Hatbrev mot lesbisk par — er det en straffbar ytring?

Vi har i fle­re medi­er, f.eks. i NRK­no, kun­net lese om det les­bis­ke paret i Vald­res som mot­tok et ano­nymt brev med grovt sji­ka­ne­ren­de inn­hold. Saken er politi­an­meldt, og NRK skri­ver bl.a:

Poli­ti­et tar det på alvor. Vi er blitt møtt med stor respekt. De skal ta en vur­de­ring ut fra hvor­dan de hånd­te­rer saken, og ut fra sine prosedyrer,”

Det­te er en av ytrin­ge­ne i det ano­ny­me brevet:

«Had­de jeg vist at ungen min skul­le gå sam­men med «søn­nen» til to fitteslei­ke­re had­de jeg byt­ta sko­le. Hvem av dere er lik­som mora og hvem er faren.?»

Det jeg vil ta opp, er om den­ne ytrin­gen er straff­bar. En even­tu­ell hjem­mel for straff vil være strl § 185 om hate­ful­le ytrin­ger, som lyder:

Med bot eller feng­sel inn­til 3 år straf­fes den som for­sett­lig eller grovt uakt­somt offent­lig set­ter frem en dis­kri­mi­ne­ren­de eller hate­full ytring. Som ytring reg­nes også bruk av sym­bo­ler. Den som i and­res nær­vær for­sett­lig eller grovt uakt­somt frem­set­ter en slik ytring over­for en som ram­mes av den­ne, jf. annet ledd, straf­fes med bot eller feng­sel inn­til 1 år.

Med dis­kri­mi­ne­ren­de eller hate­full ytring menes det å true eller for­hå­ne noen, eller frem­me hat, for­føl­gel­se eller ringe­akt over­for noen på grunn av deres
a. hud­far­ge eller nasjo­na­le eller etnis­ke opp­rin­nel­se,
b. reli­gion eller livs­syn,
c. sek­su­el­le ori­en­te­ring,
d. kjønns­iden­ti­tet eller kjønns­ut­trykk, eller
e. ned­sat­te funksjonsevne.”

Det kan ikke være sær­lig mye tvil om at utsag­ne­ne i bre­vet er egnet til “å true eller for­hå­ne noen, eller frem­me hat, for­føl­gel­se eller ringe­akt over­for noen på grunn av deres … sek­su­el­le ori­en­te­ring”. Utsag­net gjel­der to iden­ti­fi­ser­te per­soner. Brev­skri­ver utta­ler seg ikke om homofile/lesbiske gene­relt. Det­te er noe Høy­este­rett har til­lagt avgjø­ren­de vekt i saker om rasis­t­ske utta­lel­ser. I den såkal­te Kaker­lakk­dom­men, HR-2020–184‑A, står det i avsnitt 23:

I retts­prak­sis er det på den­ne bak­grunn truk­ket et skil­le mel­lom kri­tis­ke ytrin­ger om et emne, enten det­te er av poli­tisk, kul­tu­rell, reli­giøs eller annen art, og ytrin­ger som angri­per en eller fle­re per­soner.”

For en nær­me­re dis­ku­sjon av hate­ful­le og dis­kri­mi­ne­ren­de ytrin­ger, viser jeg til min bok “Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring” kapit­le­ne 8, 9 og 10.

I den aktu­el­le saken er det ingen tvil om at ytrin­gen angri­per en eller fle­re per­soner, så den delen av gjer­nings­be­skri­vel­sen er uten tvil opp­fylt. Men det er et grunn­vil­kår til: Ytrin­gen skal være frem­satt offentlig. 

Hva som skal anses for offent­lig hand­ling, er defi­nert i strl § 10:

Med offent­lig sted menes et sted bestemt for almin­ne­lig ferd­sel eller et sted der all­menn­he­ten ferdes.

En hand­ling er offent­lig når den er fore­tatt i nær­vær av et stør­re antall per­soner, eller når den lett kun­ne iakt­tas og er iakt­tatt fra et offent­lig sted. Består hand­lin­gen i frem­set­tel­se av en ytring, er hand­lin­gen også offent­lig når ytrin­gen er frem­satt på en måte som gjør den egnet til å nå et stør­re antall personer.”

I den aktu­el­le saken er bre­vet sendt hjem til det les­bis­ke paret. Deres hjem og post­kas­se er ikke “et sted bestemt for almin­ne­lig ferd­sel eller et sted der all­menn­he­ten fer­des”, så vi kan helt klart ute­luk­ke det som føl­ger av førs­te ledd.

Vi har ingen opp­lys­nin­ger om at ytrin­gen er frem­satt i “nær­vær av et stør­re antall per­soner, eller når den lett kun­ne iakt­tas og er iakt­tatt fra et offent­lig sted.” Så også det alter­na­ti­vet kan ute­luk­kes. Da gjen­står sis­te punktum:

Består hand­lin­gen i frem­set­tel­se av en ytring, er hand­lin­gen også offent­lig når ytrin­gen er frem­satt på en måte som gjør den egnet til å nå et stør­re antall personer.”

Et ano­nymt brev sendt hjem til noen per­soner er ikke “frem­satt på en måte som gjør den egnet til å nå et stør­re antall per­soner”. Så vi kan kon­klu­de­re med at vil­kå­ret om at den hate­ful­le ytrin­gen må være frem­satt offent­lig, ikke er opp­fylt. Når det gjel­der hva som skal reg­nes som offent­lig frem­sat­te ytrin­ger, viser jeg igjen til min bok Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring, avsnitt 7.4.

Men strl § 185 har et annet alter­na­tiv. Den omfat­ter også:

Den som i and­res nær­vær for­sett­lig eller grovt uakt­somt frem­set­ter en slik ytring over­for en som ram­mes av denne.”

Hvis inn­hol­det i bre­vet had­de blitt sagt høyt til en av de for­nær­me­de, i nær­vær av minst en annen per­son, da kun­ne ytrin­gen ha blitt ram­met av det­te alter­na­ti­vet. Men her får vi en liten uklar­het. Hvis bre­vet had­de blitt sendt til én av dis­se per­sone­ne, da vil­le ytrin­gen ha falt uten­for anven­del­ses­om­rå­det for strl § 185. Men når den frem­set­tes over­for et par, kan vi da si at ytrin­gen frem­set­tes over­for den ene, i nær­vær av den and­re? Bor­gar­ting lag­manns­rett har vur­dert det­te spørs­må­let i LB-2019–3868.

[Til­tal­te] had­de hengt opp lap­per på døren til et homo­filt sam­boer­par med grovt ned­set­ten­de og hate­ful­le ytrin­ger mot dem som homofile”.

Lag­manns­ret­ten slut­ter seg til det­te som er uttalt i ting­ret­tens dom:

Lap­pe­ne ble fun­net og lest av de to for­nær­me­de sam­men. Det er ikke bevis­mes­sig grunn­lag for at det var noen and­re til ste­de da lap­pe­ne ble utfor­met eller lagt/hengt ved inn­gangs­dø­ren, til tross for at det er en opp­gang med fle­re and­re lei­lig­he­ter. Det er hel­ler ikke bevis­mes­sig grunn­lag for at det var and­re til ste­de da de to for­nær­me­de mottok/leste lappene.”

Lag­manns­ret­ten tar ikke stil­ling til om lap­per som var slått opp på døren til de for­nær­me­de “egnet til å nå et stør­re antall per­soner”. I for­ar­bei­de­ne til strl § 10 anty­des at et stør­re antall er 20–30 per­soner. Men i Rt-2006–799 kom Høy­este­rett til at en grup­pe på 11–14 per­soner kun­ne anses som et “stør­re antall”. I lag­manns­ret­tens dom er det ikke holde­punk­ter for å avgjø­re hvor man­ge som kun­ne ha sett lap­pe­ne på døren. Det kan synes som om lag­manns­ret­ten, uten noen nær­me­re begrun­nel­se, ute­luk­ker at et opp­slag i en opp­gang kan være egnet til å nå et stør­re antall.

I den aktu­el­le saken var ytrin­gen uan­sett frem­satt direk­te over­for de for­nær­me­de, og var ikke egnet til å nå et stør­re antall per­soner. Når det gjel­der kra­vet om at ytrin­gen frem­set­tes i nær­vær av and­re, er det et vil­kår at minst en annen fak­tisk har opp­fat­tet ytrin­gen. Det er ikke til­strek­ke­li­ge at en annen kun­ne ha opp­fat­tet den. Det­te ble lagt til grunn av Høy­este­rett i den såkal­te Dør­vakt­dom­men, Rt-2012–536, med støt­te i lovens forarbeider.

I LB-2019–3868 anfør­te aktor:

at den inn­skren­ken­de tolk­nin­gen som ting­ret­ten har fore­tatt, ikke har støt­te i lovens ord­lyd og for­ar­bei­der. De hate­ful­le ytrin­ge­ne ram­mer hver enkelt av de to for­nær­me­de, og de er satt fram i nær­vær av den andre.”

Lag­manns­ret­ten slut­ter seg til ting­ret­ten, som skri­ver føl­gen­de om dette:

Ret­ten er av den opp­fat­ning at bestem­mel­sens ord­lyd til­si­er at ytrin­ger frem­satt til en per­son uten and­re til ste­de klart fal­ler uten­for. Det er et minste­krav at i hvert fall én annen per­son, enn den som frem­set­ter ytrin­gen og den som mot­tar ytrin­gen, er til ste­de når ytrin­gen frem­set­tes. Ret­ten mener vide­re at ord­ly­den «i and­res nær­vær» i sam­men­heng med «over­for en som ram­mes» stil­ler krav til at det må være en tredje­per­son til ste­de som ikke ram­mes av den kon­kre­te ytringen.”

Jeg går ikke len­ger enn til å si at det i alle fall er dis­ku­ta­belt stand­punkt, som ikke byg­ger på et solid retts­kilde­mes­sig grunnlag. 

Lag­manns­ret­ten skriver:

Når bestem­mel­sen fikk til­føyd et nytt tred­je punkt­um, var det nett­opp for å ram­me hate­ful­le ytrin­ger som frem­set­tes i det pri­va­te eller hal­vof­fent­li­ge rom­met. I for­ar­bei­de­ne til bestem­mel­sen, Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) kapit­tel 5.14.3.2, nev­nes nett­opp «trappe­opp­gang» som et eksem­pel på et slikt hal­vof­fent­lig rom. Ytrin­ger som frem­set­tes pri­vat eller hal­vof­fent­lig, er gjort straff­ba­re der­som de rent fak­tisk er over­hørt eller sett av and­re enn den eller de som ram­mes direk­te av ytringen.”

Det­te tref­fer ikke helt, da det de viser til i for­ar­bei­de­ne er en drøf­tel­se av ære­kren­kel­ser, som ikke len­ger er straffbare. 

Jeg vel­ger også å kom­men­te­re noe av det som lag­manns­ret­ten skri­ver om skrift­li­ge ytrin­ger, selv om det ikke er direk­te rele­vant i den aktu­el­le saken. Lag­manns­ret­ten skriver:

For­an­le­di­get av pro­se­dy­re­ne vil lag­manns­ret­ten for sin egen del sær­lig frem­heve at det, når det gjel­der ytrin­ger som frem­set­tes skrift­lig, også må være et krav om at ytrin­gen fak­tisk er blitt sett av en eller fle­re and­re som ikke selv ram­mes av ytrin­gen. Det kan ikke være til­strek­ke­lig at ytrin­gen er frem­satt på et sted hvor den kun­ne vært sett av andre.”

Her mener jeg at lag­manns­ret­ten tar feil. Spørs­må­let er ikke om en skrift­lig ytring fak­tisk har blitt sett av and­re, men om den er egnet til å bli sett av et stør­re antall. Men jeg går ikke vide­re med det spørsmålet.

Når det gjel­der det aktu­el­le hat­bre­vet, er min kon­klu­sjon at ytrin­gen ikke er offent­lig. Om man kan si at en ytring frem­satt over­for et par er frem­satt over­for hver av dem i nær­vær av den and­re, eller om man må se paret som en enhet, mener jeg fort­satt er dis­ku­ta­belt, til tross for lag­manns­ret­tens stand­punt i LB-2019–3868. Det er i alle fall langt fra åpen­bart at ytrin­gen, slik den er frem­satt, er straffbar. 

Print Friendly, PDF & Email