Alt er i praksis avgjort, bortsett fra hvem som vinner finalen på Champs Élysées. For en Tour for Danmark og for Jumbo Visma. Jumbo Visma har seks etappeseire, og tangerer da så vidt jeg vet Skys rekord. Wout var Aert kan også finne på å vinne i morgen. De tar med seg gul trøye, klatretrøye og poengtrøye. Og Wout van Aert er kåret til tourens mest offensive rytter. Lagkonkurransen ble vunnet av Ineos Grenadier, så Jumbo Visma gjorde ikke helt rent bord. Ungdomstrøyen går til Tadej Pogacar.

Så gjenstår bare finalen. For spurterne er dette den mest prestisjefylte etappen. Hvis jeg skal være norsk og sjåvinistisk, bør jeg si at jeg håper Alexander Kristoff vil vinne. Men hvis jeg skal være helt ærlig, så synes jeg Caleb Ewan har vært forfulgt av så mane uhell under årets Tour, at jeg vil unne ham en triumf i finalen.

For de andre handler det stort sett om å komme i mål og fullføre. Det meldes om fulle fly fra København til Paris. Det blir nok mye rødt og hvitt langs etappen.

Continue reading Les Vins du Tour de France: 21. etappe: Paris La Défense Arena — Paris Champs Élysées →

Så fikk endelig Frankrike en etappeseier. Generelt var det langt mer action på gårsdagens etappe enn hva jeg hadde forestilt meg. Det hadde gitt høye odds om man hadde tippet Christophe Laporte som vinner. Og det ble femte etappeseier til Jumbo Visma. Jumbo Visman ender med gul trøye, klatretrøye og poengtrøye, i tillegg til minst fem etappeseire. Det i et år da deres store stjerne Primoz Roglic brøt Touren. De må i alle fall si seg fornøyd med resultatene i årets Tour. Wout van Aert er en av favorittene på dagens etappe, og han kan også godt finne på å vinne på Champs Elyssées.

Dagens etappe er en 40,7 km tempoetappe. Dette er i praksis sammenlagtkandidatenes siste sjanse til å forbedre eller befeste sin posisjon. Morgendagens avslutningsetappe er i praksis en paradeetappe som gir stor prestisje for spurterne, men som ikke betyr noe i sammendraget — annet enn i kampen om poengtrøyen.

De fleste har ingen ting å kjøre for på en tempetappe på nestsiste dag i en grand tour. Jens Voigt kalte en gang slike etapper for “semi rest-day”. De som konkurrerer om sammenlagtseieren må satse. 40,7 km er langt nok til å gi tidsforskjeller som kan være avgjørende. Men Jonas Vingegaards ledelse bør være betryggende. 3 min og 26 sekunder, det må mer enn et uhell til om han skal tape dette. Men fra 5. til 7. plass er ikke avstanden større enn at dagens etappe kan få betydning. Mellom 9. og 10. plass skiller det bare 8 sekunder. Men fra 10. til 11. plass skiller det så mye, at de som er topp 10 i dag vil være det også til slutt, så sant de kommer til Paris.

Noen tempospesialister sykler for etappeseier. I en tempoetappe er alle alene. Hjelperytterne kan ikke hjelpe sine kapteiner, så for dem handler det stort sett om å gjennomføre med stil innenfor tidsgrensen. Skjønt hvis et lag har ambisjoner om å vinne lagkonkurransen, kan det hende at noen ryttere uten ambisjoner å egne vegne blir sendt ut i krigen. Men Ineos Grenadiers har et så sikkert grep om lagkonkurransen at heller ikke den er noe å kjempe om mot slutten av rittet i år.

Continue reading Les vins du Tour de France. 20. etappe: Lacapelle Marval — Rockamadour →

Det var virkelig en spektakulær etappe i går, men en spennende duell mellom Jonas Vingegaard og Tadej Pogacar, og det ble Danmarks dag, etter en imponerende etappe fra Jonas Vingegaard. Han viste også sportsmanship da han ventet på Pogacar etter at Pogacar falt i utforkjøringen ned fra Col de Spandelles. Nå må det mer enn et uhell til for at Jonas Vingegaard ikke skal vinne det hele. 3 min og 26 sekunder, det kan han ikke tape på en ca 40 km tempoetappe. Jonas Vingegaard tar også klatretrøyen. Han har en ledelse på 8 poeng, og det skal bare deles ut tre klatrepoeng på de gjenværende etappene. Woet var Aert har et helt sikkert grep om poengtrøyen. Og Tadej Pogacar tar ungdomstrøyen. Det ser ut til at alle kom i mål innenfor tidsgrensen. Det som gjenstår av spenning er hvem som vinner de siste etappene, ikke minst finalen i Paris.

Dagens etappe er flat. Om jeg husker rett, det er noen år siden sist jeg var i området, er det mye skog her, slik at etappen heller ikke er særlig vindutsatt. Dette er spurternes siste sjanse før finalen i Paris, og om noen av spurterne og spurtlagene har krefter igjen etter Pyreneene, så vil de nok prøve å kontrollere etappen slik at det blir et spurtoppgjør. Woet van Aert kan finne på å vinne denne etappen, men det er andre utfordrere.

Continue reading Les vins du Tour de France. 19. etappe: Castelnau-Magonac — Cahors →

Fra gårsdagens etappe er det fristende å fremheve tre hjelperyttere: Brandon McNulty, Mikkel Bjerg og ikke minst Andreas Leknessund. Tadej Pogacar vant etappen, men klarte ikke å ta tid på Jonas Vingegaard, annet enn bonussekundene. Han begynner å få dårlig tid. Fabio Jacobsen fikk også dårlig tid, og hadde ikke mange sekunder igjen til tidsgrensen da han kom i mål som sistemann. Dagens etappe er også ganske kort, og kan bli en utfordring for de som sliter i fjellene.

På rittets siste fjelletappe skal mye avgjøres. I morgen er det en flat etappe, hvor det neppe vil bli tidsforskjeller av betydning. Siste endringer i sammendraget vil vi eventuelt få på lørdagens tempoetappe, men de får vi ta når vi kommer dit. Både Jonas Vingegaard og Tadej Pogacar har mistet viktige hjelperyttere, så de må i stor grad stole på egne krefter på dagens etappe. Skjønt to av Pogacars hjelperyttere overgikk seg selv i går. Det er grunn til å sette et spørsmålstegn ved at Jumbo-Visma lot Primoz Roglic få reise hjem før Pyreneetappene, skjønt vi vet ikke hvor alvorlig skaden hans var. Han kunne ha bidratt her. På de gjenværende etapper etter Pyreneene ville han ikke vært veldig viktig for laget.

Continue reading Les vins du Tour de France. 18. etappe: Lourdes — Hautacam →

Som nevnt i går, fikk jeg ikke fulgt gårsdagens etappe. Det så ut til at det skjedde en del som det kunne ha vært interessant å få med seg. Men det førte ikke til endringer av betydning i de ulike sammenlagtkonkurransene.

Dagens etappe er ganske kort, 129,7 km, med en del ganske tøfte klatringer, og avslutning på toppen av Peyragudes. På slike korte klatreetapper er det stor risiko for å havne utenfor tidsgrensen, da etappene er harde og tidsgrensen blir ganske kort.

Pyreneene byr på spektakulær sykling, men rent vinmessig er det ganske kjedelig. Det er vanskeligere å finne interessant vin her enn i Alpene.

Etappen starter ca 400 moh, og går med jevn stigning ca 50km nede i dalen, før den svinger av og opp i fjellene. Dalen langs nordsiden av Pyreneene er ofte preget av kjølig og fuktig vind fra Atlanterhavet, og forholdene ligger ikke til rette for vinproduksjon. I dag må vi bare innse at i dag er det ikke interessant vin å finne langs etappen.

Tour de France 2022

Så ble det spurt, og Jasper Philipsen var den raskeste i finalen.

Nå er alle “mellometappene” unnagjort. Sykllistene skal nå gjennom tre fjelletapper i Pyreneene. Dagens etappe er ikke den hardeste. På en måte er den oppvarming til de to etappene som kommer etter denne. Uansett: Pogacar må angripe om han skal ta tilbake den gule trøyen. Og spørsmålet er hvor svekket Jumbo Visma-laget viser seg å være. For spurterne handler det om å overleve fjellene og komme til Paris

Jeg skrev til 10. etappe at jeg ville sitte på et fly til Singapore når den etappen skulle sykles. Jeg har i mellomtiden forflyttet meg til New Delhi i India, og når dagens etappe sykles er jeg på vei hjem til Oslo. Denne gangen er jeg heldigvis uberørt av SAS-streiken. Jeg flyer Finnair via Helsinki. Russlands invasjon i Ukraina har gjort at Finnair ikke kan utnytte det som lenge var deres konkurransefordel i denne delen av verden: De kunne fly over Russland til land i Asia, det var det ikke mange andre flyselskaper, i alle fall ikke vestlige, som fikk lov til. Når flyr de en ganske lang omvei rundt Ukraina, før de setter kursen mot Helsinki. Så ruten er ikke lenger så gunstig som den var før 24. februar 2022.

Limoux er et av flere områder som hevder å være stedet der man først begynte å lage musserende vin. De er i alle fall et av de som kan dokumentere den eldste produksjonen, fra 1543. Til 18. etappe i årets Giro d’Italia, viste jeg til en artikkel i Wine Folly, hvor det står om den tradisjonelle metoden for produksjon av prosecco, Col Fondo, at det er omtale av prosecco med andregangsgjæring tilbake på 800-tallet. Jeg kan ikke skryte på meg å være noen ekspert på dette. Men den historien jeg har lest, eller kanskje bare hørt om denne tidlige produksjonen, er at man tappet en tilsynelatende ferdiggjæret vin sent på høsten eller om vinteren. Når våren kom og det begynte å bli varmere, våknet noen av gjærsoppene til liv igjen, og vinen begynte å gjære på ny. Dette var egentlig et uønsket problem, for flaskene og korkene tålte ikke dette trykket.

Nå er det et generelt prinsipp at man ikke skal sjekke ihjel en god historie. Men det er kanskje forskerinstinktet mitt som gjør at jeg gjerne vil vite hvordan ting henger sammen. Jeg begynte å få mine mistanker. Hadde de flasker på denne tiden? Ut fra det jeg har funnet ut, begynte man å lage glassflasker på 1600-tallet, og de kom først i vanlig bruk på 1700-tallet. Før dette ble vinen oppbevart på fat eller i leirkurkker, amforaer. Om man “forsegler” den smale åpningen på en amfora med olivenolje, vil det kunne hindre oksydering. Men det er ikke nok til å kunne holde på trykket fra en musserende vin. Jeg tror heller ikke at man klarer å holde på dette trykket med tradisjonelle eikefat. Så det er noe som ikke stemmer her, uten at jeg kan gi noen fasit.

Hvis man vil smake musserende vin fra Limoux slik den opprinnelig ble laget, skal man kjøpe Blanquette de Limoux, methode ancestrale. Den lages av druen mauzac. Hvis jeg skal være ærlig, er det ikke min favoritt blant musserende viner, men det er en type vin vininteresserte bør ha smakt. De lager også en utmerket Crémant de Limoux, på chardonnay, chenin blanc, pinot noir og mauzac. Vinmonopolet har i sin podkast den praksis at de aldri nevner navn på produsent eller noe annet som kan identifisere vinen de omtaler. De nøyer seg med type, distrikt, drue, osv. Ofte har de blindsmakinger. Det typiske er at de får skjenket noe å drikke i svarte glass, slik at det ikke er mulig å se hva som er i glasset. Det kan være vin, øl, sider eller noe annet.

Etter Limoux er det lite vin å hente langs dagens etappe. Og det blir ikke så mye vin i morgen heller, så det er lurt å bunkre i Limoux.

Tour de France 2022

Michael Matthews var den sterkeste, og beste danske ble bare nr 6! Caleb Ewan sliter, og laget klarte å få ham gjennom. Han ser nok fram til hviledagen, men neppe til fjelletappene som følger etter den.

Dagens etappe er også mye opp og ned, men uten de helt store klatreutfordringene. Det er nok mange som vil spare krefter til de fjelletappene som kommer, enten de har ambisjoner om å vinne, eller bare om å komme levende gjennom Pyreneene. Så også i dag kan et brudd gå inn.

Carcassonne er en gammel borgby som jeg anbefaler alle som måtte være på de kanter, å besøke. Jeg henter ofte fram utsnitt av dette satellittbildet fra NASA, som viser denne delen av Frankrike.

Carcassonne ligger omtrent der dalen mellom den sydlige utløperen av Massif Central, Montagne Noir og Pyreneene er på det smaleste. All transport over land mellom Atlanterhavet og Middelhavet måtte gjennom her, og Carcassonne bygget sin rikdom på å kreve toll av denne frakten.

Topografien har også en annen virkning. Området mellom Montagne Noir og Pyreneene danner en trakt, med åpning mot Atlanterhavet. Fuktig og ganske kjølig luft kommer inn fra Atlanterhavet. Når den kommer inn i trakten presses den oppover, slik at den kjøles ned og slipper fuktigheten i form av regn. Så i denne delen av Frankrike er det ofte regn, og tåke. Når luften presses inn i denne trakten, øker farten. Det kan være kraftig vind fra vest i disse områdene, en vind som merkes helt ut til Middelhavet. Denne vinden kan påvirke dagens etappe.

Vi skal innom vinormådet Cabardès. Dette er et av områdene som er påvirket både av Atlanterhavs- og Middelahavsklima, og her dyrkes det druer kjent fra Bordeaux, som Cabernet Sauvignon og Merlot, i tilllegg til de vanlige middelhavsdruene.

Malpère er det vestligste vinområdet i Languedoc. Her møtes “Middelhavet” og “Atlanterhavet”. Det er selvfølgelig ikke havene som møtes — vi er et godt stykke inne i landet. Men her finner man både middelhavsdruer og druer kjent fra atlanterhavsregioner, som Bordeaux. Området fikk AOC status så sent som i mai 2007, etter å ha hatt VDQS status siden 1983. Og som nevnt merkes atlanterhavsvinden godt i området. Rytterne kan også komme til å merke denne vinden når de krysser her.

Mer enn 90% av vinproduksjonen er rødvin, som i hovedsak lages på druene Merlot, Cot (Malbec) og Cinsault. Merlot, som man særlig forbinder med St. Emillon og Pomerol i Bordeaux, utgjør mer enn 50% av produksjonen. Også Cot, som generelt er mer kjent som Malbec , er en drue som særlig forbindes med Bordeaux (og Argentina), mens Cinsault er mer vanlig rundt Middelhavet.

Resten av vinen er rosévin, som i hovedsak lages på druene Cinsault, Grenache og Lladoner pelut. Dette er drues som forbindes med Middelhavet og Rhône. Men så er da også rosévin i utpreget grad en Middelhavsvin. Skjønt rosévinens popularitet gjør at vi nå også kan få rosévin fra Bordeaux. 

Dagens målby, Carcassonne, Dette er en flott og imponerende borgby, som absolutt er verdt et besøk. Den ligger omtrent der passasjen mellom Pyreneene og Montagne Noir er på det smaleste. De kontrollerte handelsruten mellom Atlanterhavet og Middelhavet, og krevde toll på varene som passerte. Frihandel var ganske ukjent på den tiden. 

I morgen er det stiller før stormen. Eller en hviledag før syklistene tar fatt på Pyreneene.

Tour de France 2022

Det er Danmarks år i år. Når Jonas Vingegaard av åpenbare grunner velger å ta en ganske rolig dag på jobben, slår Mads Pedersen til med nok en dansk seier. Det ble som ventet bruddseier, og Mads Pedersen var den smarteste og sterkeste i det bruddet.

Dagens etappe er også en etappe hvor et brudd kan gå inn. Den avsluttes i Mende, opp Côte de la Croix Neuve, som også er kjent som Montée Jalabert, etter at Laurent Jalabert vant den første etappen opp hit i 1995. Det er bratt opp til avslutningen på en flystripe. Dette er en etappe for en som kan vinne en bakkespurt. Om jeg husker rett, var Lauren Jalabert en spurter som etter en stygg kræsj slutet å være med i gladiatorkampene mellom spurterne, og “omskolerte” seg til å bli en mer klatresterk rytter. Da passet nok en avslutning som denne godt.

Hvor lenge var Adam i Paradis? Det ble i alle fall ikke noe langt opphold i vin-paradis denne gangen. Etappen starter i departementet Loire, men det er ikke der vi finner vinområdet Loire. Elven Loire har riktignok sitt utpring ikke så langt herfra. Men Loire er en lang elv, og det er lenger mot nord langs elven vi finner de mange interessante vinområdene som regnes til Loire.

Etappen går gjennom et område hvor det i beste fall er vanskelig å finne god vin. Den avsluttes i departementet Lozere, som er et av de tynnes befolkede departementene i Frankrike. Her er det mange sauer, men ikke så mye folk.

En gang vi var i området, ville jeg gjerne ha en lokal vin. Ifølge turistreklamen laget de mye god vin i omårdet. Men man skal ikke tro turistreklamen når det gjelder slikt. Jeg bestilte en rødvin fra en av de produsenter som fikk rosende omtale i turistreklamen. Kelneren på restauranten hvor vi spiste, anbefalte at vi heller skulle velge en annen vin, uten at jeg husker hvilken. Men den var ikke lokal, og jeg ville smake den lokale vinen. Kelneren hadde rett. Jeg bestiller nok ikke en tilsvarende vin neste gang jeg måtte være i området.

Det ble visstnok produsert god vin i området før vinlusen phylloxera ødela det meste av europeiske vinstokker på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Vinmarkene i dette området ble ikke tilplantet på nytt. Noen forsøker å bygge opp igjen vinproduksjonen. Men det gjenstår å se om de lykkes.

Tour de France 2022

I går var det veldig frustrerende ikke å ha tilgang til en TV-kanal som sender Tour de France. Å følge nettoppdateringer fra TdF og diverse twitteroppdateringer, blir ikke det samme. Tom Pidcock vant på en overbevisende måte, og ble med sine 22 år den yngste som har vunnet opp til Alpe d’Huez i TdF. Etter all den motgangen Chris Froome har hatt de siste årene, var det litt fint å se at han også var i stand til å være med helt fremme. Jonas Vingegaard beholdt den gule trøyen. Simon Geschke beholdt klatretrøyen. Og alle kom i mål innenfor tidsgrensen.

I dag er det en kupert etappe, uten de store klatreutfodringene. Jeg regner med at sammenlagtkandidatene vil slikke sine sår og se dette mer eller mindre som en restitusjonsøkt. Samtidig er den nok litt for hard, særlig mot slutten, for spurterne, slik at de heller ikke har noe særlig å kjøre for. Så da ser dette ut som en typisk etappe hvor et brudd med ufarlige ryttere kan gå inn.

Jeg skrev i inneldningen til årets Tour at et det ikke var veldig mye interessant vin å finne. Men i dag er det edle dråper å hente. Etappen krysser den nordlige delen av Rhônen. Skjønt det er ikke helt sant. Rhônen starter i de Sveitsiske alper. 9. etappe gikk langs Rhônen, og krysset elven før klatringen opp mot mål. Den renner ut i Lac Léman nær Montreux, og fortsetter fra utløpet av denne sjøen ved Geneve, ned mot Lyon, hvor den renner sammen med elven Saòne. Men når vi i vinsammenheng snakker om Rhône, da er det området langs den del av elven som er syd for Lyon.

Det er vanlig å skille mellom den nordlige delen av Rhône, som franskmenn kaller Rhône Septrentinoal, og den sydlige delen som i Frankrike kalles Rhône Méridional. Den nordlige delen er området nord for Valence. Den sydlige delen er området syd for Montelimar. I området mellom Valence og Montelimar produseres ikke mye vin, i alle fall ikke interessant vin. Der dyrkes det mer aprikoser, fersken og annen frukt. Den sydlige delen er Rhône-deltaet, som brer seg utover et i hovedsak ganske flatt område.

I den sydlige delen dominerer druene Syrah og Grenache. Men Grenache er en drue som liker mye varme, og i den nordlige delen av Rhône er det for kjølig til å dyrke Grenache. Så her er Syrah enerådende når det gjelder sorte druer. Dette er hjemmeområdet til Syrah. Jeg tar med en lenke til denne episoden av Vinmonopolets podkast: Syrah – bli kjent med druen

Rhônedalen er en rift-dal. Massif Central er et gammelt, og i utgangspunktet vulkansk fjellområde. Det utfordres fra syd-øst av de noen hundre millioner år yngre Alpene, og i syd-vest av Pyreneene. Fjell er som isfjell. De er langt større under enn over overlaten. Det er enorme krefter i sving der disse fjellene møtes. Geologisk er de ganske ulike. Rhônedalen, i alle fall i nord er i hovedsak riften mellom Alpene i øst og Massif Central i vest. Vi kan merke oss at de interessante vinområdene, med et unntak, ligger på vestsiden, eller langs høyrebredden som franskmenn sier. Det vil si bredden til høyre medstrøms. Unntaket er Hermitage og Crosez-Hermitage. Men her har elven tatt en snarvei, slik at elven går vest for disse områdene, men geologisk hører de til høyrebredden.

Dagens etappe krysser Rhônen ved byen Vienne, og fortsetter gjennom et av de aller beste vinområdene langs Rhônen: Côte-Rotie. Côte-Rotie er en dyr vin. Vinmonopolet har i øyeblikket 57 Côte-Rotie, som koster fra 440 kr og oppover. Det er en vin laget av i hovedsak av Syrah. Jeg velger ofte en Syrah fra Rhône til vilt. Vi pleier å spise rypebryst andre juledag, og da velger jeg ofte Côte-Rotie, alternativt en Cornas, som produseres litt lenger syd.

Vanligvis velger jeg ikke en så dyr vin som Côte-Rotie. Som regel blir det en rimeligere syrah-vin fra Rhône. I nord dominerer syrah. I Côte-Rotie er det tillatt med inntil 20% av den grønne druen Viognier, som er druen den eneste druen tillatt i Condrieu, litt lenger syd i Rhône. Hvis man skal ha viognier på sitt beste (og dyreste) velger man en vin fra Condrieu.

Det er ikke lenger vanlig å bruke grønne druer i rødvin, selv om det mange steder er tillatt. Noen produseneter bruker noe grønne druer, men ikke på langt nær så mye som er tillatt. Mye Côte-Rotie er laget av 100% syrah. I den sydlige delen av Rhône kombineres gjerne syrah med druer som grenache og mourvedre. Til vilt, f.eks. til en vanlig søndagsmiddag, velger jeg ofte en syrah-dominert vin, gjerne 100% syrah fra den sydlige delen av Rhône, som ikke er så dyre som vinene fra lenger nord. Jeg tar med nok en lenke til en episode i Vinmonopolets podkast: Vin til vilt

Husets rødvin hos oss er Petit Ours Brun fra Mathieu Barret. Jeg innrømmer at min svakhet for bamser har hatt betydning for valget. Men det er en utmerket Côte-du-Rhône laget av 100% syrah. Jeg har en gang fått denne vinen servert som en del av vinpakken på en stjernerestaurant i Paris, og jeg tror ikke at de velger vin fordi det er fine bamser på etiketten.

Da jeg for en tid siden åpnet den nestsiste flasken på lageret, ville jeg bestille fler. Til min forskrekkelse oppdaget jeg at den var i ferd med å bli utsolgt. Den kunne ikke lenger bestilles, og de hadde den ikke på mitt lokale Vinmnopol. Men jeg oppdaget at de hadde den på Alnabru. Jeg tror de hadde 19 flasker, og jeg kjøpte 12 av dem. Det var årgang 2020, mens den jeg hadde hatt var 2019. Nå har 2021-årgangen kommet inn.

Men vi må flytte oss nordover, til Côte-Rotie. Det var Guigal som løftet Côte-Rotie på 1980-tallet. Jeg kjøper gjerne Guigals Côte-Rotie på Garedermoen. Da kjøper jeg standardutgaven, om man kan kalle en såpass dyr vin som en standardvin. Området deles gjerne i Côte Brune og Côte Blonde og en del selges med angivelse av vinmark. Vil vi ha vin fra de beste vinmarkene, som La Mouline, La Turque og La Landonne, må man ut med mer enn 3 000 kroner per flaske.

Dyr vin er dyrt. Men slik vin er ikke spesielt dyr i Norge. Den er faktisk rimelig i forhold til prisene i mange andre land, om vi i det hele tatt kan kalle vin i denne prisklassen for rimelig. Slik vinomsetningen er organisert i dag, er det konkurranse i import/engrosmarkedet. Det kan virke litt merkelig at man har konkurranse i et marked med bare en detaljist, nemlig Vinmonopolet. Men importørene kan også selge til restauranter. Og når det kommer til stykket er det oss, det vinkjøpende publikum som til slutt bestemmer hva som blir solgt, og dermed også hva som blir værende i Vinmonopolets hyller.

Vinmonopolet importerer så vidt jeg vet ikke lenger vin selv. De kan innhente anbud fra importører hvis de skal ha en vin inn i standardutvalget. De kan f.eks. innhente anbud på en rød Côte du Rhône. Da kommer importørene med sine tilbud, og de vurderes i en innkjøpsprosess blant annet basert på blindsmaking i et panel i Vinmonopolet.

Importørene kan tilby sine viner (samt øl, brennevin mm) i bestillingsutvalget. Det er dette bestillingsutvalget som gjør Vinmonopolet til kanskje verdens beste vinhandler. Vinmonopolet har nå over 30 000 varer i sitt utvalg. Det franske vinbladet La Revue du Vin de France gir hvert år ut en katalog over franske vinhandlere. De fleste har noen hundre vintyper. Bare de aller største i f.eks. Paris, kan ha så mye som 5 000 viner. De fleste vinhandlere jeg har besøkt har et godt utvalg og god kunnskap av regional og lokal vin, samt et lite utvalg fra de mest kjente vinområdene som Bordeaux, Burgund og Champagne. Hvis man skal ha noe litt mer spesielt fra andre områder, kan det være vanskelig å finne. Min erfaring er at det finner man lettest i de store supermarkedene, som gjerne har sitt eget, nasjonale basisutvalg, som gjerne suppleres med regional og lokal vin. Noen av vinhandlerkjedene har også et slikt utvalg, men ikke særlig stort. Og ingen av dem har noe “bestillingsutvalg”. Man kan kjøpe det de har inne. Hvis du vil vite mer om bestillingsutvalget, kan du høre på Vinmonopolets podkast Bestillingsutvalget – hvordan virker det?

Det er også noen prosedyrer for testutvalg m.m. hos Vinmonopolet, som jeg ikke går nærmere inn på. Viner som selger godt, blir værende i standardutvalget. Det er ulike kategorier av vinmonopolutsalg, basert på hvor store de er. Utsalgene kan også ha et eget utvalg i tillegg til standardutvalget. Jeg bor på Frogner, og jeg tror utvalget av champagne er større der enn i en del andre butikker av tilsvarende størrelse. Men tilbake til prisene.

Vi betaler moms på vin, som på de aller fleste andre varer. Det er et påslag på 25%, og vi betaler moms på særavgifter — det er ikke noe spesielt for alkohol. Momsen utgjør 20% av utsalgsprisen. Hvis en vin koster 3000 kroner i utsalg, utgjør momsen 600 kroner. Momssatsen kan variere fra land til land. I EU skal standard momssats være minimum 15%.

Jeg antar at importørene bestemmer sin egen avanse, men de er også opptatt av å ha konkurransedyktige priser. Alkoholavgiften betales etter mengden alkohol, helt uavhengig av om det er en dyr eller billig vin. For en vanlig flaske vin med 13,5% alkohol, utgjør alkoholavgiften 43 kroner. Dette bidrar til at billig vin er relativt dyr i Norge, mens dyr vin er relativt rimelig. Hvis man kjøper en flaske vin som koster 100 kroner i utsalg, utgjør momsen 20 kroner. Av de gjenværende 80 kroner er 43 kroner alkoholavgift, slik at man betaler 37 kroner for selve vinen, som inkluderer produksjon av vinen, tapping, transport, samt importørens og Vinmonopolets avanse. Hvis vi dobler og kjøper en vin som koster 200 kroner, utgjør moms 40 kroner. Alkoholavgiften er fortsatt 43 kroner, slik at vi betaler 117 kroner for vinen inkludert alle vanlige produksjons- og salgsomkostninger. Så vi får mye mer kvalitet for pengene om vi avstår fra den billigste vinen.

Vinmonopolets avanse er lav, så vidt jeg vet 8.2%, og den utgjør aldri mer enn 88 kroner for en flaske. Om vi skulle få vin i butikk, vil avgiftene og utsalgstidene være bestemt av staten, og være de samme — slik det er for butikkøl i dag. Vi vil lett ende med et kjedelig KIWI-utvalg av vin, og en betjening som ikke har noe vinkunnskap. En ulempe med Vinmonopolet er at vi kan kjøpe det de har, selv om utvalget er stort. En gang kjøpte jeg en del vin hos en vinhandler i Århus. Den ble drevet av en portugiser, og han hadde spesialisert seg på portugisisk vin. Vi kan også tenke oss at en italiensk restaurant kan selge et kresent utvalg av italiensk vin, forutsatt at de får lov til å selge flasker som folk kan ta med. Det er ikke sikkert, de får ikke lov til å selge øl på den måten i dag. Men for de fleste vil det blir et begrenset billigbutikkutvalg av vin, omtrent som vi har et begrenset og kjedelig utvalg av mat i dag.

Jeg vil tilbake til der dagens etappe krysser Rhônen. Litt syd for Côte-Rôtie finner vi Condrieu. Det er et område hvor det kun produseres hvitvin, og druen er Viognier. Det er her man får viognier på sitt beste, og dyreste. Viognier er en drue som gir en vin med mye svak, men ganske lavt syrenivå.

Til kylling kan man velge om man vil ha hvitvin, rosévin eller rødvin. Vinvalget vil blant annet avhenge av tilbehøret, men det går jeg ikke nærmere inn på. Hvis jeg velger rødvin, vil jeg ha en relativt lett rødvin, f.eks. en vin lagt på pinot-noir eller gamay, gjerne en Beaujolais. Hvis jeg velger hvitvin, velger jeg gjerne en vin laget av viognier. Men jeg velger nok en rimeligere vin enn Condrieu. Det er som oftest et valg når vi er i Frankrike, og da blir det gjerne en viognier fra Languedoc.

Tour de France 2022

Det er visst Danmarks år i år. Først holdt Magnus Cort Nielsen klatretrøyen til og med 8. etappe, lenger enn hva jeg hadde ventet. Da jeg regnet med at han hadde gjort sitt, gikk han hen og vant en etappe. Og nå vant Jonas Vingegaard og tok den gule trøyen. Det er et mysterium hvodan Danmark klarer å fram så gode klatrere. Jeg er litt utenfor begivenhetenes sentrum. Da jeg var ferdig med gårsdagens program, forsøkte jeg å finne en TV-kanal på hotellet som sente Tour de France, slik at jeg kunne få med meg slutten. Jeg fant fotball, fotball og wrestling, men ikke Tour de France. Heldigvis kunne jeg i alle fall se noen videoer fra høydpunktene på TdFs nettsider.

I dag er det 14. juli, Frankrikes nasjonaldag. Alle franske syklister drømmer om å vinne på denne dagen. Nå venter en ny knallhard etappe, med tre HC-klatringer, og avslutning opp klassikeren Alpe d’Huez. I dag bør Pogacar angripe, så dette kan bli interessant.

Jeg får traumatiske minner når jeg ser på denne etappen. Den er ikke veldig ulik den etappen de syklet 22. juli 2011, skjønt den etappen var kortere og fulgte en litt annen rute, selv om den også gikk over Col du Galibier og endte på Alpe d’Huez. Jeg fulgte etappen på fransk TV, og skulle se finalen i Paris. Etappen var veldig spennende, helt til meldingene fra Regjeringskvartalet og Utøya begynte å tikke inn. Da ble sykkel helt uvesentlig.

Australske Cadel Evans, som vant i 2011, er en syklist jeg av mange grunner hadde stor sans for. Han var den første australier som vant Tour de France og en Grand Tour. Det var en av de virkelig store australske idrettsprestasjoner, og det var ganske sikkert det største idrettsøyeblikket for Cadel Evans. Etter å ha vunnet Touren ble han intervjuet av den franske sportsavisen L’Equipe, og fikk blant annet spørsmål om hva denne seieren betød. Han svarte omtrent slik: Dette er ikke viktig i det hele tatt. Vi lever i en boble. Det som er viktig er det som har hendt i Norge. Han nevnte også Amy Winehouses død. Hun døde 23. juli 2011. Han sa ikke det til norske journalister som fisket etter sympati, men til en fransk avis som bare skriver om sport. Min respekt for Cadel Evans ble ikke mindre etter det intervjuet. Men vi får la de minnene ligge i bakgrunnen, selv om vi ikke skal glemme dem.

Siste del av etappen er i departementet Isére. Med litt velvilje kan vi finne litt vin herfra, i alle fall om vi skulle være i området, klassifisert som IGP Isére. Forflytter vi oss til dalen litt nord-vest for dagens etappe finner vi underområdet IGP Coteaux du Grésivaudan, i skråningene i Chartereusemassivet. Her får druene mye sol, og det er et varmt mikroklima. Det produseres mest hvitvin, men også rødvin og rosévin.

Det dyrkes noen tradisjonelle druer i området, som man i alle fall ikke finner mange andre steder. L’Etraire de la Dui  er en rød/svart drue fra Isére, som gir en tanninrik, fruktig og litt krydret vin. Den skal passe godt til vilt, sier mine kilder.

La Verdesse er en hvit drue som kommer fra Isère. Den gir en alkoholrik vin med lys gul farge,

Le Persan er en rød/svart drue som opprinnelig kommer fra Saint-Jean-de-Maurienne, men dyrkes nå i les coteaux du Grésivaudan. Den gir en relativt tanninrik vin som sies å gå godt med rødt kjøtt, and og gås.

IGP er en klassifisering på et lavere nivå enn AOP. Det kan være utmerket vin. Det er mange eksempler på at produsenter som eksperimenterer for å utvikle interessante viner, velger en IGP-klassifisering fremfor AOP, hvor kravene er strengere, og dermed rommet for eksperimentering og produktuvkling trangere. Men dette er et fenomen vi først og fremst finner i områder hvor det også kan produseres og produseres AOP-klassifiserte viner. Når det, som i Isère kun finnes IGP-klassifiserte viner, tyder det på at man ikke produserer vin på det nivået som kreves for AOP-klassifisering. Sannsynligvis er det også her enkeltprodusenter som satser på kvalitet. Men viner fra denne type områder er vanskelig å finne utenfor området. Vi er i kjente skiområder, og det meste av vinen blir drukket av lokalbefolkningen og turister i området.

Jeg tar med en annen lokal spesialitet, fra Saint Jean-de-Maurienne, hvor rytterne svinger av fra dalen for å ta fatt på klatringen opp til Col de la Croix de Fer. Her finner vi knivprodusenten Opinel,  som har produsert kniver siden 1890, da Joseph Opinel konstruerte den ikoniske foldekniven med treskaft.

Den selges mange steder. Men jeg vil kjøpe en slik kniv når jeg en gang kommer til dette stedet.

Tour de France 2022