Nederland, Spania, Sykkelsport, Vin

Los vinos de la Vuelta 2022. Innledning

Leave a comment

Bilde på toppen: Wikimedia Common, foto Goldorak, edited by Petar Miloševi?, licensed under the Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International.

Den 16. juli 2009 gikk 12. etappe i Tour de France fra Tonnere til Vittel. Fransk TV hadde sin “avant Tour” reportasje, hvor doyen blant franske sportsreportere, nå pensjonerte Gerhard Holtz, presenterte kulturen og noen av spesialitetene fra områdene dagens etappe skulle gjennom. Denne gangen var han i Côte du Bar, den sydligste delen av Champagne. Jeg var den gang ikke klar over at det ble produsert champagne i dette omårdet, og ble nysgjerrig. Jeg bestemte meg for å lete etter viner langs etappene i Tour de France. Hvis jeg ville gjøre meg bedre kjent med franske viner, var dette en like god systematikk som en hvilken som helst annen.

Året etter, i 2010, skrev jeg den første bloggserien i “Les vins du Tour de France”. Det ga mersmak på så mange måter. Året etter gikk jeg også løs på Italia, med “I vini del Giro d’Italia”. Et år, i 2019, måtte jeg prioritere å skrive ferdig boken “Ytringsfrihet og medieregulering” foran italienske viner. Så det året ble det ikke noen gjennomgang av viner langs etappene i Giroen. Bortsett fra dette ene året, har jeg lett meg fram til drikke langs syklistenes ruter i Frankrike og Italia, og noen ganger i andre land hvis rittene har hatt etapper der.

Det har vært spennende for meg, og for meg er det er tross alt det viktigste. Her må jeg igjen minne om at jeg ikke pretenderer å være noen ekspert. Jeg gjør dette for å lære selv, ikke for å belære andre. Men i et håp om at andre også kunne ha litt utbytte av dette, har jeg delt dette som bloggkommentarer, slik at andre kan delta i læringsprosessen. Man blir heldigvis aldri utlært, neppe på noen områder, heller ikke når det gjelder vin. I løpet av de 12 årene jeg har holdt på med dette har jeg i alle fall virtuelt vært innom de fleste vinproduserende områder i Frankrike og Italia. Jeg har ikke smakt all vinen, og skulle gjerne dratt på omfattende studieturer. Men jeg forsøker alltid å få tak i viner fra de områdene jeg er innom, selv om ikke alt er så enkelt å få tak i.

Jeg har i noen år tenkt på om jeg skulle forsøke meg på la Vuelta Espagna, eller Spnaia rundt, og lage en Los vinos de la Vuelta. Men det er ganske tidkrevende å gjøre dette, selv om det er interessant og givende. Jeg leverte manus til boken “Formueretten i informasjonssamfunnet” til Universitetsforlaget i juni. Manuset har hatt sommerferie hos Universitetsforlaget, og jeg har hatt ro i sjelen til å kunne studere Spania og spansk vin. Jeg planla egentlig dette for 2021, og begynte på noe da. Men jeg rakk ikke gjøre det ferdig, så på et vis har dette vært forberedt i et år.

Spania er et av de store vinlandene i Europa og det er et vinland hvor det har skjedd mye interessant de senere årene. Spansk vin er langt mer enn sherry og overeiket Rioja. Besøker man hyllen med spansk rødvin i et typisk Vinmonopolutsalg, er Rioja helt dominerende. Det som finnes av rødvin fra andre områder er også ofte i Riserva eller Gran Riserva-utgaver. Det er på en måte fint at Spania har en tradisjon for å selge vinen når den er drikkemoden, ikke når den er “salgsmoden”. Men rødvin preget av lang fatlagring er ikke det man, eller i alle fall ikke jeg vil ha til sommerens grillmat.

Jeg må innrømme at jeg så langt vet for lite om Spania generelt og om spansk vin. Men det er noe av det jeg vil forsøke å gjøre noe med nå. I åpningsavsnittet om Spania i Hugh Johnson Jancis Robinsons “The World Atlas of Wine”, skriver de:

“With more vines than anyone else but few wines of interest, Spain was a late starter in the modern wine reneaissance. She has made up for lost time: new producers, new styles, indigenous varieties, and rediscovered regions are emerging all over the country — with more still to come.”

Jeg har inntrykk av at spansk vin er rimelig, og priset lavere enn f.eks. fransk og italiensk vin. Jeg tror man kan gjøre en del gode kjøp her, men jeg har ikke smakt nok av den til å bekrefte dette inntrykket.

Jeg ser fram til å bli bedre kjent med spansk vin. Årets Vuelta starter i Utrecht i Nederland, og de tre første etappene går i Nederland. Starten er på fredag, og mandag er det hvile/transportdag. Nederland er ikke noe vinland, skjønt klimaendringene fører nok til at det blir vinproduksjon der også. Noe finnes, men det er neppe vin det er verdt å lete etter om man ikke er på stedet. Så det blir tre dager med øl i sykkellandet Nederland, før vi forflytter oss til Spania og fortsetter med spansk vin.

Når jeg vil gjøre med kjent med et nytt vinland, starter jeg gjerne med å studere kartet, fortrinnsvis et vinkart. Ikke den vinmenyen som ofte kalles vinkart på restauranter, men kart over vinområder. Jeg er kartoman. Jeg liker å studere kart. Den beste kilden til dette er Hugh Johnson og Jancis Robinsons The World Atlas of Wine, som nå finnes i 8. utgave fra 2019. Vinverden utvikler seg, så her bør man ha siste utgave. Denne inneholder også gode beskrivelser av vinene, om enn ikke på et detaljert nivå. Det finnes også vinatlas for enkeltland og regioner i land. Men det eneste jeg så langt har funnet for Spania er fra 1992. Et 30 år gammelt vinatlas har liten interesse.

Det neste er videre litteraturstudier. En utfordring her er å finne relevant litteratur. Det er skrevet mye om fransk vin. Jeg leser fransk, om enn ikke så godt som jeg kunne ønske, men det gjør at tilgangen på vinlitteratur om Frankrike er god. Jeg pleier også å lese et par franske vinblader. Jeg har noen utmerkede franske vinatlas, og det kommer årlig ut tre bøker om de beste vinene i Frankrike. For Italia har jeg i stor gad støttet med til boken Italiensk vin, samt boken Gambero Rosso. Det er mange italofile, og det er gitt ut en del bøker om mat og vin fra ulike deler av Italia. Jeg leser ikke italiensk, så for italiensk vin er jeg stort sett avhengig av materiale på engelsk eller på et skandinavisk språk. Det engelske vinbladet Decanter er en god kilde til informasjon om vin fra hele verden.

Franskmenn skriver i liten grad om viner fra hovedkonkurrentene Italia og Spania, så der er det ikke så mye å hente om disse landene i fransk vinlitteratur. Situasjonen er ikke noe bedre når det gjelder spansk vin. Det finnes også mye informasjon på nettet, av ganske varierende kvalitet. Mye av dette er det som ofte betegnes infomercials, altså blanding av informasjon og reklame. Det kan være turistinformasjon, informasjons fra produsentorganisasjoner og produsentenes informasjon av seg selv. Men det finnes også noen uavhengige informasjonskilder. Se også Vinmonopolets side om Spania.

Det neste steget er å utforske vinen ved å smake på den. Dette begrenses gjenre av tilgjengelighet og økonomi. Vinmonopolet har et meget stort utvalg av vin, så tilgjengeligheten er bedre i Norge enn de fleste andre steder. For det mer spesielle og lokale, må man i praksis være i området hvor vinen produseres. De mest berømte vinene har gjerne priser som ligger langt utenfor mitt vinbudsjett. Selv om de i teorien er tilgjengelige, så er de i praksis utilgjengelige for meg.

En grand tour har typisk 21 etapper, og jeg kommer ikke gjennom 21 eller flere viner i løpet av de tre ukene. Men en del av forberedelsene er å konsentrere meg om viner fra landet når jeg kjøper vin før rittet starter. Så det har blitt litt spansk vin i det siste.

Noen viner kjenner jeg fra før, for andre må jeg bare basere meg på omtale. Det er nok et stykke igjen før jeg har oversikten over Spania. Men en gang og et sted må man begynne. Vueltaen er frustrerende på samme måte som Tour de France, ved at kartene over etappene først legges ut ganske kort tid før rittet. Tre uker før start var etappekartene for Vuelta fortsatt ikke tilgjengelig, bare et generelt oversiktskart. Giro d’Italia legger ut kart over etappene når ruten publiseres i oktober.

Ser man på kartet, er Spania omtrent på de samme breddegrader som Italia. Begge er en buffersone mellom Afrika og Europa, både geologisk og i betydelig grad også kulturelt. Begge land avgrenses i nord av fjellkjeder som vokser der landene støter mot den Europeiske, eller vel egentlig den Eurasiatiske kontinentalplaten. Det er Alpene i Italia, og Pyreneene i Spania. Begge land ligger mot to hav. Men forskjellene mellom Middelhavet og Atlanterhavet, som Spania grenser til, eller langt større enn forskjellene mellom Middelhavet og Adriaterhavet, som Italia grenser til.

Det er også betydelige utlikheter. Italia er langt og smalt, med en fjellkjede som en ryggrad, eventuelt lårben og leggben om vi holder oss i støvlemetaforen, som et sammenbindende element. I Italia er man aldri veldig langt fra sjøen, kanskje med unntak av noen av områdene i nord, og man er aldri langt fra fjell. Spania er et stort landmassiv hvor man ofte er langt unna sjøen. Spania er varmt, og får ikke så mye av den nedkjølende effekten fra havet. Men mye av Spania ligger høyt, og mange av vinmarkene ligger langt høyere over havet enn i de andre Europeiske landene. Både Sveits og Italia gjør krav på å ha Europas høyest liggende vinmarker, men 1150 meter i Vispenterminen i Sveits og 1200 meter i Vallé d’Aosta i Italia. Men i Spania finnes det vinmarker opp til 1700 meter. Men vi skal ikke innom noen av de i år. I Sør-Amerika finnes vinmarker opp til 3000 meter. Selv om det kan være stekende sol, en sol som er enda mer stekende høyt oppe, gir høyden lave nattetemperaturer, som er bra for syreuviklingen i druene.

Spania er det landet i Europa som har størst areal med vinmark, men er ikke det landet som produserer mest vin. Topografi og klima, ikke minst tørke, bidrar til at produksjonen ikke blir veldig stor i forhold til arealet. Jeg finner ikke noe godt kart over vinområdene som er lisensiert slik at jeg kan bruke dem fritt. Jeg tar sjansen på å benytte dette fra Vinmonopolet:

Men dette kartet har betydelige mangler. Blant annet er vinområdene i Baskerland ikke med, og Extremadura mangler. Så jeg tar med en lenke til Winefolly, hvor det er et bedre kart.

For å gi et lite inntrykk av landskapet, tar jeg med dette topografiske kartet over Spania.

Italia besto av mange mer eller mindre selvstendige småstater fram til Italia ble samlet i 1871. Disse hadde sin egen kulturelle identitet, til dels egne språk, og man holder fortsatt fast ved sin egenart og kultur. Det sies at italiensk som et slags fellesspråk ikke var etablert før med TV på 1960 og -70-tallet. Spania har vært en gammel og ganske sentralistisk stormakt, med et stort imperium — i den grad det gikk an å opprettholde en sentralistisk statsmakt med datidens kommunikajsoner. Francodiktaturet besto til han døde i 1975. Som diktatur var Spania ganske isolert mot det demokratiske kontinentet. Nå har ettertiden vist at det var mange regionale motsetninger, og både kulturelle og språklige forskjeller som Franco på diktatorvis forsøkte å undertrykke.

Jeg ser at mange av områdene i Spania beskrives som “autonome provinser”. Men jeg har ikke gått noe særlig ned i hva dette i praksis innebærer. Vi har i alle fall sett fra Catalonia at graden av selvstyre er begrenset.

I Frankrike begynte den store kvalitetshevingen i vinproduksjonen på 1970-tallet. I Italia kom den noe senere, sånn en gang fra 1980-tallet. Først fra årtusenskiftet så vi den samme tendensn tydelig i Spania. La det være sagt: I alle vinproduserende land og i alle regioner har kvaliteten økt betydelig. Sannsynligvis har den økt mest i det som ikke var toppområdene. Jeg har ikke økonomi til å følge med på hvordan de beste områdene i Bordeaux og Bourgogne utvkler seg. Men alle vinmakerne har blitt dyktigere, både i vinmarken og kjelleren, og de har fått mer moderne produksjonsutstyr. Det blir stadig lenger mellom de virkelig dårlige årgangene. Det har kanskje ikke vært mulig å heve toppen så veldig mye, men nivået under toppen har blitt hevet, slik at andre produsenter og områder har kuttet ned forspranget. Det er en god utvikling for oss som er opptatt av god vin, og ikke av dyre etiketter.

I de etablerte toppområdene er man mindre villig til å eksperimentere enn i mindre kjente områder. De beste produsentene i Bordeaux og Bourgogne har ingen oppfordring til f.eks. å eksperimentere med nye druetyper. Lenge var det slik at produsenter i mindre kjente områder tok etter de klassiske områdene, ikke minst ved å plante “internasjonale”, hvilket i praksis ville si franske druer. Man så at andre fikk mer betalt for sine viner, og tenkte at de selv ikke hadde de riktige druene. At det ikke var druene, men måten man produserte vinen på som var problemet, var det vanskeligere å innse. Dermed kom druer som cabernet sauvignon, merlot, syrah og chardonnay til å få stor plass mange steder.

Symfoniorkestere må gjerne vise seg fram ved å spille inn verker av de store symfonikerne, som Beethoven, Brahms, Tsjaikovskij, Mahler og andre, for å vise at de kan måle seg med de store. Når de har fått etablert seg i det internasjonale markedet, kan de i større grad hente fram musikk fra sitt eget land. Vinprodusenter har gjerne konkurrert om å lage “bordeauxvin” av cabernet sauvignon, for å vise at de kan konkurrere med de franske topprodusentene. En slik smaking plasserte den spanske vinprodusenten Torres, på det internasjonale vinkartet. Torres holder til i Penedès, nær Barcelona. Årets Vuelta er ikke innom den regionen, så vi kommer ikke til å ta med noe mer om Torres’ viner. Under en blindsmaking i Gault-Millau Wine Olympics i Paris i 1979, ble Torres Gran Coronas Reserva Cabernet Sauvignon 1970, ofte omtalt som black label, og nå betegnet Mas La Plana, plassert på nivå med Bordeuax-klassikere som Châteaux Latour og La Mission Haut-Brion. Skjønt dagens Mas La Plana er 100% cabernet sauvignon, mens 1970-utgaven var 70% cabernet sauvignon, 20% tempranillo og 10% Monastrell (Mourvédre). Slikt sender sjokkbølger gjennom vinverden, og med dette hadde Spania vist at de kunne konkurrere med de beste.

Nå er tendensen mange steder at man forsøker å få mest mulig ut av tradisjonelle og lite kjente druer. Jeg synes dette er en interessant utvikling. Det er mer interessant å smake hva tradisjonelle, spanske druer kan gi, enn hvor flinke de er til å etterligne bordeauxvin.

Vi har en leilighet i Syd-Frankrike, som ikke er mer enn 2-3 timers kjøretur fra grensen mot Spania. Men vi har til nå ikke besøkt Spania særlig ofte.

Uansett: Jeg ser fram til å gjøre meg mer kjent med Spania og spanske viner.

Vuelta 2022

Los vinos de la Vuelta

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.