Los vinos de la Vuelta 2022. Innledning

Bil­de på top­pen: Wiki­me­dia Com­mon, foto Gol­do­rak, edi­ted by Petar Miloševi?, licensed under the Crea­ti­ve Com­mons Attri­bu­tion-Share Alike 4.0 Inter­na­tio­nal.

Den 16. juli 2009 gikk 12. etap­pe i Tour de Fran­ce fra Ton­ne­re til Vit­tel. Fransk TV had­de sin “avant Tour” repor­ta­sje, hvor doy­en blant frans­ke sports­re­por­te­re, nå pen­sjo­ner­te Ger­hard Holtz, pre­sen­ter­te kul­tu­ren og noen av spe­sia­li­te­te­ne fra områ­de­ne dagens etap­pe skul­le gjen­nom. Den­ne gan­gen var han i Côte du Bar, den syd­ligs­te delen av Champag­ne. Jeg var den gang ikke klar over at det ble pro­du­sert champag­ne i det­te omår­det, og ble nys­gjer­rig. Jeg bestem­te meg for å lete etter viner langs etap­pe­ne i Tour de Fran­ce. Hvis jeg vil­le gjø­re meg bed­re kjent med frans­ke viner, var det­te en like god sys­te­ma­tikk som en hvil­ken som helst annen. 

Året etter, i 2010, skrev jeg den førs­te blogg­se­ri­en i “Les vins du Tour de Fran­ce”. Det ga mer­smak på så man­ge måter. Året etter gikk jeg også løs på Ita­lia, med “I vini del Giro d’I­ta­lia”. Et år, i 2019, måt­te jeg prio­ri­te­re å skri­ve fer­dig boken “Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring” foran ita­li­ens­ke viner. Så det året ble det ikke noen gjen­nom­gang av viner langs etap­pe­ne i Giro­en. Bort­sett fra det­te ene året, har jeg lett meg fram til drik­ke langs syk­lis­te­nes ruter i Frank­ri­ke og Ita­lia, og noen gan­ger i and­re land hvis rit­te­ne har hatt etap­per der.

Det har vært spen­nen­de for meg, og for meg er det er tross alt det vik­tigs­te. Her må jeg igjen min­ne om at jeg ikke pre­ten­de­rer å være noen eks­pert. Jeg gjør det­te for å lære selv, ikke for å belæ­re and­re. Men i et håp om at and­re også kun­ne ha litt utbyt­te av det­te, har jeg delt det­te som blogg­kom­men­ta­rer, slik at and­re kan del­ta i lærings­pro­ses­sen. Man blir hel­dig­vis ald­ri utlært, nep­pe på noen områ­der, hel­ler ikke når det gjel­der vin. I løpet av de 12 åre­ne jeg har holdt på med det­te har jeg i alle fall vir­tu­elt vært inn­om de fles­te vin­pro­du­se­ren­de områ­der i Frank­ri­ke og Ita­lia. Jeg har ikke smakt all vinen, og skul­le gjer­ne dratt på omfat­ten­de stu­die­tu­rer. Men jeg for­sø­ker all­tid å få tak i viner fra de områ­de­ne jeg er inn­om, selv om ikke alt er så enkelt å få tak i. 

Jeg har i noen år tenkt på om jeg skul­le for­sø­ke meg på la Vuel­ta Espag­na, eller Spnaia rundt, og lage en Los vinos de la Vuel­ta. Men det er gans­ke tid­kre­ven­de å gjø­re det­te, selv om det er inter­es­sant og given­de. Jeg lever­te manus til boken “For­mue­ret­ten i infor­ma­sjons­sam­fun­net” til Uni­ver­si­tets­for­la­get i juni. Manu­set har hatt som­mer­fe­rie hos Uni­ver­si­tets­for­la­get, og jeg har hatt ro i sje­len til å kun­ne stu­de­re Spa­nia og spansk vin. Jeg plan­la egent­lig det­te for 2021, og begyn­te på noe da. Men jeg rakk ikke gjø­re det fer­dig, så på et vis har det­te vært for­be­redt i et år. 

Spa­nia er et av de sto­re vin­lan­de­ne i Euro­pa og det er et vin­land hvor det har skjedd mye inter­es­sant de sene­re åre­ne. Spansk vin er langt mer enn sher­ry og over­ei­ket Rio­ja. Besø­ker man hyl­len med spansk rødvin i et typisk Vin­mono­pol­ut­salg, er Rio­ja helt domi­ne­ren­de. Det som fin­nes av rødvin fra and­re områ­der er også ofte i Riser­va eller Gran Riser­va-utga­ver. Det er på en måte fint at Spa­nia har en tra­di­sjon for å sel­ge vinen når den er drikke­mo­den, ikke når den er “salgs­mo­den”. Men rødvin pre­get av lang fat­lag­ring er ikke det man, eller i alle fall ikke jeg vil ha til som­mer­ens grillmat. 

Jeg må inn­røm­me at jeg så langt vet for lite om Spa­nia gene­relt og om spansk vin. Men det er noe av det jeg vil for­sø­ke å gjø­re noe med nå. I åpnings­av­snit­tet om Spa­nia i Hugh John­son Jan­cis Robin­sons “The World Atlas of Wine”, skri­ver de:

With more vines than anyone else but few wines of inte­rest, Spain was a late star­ter in the modern wine reneais­san­ce. She has made up for lost time: new pro­du­cers, new sty­les, indi­genous varie­ties, and redis­covered regions are emer­ging all over the coun­try — with more still to come.”

Jeg har inn­trykk av at spansk vin er rime­lig, og pri­set lave­re enn f.eks. fransk og ita­li­ensk vin. Jeg tror man kan gjø­re en del gode kjøp her, men jeg har ikke smakt nok av den til å bekref­te det­te inntrykket. 

Jeg ser fram til å bli bed­re kjent med spansk vin. Årets Vuel­ta star­ter i Utrecht i Neder­land, og de tre førs­te etap­pe­ne går i Neder­land. Star­ten er på fre­dag, og man­dag er det hvile/transportdag. Neder­land er ikke noe vin­land, skjønt klima­end­rin­ge­ne fører nok til at det blir vin­pro­duk­sjon der også. Noe fin­nes, men det er nep­pe vin det er verdt å lete etter om man ikke er på ste­det. Så det blir tre dager med øl i syk­kel­lan­det Neder­land, før vi for­flyt­ter oss til Spa­nia og fort­set­ter med spansk vin.

Når jeg vil gjø­re med kjent med et nytt vin­land, star­ter jeg gjer­ne med å stu­de­re kar­tet, for­trinns­vis et vin­kart. Ikke den vin­me­ny­en som ofte kal­les vin­kart på res­tau­ran­ter, men kart over vin­om­rå­der. Jeg er kar­to­man. Jeg liker å stu­de­re kart. Den bes­te kil­den til det­te er Hugh John­son og Jan­cis Robin­sons The World Atlas of Wine, som nå fin­nes i 8. utga­ve fra 2019. Vin­ver­den utvik­ler seg, så her bør man ha sis­te utga­ve. Den­ne inne­hol­der også gode beskri­vel­ser av vine­ne, om enn ikke på et detal­jert nivå. Det fin­nes også vinat­las for enkelt­land og regio­ner i land. Men det enes­te jeg så langt har fun­net for Spa­nia er fra 1992. Et 30 år gam­melt vinat­las har liten interesse. 

Det nes­te er vide­re lit­te­ra­tur­stu­di­er. En utford­ring her er å fin­ne rele­vant lit­te­ra­tur. Det er skre­vet mye om fransk vin. Jeg leser fransk, om enn ikke så godt som jeg kun­ne øns­ke, men det gjør at til­gan­gen på vin­lit­te­ra­tur om Frank­ri­ke er god. Jeg plei­er også å lese et par frans­ke vin­bla­der. Jeg har noen utmer­ke­de frans­ke vinat­las, og det kom­mer årlig ut tre bøker om de bes­te vine­ne i Frank­ri­ke. For Ita­lia har jeg i stor gad støt­tet med til boken Ita­li­ensk vin, samt boken Gam­bero Ros­so. Det er man­ge italo­fi­le, og det er gitt ut en del bøker om mat og vin fra uli­ke deler av Ita­lia. Jeg leser ikke ita­li­ensk, så for ita­li­ensk vin er jeg stort sett avhen­gig av mate­ria­le på engelsk eller på et skan­di­na­visk språk. Det engels­ke vin­bla­det Decan­ter er en god kil­de til infor­ma­sjon om vin fra hele verden.

Fransk­menn skri­ver i liten grad om viner fra hoved­kon­kur­ren­te­ne Ita­lia og Spa­nia, så der er det ikke så mye å hen­te om dis­se lan­de­ne i fransk vin­lit­te­ra­tur. Situa­sjo­nen er ikke noe bed­re når det gjel­der spansk vin. Det fin­nes også mye infor­ma­sjon på net­tet, av gans­ke varie­ren­de kva­li­tet. Mye av det­te er det som ofte beteg­nes info­mer­ci­als, alt­så blan­ding av infor­ma­sjon og rekla­me. Det kan være turist­in­for­ma­sjon, infor­ma­sjons fra pro­du­sent­or­ga­ni­sa­sjo­ner og pro­du­sen­te­nes infor­ma­sjon av seg selv. Men det fin­nes også noen uav­hen­gi­ge infor­ma­sjons­kil­der. Se også Vin­mono­po­lets side om Spa­nia.

Det nes­te ste­get er å utfors­ke vinen ved å sma­ke på den. Det­te begren­ses gjen­re av til­gjen­ge­lig­het og øko­no­mi. Vin­mono­po­let har et meget stort utvalg av vin, så til­gjen­ge­lig­he­ten er bed­re i Nor­ge enn de fles­te and­re ste­der. For det mer spe­si­el­le og loka­le, må man i prak­sis være i områ­det hvor vinen pro­du­se­res. De mest berøm­te vine­ne har gjer­ne pri­ser som lig­ger langt uten­for mitt vin­bud­sjett. Selv om de i teori­en er til­gjen­ge­li­ge, så er de i prak­sis util­gjen­ge­li­ge for meg. 

En grand tour har typisk 21 etap­per, og jeg kom­mer ikke gjen­nom 21 eller fle­re viner i løpet av de tre uke­ne. Men en del av for­be­re­del­se­ne er å kon­sen­tre­re meg om viner fra lan­det når jeg kjø­per vin før rit­tet star­ter. Så det har blitt litt spansk vin i det siste.

Noen viner kjen­ner jeg fra før, for and­re må jeg bare base­re meg på omta­le. Det er nok et styk­ke igjen før jeg har over­sik­ten over Spa­nia. Men en gang og et sted må man begyn­ne. Vuel­ta­en er frust­re­ren­de på sam­me måte som Tour de Fran­ce, ved at kar­te­ne over etap­pe­ne først leg­ges ut gans­ke kort tid før rit­tet. Tre uker før start var etappe­kar­te­ne for Vuel­ta fort­satt ikke til­gjen­ge­lig, bare et gene­relt over­sikts­kart. Giro d’I­ta­lia leg­ger ut kart over etap­pe­ne når ruten pub­li­se­res i oktober. 

Ser man på kar­tet, er Spa­nia omtrent på de sam­me bredde­gra­der som Ita­lia. Beg­ge er en buf­fer­sone mel­lom Afri­ka og Euro­pa, både geo­lo­gisk og i bety­de­lig grad også kul­tu­relt. Beg­ge land avgren­ses i nord av fjell­kje­der som vokser der lan­de­ne stø­ter mot den Euro­pe­is­ke, eller vel egent­lig den Eura­sia­tis­ke kon­ti­nen­tal­pla­ten. Det er Alpe­ne i Ita­lia, og Pyre­ne­ene i Spa­nia. Beg­ge land lig­ger mot to hav. Men for­skjel­le­ne mel­lom Mid­del­ha­vet og Atlan­ter­ha­vet, som Spa­nia gren­ser til, eller langt stør­re enn for­skjel­le­ne mel­lom Mid­del­ha­vet og Adria­ter­ha­vet, som Ita­lia gren­ser til. 

Det er også bety­de­li­ge utlik­he­ter. Ita­lia er langt og smalt, med en fjell­kje­de som en rygg­rad, even­tu­elt lår­ben og legg­ben om vi hol­der oss i støvle­meta­fo­ren, som et sam­men­bin­den­de ele­ment. I Ita­lia er man ald­ri vel­dig langt fra sjø­en, kan­skje med unn­tak av noen av områ­de­ne i nord, og man er ald­ri langt fra fjell. Spa­nia er et stort land­mas­siv hvor man ofte er langt unna sjø­en. Spa­nia er varmt, og får ikke så mye av den ned­kjø­len­de effek­ten fra havet. Men mye av Spa­nia lig­ger høyt, og man­ge av vin­mar­ke­ne lig­ger langt høy­ere over havet enn i de and­re Euro­pe­is­ke lan­de­ne. Både Sveits og Ita­lia gjør krav på å ha Euro­pas høy­est lig­gen­de vin­mar­ker, men 1150 meter i Vispen­ter­mi­nen i Sveits og 1200 meter i Vallé d’Aos­ta i Ita­lia. Men i Spa­nia fin­nes det vin­mar­ker opp til 1700 meter. Men vi skal ikke inn­om noen av de i år. I Sør-Ame­ri­ka fin­nes vin­mar­ker opp til 3000 meter. Selv om det kan være ste­ken­de sol, en sol som er enda mer ste­ken­de høyt oppe, gir høy­den lave natte­tem­pe­ra­tu­rer, som er bra for syre­u­vik­lin­gen i druene.

Spa­nia er det lan­det i Euro­pa som har størst are­al med vin­mark, men er ikke det lan­det som pro­du­se­rer mest vin. Topo­gra­fi og kli­ma, ikke minst tør­ke, bidrar til at pro­duk­sjo­nen ikke blir vel­dig stor i for­hold til area­let. Jeg fin­ner ikke noe godt kart over vin­om­rå­de­ne som er lisen­siert slik at jeg kan bru­ke dem fritt. Jeg tar sjan­sen på å benyt­te det­te fra Vin­mono­po­let:

Men det­te kar­tet har bety­de­li­ge mang­ler. Blant annet er vin­om­rå­de­ne i Bas­ker­land ikke med, og Extrema­dura mang­ler. Så jeg tar med en len­ke til Wine­fol­ly, hvor det er et bed­re kart.

For å gi et lite inn­trykk av land­ska­pet, tar jeg med det­te topo­gra­fis­ke kar­tet over Spania.

Ita­lia besto av man­ge mer eller mind­re selv­sten­di­ge små­sta­ter fram til Ita­lia ble sam­let i 1871. Dis­se had­de sin egen kul­tu­rel­le iden­ti­tet, til dels egne språk, og man hol­der fort­satt fast ved sin egen­art og kul­tur. Det sies at ita­li­ensk som et slags fel­les­språk ikke var etab­lert før med TV på 1960 og ‑70-tal­let. Spa­nia har vært en gam­mel og gans­ke sen­tra­lis­tisk stor­makt, med et stort impe­ri­um — i den grad det gikk an å opp­rett­hol­de en sen­tra­lis­tisk stats­makt med dati­dens kom­mu­ni­kaj­so­ner. Franco­dik­ta­tu­ret besto til han døde i 1975. Som dik­ta­tur var Spa­nia gans­ke iso­lert mot det demo­kra­tis­ke kon­ti­nen­tet. Nå har etter­ti­den vist at det var man­ge regio­na­le mot­set­nin­ger, og både kul­tu­rel­le og språk­li­ge for­skjel­ler som Fran­co på dik­ta­tor­vis for­søk­te å undertrykke. 

Jeg ser at man­ge av områ­de­ne i Spa­nia beskri­ves som “auto­no­me pro­vin­ser”. Men jeg har ikke gått noe sær­lig ned i hva det­te i prak­sis inne­bæ­rer. Vi har i alle fall sett fra Cata­lo­nia at gra­den av selv­sty­re er begrenset. 

I Frank­ri­ke begyn­te den sto­re kva­li­tets­he­vin­gen i vin­pro­duk­sjo­nen på 1970-tal­let. I Ita­lia kom den noe sene­re, sånn en gang fra 1980-tal­let. Først fra årtu­sen­skif­tet så vi den sam­me tendensn tyde­lig i Spa­nia. La det være sagt: I alle vin­pro­du­se­ren­de land og i alle regio­ner har kva­li­te­ten økt bety­de­lig. Sann­syn­lig­vis har den økt mest i det som ikke var topp­om­rå­de­ne. Jeg har ikke øko­no­mi til å føl­ge med på hvor­dan de bes­te områ­de­ne i Bor­deaux og Bourgog­ne utv­kler seg. Men alle vin­ma­ker­ne har blitt dyk­ti­ge­re, både i vin­mar­ken og kjel­le­ren, og de har fått mer moder­ne pro­duk­sjons­ut­styr. Det blir sta­dig len­ger mel­lom de vir­ke­lig dår­li­ge årgan­ge­ne. Det har kan­skje ikke vært mulig å heve top­pen så vel­dig mye, men nivå­et under top­pen har blitt hevet, slik at and­re pro­du­sen­ter og områ­der har kut­tet ned for­spran­get. Det er en god utvik­ling for oss som er opp­tatt av god vin, og ikke av dyre etiketter.

I de etab­ler­te topp­om­rå­de­ne er man mind­re vil­lig til å eks­pe­ri­men­te­re enn i mind­re kjen­te områ­der. De bes­te pro­du­sen­te­ne i Bor­deaux og Bourgog­ne har ingen opp­ford­ring til f.eks. å eks­pe­ri­men­te­re med nye drue­ty­per. Len­ge var det slik at pro­du­sen­ter i mind­re kjen­te områ­der tok etter de klas­sis­ke områ­de­ne, ikke minst ved å plan­te “inter­na­sjo­na­le”, hvil­ket i prak­sis vil­le si frans­ke dru­er. Man så at and­re fikk mer betalt for sine viner, og tenk­te at de selv ikke had­de de rik­ti­ge dru­ene. At det ikke var dru­ene, men måten man pro­du­ser­te vinen på som var pro­ble­met, var det vans­ke­li­ge­re å inn­se. Der­med kom dru­er som caber­net sau­vig­non, mer­lot, syrah og char­don­nay til å få stor plass man­ge steder. 

Sym­foni­or­kes­te­re må gjer­ne vise seg fram ved å spil­le inn ver­ker av de sto­re sym­fo­ni­ker­ne, som Beet­ho­ven, Brahms, Tsjai­kovs­kij, Mahler og and­re, for å vise at de kan måle seg med de sto­re. Når de har fått etab­lert seg i det inter­na­sjo­na­le mar­ke­det, kan de i stør­re grad hen­te fram musikk fra sitt eget land. Vin­pro­du­sen­ter har gjer­ne kon­kur­rert om å lage “bor­deaux­vin” av caber­net sau­vig­non, for å vise at de kan kon­kur­re­re med de frans­ke toppro­du­sen­te­ne. En slik sma­king plas­ser­te den spans­ke vin­pro­du­sen­ten Tor­res, på det inter­na­sjo­na­le vin­kar­tet. Tor­res hol­der til i Penedès, nær Bar­ce­lo­na. Årets Vuel­ta er ikke inn­om den regio­nen, så vi kom­mer ikke til å ta med noe mer om Tor­res’ viner. Under en blind­sma­king i Gault-Mil­lau Wine Olym­pics i Paris i 1979, ble Tor­res Gran Coro­nas Reser­va Caber­net Sau­vig­non 1970, ofte omtalt som black label, og nå beteg­net Mas La Pla­na, plas­sert på nivå med Borde­uax-klas­si­ke­re som Châteaux Latour og La Mis­sion Haut-Brion. Skjønt dagens Mas La Pla­na er 100% caber­net sau­vig­non, mens 1970-utga­ven var 70% caber­net sau­vig­non, 20% tempra­nil­lo og 10% Monas­trell (Mour­véd­re). Slikt sen­der sjokk­bøl­ger gjen­nom vin­ver­den, og med det­te had­de Spa­nia vist at de kun­ne kon­kur­re­re med de beste.

Nå er tenden­sen man­ge ste­der at man for­sø­ker å få mest mulig ut av tra­di­sjo­nel­le og lite kjen­te dru­er. Jeg synes det­te er en inter­es­sant utvik­ling. Det er mer inter­es­sant å sma­ke hva tra­di­sjo­nel­le, spans­ke dru­er kan gi, enn hvor flin­ke de er til å etter­lig­ne bordeauxvin.

Vi har en lei­lig­het i Syd-Frank­ri­ke, som ikke er mer enn 2–3 timers kjøre­tur fra gren­sen mot Spa­nia. Men vi har til nå ikke besøkt Spa­nia sær­lig ofte. 

Uan­sett: Jeg ser fram til å gjø­re meg mer kjent med Spa­nia og spans­ke viner. 

Vuelta 2022

Los vinos de la Vuelta

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email