Det er visst Danmarks år i år. Først holdt Magnus Cort Nielsen klatretrøyen til og med 8. etappe, lenger enn hva jeg hadde ventet. Da jeg regnet med at han hadde gjort sitt, gikk han hen og vant en etappe. Og nå vant Jonas Vingegaard og tok den gule trøyen. Det er et mysterium hvodan Danmark klarer å fram så gode klatrere. Jeg er litt utenfor begivenhetenes sentrum. Da jeg var ferdig med gårsdagens program, forsøkte jeg å finne en TV-kanal på hotellet som sente Tour de France, slik at jeg kunne få med meg slutten. Jeg fant fotball, fotball og wrestling, men ikke Tour de France. Heldigvis kunne jeg i alle fall se noen videoer fra høydpunktene på TdFs nettsider.

I dag er det 14. juli, Frankrikes nasjonaldag. Alle franske syklister drømmer om å vinne på denne dagen. Nå venter en ny knallhard etappe, med tre HC-klatringer, og avslutning opp klassikeren Alpe d’Huez. I dag bør Pogacar angripe, så dette kan bli interessant.

Jeg får traumatiske minner når jeg ser på denne etappen. Den er ikke veldig ulik den etappen de syklet 22. juli 2011, skjønt den etappen var kortere og fulgte en litt annen rute, selv om den også gikk over Col du Galibier og endte på Alpe d’Huez. Jeg fulgte etappen på fransk TV, og skulle se finalen i Paris. Etappen var veldig spennende, helt til meldingene fra Regjeringskvartalet og Utøya begynte å tikke inn. Da ble sykkel helt uvesentlig.

Australske Cadel Evans, som vant i 2011, er en syklist jeg av mange grunner hadde stor sans for. Han var den første australier som vant Tour de France og en Grand Tour. Det var en av de virkelig store australske idrettsprestasjoner, og det var ganske sikkert det største idrettsøyeblikket for Cadel Evans. Etter å ha vunnet Touren ble han intervjuet av den franske sportsavisen L’Equipe, og fikk blant annet spørsmål om hva denne seieren betød. Han svarte omtrent slik: Dette er ikke viktig i det hele tatt. Vi lever i en boble. Det som er viktig er det som har hendt i Norge. Han nevnte også Amy Winehouses død. Hun døde 23. juli 2011. Han sa ikke det til norske journalister som fisket etter sympati, men til en fransk avis som bare skriver om sport. Min respekt for Cadel Evans ble ikke mindre etter det intervjuet. Men vi får la de minnene ligge i bakgrunnen, selv om vi ikke skal glemme dem.

Siste del av etappen er i departementet Isére. Med litt velvilje kan vi finne litt vin herfra, i alle fall om vi skulle være i området, klassifisert som IGP Isére. Forflytter vi oss til dalen litt nord-vest for dagens etappe finner vi underområdet IGP Coteaux du Grésivaudan, i skråningene i Chartereusemassivet. Her får druene mye sol, og det er et varmt mikroklima. Det produseres mest hvitvin, men også rødvin og rosévin.

Det dyrkes noen tradisjonelle druer i området, som man i alle fall ikke finner mange andre steder. L’Etraire de la Dui  er en rød/svart drue fra Isére, som gir en tanninrik, fruktig og litt krydret vin. Den skal passe godt til vilt, sier mine kilder.

La Verdesse er en hvit drue som kommer fra Isère. Den gir en alkoholrik vin med lys gul farge,

Le Persan er en rød/svart drue som opprinnelig kommer fra Saint-Jean-de-Maurienne, men dyrkes nå i les coteaux du Grésivaudan. Den gir en relativt tanninrik vin som sies å gå godt med rødt kjøtt, and og gås.

IGP er en klassifisering på et lavere nivå enn AOP. Det kan være utmerket vin. Det er mange eksempler på at produsenter som eksperimenterer for å utvikle interessante viner, velger en IGP-klassifisering fremfor AOP, hvor kravene er strengere, og dermed rommet for eksperimentering og produktuvkling trangere. Men dette er et fenomen vi først og fremst finner i områder hvor det også kan produseres og produseres AOP-klassifiserte viner. Når det, som i Isère kun finnes IGP-klassifiserte viner, tyder det på at man ikke produserer vin på det nivået som kreves for AOP-klassifisering. Sannsynligvis er det også her enkeltprodusenter som satser på kvalitet. Men viner fra denne type områder er vanskelig å finne utenfor området. Vi er i kjente skiområder, og det meste av vinen blir drukket av lokalbefolkningen og turister i området.

Jeg tar med en annen lokal spesialitet, fra Saint Jean-de-Maurienne, hvor rytterne svinger av fra dalen for å ta fatt på klatringen opp til Col de la Croix de Fer. Her finner vi knivprodusenten Opinel,  som har produsert kniver siden 1890, da Joseph Opinel konstruerte den ikoniske foldekniven med treskaft.

Den selges mange steder. Men jeg vil kjøpe en slik kniv når jeg en gang kommer til dette stedet.

Tour de France 2022