Los vinos de la Vuelta 2022. 11. etappe: ElPozo Alimentación — Cabo de Gata

Bilde på toppen: Wikimedia Common, foto Goldorak, edited by Petar Miloševi?, licensed under the Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International.

Remco Evenepoel satte skapet, eller kanskje vi skal si Primoz Roglic på plass, og festet grepet om den røde ledertrøyen.

Dagens etappe er en 191,5 km lang, flat etappe. Skjønt et er en del mindre bakker opp og ned, og det kan tenkes at et brudd kan gå inn. Mye av etappen går nær sjøen, så vind kan komme til å spille en rolle på etappe. Sist uke var det stort sett lagene med klatresterke kapteiner som måtte gjøre det meste av jobben. Nå kan de ta det rolig, og overlate oppgaven til spurtlagene. For sammenlagtkandidatene gjelder det å unngå uhell og å komme i mål med hovedfeltet, slik at man ikke taper tid. Så kan spurtlagene bruke krefter på å kjøre inn brudd, og spurterne kan kjempe om etappeseirene.

Vi beveger oss sydover nær kysten. Etappen starter i Valencia, går gjennm Murcia og ender i Andalucia. Området kalles gjerne Levante. Levantarse er det spanske ordet for å stå opp, og her i østen står solen opp. Levanten brukes ofte om det som ligger i øst.

Vi er ved solkysten. Men med Sierra Nevada på innsiden, mot vest. Her skulle det vært avholdt alpin-VM i 1995, men det lot seg ikke gjennomføre på grunn av snømangel. Det ble i stedet gjennomført i 1996, og Atle Skårdal vant Super-G. Snø og ski er ikke akkurat det vi forbinder med syd-Spania. Men jeg nevner det for å få fram variasjonene og kontrastene her.

I alle fall så lenge vi er nær kysten, dyrkes det mer appelsiner og ris enn vindruer i dette området. Det er i dette området, nærmere bestemt i Valencia, vi finner opprinnelsen til paélla. Jeg er ingen stor kjenner av paélla. Jeg har gjerne fått det servert på ganske store arrangemnter, hvor noen menn har stått og svettet over en stor flatbundet paella-panne over et bål, i sterk varme. Man får sikkert bedre paélla enn den de lager i slike sammenhenger. Men jeg har sett at folk som kan mer om slikt enn meg, sier at rosévin er det som passer best til paélla.

Litt høyere opp mot fjellene, produseres vin. Vi kan starte i den første provinsen, Murcia, hvor vi finner området Jumilla. Jumilla ligger et stykke inn i landet, og er et område hvor nivået har blitt hevet kraftig de senere årene. Jeg må bare innrømme at Jumilla var et helt ukjent vinområde for meg, intill jeg begynte å forberede dette. Det lages i hovedsak rødvin av druen Monastrell, som er den samme druen som kalles Mourvédre i Frankrike. Det er en drue som i Frankrike brukes mye i blandinger i den sydlige delen av Rhône og i Languedoc. I Provence er den ganske dominerende.

Den ganske kraftige vinen fra Jumilla ble tidligere brukt til å “forbedre” den ofte litt tynne vinen fra Valencia, omtrent som man i tidligere tider brukte vin fra bl.a. Cahors og Bergerac til å “forbedre” Bordeauxvin.

Jeg kjøpte en flaske Parajes del Valle Monastrell Ecologico 2021 for å smake en vin herfra. Det lå heller ikke denne gangen noen mer grundige tanker bak dette valget enn at det var denne de hadde på det Vinmonopolutsalget jeg var innom. Det er en ganske kraftig vin med mye frukt og smak av mørke bær, moderat syre og lite tannin. Aperitif skriver om vinen, riktignok 2018-årgangen, under overskriften “Denne rødvinen er akkurat så kul som den ser ut”:

“[Den er] som skapt for sommerlige festligheter på våre breddegrader siden den både er leskende og fruktig og samtidig fyldig og mørk nok til å varme en kjølig sommerkveld. Den trives sammen med det meste fra grillen, også grønnsaker og blir enda mer innsmigrende om den får et romslig glass å rulle rundt i.”

Jeg drakk den på en varm sommerkveld, og trengte egentlig ikke en vin som skulle varme. Jeg tenkte at dette ikke er noen typisk sommervin, i alle fall ikke når det er varmt. Da vil jeg helst ha noe som er litt lettere. Men ettersommeren går snart over i høst. Når man forsøker å få med siste rest av sommer, kan den nok passe bedre. Den er uansett et godt kjøp til 170 kroner. Den fås også som 3-liter bag-in-box til 450 kroner.

En spesialitet i området er Fondillón. Den er stort sett laget av Monastrell-druer. Noen tørker druene i solen før de presses og det lager vin, andre lar druene henge veldig lenge før de høster dem. Resultatet er uansett en søt vin. Noen forsterker vinen med druebrennevin, slik at gjæringen stopper ved rundt 16% alkohol, mens noen lar vinen gjære veldig lenge og sier at de kan oppnå 17-18% naturlig alkohol. Også dette er viner som var helt ukjente for meg inntil jeg begynte å forberede denne bloggserien. Og enn så lenge kjenner jeg dem bare av omtale.

Når vi har kommet inn i Andalucia, har vi helt klart kommet inn i Flamenco-land. Men Flamenco er ikke helt det vi tror. Jeg har for tiden et langsiktig prosjekt for å rydde plass i bokhyllene. Der står det noen meter tidsskrifter, blant annet ganske mange musikktidsskrifter. Det er musikktidsskrifter som handler mer om å spille musikk enn å kjøpe plater, så det er ikke tidsskrifter som dør når musikken forsvinner ut av hitlistene. Jeg går gjennom dem og skanner artikler m.m. som jeg fortsatt synes er interessante. Skjønt det er bedre å bare skanne alt, enn å bruke tid på å tenke og sortere. En tosidig skanner med arkmater, en Epson GT-S85 om jeg kjøpte for noen år siden, var en god investering. Jeg skjærer opp blandet og skanner det. I et tidsskrift om akkustiske strengeinstrumenter som het Frets fra august 1979 kom jeg over en artikkel om flamenco skrevet av en som heter Brook Zern, som jeg har funnet ut var direktør for noe som het Flamencoexperiene. Artikkelen begynner slik:

“RULE OF THUMB: If you like the way it sounds, it probably isn’t real flamenco. And it alomst certainly isn’t serious flamenco. Authentic and serious flamenco is bound to sound strange, unsettlig and somehow forbidding.”

Han forklarer at det vil være sang. Det er sangeren, ikke gitaristen eller danseren som står sentralt i autentisk flamenco. Melodiene vil gi liten mening for folk som er vant til vestlig musikktradisjon. Melodiene er strukket ut til smertefulle (agonizing) lengder og bruker intervaller som faller utenfor de skaler vi kjenner.

Ifølge denne artikkelen kommer sigøynerne, eller romfolket som det nå mer politisk korrekt heter, fra den nordlige delen av India, et område de forlot for ca 600 år siden. De migrerte østover gjennom Asia og inn i Europa. De kom til den sydlige provinsen Andalucia i Spania via Nord-Aftika ca i år 1500. Dette var omtrent det verst tenkelige tidspunktet. Spania hadde endelig klart å fordrive maurerne, eller araberne om vi vil, og landet hadde akkurat funnet opp inkvisisjonen. Den var særlig rettet mot gjenlevende maurere og jøder, men fremmedhatet rammet også sigøynerne. Det ble vedtatt lover direkte rettet mot dem: Deres vandringer ble gjort til en forbrytelse, og det ble forbudt å snakke deres sanskritbaserte språk. Det ble forbudt for dem å selge hester, synge og danse — det ble i praksis forbudt å være sigøyner. Gjennom 300 år ble de stadig fengslet, gjort til galeislaver og utsatt for terroriserende raid.

Flamenco er sigøynernes blues hvor de forteller om sitt folks lidelser. Det er en fysisk meget krevende sangform, og bare et fåtall sangere behersker den. Jeg kjenner flamenco først og fremst som gitarmusikk, og jeg kommer til å presentere noen eksempler som jeg liker bedre å høre, men som altså ikke er autentisk flamenco ifølge denne eksperten. Men det var interessant å lese om denne bakgrunnen for musikken. Og jeg synes vi skal starte med tradisjonell flamenco. En av de som viderefører tradisjonell flamenco, fortsatt ifølge den samme artikkelen, er Antonio Núñez Montoya “El Chocolate” som her fremfører canta por Fandangos.

Jeg begynner å lure på slektskapet mellom denne musikken og den portugisiske fadomusikken. Men det vet jeg ikke noe om, så jeg skal spare dere for mine spekulasjoner.

Vuelta 2022

Los vinos de la Vuelta

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.