Jeg fikk ikke sett gårsdagens etappe. Da satt jeg på flyet. 12 timer flyreise er bare fryktelig kjedelig. Jeg hadde ikke ventet at Magnus Cort Nielsen skulle ta hjem denne.

I dag er det en etappe for de virkelig klatresterke, med en 1. kat og to HC. Etappen ender på toppen av en HC

Dette er en av etappene hvor vi i praksis kan glemme vin. Det produseres sikkert noe vin langs den første delen av etappen, men ikke noen vin som noen har funnet grunn til å skrive om — i alle fall ikke som jeg har funnet. Så går det bare opp i fjellene, for høyt til at man kan dyrke vindruer.

Etter å ha fulgt Tour de France i mange år, på jakt etter vin og annet interessant drikke, har jeg vært innom, i alle fall virtuelt, mange områder hvor jeg ikke visste at de produserer vin. Et av de virkelig hyggelige bekjentskaper har vært Savoie. Men Savoie er et område som det er vanskelig å få oversikt over, og siden dagens etappe ikke er innom noen av disse vinområdene, går vi ikke inn i detaljer.

Les gjerne Vinmonopolets artikkel om Savoie, og hør på episoden som Savoie i deres utmerkede podkasteserie, som det er lenker til i artikkelen.

Tour de France 2022

Så ble det en rytter fra fjellandet Luxemburg som vant den første alpeetappen. Og i alpene holdt det ikke lenger å være kongen av de danske bjerge, og klatretrøyen gikk til Simon Geschke. Jeg tror nok ikke Magnus Cort Nielsen får den tilbake, men han beholdt den lenge.

Etter en hviledag fortsetter etappen fra der det var målgang søndag. Her venter nok en fjelletappe, men ingen hardere stigning enn andrekategori.

Når etappen sykles, sitter jeg forhåpentligvis på et fly til Singapore, så jeg må nøye meg med å lese om det som skjedde etter at jeg har kommet fram. Men det ser ut til at SAS-flyet mitt til København ikke går, så jeg er avhengig av at reisebyrået finner en rute.

Etappen går ned til Lac Léman. Underveis går etappen gjennom et at de ganske mange stedene i Frankrike som heter Champagne, eller her i flertallsformen Champagnes. Champagne betyr egentlig noe slikt som åkerland, og er det samme ordet vi finner i det italienske Campania, og i ordet kampanje. Men at stedet heter Campagne betyr ikke at de får lov til å selge den vin de måtte lage som champagne.

Etappen kommer ned til Lac Léman ikke langt fra stedet Évian, eller Évian-les-Bains. Évian er et av de kjente jålemerkene når det gjelder fransk flaskevann, og et av man ofte får servert på restauranter. Om jeg skal være ærlig, så synes jeg ikke Évian er et spesielt godt vann. Vannet i Frankrike er helt greit å drikke, men er ikke nødvendigvis godt. Når vi er i Frankrike, pleier vi å drikke flaskevann. Men vi drikker stort sett standardvannet til Carrefour, som kommer fra Auvergne, som i alle fall vi synes smaker bedre enn Évian.

Etappen går høyt, men 384 moh som det laveste punktet. Her er vi høyere enn der hvor det vanligvis dyrkes vindruer. Så det er vanskelig å finne vin langs dagens etappe.

Hvis vi hadde tatt til venstre like etter mellomsprinten, ville vi ha kommet inn i Côte d’Arve. Côte d’Arve er en sydvendt skråning som får mykje lys og mykje varme, og som gjør det mulig å dyrke vin akkurat her. Det produseres mest musserende vin, bl.a. med den lokale druen Gringet, sammen med la mondeuse blanche, la grosse roussette og le bon blanc. Det beste området er Ayze. Den musserende vinen herfra kalles ofte champagne savoyard, men det er selvfølgelig ikke en betegnelsen produsentene får lov til å bruke. I området lages også noe vanlig hvitvin. Men produksjonen er liten. Hos Vinmonopolet finner jeg to Crémant de Savoie, som ikke har noen nærmere stedsangivelse. Produksjonen er uansett liten. Det produseres ca 1550 hl eller ca 200 000 flasker musserende Cru d’Ayze per år. Jeg antar at det meste selges lokalt, gjerne til skiturister. 

Tour de France 2022

Det ble en heftig etappe, hvor Tadej Pogacar, ikke helt overraskende, viste seg som den sterkeste. Vi så også at Primos Roglic fortsatt har en del krutt inne.

Dagens etappe er den første med en ordentlig klatreavslutning. Det spørs om det holder å være kongen av de danske bjerge når rytterne kommer hit.

Endelig kan vi finne litt vin, selv om vi fortsatt ikke er i et av de mest interessante vinområdene. Etappen går på vestsiden av Vosges-massivet. Hvis vi kommer over toppen og ned på andre siden, kommer vi til Alsace, som er et spennende vinområde. Om jeg har forstått det rett, noe jeg ikke garanterer at jeg har, kommer til dels kjølg og fuktig vind fra Atlanterhavet over det som geologisk kalles Paris-bassenget. På østsiden, i Alsace, får de en føhnvindeffekt, altså tørr og varm luft.

Alsace og Lorraine har gjennom historien vekslet mellom å tilhøre Tyskland og Frankrike. Vi skal ikke gå inn i den historien nå, men det betyr at det som er departementsgrensen mellom Vosges og Haut-Rhin i tidligere tider har vært grensen mellom Tyskland og Frankrike.

Jeg er fargeforvirret i dette området. Vi kjenner hvitvin og rødvin, og har etterhvert også blitt kjent med oransjevin. Men rundt, eller egentlig litt øst for dagens startby, produserer de det som de kaller vin gris, eller grå vin. Vinverden er noen ganger svart/hvit. Man snakker om sorte og hvite druer. De “sorte” er egentlig mørkeblå, eller kanskje mørkefiolette, mens de “hvite” er grønne eller gule. Og i et slik spektrum blir det rosa grå. Farge, tanniner og en del annen smak sitter i drueskallet, kjernene og stilkene. Når man lager rødvin gjærer druene med skall, kjerner og ofte stilker. Når man lager hvitvin, siles mosten etter pressing, slik at skall, kjerner og stilker siles fra. Man kan lage hvitvin av sorte druer. Denne vinen kalles “blanc de noirs”, eller “hvit av sorte”. Det er ganske vanlig for musserende vin, og vi kommer til det når vi kommer til champagne på avslutningsetappen. Rosévin lages gjerne som en avbrutt rødvinsprosess, hvor skall mm får være med en stund, før de siles fra. En oransjevin er en vin laget av grønne/hvite druer i en rødvinsprosess, altså slik at vinen gjærer med skall mm. Men hvor er den grå vinen?

Jeg hadde vært borte i en type “vin gris” Languedoc, men det var “gris de gris”, altså grå av grå. Det var rosa vin laget av rosa druer. Den kunne være laget av en drue som grenache gris. Men en del av disse vinene poduseres i områder hvor druene vokser i sand, en vin som derfor gjerne kalles “vin de sable”, sandvin. Ifølge en av produsentene får vanligvis svarte druer så lite farge i slik “jord” at de kan brukes til gris de gris. Men hvor passer vin gris fra Lorraine inn i dette bildet?

Jeg forsøkte å lese meg opp på dette, men ble ikke særlig mye klokere. Jeg fikk et inntrykk av at man vil produsere rødvin, og siler av noe av mosten tidlig i prosessen, for å la resten fortsette gjæringen til en mer konsentrert rødvin. Men om dette er riktig, er jeg usikker på. Uansett høres det ut som en rosévinsprosess.

Første gang jeg møtte en vin gris i “levende live” var under bokmessen i Frankfurt i 2017. Norge var hovedland på bokmessen i 2019. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening var en av sponsorene for Norges deltakelse, og styret i NFFO besøkte bokmessen i 2017 og 2018 for å bli kjent med hva det gikk ut på, før vi også deltok da Norge var hovedland i 2019. Frankrike var hovedland i 2017. På messen er det en avdeling som kalles “Gourmet corner”, hvor man presenterer mat og drikke, selvsagt sammen med kokebøker og andre bøker om mat og drikke.

På en stand serverte de blant annet vin gris fra Lorraine. Jeg var i alle fall ikke i stand til å skille den fra en rosévin på første, ganske hektiske smaking. I 2018 syklet jeg langs Mosel, fra dens kilde i Bussang i Vosges-massivet, til den renner sammen med Rhinen ved Koblenz. Syklistene på dagens etappe sykler oppover. Jeg foretrekker å sykle nedover langs elver, slik at det går mer ned enn opp. Fra Bussang til Remiront er en nedlagt jernbanelinje gjort om til sykkelvei. Slike sykkelveier er fine å sykle på, og jeg anbefaler den turen. Jeg overnattet i Epinal, og syklet dagen etter fra Epinal til Toul, litt vest for dagens startby. Jeg var innom en vinhandler i forsøk på å få vite mer om stedet vin gris, men ble ikke særlig mye klokere.

Dagen etter startet jeg med å sykle til vinprodusenten Lelievre i landsbyen Lucey, for å finne ut litt mer om vin gris. Jeg valgte denne produsenten litt tilfeldig, da beliggenheten passet med min rute videre mot Metz. Det viste seg å være den samme produsenten som hadde servert vin på bokmessen året før.

Vinprodusenter som serverer smaksprøver gjør det selvfølgelig i håp om å få solgt litt vin. Når jeg er på sykkeltur kan jeg ikke ta med meg flere flasker vin, og jeg pleier gjerne å fortelle at jeg ikke kan kjøpe med noe. Men hvis man virkelig er interessert i vinen deres, presenterer de den gjerne og man får smake.

Jeg kunne konstatere at det meste jeg trodde jeg visste om vinen, var feil, bortsett fra fargen. Jeg kunne også konstatere at vinhandleren i Toul heller ikke hadde peiling, noe han burde ha hatt når han hveder at lokal vin er en av hans spesialiteter. Det han beskrev for meg da jeg spurte, var en rosévinproduksjon. Når jeg påpekte det, mumlet han noe om druesortene. Men det er mye rosévin laget på Pinot Noir og Gamey. Etter det sa han bare at man måtte smake, men det sier ikke noe om produksjonsprosessen.

Vin gris fra Lorraine lages ved at man presser druene på en måte som gjør at man får meg seg noe av fargen fra skallet, før gjæring. Skallet er ikke med i gjæringen, men pressingen gjør at man får en rosa most.

Denne gjæres så til vin, slik man gjør med en hvitvin. Vin gris er i realiten en rosa hvitvin. Hvordan man opplever en vin, avhenger av hva slags forventninger man har. Jeg har alltid tenkt på vin gris som en litt merkelig rosévin. Nå smakte jeg den med andre forventninger. Den har farge som en rosé, og den lukter i noen grad som rosé, men med mindre aroma av røde bær enn vi ofte finner i en rosé. Men når man smaker den, smaker den hvitvin. Ifølge vinprodusenten passer en vin gris utmerket til røkelaks. Jeg skal teste det om jeg får muligheten, men da må jeg først få tak i noe av vinen. De har den ikke på Vinmonopolet.

Etter å ha fått svar på noen spørsmål, dukker det alltid opp noen nye. De kvernet rundt i hodet mens jeg syklet videre mot Metz.

Det må åpenbart være minst to metoder for pressing av druer. Når man i Champagne lager en blanc de noirs, en hvit vin laget av svarte druer, blir vinen hvit. Den tar ikke farge fra skallet under pressingen. Nå hadde jeg ikke en champagne blanc de noirs for hånden, som jeg kunne sammenligne med. Men jeg mener at den har mer karakter av røde bær i aromaen og smaksbildet, enn vin gris. Så en vin gris har mer farge, men mindre smak fra de svarte druene enn en blanc de noirs. Dette blir ganske teknisk, men jeg skulle ønske jeg hadde kommet på det mens jeg var der.

Jeg tror det var Fracis Bacon som sa at sannheten kommer lettere fram gjennom feil enn gjennom forvirring. Ved å korrigere flere feil og supplere informasjonen, bidrar jeg kanskje mer til forvirring enn til å rette opp feil. Men vi kommer kanskje et lite steg nærmere enn form for sannhet. Jeg besøkte akkurat Château de la Croix Chabrières i Tricastin i Rhônedalen. De skal ikke sykle akkurat der i år, men er man kan besøke vingårder likevel. Eieren, som viste oss rundt, forklarte at for tiden er lys rosévin på moten, så de produserte en del av den. Han forklarte prosessen akkurat som jeg har fått forklart prosessen for vin gris i Lorraine. Han kalte den rosé pressé. Den litt mørkere rosévinen ble produsert som jeg har beskrevet rosévinproduksjon. Jeg spurte ham om rosé pressé var samme prosessen som man bruker for vin gris i Lorraine. Han sa at han var fra Toul, og kjente vin gris godt. Han sa at rosé pressé og vin gris er det samme. Så nå som jeg endelig trodde jeg hadde fått ryddet litt opp i denne gråsonen, viste det seg at noe av det jeg trodde jeg visste, ikke stemte likevel.

Under søking etter informasjon kom jeg over noe de kaller vin bleu, altså blå vin. Den lages på druene Oberlin og Kuhlmann, som begge er ukjente for meg. Man har søkt om beskyttelse for denne vinen, men jeg har ikke sett at de har fått det ennå. Produksjonen er liten, ca 10.000 liter per år. Det er neppe lett å finne den utenfor sitt lokale område. Jeg har verken sett eller smakt denne vinen. Ut fra det jeg klarer å finne ut, ser det ut som om de har fått varemerkebeskyttelse, men ikke opprinnelsesbeskyttelse. Neste gang jeg måtte være i området, vil jeg se om jeg kan smake den vinen. 

Arrangørene av Tour de France har tidligere, jeg tror det var i 2012, hevdet at målstedet La Planche des Belles Filles har navn etter at dalens kvinner forsøkte å flykte fra vikingene som invaderte området på 1400-tallet. Vikingene får skylden for mye, mye mer enn de har fortjent. Vikingene har for en stor del fått sin historie skrevet av sine fiender. Jeg har aldri hørt om at de også gikk opp i fjellområdene så langt inne i Frankrike. Det er vanlig å regne at vikingtiden sluttet ca 1050. Noen vil tidfeste det mer presist og si at vikingtiden endte ved slaget ved Hastings i 1066. Vikingtiden varte i alle fall ikke til ut på 1400-tallet. I følge fransk Wikipedia har stedet navn etter en episode i 30-årskrigen i 1635, der kvinnene flyktet fra svenske soldater. Jeg holder meg til at vi kan skylde på svenskene. Senere har TdF også fortalt denne historien. Riktignok tidfester de det til 1636, men et år fra eller til spiller ingen rolle. Det var i alle fall damer som flyktet fra svenskene!

Tour de France 2022

Så ble det nok en gang bare nesten for Edvald Boasson Hagen. Jeg unner den sympatiske Edvald en suksess. Men man vinner ikke på å være sympatisk. Jeg har litt inntrykk av at han mangler det “killer instinct” som må til for å vinne.

Dagens etappe er en kuppert etappe på 219,9 km. Den siste kategoriserte stigningen kommer ca 6 km før mål, den er 800 meter med 12,3% stigning. Det ser også ut til at det stiger mot mål, uten at det er nærmere detaljer på TdFs nettsider. Men det ser ikke ut til å være en etappe for spurterne. Det er mulig å få til sammen 4 klatrepoeng på etappen, og Magnus Cort Nielsen har en ledelse på ti poeng foran Wout van Aert, så han kommer til å starte med klatretrøyen i morgen.

Vi er fortsatt i nord, og på dagens etappe starter i Belgia. Det betyr at vi i dag starter med belgisk øl. Det produseres også vin i Belgia, men det er ikke vin Belgia er kjent for. Jeg har ikke smakt belgisk vin, men fra sikre kilder har jeg fått opplyst at den kan være helt OK. Men man får neppe tak i den utenfor Belgia.

Belgia er antageligvis verdens mest interessante ølland. De har ikke hatt noen renhetslov, som i Tyskland, så belgiske bryggerier har ikke vært bundet av at øl bare må lages av malt, humle og vann. Den tyske renhetsloven ble fastsatt i 1516. I Norge fikk vi en tilsvarende lov i 1912. EU-domstolen avgjorde at krav om at alt øl som selges skal følge renhetsloven var en handelshindring, som hindret import fra andre EU-land. Norge opphevet renhetsloven, som det siste land i verden, med virkning fra 1. januar 1994. I Belgia har man kunnet eksperimentere med øltyper på en helt annen måte enn hva som var mulig i Tyskland og andre land som hadde renhetsloven. Mange bryggerier, særlig tyske, skriver at deres øl er brygget etter renhetsloven fra 1516. Det er selvfølgelig intet til hindre for at bryggeriene følger disse reglene, men det blir etter min mening feil å pålegge alle å gjøre det.

Det har vært hevdet om Belgia at de gjennom historien har vært invadert og okkupert av så mange, og noe av deres motstand har vært å holde fast på sine lokale tradisjoner, herunder lokale øltradisjoner.

Belgia er et delt land. Noen hevder at det ikke er ett land. Charles de Gaulle sa en gang at Belgia var funnet på av England, for å irritere Frankrike. De Gaulle sa også, med referanse til Frankrike, at det var umulig å regjere et land med mer enn 400 oster. Belgia har vist at det kan være enda vanskeligere å regjere et land med mer enn 1000 ølsorter — eller hvor mange det er. Det komme an på hvordan man teller. Belgia består av den flamskspråklige delen Flandern, og den franskspråkelige delen Wallonia. I tidligere tider var Wallonia den velstående delen. Det var der man blant annet hadde kullgruver. Men kull er ikke det som gir økonomisk aktivitet og velstand i dag, så det har langt på vei blitt Belgias rustbelte. Flandern har overtatt det økonomiske lederskapet. Den delen av dagens etappe som går i Belgia, går i Wallonia.

I dag er det mange bryggerier med klosternavn. Øl var, sammen med ost, en viktig inntektskilde for belgiske klostere, i tillegg til at munkene selv drakk øl. For mange av dem er det i dag en lisensiering av varmerket, til et bryggeri som brygger øl i klosterets navn.  Et kjent eksempel er Grimbergen. Munker i Norbertinerklosteret litt nord for Brussel, startet å brygge øl i 1128. De ble kjent for sin gjestfrihet og for sitt øl.  Da Frankrike invaderte Belgia på slutten av 1700-tallet, stengte de klostrene. Da stanset også ølbryggingen. Senere ble klosteret gjenopprettet, men de fortsatte ikke med ølbrygging. Munkene kjøpte sitt øl fra lokale bryggerier. Andre slike “klosterbryggerier” er Affligem og Leffe.

Noen klostre brygger fortsatt øl, og de mest kjente er Trappist-klostrene, som vi kommer tilbake til nedenfor.

Det er ikke lett å bli klok på belgiske øltyper. En vanlig “pale ale” type er blond. Et lyst, overgjæret øl. Leffe blond er antagligvis det belgiske ølet som flest har smakt. Men vi møter også litt forvirrende betegnelser som dubbel, triple og quadruppel.

Dubbel er et mørkt og ganske søtt øl. Det ble utviklet av Trappist-bryggeriet Wesmalle på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Wesmalle er i dag mest kjent for sin Triple. Det brukes gjerne karamellisert sukker fra sukkerroer, som gir den mørke fargen, og litt smak av sjokolade, karamell og mørk frukt. Det har gjerne et sted mellom 6 og 9% alkohol.

Man skulle tro at Triple er et steg opp fra dubbel, og altså et mørkere og tyngre øl. Men det er det ikke. Triple er et golden ale, det brukes ikke karamellisert sukker, og det brygges med en annen gjærtype enn dubbel. Jeg liker godt triple fra Trappist-bryggeriet Westmalle. Men det er et høyrisikoøl som bør komme med en advarsel. Det er et ganske lettdrikkelig, lyst øl. Men det har 9,5% alkohol, altså omtrant det dobbelte av den pilsen vi drikker i Norge. Man skal ikke drikke for mye av dette, da kan det gå galt.

Quadruppel er igjen et mørkt og krafig øl. De har ofte 10-13% alkohol. Men etter min smak er ikke quadruppel like lettdrikkelig som Triple, slik at det ikke er en grunn til å ha like sterke advarsler for dette ølet.

Vi gjør her en avstikker mot nord, selv om det betyr at vi for et øyeblikk forlater dagens etappe. Vi må ta med litt om et par belgiske spesialiteter, selv om vi får ta detaljene et år touren går gjennom områdene for slikt øl. Lambic er betegnelsen på villgjæret øl. Det svever mange mikroorganismer i luften. Det er dette som gjør saft kan begynne å gjære, at gulost og syltetøy mugner, osv. I moderne matproduksjon vil man kontrollere dette. Det er ikke en hvilken som helst tilfeldig gjærsopp som skal brukes i produksjon av øl. Lambic produseres stikk i strid med slike prinsipper. Her er det slik villgjær som setter i gang gjæringen. Dette kan gi mer livlige aromaer enn kultivert gjær. Nå er det nok slik at det er ønskede typer villgjær som dominerer i de brygghusene hvor man produserer vilgjæret øl.

Gueuze er en type øl som lages ved at ulike typer Lambic øl (minst to) blandes og ettergjæres på flaske — omtrent som når man produserer champagne. Vi må litt lenger nord for å finne slike produsenter. Det nærmeste vi kommer, i alle fall det nærmeste jeg har funnet, er bryggeriet Hanssens Artisanaal. At de har et litt norskklingende navn gjør det ikke mindre interessant å nevne dem. Om jeg har forstått det rett, brygger ikke Hanssens lenger sitt eget øl. I følge 100 Belgian Beers to Try before You Die oppdaget keiser Wilhelms tyske tropper under første verdenskrig at bryggerier var en rik kilde til kobber, som de konfiskerte og brukte i våpenproduksjon. Uten produksjonsutstyr kunne de ikke lenger brygge øl, men de fortsatte å lage sine Gueuze laget med Lambic-øl fra andre bryggerier. I 100 Belgian Beers to Try before You Die omtales deres Gueuze slik:

“A quintessential gueuze from the oldest of the true blenders, with complexity the dominant property.”

En annen belgisk spesialitet er Kriek, som er øl smaksatt med frukt eller bær. Det mest vanlige er kirsebær, som gjærer sammen med lambicølet i en annengangs-gjæing, om jeg har forstått det rett. Første gang jeg drakk Kriek ble jeg skuffet. Men det var nok et utslag av at jeg fikk noe annet enn det jeg hadde ventet. Hvis man venter å få et øl, så blir det feil. Men om man ser på de som en øl-basert fruktdrikk, er det et friskt og godt sommerdrikke. Hanssens lager et øl smaksatt med jordbær. Du kan lese mer om Lambic, Gueuze og Kriek i Michael Jackson’s Great Beers of Belgium. Nettstedet Aperitif hadde nylig en omtale av slikt øl med kirsebær og bringebær.

Dette er en Lindemans Apple, som er en av mine favoritter. Jeg er egentlig ikke så begeistret for kirsebær, selv om det er det tradisjonelle. Det er spontangjæret Lambic-øl med eple. Når man skal smake på noe slikt må man nullstille forventningene og smake med åpent sinn. Det er ikke lett. Jeg må typisk gi slikt øl en ny sjanse, etter første gangs skuffelse. For da smaker jeg det uten forventninger om at det skal smake som øl.

Trappistøl er et velkjent begrep for ølentusiaster. Trappistøl er ikke en type øl. Det er øl brygget i et Trappistkloster. Så hva slags øl man brygger, varierer fra bryggeri til bryggeri. Det finnes i dag ti trappistbryggerier. Av disse er fem i Belgia, to i Nederland, et i Østerike, et i Spania, et i Storbritannia og et i Frankrike. De fleste forbinder det nok med belgisk øl, og det er i Belgia vi finner de mest kjente trappistbryggeriene.

Trappistordenen sprang ut av Cistercienserordenen, etter at noen mente at denne var blitt for liberal. Ordenen ble stiftet av abbeden ved de franske La Trappe-klosteret i 1664. Vi kan legge til at Cistercienserordenen ble etablert i 1098 av munker som mente at Benedictinerordenen var blitt for liberal, og som ville være mer tro mot reglene fra den hellige St. Benedict. Det synes som det alltid er noen som vil være mer rettroende enn de rettroende.  Men vi skal holde oss til øl, ikke til teologi.

Trappistøl skal være brygget i et Trappistkloster, enten av munkene selv eller under deres overoppsyn. Dette til forskjell fra mange kommersielle “klosterbryggerier”, hvor ølet brygges utenfor klostrene, og klosternavnet bare er et varemerke. Men det finnes klosterbryggerier hvor ølet brygges i klostrene, uten at det er trappistøl. Bryggerivirksomheten skal være sekundær i forhold til klosterlivet. Det heter seg at de skal være “non profit”, og at inntektene skal gå til drift av klosteret og til veldedige formål. For meg høres det ut som en regel om hvordan et eventuelt overskudd skal benyttes, og ikke en regel om at man ikke skal drive med sikte på overskudd. Man skal også arbeide for måtehold og motarbeide alkoholmisbruk, slik sett kan det nesten høres ut som Vinmonopolet. (Og i Norge skal som kjent overskudd fra alkoholomsetning enten gå til staten eller til Avinor for å finansiere flyplasser, samt til det selskapet som har vunnet anbudet om å selge på norske flyplasser.)

Det er en lang tradisjon for ølbrygging i klostere, og Trappistklostere har brygget øl i flere hundre år. På 1900-tallet begynte mange bryggerier, som ikke hadde noen forbindelse med Trappistordenen, å selge sitt øl som Trappistøl. Trappistordenen gjorde flere forsøk på å stoppe dette, og om jeg har oppfattet det rett, vant de fram med et søksmål mot et bryggeri i Gent i 1962.

I 1997 kom åtte trappistklostere sammen og dannet Den internasjonale trappistforeningen. Det var seks belgiske, et nederlandsk og et tysk kloster. Det tyske, Mariawald, har ikke brygget øl siden 1953, så det bryr ikke vi oss om. De laget en logo, som kan brukes på Trappistprodukter, produsert i henhold til de fastsatte regler. Slik fremstår det på en måte mer som en merkeordning enn et egentlig varemerke eller opprinnelsesmerke. Det omfatter ikke bare øl, men også ost og vin. (Jeg har smakt ost fra trappistklostere, men har aldri kommet over noe vin fra noen av dem. Kanskje produserer de bare altervin til internt bruk?) Dette kunne egentlig være utgangspunkt for noen hyggelige varemerkestudier, men det får eventuelt bli til en annen gang.

Vi kan starte med det franske Trappistbryggeriet Mont des Cats, som vi egentlig burde ha tatt med tirsdag eller i går. Det er et lite bryggeri, som ligger i den lille byen Godewaersvelde, på grensen mellom Belgia og Frankrike.

Jeg har sett det omtalt som belgisk øl, og jeg har tidligere selv nevnt det blant belgisk trappist-øl. De brygget øl i tidligere tider, men hadde ikke brygget øl siden 1905. Det var osteproduksjon som var klosterets hovedinntektskilde. Men de besluttet å ta opp igjen ølbryggingen. Ølet brygges etter gammel oppskrift. Men de brygger det ikke selv. I litt vanskelige økonomiske tider, ville de ikke foreta den investeringen det ville være å bygge opp et eget bryggeri. Det brygges av Chimay. Men de insisterer selv på at det er et ekte trappistøl. Mont des Cats er et trappistkloster, og ølet brygges i et trappistkloster etter de regler som gjelder for trappistøl.

Av belgiske trappist-bryggerier har jeg allerede nevnt Westmalle. Men de ligger nord i Belgia, så vi åpner ikke mer av deres øl denne gangen. Det antageligvis mest kjente er Chimai. De fremstår som det mest kommersielle trappist-bryggeriet, og er det har god distribusjon. Dessuten ligger det nær dagens etappe. De har seks typer øl. Deres Chimai 150 ble introdusert til deres 150-årsjubileum i 2012. Det er en blond. Jeg har ikke smakt den, men hvis den ligner på andre blond jeg har drukket, bør den også komme med advarsel. For den har 10% alkohol. De har en Triple med 8% alkohol. Gold er 4,8%, altså så vidt over butikkøl i Norge. Chimai Red er et av de klassiske, mørke ølene fra Chimai. Chimai blue er en annen klassiker. I tillegg har de en fatgjæret Grande Reserve. Og som nevnt brygger de og ølet for Mont des Cats.

Når etappen nærmer seg mål, på fransk side, er vi ikke så langt fra trappistbryggeriet Orval. Litt lenger mot nord ligger Rochefort. Achel var et trappistbryggeri fram til januar 2021. De munkene som ga bryggeriet slik status pensjonerte seg, slik at deres øl ikke lenger er trappistøl. Men jeg tror ølet er det samme. Achel ligger ganske langt nord, langt nord for dagens etappe. Westvleteren er også blant trappistbryggeriene. Her brygges ølet av munkene i klosteret, men svært liten hjelp fra utenforstående som ikke er munker. Deres øl Westvleteren 12 har flere ganger blitt kåret til verdens beste. Produksjonen er liten, og man får bare kjøpt ølet direkte fra bryggeriet. Man må bestille, og møte opp til avtalt tid for å hente den kvoten man fikk bestille. Jeg klarte en gang å kjøpe deres øl fra en fransk nettbutikk. Men det var bare tilgjengelig i en veldig kort periode.

Dette er en grenseetappe, som går dels i Belgia, dels i Frankrike. Så da tar vi med et grenseøl. Brasserie su Baron ligger i den lille byen, Gussignies, helt på grensen mot Belgia. Etappen passerer et par kilometer syd for dette. Bryggeriet ligger bare 200m fra grensen. Bryggeriet er knyttet til restauranten med samme navn. Det er deres blonde, La Cuvée des Jonquilles som har fått mange utmerkelser og mye oppmerksomhet og som forfatterne av 1001 Beers You Must Try before You Die mener man må ha prøvd før man dør.

Målgang er nær grensen til Luxemburg, og da jeg så nærmere på kartet (ikke TdF-kartet), merket jeg meg en Easy Tabac Alcool SA på Luxemburgsiden av grensen. Luxemburg er et lite land som for en del har basert seg på avgiftsarbitrasje. Lave avgifter gir gode inntekter så lenge det er mange utledninger som betaler disse avgiftene. Hovedproduktene på bensinstasjoner i Luxemburg, nær grensene til Frankrike og Tyskland, ser ut til å være sigaretter, brennevin, parfyme. Mot Tyskland også kaffe, som må være særlig avgiftsbelagt der. De har også billigere bensin og diesel enn nabolandene. Så hvis man er på biltur med fossilbil, bør man fylle opp tanken før man forlater Luxemburg.

Tour de France 2022