det nep­pe vir­ke sær­lig ned­kjø­len­de om de må beta­le 415 kr per bil­de. For mind­re res­surs­ster­ke medi­er, kan det nok ha betydning. 

At det er et bevisst lov­gi­ver­stand­punkt, er ikke et tungt­vei­en­de argu­ment når det gjel­der for­hol­det til EMK. EMK set­ter gren­ser hva slags lover som kan ved­tas, og da er lov­gi­vers egne vur­de­rin­ger og valg ikke avgjørende. 

Avslut­nings­vis ven­der jeg til­ba­ke til åvl § 36, og gjen­gir dens førs­te og annet ledd:

Et verk som inn­går i en dags­hen­ding kan ved medias omta­le av dags­hen­din­gen gjen­gis i sam­svar med god skikk og i den utstrek­ning for­må­let betinger.

Også et offent­lig­gjort kunst­verk, offent­lig­gjort foto­gra­fisk verk eller offent­lig­gjort film­verk som har til­knyt­ning til dags­hen­din­gen uten å inn­gå i den, kan på sam­me vil­kår som i førs­te ledd gjen­gis mot veder­lag. Det­te gjel­der ikke verk som er skapt i ervervs­virk­som­het med hen­blikk på gjen­gi­vel­se i media.”

Hvis et verk inn­går i en dags­hen­ding, gir førs­te ledd en fri­bruks­be­stem­mel­se, mens and­re ledd gir en tvangs­li­sens. Da må dags­hen­din­gen knyt­te seg til ver­ket, eller even­tu­elt det foto­gra­fis­ke bil­det. Jeg bru­ker gjer­ne Odd Nerd­rum og Vebjørn Sand som eksemp­ler her. De er beg­ge flin­ke til å ska­pe medie­opp­merk­som­het rundt seg selv og sine bil­der, og det er man­ge til­fel­ler hvor nett­opp ver­ke­ne er sen­tra­le i dags­hen­din­gen. I den aktu­el­le saken var det advo­kat­fir­ma­ets virk­som­het og orga­ni­se­ring som utgjor­de dags­hen­din­gen, ikke bil­de­ne som var brukt til å illust­re­re artiklene. 

Men nå som Høy­este­rett har kom­met med sin dom om bil­led­bru­ken, da er bil­de­ne sen­tra­le i den­ne dags­hen­din­gen. Så ved omta­le av den­ne saken, vil bil­de­ne fritt kun­ne gjen­gis etter førs­te ledd, uten at det må beta­les vederlag.

Høy­este­rett har opp­he­vet lag­manns­ret­tens dom, som ga VG med hold og fri­fant dem for kra­vet fra advo­kat­fir­ma­et Rog­stad. Det betyr at saken må til­ba­ke til Bor­gar­ting lag­manns­rett, som må avsi ny dom basert på at VG had­de rett til å bru­ke bil­de­ne i med­hold av tvangs­li­sens­be­stem­mel­sen i åvl § 36 annet ledd. De spørs­må­le­ne som står åpne er hvor mye VG må beta­le, og saks­om­kost­nin­ger. Jeg er ikke godt nok opp­da­tert når det gjel­der sivil­pro­sess til å si om VG også kan trek­ke inn “impli­sitt sam­tyk­ke”, hvis det tid­li­ge­re ikke har vært påberopt.

Noe av det jeg sær­lig rea­ger­te på da saken ver­ser­te ved lave­re dom­sto­ler, var kra­ve­nes stør­rel­se. For lag­manns­ret­ten krev­de advo­kat­fir­ma­et Rog­stad til sam­men 1,7 mill i erstat­ning og 360 000 i opp­reis­ning. De har basert seg på at det er 18 bil­der som er pub­li­sert 182 gan­ger, og har basert seg på 6 000 kr per bil­de. 6 000 kr er anta­ge­lig­vis basert på en fri­lans­sats på 3 000 kr per bil­de. Når de kom­mer til 6 000 kr per bil­de, er det sann­syn­lig­vis basert på at man etter åvl § 81 annet ledd kan kre­ve det dob­belte av rime­lig veder­lag for bru­ken ved ulov­lig bruk. Når VG har fått med­hold i at de had­de rett til å pub­li­se­re bil­de­ne etter åvl § 36 annet ledd, vil det ikke være aktu­elt å kre­ve dob­belt beta­ling etter den­ne bestem­me­slen. Da er det et spørs­mål om veder­lag for lov­lig bruk.

Ved pub­lisei­rng av et enkelt bil­de uten sam­tyk­ke, er det ikke uri­me­lig å ta utgangs­punkt i van­lig fri­lans­sats. Det synes å være en gans­ke etab­lert prak­sis, også at man kre­ver dob­belt sats ved ulov­lig bruk, alt­så 6 000 kr for et bil­de. Noen kre­ver også tre gan­ger fri­lans­sat­sen når foto­gra­fen ikke er navn­gitt. Om det er en prak­sis som har fes­tet seg, vet jeg ikke.

Men det man har krav på er rime­lig veder­lag. Det frem­står ikke som rime­lig veder­lag å kre­ve det­te for hvert av 18 “presse­bil­der”, og i alle fall ikke å mul­ti­pli­se­re det med 182 basert på at bil­de­ne er pub­li­sert 182 gan­ger. <edit>Hvordan de har reg­net seg fram til veder­lags­kra­vet på 1,7 mill, frem­går ikke av noen av dom­me­ne. Hvis vi reg­ner 6000*18*182 blir resul­ta­tet ca 19,7 mill, så de har i alle fall redu­sert kra­vet i for­hold til det. Men fort­satt er det etter min vur­de­ring hin­si­des hva som er rime­lig veder­lag for slik billedbruk.</edit>

I sin begrun­nel­se viser avo­kat­fir­ma­et Rog­stad til at “artik­le­ne har med­ført bety­de­li­ge pro­ble­mer både for fir­ma­et og for de ansat­te”. Kri­tisk omta­le må de fin­ne seg i. Jeg går ikke inn i en ære­kren­kel­ses­vur­de­ring. Men så len­ge VG har hatt godt kilde­grunn­lag og har behand­let saken på jour­na­lis­tisk for­svar­lig måte, kan de ikke kre­ve noe for det. I avsnitt 72 sier Høy­este­rett at “fun­dert på for­svar­lig jour­na­lis­tisk arbeid og
et til­freds­stil­len­de fak­ta- og kilde­grunn­lag”. Det er påvist en fakta­feil, som VG har ret­tet opp. De advo­kat­fir­ma­et Rog­stad kan kre­ve veder­lag for er bil­led­bru­ken, ikke at en neg­a­tiv opp­merk­som­het rundt fir­ma­ets orga­ni­se­ring og virk­som­het, har ska­det firmaet. 

Print Friendly, PDF & Email