Vi har i flere medier, f.eks. i NRKno, kunnet lese om det lesbiske paret i Valdres som mottok et anonymt brev med grovt sjikanerende innhold. Saken er politianmeldt, og NRK skriver bl.a:

“Politiet tar det på alvor. Vi er blitt møtt med stor respekt. De skal ta en vurdering ut fra hvordan de håndterer saken, og ut fra sine prosedyrer,”

Dette er en av ytringene i det anonyme brevet:

“«Hadde jeg vist at ungen min skulle gå sammen med «sønnen» til to fittesleikere hadde jeg bytta skole. Hvem av dere er liksom mora og hvem er faren.?»“

Det jeg vil ta opp, er om denne ytringen er straffbar. En eventuell hjemmel for straff vil være strl § 185 om hatefulle ytringer, som lyder:

“Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a. hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b. religion eller livssyn,
c. seksuelle orientering,
d. kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, eller
e. nedsatte funksjonsevne.”

Det kan ikke være særlig mye tvil om at utsagnene i brevet er egnet til “å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres … seksuelle orientering”. Utsagnet gjelder to identifiserte personer. Brevskriver uttaler seg ikke om homofile/lesbiske generelt. Dette er noe Høyesterett har tillagt avgjørende vekt i saker om rasistske uttalelser. I den såkalte Kakerlakkdommen, HR-2020-184-A, står det i avsnitt 23:

“I rettspraksis er det på denne bakgrunn trukket et skille mellom kritiske ytringer om et emne, enten dette er av politisk, kulturell, religiøs eller annen art, og ytringer som angriper en eller flere personer.”

For en nærmere diskusjon av hatefulle og diskriminerende ytringer, viser jeg til min bok “Ytringsfrihet og medieregulering” kapitlene 8, 9 og 10.

I den aktuelle saken er det ingen tvil om at ytringen angriper en eller flere personer, så den delen av gjerningsbeskrivelsen er uten tvil oppfylt. Men det er et grunnvilkår til: Ytringen skal være fremsatt offentlig.

Hva som skal anses for offentlig handling, er definert i strl § 10:

“Med offentlig sted menes et sted bestemt for alminnelig ferdsel eller et sted der allmennheten ferdes.

En handling er offentlig når den er foretatt i nærvær av et større antall personer, eller når den lett kunne iakttas og er iakttatt fra et offentlig sted. Består handlingen i fremsettelse av en ytring, er handlingen også offentlig når ytringen er fremsatt på en måte som gjør den egnet til å nå et større antall personer.”

I den aktuelle saken er brevet sendt hjem til det lesbiske paret. Deres hjem og postkasse er ikke “et sted bestemt for alminnelig ferdsel eller et sted der allmennheten ferdes”, så vi kan helt klart utelukke det som følger av første ledd.

Vi har ingen opplysninger om at ytringen er fremsatt i “nærvær av et større antall personer, eller når den lett kunne iakttas og er iakttatt fra et offentlig sted.” Så også det alternativet kan utelukkes. Da gjenstår siste punktum:

“Består handlingen i fremsettelse av en ytring, er handlingen også offentlig når ytringen er fremsatt på en måte som gjør den egnet til å nå et større antall personer.”

Et anonymt brev sendt hjem til noen personer er ikke “fremsatt på en måte som gjør den egnet til å nå et større antall personer”. Så vi kan konkludere med at vilkåret om at den hatefulle ytringen må være fremsatt offentlig, ikke er oppfylt. Når det gjelder hva som skal regnes som offentlig fremsatte ytringer, viser jeg igjen til min bok “Ytringsfrihet og medieregulering“, avsnitt 7.4.

Men strl § 185 har et annet alternativ. Den omfatter også:

“Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne.”

Hvis innholdet i brevet hadde blitt sagt høyt til en av de fornærmede, i nærvær av minst en annen person, da kunne ytringen ha blitt rammet av dette alternativet. Men her får vi en liten uklarhet. Hvis brevet hadde blitt sendt til én av disse personene, da ville ytringen ha falt utenfor anvendelsesområdet for strl § 185. Men når den fremsettes overfor et par, kan vi da si at ytringen fremsettes overfor den ene, i nærvær av den andre? Borgarting lagmannsrett har vurdert dette spørsmålet i LB-2019-3868.

“[Tiltalte] hadde hengt opp lapper på døren til et homofilt samboerpar med grovt nedsettende og hatefulle ytringer mot dem som homofile”.

Lagmannsretten slutter seg til dette som er uttalt i tingrettens dom:

“Lappene ble funnet og lest av de to fornærmede sammen. Det er ikke bevismessig grunnlag for at det var noen andre til stede da lappene ble utformet eller lagt/hengt ved inngangsdøren, til tross for at det er en oppgang med flere andre leiligheter. Det er heller ikke bevismessig grunnlag for at det var andre til stede da de to fornærmede mottok/leste lappene.”

Lagmannsretten tar ikke stilling til om lapper som var slått opp på døren til de fornærmede “egnet til å nå et større antall personer”. I forarbeidene til strl § 10 antydes at et større antall er 20-30 personer. Men i Rt-2006-799 kom Høyesterett til at en gruppe på 11-14 personer kunne anses som et “større antall”. I lagmannsrettens dom er det ikke holdepunkter for å avgjøre hvor mange som kunne ha sett lappene på døren. Det kan synes som om lagmannsretten, uten noen nærmere begrunnelse, utelukker at et oppslag i en oppgang kan være egnet til å nå et større antall.

I den aktuelle saken var ytringen uansett fremsatt direkte overfor de fornærmede, og var ikke egnet til å nå et større antall personer. Når det gjelder kravet om at ytringen fremsettes i nærvær av andre, er det et vilkår at minst en annen faktisk har oppfattet ytringen. Det er ikke tilstrekkelige at en annen kunne ha oppfattet den. Dette ble lagt til grunn av Høyesterett i den såkalte Dørvaktdommen, Rt-2012-536, med støtte i lovens forarbeider.

I LB-2019-3868 anførte aktor:

“… at den innskrenkende tolkningen som tingretten har foretatt, ikke har støtte i lovens ordlyd og forarbeider. De hatefulle ytringene rammer hver enkelt av de to fornærmede, og de er satt fram i nærvær av den andre.”

Lagmannsretten slutter seg til tingretten, som skriver følgende om dette:

“Retten er av den oppfatning at bestemmelsens ordlyd tilsier at ytringer fremsatt til en person uten andre til stede klart faller utenfor. Det er et minstekrav at i hvert fall én annen person, enn den som fremsetter ytringen og den som mottar ytringen, er til stede når ytringen fremsettes. Retten mener videre at ordlyden «i andres nærvær» i sammenheng med «overfor en som rammes» stiller krav til at det må være en tredjeperson til stede som ikke rammes av den konkrete ytringen.”

Jeg går ikke lenger enn til å si at det i alle fall er diskutabelt standpunkt, som ikke bygger på et solid rettskildemessig grunnlag.

Lagmannsretten skriver:

“Når bestemmelsen fikk tilføyd et nytt tredje punktum, var det nettopp for å ramme hatefulle ytringer som fremsettes i det private eller halvoffentlige rommet. I forarbeidene til bestemmelsen, Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) kapittel 5.14.3.2, nevnes nettopp «trappeoppgang» som et eksempel på et slikt halvoffentlig rom. Ytringer som fremsettes privat eller halvoffentlig, er gjort straffbare dersom de rent faktisk er overhørt eller sett av andre enn den eller de som rammes direkte av ytringen.”

Dette treffer ikke helt, da det de viser til i forarbeidene er en drøftelse av ærekrenkelser, som ikke lenger er straffbare.

Jeg velger også å kommentere noe av det som lagmannsretten skriver om skriftlige ytringer, selv om det ikke er direkte relevant i den aktuelle saken. Lagmannsretten skriver:

“Foranlediget av prosedyrene vil lagmannsretten for sin egen del særlig fremheve at det, når det gjelder ytringer som fremsettes skriftlig, også må være et krav om at ytringen faktisk er blitt sett av en eller flere andre som ikke selv rammes av ytringen. Det kan ikke være tilstrekkelig at ytringen er fremsatt på et sted hvor den kunne vært sett av andre.”

Her mener jeg at lagmannsretten tar feil. Spørsmålet er ikke om en skriftlig ytring faktisk har blitt sett av andre, men om den er egnet til å bli sett av et større antall. Men jeg går ikke videre med det spørsmålet.

Når det gjelder det aktuelle hatbrevet, er min konklusjon at ytringen ikke er offentlig. Om man kan si at en ytring fremsatt overfor et par er fremsatt overfor hver av dem i nærvær av den andre, eller om man må se paret som en enhet, mener jeg fortsatt er diskutabelt, til tross for lagmannsrettens standpunt i LB-2019-3868. Det er i alle fall langt fra åpenbart at ytringen, slik den er fremsatt, er straffbar.