Dette var en kommentar til Einar Ryvardens artikkel “Det er lett å klage på manglende trygghet. Men vi syklister har deler av skylden selv, publisert i Aftenposten 15. august i år. Han titulerer seg selv “syklist, Ullevål”. Han skriver en del som er direkte usant. Jeg skrev derfor følgende, som jeg sendte til Aftenposten samme dag som hans innlegg var publisert. Jeg fikk det automatiske svaret fra Aftenpostens debattredaksjon at det var mottatt, men ikke lest. Man ville få svar i løpet av 2-3 dager. Det har gått en uke, og jeg har fortsatt ikke fått noe svar, og innlegget har ikke blitt publisert. Det er ikke verdt å vente lenger på Aftenposten. Så da kommer det her i stedet. Dette er er det jeg skrev:
***
Det finnes visst et slags Stockholmssyndrom blant enkelte som kaller seg syklister, som Einar Ryvarden. Vi som foretrekker å gå eller sykle må bare finne oss i å bli nedprioritert til fordel for bilister, og å bli dårlig behandlet i trafikken.
Noen enkle faktaopplysninger: København er en trangere by enn Oslo. For ikke å snakke om Paris, som virkelig har blitt en flott sykkelby. I Paris bor det nær 3 mill mennesker på et areal omtrent som Oslo innenfor Ring 3. I tillegg pendler ca 5 mill mennesker inn til byen hver dag. Det er ikke et spørsmål om plass, men om prioritering. I Norge prioriteres bil.
Påbud om sykkelhjelm er en dårlig idé. Plassen for folk som sykler blir ikke bedre av å bruke hjelm. I en av verdens tryggeste sykkelbyer, Amsterdam, bruker svært få hjelm. Folk bruker gjerne hjelm i alpinbakken, men sjelden når man går langrenn eller en vanlig skitur. Det er påbudt med hjelm i sykkelritt, men det er ingen grunn til å påby det når man skal en liten tur til butikken.
Det eksisterer en fartsgrense for sykling. Den er faktisk den samme som for annen trafikk. Hvis veien har fartsgrense 50 km/t, så gjelder den fartsgrensen også i sykkelfeltet.
Før man angriper de som sykler eller går med musikk på øret, bør man forby musikkanlegg i støyisolerte biler. Alle bilister bør pålegges å kjøre med åpne vinduer, for bedre å kunne følge med i det som skjer i trafikken. Den som sykler med støydempende hodetelefoner får meg seg mer av det som skjer, enn den som sitter i en isolert blikkboks.
Oslo har heldigvis innført bredere sykkelfelt enn den ynkelige standarden som angis i Statens vegvesens håndbøker. I stedet for minimumsbredde for sykkelfelt og resten til bil, har man minimumsbredde for kjørefelt, og bruker resten av plassen til sykkelfelt. Det har ført til at flere sykler. Det går fremover, om enn for langsomt.
Det er dessverre langt igjen før Oslo kan måle seg med byer som Amsterdam, København og Paris. Forskjellen ligger i at i de byene har det vært politisk vilje til å prioritere folk som sykler foran de som kjører bil. Det er som nevnt et spørsmål om politisk vilje og politiske prioriteringer. Det er det som mangler i Norge og Oslo, ikke plass.
***
Man må fatte seg i korthet i avisdebatter. På min egen blogg kan jeg tillate med litt mer. Det første jeg vil legge til, og som jeg burde ha funnet plass til i denne kommentaren, er at vi ikke mangler plass. Det er spørsmål om hvordan plassen disponeres. I Norge og i mange andre land, er altfor mye plass avsatt til de som kjører bil. Plassen til trafikk bør fordeles etter hvor mange personer som transporteres, ikke etter hvor plassineffektive transportformer folk velger.
Så til Aftenposten. Aftenposten etablerte en gang det de kalte “Sykkelpatruljen”, og var i alle fall tilsynelatende opptatt av forholdene for folk som sykler. De fikk også Sykkelprisen for den, som viste seg å være ganske ufortjent. For dette forvitret fort. I stedet får vi uvitende og fordomsfulle kommentarer, som denne fra Aftenpostens kommentaor Therese Sollien: Bli med på plingfesten! Hun skriver f.eks.
“Det finnes noen virkelig deilige sykkelbyer i Europa. Amsterdam og København, for eksempel. Der er det syklister overalt, derfor har de også sykkelkultur med tilhørende skrevne og uskrevne regler for syklistene. Og brytes reglene, får det konsekvenser. I København ble det i 2014 skrevet ut 18.000 bøter for sånt som villmannskjøring, fortaussykling og å sykle på rødt lys. I Oslo var tallet under 100.”
Når folk skriver slikt, lurer jeg på om de i det hele tatt har vært i Amsterdam og København. Man får inntrykk av at noen tror sykling i Amsterdam er langsom sykling fra café til café langs kanalene. Sykkeltrafikken både i Amsterdam og København kan være ganske nådeløs, både overfor fotgjengere og andre som sykler.
En av nordmenns illusjoner er at vi er så fysisk aktive og spreke. Det er ikke tilfelle. Man blir ikke sprek av å sitte foran TV og se på at andre går på ski. Folk i Danmark og Nederland er mer aktive og i bedre fysisk form enn nordmenn. Når man bruker sykkelen som fremkomstmiddel og sykler ganske langt hver dag, blir man sprekere, selv om man ikke først og fremst ser på syklingen som trening. Det blir som syklisten Greg Lemond en gang sa om resultatet av trening på sykkel: “Det blir ikke lettere, det går bare fortere”. Min erfaring er at folk sykler fort i København og Amsterdam, fortere enn i f.eks. Oslo. Hvis man sykler “på norsk”, ganske langsomt midt i et sykkelfelt, slik folk som sykler fortere ikke kommer forbi, da får man svært klare meldinger.
Mange nordmenn forteller om hvor skremmende det er å være i byer som København og Amsterdam, hva enten de går eller sykler. Det er folk som ikke forstår og ikke følger de uskrevne reglene for hvordan man oppfører seg i disse byene. Jeg anbefaler også Therese Sollien og andre å lese denne artikkelen i The Guardian, om hvordan Amsterdam ble en sykkelby.
I siviliserte sykkelland er det, i motsetning til i Norge, forbudt å sykle på fortauet. Med en elementær faktasjekk, kombinert med litt helt elementær tenking, ville Therese Sollien ha fått dette på plass. Sykler man på fortauet i København, sykler man ulovlig. Det er enkelt å håndheve og det blir håndhevet.
I Norge er “Sykling på gangveg, fortau eller i gangfelt er tillatt når gangtrafikken er liten og syklingen ikke medfører fare eller er til hinder for gående”. Det er faktisk langt vanskeligere å håndheve når spørsmålet er om gangtrafikken er liten og om syklingen ikke medfører fare eller er til hinder for gående. Det syndes nok mye mot dette.
Problemet har antageligvis blitt forsterket vet at mange sykler på elsykkel. Mange som ikke er vant til å sykle, anskaffer elsykkel, og det er bra. Det er lett å sykle 20-25 km/t på elsykkel, som er mye fortere enn de som er vant til å se verden gjennom et bilvindu, tror. Det er altfor fort om man sykler på fortauet. Mitt inntrykk, men jeg har ikke noe solid empirisk grunnlag, er at rutinerte syklister ikke sykler på fortauet. Ståmopedene, som tidligere samferdselsminister Ketil Solivk-Olsen valgte å definere som “sykkel”, og dermed åpnet for at også disse kunne kjøre på fortauet, forsterket problemene. Det burde være en selvfølge at motorkjøretøyer som ståmopeder ikke har noe å gjøre på et fortau. Men for Ketil Solvik-Olsen og andre bilsentrerte politikere, er det viktigste at disse ikke kommer i veien for de hellige bilistene.
I Danmark har man i alle fall vurderet å tillate at folk som sykler kan svinge til høyre på rødt lys, slik det er i bl.a. Frankrike, Belgia og Nederland. Om de har innført dette ennå, vet jeg ikke. Det ble tidligere hevdet at 75% av syklistene i København svingte til høyre på rødt lys, selv om det var ulovlig. Kanskje er det tillatt i dag.
I Tyskland, som Therese Sollien åpner med, er det heller ikke tillatt å sykle på fortauet. Men i Tyskland har jeg mange ganger sett at fortauet er skiltet som påbudt sykkelvei, så man er nok ikke trygg som fotgjenger der heller. Skjønt jeg har ikke sett slik skilting inne i større byer.
I København og Amsterdam har man god infrastruktur for folk som sykler, så det er ingen grunn til, og heller ikke tillatt å sykle på fortau. Men om man som dum nordmann forsøker å gå i en sykkelvei eller sykkelfelt, så vil man fort merke at sykkelkulturen i disse sykkelbyene ikke er vennlig instilt overfor slike. En del av trafikkulturen i byer som København og Amsterdam er at gående ikke opptrer som hodeløse høns som til stadighet går i sykkelveien og sykkelfeltene. Her går turister i sykkelveien og ikke på fortauet i Amsterdam. Folk som oppfører seg slik, lever farlig.
I Norge kan vi risikere at fotgjengere går i det som antageligvis er Norges mest trafikerte sykkelvi, den såkalte “Tour de Finance”, selv om det er fortau i tillegg til en parallell gangvei noe få meter fra sykkelveien.
I tillegg har de i siviliserte land, i alle fall i Nederland, langt bedre bilister enn vi har i Norge. Det som virkelig er en stor forskjell om man sykler i Nederland sammenlignet med Norge, er at i Nederland ser bilistene deg, de aksepterer at du er der og tar hensyn. Det gjør altfor mange bilister ikke i Norge, hvor de kjører som om de eier veien. For å si det med Jens Glad Balchen, i hans utmerkede kommentar, “Kjørekulturen i Norge er på ville veier, det er den vi må snakke om” etter den tragiske påkjørselen i Jørpeland:
“Ulykkene skjedde fordi sjåførene kjørte på en måte som gikk bra de 999 gangene det ikke var noen der, og 1 gang endte med drap.”
Noe av det verste i Therese Solliens kommentar er dette avsnittet:
“Men syklistene får likevel betrakte trafikkreglene som rene forslag uten at det får noen konsekvens. Det skjer ingenting når de drar over fortauet i 60 kilometer i timen. Mange vet ikke engang at det ikke er lov å sykle på rødt lys. Selv når det er sykkelfelt i veibanen, ser man enkelte syklister bruke fortauet i stedet hvis det går for sakte i sykkelfeltet. Ingenting skjer.”
Dette formelig koker over av fordommer mot folk som sykler. Det finnes ikke en, ikke en eneste syklist som sykler over et fortau i 60 km/t. Det er “syklister i stor fart” og i “hundre-og-hælvete”-fordommer på nytt, oppjustert fra kommentarfelt og FB-kommentarer til en aviskommentator som burde være seriøs. Therese Sollien har ingen begreper om sykler og fart. Hvis Therese Sollien stiller seg opp langs en etappe i f.eks. Tour de France og ser feltet passere, har de sannsynligvis en fart på ca 45 km/t. Når verdens beste spurtere spurter mot mål i kamp om en etappeseier i verdens mest prestisjefylte sykkelritt, da kommer man kanskje opp mot 70 km/t. Men over et fortau? Aldri i verden. Therese Sollien skriker ut sin kunnskapsløshet og sine fordommer når hun får seg til å skrive slikt.
Selvfølgelig vet folk som sykler at det ikke er lov å sykle på rødt lys. Mange, for mange, gjør det likevel, akkurat som altfor mange bilister kjører på rødt lys. Og rødlysbilistene er, i motsetning til de som sykler på rødt lys, farlige for andre. Nylig ble en ung utøver på rulleski påkjørt og drept av en lastebilsjåfør i Jørpeland. Jeg pleier gjerne å trekke fram den tidligere langrennsløperen Kristin Størmer Steira, som ble påkjørt av en bilist som kjørte på rødt lys da hun var ute og trente på rulleski. Så tilbake til Therese Sollien, som skriver:
“Selv når det er sykkelfelt i veibanen, ser man enkelte syklister bruke fortauet i stedet hvis det går for sakte i sykkelfeltet. Ingenting skjer.”
Også dette er rent piss. Det kan nok hende at noen velger å sykle på fortauet forbi en stillestående kø inn mot et kryss. Det hender jeg bruker fortauet til å sykle forbi stillestående bilkø, hvis det ikke er gående på fortauet. Det hender også at jeg, fullt lovlig, svinger opp på fortauet for å passere et rødt lys når det er klart.
Jeg har aldri opplevd at noen har syklet på fortauet for å passere syklende i et sykkelfelt. At det i relativt normal trafikk går for sakte i sykkelfeltet, og at noen derfor velger å sykle på fortauet? Det skjer ikke. Hvis det finnes gående på fortauet, vil det alltid gå fortere å sykle i sykkelfeltet. Dette er Therese Solliens hallusinasjoner. Men at mange føler seg uttrygge i sykkelfeltet, og opplever at en malt stripe i asfalten ikke har den magiske beskyttelsesvirkningen som et par tidligere samferdselsministre har trodd, og derfor helt lovlig sykler på fortauet, men kanskje litt for fort og uten å ta nødvendig hensyn til gående, det skjer nok. Jeg har stor forståelse for at noen føler utrygge i det altfor smale sykkelfeltet i Kirkeveien når en buss passerer tett inntil, og i stedet velger å sykle på fortauet.
De som ikke synes å kunne trafikkreglene er bilister som ikke forstår at vikeplikt også gjelder overfor folk som sykler, og at det er all stans forbudt i sykkelfelt. En blærete klyse i Bentley presterte å gå til sak etter å ha fått gebyr for å ha stått i sykkelfelt. Om det var hans kunnskapsløshet eller hans sykt oppblåste ego som fikk han til å bringe dette inn for retten, skal være usagt. Selvfølgelig tapte han den saken. All stans forbudt er all stans forbudt, men enkelte rikinger i Bentley mener åpenbart at slikt ikke gjelder for dem.
Tilbake til hastigheter og sykkel. Therese Sollien skriver:
“Som syklist blir man skremt av andre syklister som feier forbi i stor fart, gjerne på en lydløs elsykkel eller en racersykkel som lett kommer opp i den dobbelte hastigheten av en elsykkel igjen. Som bilist blir man skremt av syklister som ikke følger trafikkreglene – og så videre.”
“På racersykkel kommer man lett opp i den dobbelte hastigheten av en elsykkel.” Motoren på en elsykkel skal kutte ut ved 25 km/t. Så Therese Sollien kommer lett opp i 50 km/t på racersykkel? Da anbefaler jeg henne å stille til start i neste års Tour de France for kvinner. Når syklister i Tour de France og tilsvarende (som Vuelta Espangan, som pågår nå) kjemper om posisjoner før avslutnigen på en spurtetappe, sykler de ofte fortere enn 50km/t. Men dette er verdens beste proffsyklister som posisjonerer seg for å kjempe om etappeseier i de mest prestisjefylte sykkelrittene i verden. Jeg sykler en del på landeveissykkel, som Therese Sollien kaller “racersykkel”. Jeg har aldri klart å komme opp i 50 km/t på landeveisykkel, annet enn i nedoverbakker. Det er mange som sykler som er betydelig sprekere enn meg, og som sikkert klarer å komme opp i en slik fart. Men lett? Det er det ikke. Jeg trodde avisene knyttet til seg kommentatorer fordi de hadde visse kunnskaper om det de kommenterer, men det gjelder åpenbart ikke når de kommenterer sykkel.
Norske politikere er opptatt av bil, bil og bil. Det har ikke vært en norsk politiker i ansvarlig posisjon som har tatt sykkel på alvor. Knut Arild Hareide var opptatt av sykkel så lenge han var stortingsreprsentant. Men straks han ble samferdselsminister muterte han til FrP-politiker, glemte sykkel og forsvarte varmt bygging av monstermotorveier både vest for Oslo og på Sørlandet. Det er symptomatisk at da Trygve Slagsvold Vedum var i opposisjon, ba han Knut Arild Hareide om å droppe E18 Vestkorridoren. Men nå har Vedum selv kommet i regjering, og da fortsetter byggingen og ødeleggelsene vest for Oslo.
Politikerne planlegger for og ønsker seg tydeligvis konflikt mellom gående og syklende. Om det skyldes ondskap, dumskap eller en kombinasjon av disse, skal være usagt. Resultatet er uansett det samme. De er i alle fall villige til å ofre gående og syklende for at de hellige bilistene skal kunne kjøre mest mulig uhindret, også i byen. I 2004 uttalte daværende samferdselsbyråd i Oslo, Peter N Myhre (FrP) til Aftenposten:
“Men ikke innenfor Ring 1. Der går samferdselsbyråd Peter N. Myhre inn for at syklistene skal kjøre på fortauet eller i veibanen, ikke i eget sykkelfelt. — Strategien er at vi ikke skal lage så mange sykkelfelter i sentrum. Vi satser på blandet trafikk, og merker ikke opp fordi det er såpass lite plass. Man får bare finne seg til rette som best man kan, sier Myhre.”
Dessverre vanstyrte FrP samferdselspolitikken i Oslo fram til 2011. Når man planlegger og bygger for å skape konflikt, da får man konflikt. Bygger man god sykkelinfrastruktur, da vil med tiden flere velge sykkel, og det vil vokse fram en sykkelkultur. Men en slik kultur vokser ikke fram uten at det er konflikter underveis. Det var ikke konfliktfritt i København og det var de ikke i Amsterdam. Så lenge de som sykler først og fremst er de som sykler til tross for dårlig tilrettelegging, og de litt mer forsiktige velger konflikt med fotgjengere på fortauet fremfor med bilister i kjørefeltet, da blir det konflikt mellom gående og syklende. Politikerne får det de ber om og planlegger for.
Heldigvis er FrP ute av byrådskontorene i Oslo, og vi kan bare håpe at de aldri kommer tilbake. Men fortsatt dominerer bilisttenkingen for mye. Det synes i praksis umulig å få flertall for å stenge gater i sentrum for biltrafikk, i alle fall å gjøre det til fordel for folk som sykler. Vi mangler en god øst/vest forbindelse og en god nord/syd forbindelse for folk som sykler i Oslo. Det blir ikke bedre av at Statens bilvegvesen har en tung fot på gasspedalen når det gjelder veier i Osloområdet. De har forspilt en mulighet til å gjøre Bjørvika til et menneskevennlig område, ved å bygge for bil, bil og bil i Dronning Eufemias gate og resten av Bjørvika. Bjørvika er et monument over Statens vegvesens inkompetanse når det gjelder byutvikling, og på hvordan man ødelgger en gyllen mulighet til å skape gode byer.
Bilistene gir ikke opp sine privilegier uten kamp, og de har en sterk og ivrig støttespiller i Statens vegvesen, og klakkører blant aviskommentatorer.
Ønsker du bedre forhold for syklende?
Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.