Les vins du Tour de France 2022. 6. etappe: Binche — Longwy

Så ble det nok en gang bare nesten for Edvald Boasson Hagen. Jeg unner den sympatiske Edvald en suksess. Men man vinner ikke på å være sympatisk. Jeg har litt inntrykk av at han mangler det “killer instinct” som må til for å vinne.

Dagens etappe er en kuppert etappe på 219,9 km. Den siste kategoriserte stigningen kommer ca 6 km før mål, den er 800 meter med 12,3% stigning. Det ser også ut til at det stiger mot mål, uten at det er nærmere detaljer på TdFs nettsider. Men det ser ikke ut til å være en etappe for spurterne. Det er mulig å få til sammen 4 klatrepoeng på etappen, og Magnus Cort Nielsen har en ledelse på ti poeng foran Wout van Aert, så han kommer til å starte med klatretrøyen i morgen.

Vi er fortsatt i nord, og på dagens etappe starter i Belgia. Det betyr at vi i dag starter med belgisk øl. Det produseres også vin i Belgia, men det er ikke vin Belgia er kjent for. Jeg har ikke smakt belgisk vin, men fra sikre kilder har jeg fått opplyst at den kan være helt OK. Men man får neppe tak i den utenfor Belgia.

Belgia er antageligvis verdens mest interessante ølland. De har ikke hatt noen renhetslov, som i Tyskland, så belgiske bryggerier har ikke vært bundet av at øl bare må lages av malt, humle og vann. Den tyske renhetsloven ble fastsatt i 1516. I Norge fikk vi en tilsvarende lov i 1912. EU-domstolen avgjorde at krav om at alt øl som selges skal følge renhetsloven var en handelshindring, som hindret import fra andre EU-land. Norge opphevet renhetsloven, som det siste land i verden, med virkning fra 1. januar 1994. I Belgia har man kunnet eksperimentere med øltyper på en helt annen måte enn hva som var mulig i Tyskland og andre land som hadde renhetsloven. Mange bryggerier, særlig tyske, skriver at deres øl er brygget etter renhetsloven fra 1516. Det er selvfølgelig intet til hindre for at bryggeriene følger disse reglene, men det blir etter min mening feil å pålegge alle å gjøre det.

Det har vært hevdet om Belgia at de gjennom historien har vært invadert og okkupert av så mange, og noe av deres motstand har vært å holde fast på sine lokale tradisjoner, herunder lokale øltradisjoner.

Belgia er et delt land. Noen hevder at det ikke er ett land. Charles de Gaulle sa en gang at Belgia var funnet på av England, for å irritere Frankrike. De Gaulle sa også, med referanse til Frankrike, at det var umulig å regjere et land med mer enn 400 oster. Belgia har vist at det kan være enda vanskeligere å regjere et land med mer enn 1000 ølsorter — eller hvor mange det er. Det komme an på hvordan man teller. Belgia består av den flamskspråklige delen Flandern, og den franskspråkelige delen Wallonia. I tidligere tider var Wallonia den velstående delen. Det var der man blant annet hadde kullgruver. Men kull er ikke det som gir økonomisk aktivitet og velstand i dag, så det har langt på vei blitt Belgias rustbelte. Flandern har overtatt det økonomiske lederskapet. Den delen av dagens etappe som går i Belgia, går i Wallonia.

I dag er det mange bryggerier med klosternavn. Øl var, sammen med ost, en viktig inntektskilde for belgiske klostere, i tillegg til at munkene selv drakk øl. For mange av dem er det i dag en lisensiering av varmerket, til et bryggeri som brygger øl i klosterets navn.  Et kjent eksempel er Grimbergen. Munker i Norbertinerklosteret litt nord for Brussel, startet å brygge øl i 1128. De ble kjent for sin gjestfrihet og for sitt øl.  Da Frankrike invaderte Belgia på slutten av 1700-tallet, stengte de klostrene. Da stanset også ølbryggingen. Senere ble klosteret gjenopprettet, men de fortsatte ikke med ølbrygging. Munkene kjøpte sitt øl fra lokale bryggerier. Andre slike “klosterbryggerier” er Affligem og Leffe.

Noen klostre brygger fortsatt øl, og de mest kjente er Trappist-klostrene, som vi kommer tilbake til nedenfor.

Det er ikke lett å bli klok på belgiske øltyper. En vanlig “pale ale” type er blond. Et lyst, overgjæret øl. Leffe blond er antagligvis det belgiske ølet som flest har smakt. Men vi møter også litt forvirrende betegnelser som dubbel, triple og quadruppel.

Dubbel er et mørkt og ganske søtt øl. Det ble utviklet av Trappist-bryggeriet Wesmalle på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Wesmalle er i dag mest kjent for sin Triple. Det brukes gjerne karamellisert sukker fra sukkerroer, som gir den mørke fargen, og litt smak av sjokolade, karamell og mørk frukt. Det har gjerne et sted mellom 6 og 9% alkohol.

Man skulle tro at Triple er et steg opp fra dubbel, og altså et mørkere og tyngre øl. Men det er det ikke. Triple er et golden ale, det brukes ikke karamellisert sukker, og det brygges med en annen gjærtype enn dubbel. Jeg liker godt triple fra Trappist-bryggeriet Westmalle. Men det er et høyrisikoøl som bør komme med en advarsel. Det er et ganske lettdrikkelig, lyst øl. Men det har 9,5% alkohol, altså omtrant det dobbelte av den pilsen vi drikker i Norge. Man skal ikke drikke for mye av dette, da kan det gå galt.

Quadruppel er igjen et mørkt og krafig øl. De har ofte 10-13% alkohol. Men etter min smak er ikke quadruppel like lettdrikkelig som Triple, slik at det ikke er en grunn til å ha like sterke advarsler for dette ølet.

Vi gjør her en avstikker mot nord, selv om det betyr at vi for et øyeblikk forlater dagens etappe. Vi må ta med litt om et par belgiske spesialiteter, selv om vi får ta detaljene et år touren går gjennom områdene for slikt øl. Lambic er betegnelsen på villgjæret øl. Det svever mange mikroorganismer i luften. Det er dette som gjør saft kan begynne å gjære, at gulost og syltetøy mugner, osv. I moderne matproduksjon vil man kontrollere dette. Det er ikke en hvilken som helst tilfeldig gjærsopp som skal brukes i produksjon av øl. Lambic produseres stikk i strid med slike prinsipper. Her er det slik villgjær som setter i gang gjæringen. Dette kan gi mer livlige aromaer enn kultivert gjær. Nå er det nok slik at det er ønskede typer villgjær som dominerer i de brygghusene hvor man produserer vilgjæret øl.

Gueuze er en type øl som lages ved at ulike typer Lambic øl (minst to) blandes og ettergjæres på flaske — omtrent som når man produserer champagne. Vi må litt lenger nord for å finne slike produsenter. Det nærmeste vi kommer, i alle fall det nærmeste jeg har funnet, er bryggeriet Hanssens Artisanaal. At de har et litt norskklingende navn gjør det ikke mindre interessant å nevne dem. Om jeg har forstått det rett, brygger ikke Hanssens lenger sitt eget øl. I følge 100 Belgian Beers to Try before You Die oppdaget keiser Wilhelms tyske tropper under første verdenskrig at bryggerier var en rik kilde til kobber, som de konfiskerte og brukte i våpenproduksjon. Uten produksjonsutstyr kunne de ikke lenger brygge øl, men de fortsatte å lage sine Gueuze laget med Lambic-øl fra andre bryggerier. I 100 Belgian Beers to Try before You Die omtales deres Gueuze slik:

“A quintessential gueuze from the oldest of the true blenders, with complexity the dominant property.”

En annen belgisk spesialitet er Kriek, som er øl smaksatt med frukt eller bær. Det mest vanlige er kirsebær, som gjærer sammen med lambicølet i en annengangs-gjæing, om jeg har forstått det rett. Første gang jeg drakk Kriek ble jeg skuffet. Men det var nok et utslag av at jeg fikk noe annet enn det jeg hadde ventet. Hvis man venter å få et øl, så blir det feil. Men om man ser på de som en øl-basert fruktdrikk, er det et friskt og godt sommerdrikke. Hanssens lager et øl smaksatt med jordbær. Du kan lese mer om Lambic, Gueuze og Kriek i Michael Jackson’s Great Beers of Belgium. Nettstedet Aperitif hadde nylig en omtale av slikt øl med kirsebær og bringebær.

Dette er en Lindemans Apple, som er en av mine favoritter. Jeg er egentlig ikke så begeistret for kirsebær, selv om det er det tradisjonelle. Det er spontangjæret Lambic-øl med eple. Når man skal smake på noe slikt må man nullstille forventningene og smake med åpent sinn. Det er ikke lett. Jeg må typisk gi slikt øl en ny sjanse, etter første gangs skuffelse. For da smaker jeg det uten forventninger om at det skal smake som øl.

Trappistøl er et velkjent begrep for ølentusiaster. Trappistøl er ikke en type øl. Det er øl brygget i et Trappistkloster. Så hva slags øl man brygger, varierer fra bryggeri til bryggeri. Det finnes i dag ti trappistbryggerier. Av disse er fem i Belgia, to i Nederland, et i Østerike, et i Spania, et i Storbritannia og et i Frankrike. De fleste forbinder det nok med belgisk øl, og det er i Belgia vi finner de mest kjente trappistbryggeriene.

Trappistordenen sprang ut av Cistercienserordenen, etter at noen mente at denne var blitt for liberal. Ordenen ble stiftet av abbeden ved de franske La Trappe-klosteret i 1664. Vi kan legge til at Cistercienserordenen ble etablert i 1098 av munker som mente at Benedictinerordenen var blitt for liberal, og som ville være mer tro mot reglene fra den hellige St. Benedict. Det synes som det alltid er noen som vil være mer rettroende enn de rettroende.  Men vi skal holde oss til øl, ikke til teologi.

Trappistøl skal være brygget i et Trappistkloster, enten av munkene selv eller under deres overoppsyn. Dette til forskjell fra mange kommersielle “klosterbryggerier”, hvor ølet brygges utenfor klostrene, og klosternavnet bare er et varemerke. Men det finnes klosterbryggerier hvor ølet brygges i klostrene, uten at det er trappistøl. Bryggerivirksomheten skal være sekundær i forhold til klosterlivet. Det heter seg at de skal være “non profit”, og at inntektene skal gå til drift av klosteret og til veldedige formål. For meg høres det ut som en regel om hvordan et eventuelt overskudd skal benyttes, og ikke en regel om at man ikke skal drive med sikte på overskudd. Man skal også arbeide for måtehold og motarbeide alkoholmisbruk, slik sett kan det nesten høres ut som Vinmonopolet. (Og i Norge skal som kjent overskudd fra alkoholomsetning enten gå til staten eller til Avinor for å finansiere flyplasser, samt til det selskapet som har vunnet anbudet om å selge på norske flyplasser.)

Det er en lang tradisjon for ølbrygging i klostere, og Trappistklostere har brygget øl i flere hundre år. På 1900-tallet begynte mange bryggerier, som ikke hadde noen forbindelse med Trappistordenen, å selge sitt øl som Trappistøl. Trappistordenen gjorde flere forsøk på å stoppe dette, og om jeg har oppfattet det rett, vant de fram med et søksmål mot et bryggeri i Gent i 1962.

Trappistlogo

I 1997 kom åtte trappistklostere sammen og dannet Den internasjonale trappistforeningen. Det var seks belgiske, et nederlandsk og et tysk kloster. Det tyske, Mariawald, har ikke brygget øl siden 1953, så det bryr ikke vi oss om. De laget en logo, som kan brukes på Trappistprodukter, produsert i henhold til de fastsatte regler. Slik fremstår det på en måte mer som en merkeordning enn et egentlig varemerke eller opprinnelsesmerke. Det omfatter ikke bare øl, men også ost og vin. (Jeg har smakt ost fra trappistklostere, men har aldri kommet over noe vin fra noen av dem. Kanskje produserer de bare altervin til internt bruk?) Dette kunne egentlig være utgangspunkt for noen hyggelige varemerkestudier, men det får eventuelt bli til en annen gang.

Vi kan starte med det franske Trappistbryggeriet Mont des Cats, som vi egentlig burde ha tatt med tirsdag eller i går. Det er et lite bryggeri, som ligger i den lille byen Godewaersvelde, på grensen mellom Belgia og Frankrike.

WIMG_5190_DxO

Jeg har sett det omtalt som belgisk øl, og jeg har tidligere selv nevnt det blant belgisk trappist-øl. De brygget øl i tidligere tider, men hadde ikke brygget øl siden 1905. Det var osteproduksjon som var klosterets hovedinntektskilde. Men de besluttet å ta opp igjen ølbryggingen. Ølet brygges etter gammel oppskrift. Men de brygger det ikke selv. I litt vanskelige økonomiske tider, ville de ikke foreta den investeringen det ville være å bygge opp et eget bryggeri. Det brygges av Chimay. Men de insisterer selv på at det er et ekte trappistøl. Mont des Cats er et trappistkloster, og ølet brygges i et trappistkloster etter de regler som gjelder for trappistøl.

Av belgiske trappist-bryggerier har jeg allerede nevnt Westmalle. Men de ligger nord i Belgia, så vi åpner ikke mer av deres øl denne gangen. Det antageligvis mest kjente er Chimai. De fremstår som det mest kommersielle trappist-bryggeriet, og er det har god distribusjon. Dessuten ligger det nær dagens etappe. De har seks typer øl. Deres Chimai 150 ble introdusert til deres 150-årsjubileum i 2012. Det er en blond. Jeg har ikke smakt den, men hvis den ligner på andre blond jeg har drukket, bør den også komme med advarsel. For den har 10% alkohol. De har en Triple med 8% alkohol. Gold er 4,8%, altså så vidt over butikkøl i Norge. Chimai Red er et av de klassiske, mørke ølene fra Chimai. Chimai blue er en annen klassiker. I tillegg har de en fatgjæret Grande Reserve. Og som nevnt brygger de og ølet for Mont des Cats.

Når etappen nærmer seg mål, på fransk side, er vi ikke så langt fra trappistbryggeriet Orval. Litt lenger mot nord ligger Rochefort. Achel var et trappistbryggeri fram til januar 2021. De munkene som ga bryggeriet slik status pensjonerte seg, slik at deres øl ikke lenger er trappistøl. Men jeg tror ølet er det samme. Achel ligger ganske langt nord, langt nord for dagens etappe. Westvleteren er også blant trappistbryggeriene. Her brygges ølet av munkene i klosteret, men svært liten hjelp fra utenforstående som ikke er munker. Deres øl Westvleteren 12 har flere ganger blitt kåret til verdens beste. Produksjonen er liten, og man får bare kjøpt ølet direkte fra bryggeriet. Man må bestille, og møte opp til avtalt tid for å hente den kvoten man fikk bestille. Jeg klarte en gang å kjøpe deres øl fra en fransk nettbutikk. Men det var bare tilgjengelig i en veldig kort periode.

Cuvee_des_Jonquilles

Dette er en grenseetappe, som går dels i Belgia, dels i Frankrike. Så da tar vi med et grenseøl. Brasserie su Baron ligger i den lille byen, Gussignies, helt på grensen mot Belgia. Etappen passerer et par kilometer syd for dette. Bryggeriet ligger bare 200m fra grensen. Bryggeriet er knyttet til restauranten med samme navn. Det er deres blonde, La Cuvée des Jonquilles som har fått mange utmerkelser og mye oppmerksomhet og som forfatterne av 1001 Beers You Must Try before You Die mener man må ha prøvd før man dør.

Målgang er nær grensen til Luxemburg, og da jeg så nærmere på kartet (ikke TdF-kartet), merket jeg meg en Easy Tabac Alcool SA på Luxemburgsiden av grensen. Luxemburg er et lite land som for en del har basert seg på avgiftsarbitrasje. Lave avgifter gir gode inntekter så lenge det er mange utledninger som betaler disse avgiftene. Hovedproduktene på bensinstasjoner i Luxemburg, nær grensene til Frankrike og Tyskland, ser ut til å være sigaretter, brennevin, parfyme. Mot Tyskland også kaffe, som må være særlig avgiftsbelagt der. De har også billigere bensin og diesel enn nabolandene. Så hvis man er på biltur med fossilbil, bør man fylle opp tanken før man forlater Luxemburg.

Tour de France 2022

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.