Det var virkelig en spektakulær etappe i går, men en spennende duell mellom Jonas Vingegaard og Tadej Pogacar, og det ble Danmarks dag, etter en imponerende etappe fra Jonas Vingegaard. Han viste også sportsmanship da han ventet på Pogacar etter at Pogacar falt i utforkjøringen ned fra Col de Spandelles. Nå må det mer enn et uhell til for at Jonas Vingegaard ikke skal vinne det hele. 3 min og 26 sekunder, det kan han ikke tape på en ca 40 km tempoetappe. Jonas Vingegaard tar også klatretrøyen. Han har en ledelse på 8 poeng, og det skal bare deles ut tre klatrepoeng på de gjenværende etappene. Woet var Aert har et helt sikkert grep om poengtrøyen. Og Tadej Pogacar tar ungdomstrøyen. Det ser ut til at alle kom i mål innenfor tidsgrensen. Det som gjenstår av spenning er hvem som vinner de siste etappene, ikke minst finalen i Paris.

Dagens etappe er flat. Om jeg husker rett, det er noen år siden sist jeg var i området, er det mye skog her, slik at etappen heller ikke er særlig vindutsatt. Dette er spurternes siste sjanse før finalen i Paris, og om noen av spurterne og spurtlagene har krefter igjen etter Pyreneene, så vil de nok prøve å kontrollere etappen slik at det blir et spurtoppgjør. Woet van Aert kan finne på å vinne denne etappen, men det er andre utfordrere.

Vi starter dagen med hvitvin fra Côtes de Gascogne. Det er et IGP-klassifisert område hvor det særlig produseres hvitvin. Den største produsenten her, i alle fall den som er størst i det norske markedet, er Tariquet. Tariquet produserer mange ulike viner, og jeg har ikke smakt alle. De jeg har smakt har vært helt OK, men ikke veldig spennende.

Når vi fortsetter, kommer vi litt ut av det jeg anser som en god progresjon i en vinmeny. For nå kommer vi til Armagnac.

Armagnac er den eldste formen for fransk brandy. Den har vært produsert siden 1300-tallet. Produksjon av brandy representerer et møte mellom tre kulturer. Den romerske, som introduserte vinene (som romerne, i likhet med så mye annet, hadde lært av grekerne), araberne som introduserte destillasjonskunsten, og kelterne som introduserte tønnene.

Produksjonsområdet i Armagnac er delt inn i tre områder: Bas Armagnac, Haut Armagnac og Tenaréze. Bare ca 1% produseres i Haut Armagnac, så det området betyr ikke særlig mye i praksis.

Armagnac starter som en ganske kjedelig hvitvin. Man bruker druer som gir relativt lite alkohol og mye syre. Ti forskjellige druer er tillatt, men i praksis brukes bare de første fire på denne listen.

• Ugni Blanc 55%
• Baco (aka Baco 22A) 35%
• Folle Blanche 5%
• Colombard 5%
• Plant de Graisse
• Meslier St François
• Clairette de Gascogne
• Jurançon blanc
• Mauzac Blanc
• Mauzac Rosé

Vinen blir så destillert. I Armagnac brukes vanligvis i en Alambic Armagnacais. Disse er ofte ganske små, noen ganger mobile.

Apparatet er laget av kobber. Det er en kontinuerlig destillasjonsprosess. Vin fylles opp i vinbeholderen på toppen. Vinen brukes til å kjøle ned destillatet. Når denne kommer inn i kolonnen (fordamingskammeret), er den allerede varm. Denne vinen ledes over fordamingsplater, som gjør at en del av alkoholen fordamper umiddelbart, og ikke kommer ned i kokekaret. Ved denne prosessen kommer vin og damp i kontakt med hverandre. Dampen ledes så over til kjølekammeret, hvor destillatet kondenseres og samles opp som Armagnac.

Armagnac destilleres en gang, til en styrke på mellom 52 og 72,4%. Man destillerer til høy alkoholstyrke for finesse i armagnac som ikke er ment å skulle lagres lenge, og for Blanche Armagnac (armagnac som ikke er lagret). Man destillerer til lavere alkoholstyrke for å ta vare på frukt og rikhet i armagnac som er ment å skulle lagres.

I 2005 ble reguleringen endret, slik at det ble tillatt å produsere Blanche de armagnac, en armagnac som ikke er lagret. Denne har jeg ikke smakt, men generelt foretrekker jeg lagret brennevin, i alle fall brennevin som drikkes bart og ikke i blandede drinker. Ellers er kravene til (fat)lagring for de ulike kvalitetsbetegnelser:

• VS: 1 year
• VSOP: 4 years
• NAPOLEON: 6 years
• XO: 6 years
• 20 years  20 years

Det produseres også vintage armagnac (årgang). Dette skal være fra en innhøsting fra det året som er angitt, og den skal være lagret i minimum 10 år. Den engelske vinhandleren Berry Bros and Rudd har et utvalg av Armagnac i årganger fra 1893 til de yngste som kan selges.  Tidligere hadde de et eget tax free utsalg på London Heatrhow. Utvalget var ikke så stort. Men kan kunne bestille fra hele deres lager, og plukke det opp når man skulle fly hjem. Jeg pleide å bestille et par flasker (á 0,5l) i årgang 1955, det året jeg er født, når jeg skulle hjem fra London. Jeg samlet disse til min 50-årsdag, som begynner å bli noen år siden. Jeg trodde jeg hadde fem flasker. Men da jeg hentet dem fram, viste det seg at jeg hadde syv. Det er slike slag livet gir. Gjestene var heller ikks så drikkfeldige, så  jeg har fortsatt noen flasker igjen. Dessverre har de ikke lenger det utsalget, og  min årgang er dessuten utsolgt.

Jeg synes at armagnac er mer interessant enn cognac. Mer interessant betyr ikke nødvendigvis bedre, men nettopp mer interessant. Armagnac får man i stor grad fra enkeltprodusenter og i spesifikke årganger, mens cognac er, i likhet med champagne, et mer standardisert produkt. En Martell VSOP skal smake som en Martell VSOP, uansett hvilket år den er produsert. Så man blander ulike produkter, for å få sin stil. Jeg synes produkter med preg av stedet den er laget, er mer interessante.

En gang for ganske lenge siden, det må ha vært på slutten av 1980- eller på 1990-tallet hadde jeg en interessant opplevelse med armagnac. Vi var på en restaurant i Oslo, så vidt jeg husker var det på Feinschmecker, hvor de hadde et stort utvalg av ulike armagnacer. De hadde i alle fall to armagnacer fra samme produsent i ulike årganger, jeg tror det var 1963 og 1971 (jeg husker dessverre ikke hvilken produsent det var). Til vår overraskelse var 1971-årgangen betydelig dyrere enn 1963-årgangen. Det var bare en måte å finne ut om dette hadde noe for seg. Vi måtte ha en av hver årgang. 1971-årgangen var rund og avbalansert, mens 1963-årgangen hadde dårligere balanse og fortsatt en litt råere smak. Jeg var overrasket over at ulikheter i årganger i det som er en ganske enkel vin hadde overlevd destillasjonsprosessen, og fortsatt var så markerte etter mange års lagring. Men det var de altså.

Nå finnes det også standardisert merkevare av armagnac, og det har begynt å komme cognac fra individuelle produsenter i enkeltårganger. Men hovedbildet er likevel et annet.

Armagnac har ofte en litt råere, jeg er fristet til å si mer maskulin smak enn cognac, noe som antageligvis kan tilskrives at armagnac destilleres en gang, mens cognac vanligvis destilleres to ganger.

Vi kommer så til det som i en vinmeny burde ha kommet foran armagnacen: Rødvin. Cahors er et interessant, men ikke veldig kjent vinområde. Cahors ligger langs elven Lot, som renner ut i elven Garonne, som renner sammen med Dordogne og ut i havet ved Bordeaux. Bordeaux fikk ikke sin posisjon i vinmarkedet først og fremst på grunn av vinens kvalitet. Inntil man fikk drenert blant annet Medoc, var mye av vinen fra Bordeaux heller tynn. Men Bordeaux hadde en meget strategisk beliggenhet. All vin, også den som ble fraktet nedover på elven Garonne og Dordogne, med sideelver, ble skipet ut fra Bordeaux. De skipet ikke ut vin fra andre før de hadde solgt sin egen, det var ikke noen fri konkurranse den gangen. Kraftigere vin fra områder inne i landet som bl.a. Cahors og Bergerac ble blandet med vin fra Bordeaux for å forbedre denne. Dermed ble Bordeaux kjent for god vin, mens Cahors og Bergerac i stor grad forble ukjente fordi denne vinen ble bandet inn i Bordeaux-vin og solgt som Bordeaux, og ikke under eget navn.

Her er det plantet noen vinranker ved den berømte broen i Cahors.

Når vi først er i Cahors, tar jeg med et par bilder fra det fargerike torget/markedet der.

Vi liker å mene at norske jordbær er de beste i verden. Og de er gode. Som for all frukt gir lang modningstid og gjerne kjølige nattetemperaturer god smak. Det gjelder for vindruer så vel som jordbær. Om vi skal være prikete, så er jordbær verken frukt eller bær i botanisk forstand, men oppsvulmede blomsterbunner med nøtter. Uansett smaker de fortreffelig. Jeg har en mistanke om at de ganske smakløse jordbærene som importeres fra Belgia og Nederland er slik fordi de høstes før de er ordentlig modne, for å tåle tranporten — men jeg vet ikke om det stemmer. Uansett: Jeg har smakt meget gode franske jordbær. Som så ofte når man handler i Frankrike, kan man velge mellom mange ulike sorter. Den sorten som heter Garriguette er min favoritt. Selv om det er dyrkede jordbær, har de en smak som minner om markjordbær.

Tour de France 2022