Los vinos de la Vuelta 2022. 18. etappe: Trujillo — Alto de Piornal

Bil­de på top­pen: Wiki­me­dia Com­mon, foto Gol­do­rak, edi­ted by Petar Miloševi?, licensed under the Crea­ti­ve Com­mons Attri­bu­tion-Share Alike 4.0 Inter­na­tio­nal.

En del av spen­nin­gen ble borte da Pri­moz Rog­lic måt­te bry­te. Avslut­nin­gen ble spen­nen­de nok, og Rigo­ber­to Uran vis­te at han fort­satt er å reg­ne med. 

Dagens etap­pe er nok en fjell­e­tap­pe. Den er 192 km lang, og også den­ne har toppav­slut­ning. Avslut­nin­gen er på en and­re kate­go­ri. Det­te er også en etap­pe hvor et brudd kan gå inn. Men igjen avhen­ger det av hvem som sit­ter i brud­det. Men avstan­de­ne i sam­men­dra­get begyn­ner å bli så sto­re at en del klatre­ster­ke ryt­te­re kan være i brudd uten at de utgjør noen trus­sel mot de bes­te i sammendraget. 

Når vi ser på et over­sikts­kart over spans­ke vin­om­rå­der, fin­ner vi vin­om­rå­det Extrema­dura, og det er gans­ke stort. Det har fått nr 51 på kar­tet neden­for, som er hen­tet fra Wiki­pe­dia.

By Tyk based on Image:Comunidades autó­no­mas de España.svg created by Emi­lio Gómez Fernán­dez — Self-made (data taken from Minis­te­rio de Agri­cul­tura and the respec­ti­ve con­sejos regu­la­do­res of the DO regions.), med CC BY-SA 3.0.

For et bed­re kart, se Wine­fol­ly.

Når vi går inn de den nær­me­re omta­len av vin­om­rå­de­ne, er det typisk kapit­ler eller i alle fall avsnitt om alle vin­om­rå­de­ne, bort­sett fra Extrema­dura. Man aner at det kan­skje ikke er Spa­nias mest inter­es­san­te vin­om­rå­de, når det skri­ves så lite om det. 

Extra­ma­dura er en tynt befol­ket region. Det har vært pro­du­sert vin her i man­ge hund­re år, men områ­det er ikke sær­lig kjent for sin vin. Områ­det Ribe­ra del Gua­dia­na fikk DO-sta­tus i 1999, som det enes­te i Extrema­dura. Det ble etab­lert ved at seks områ­der klas­si­fi­sert som Vino de la Tierra (land­vin) som ble slått sam­men. Vin­mono­po­let har en hvit­vin og to rødvi­ner fra Ribe­ra del Gua­dia­na. Tempra­nil­lo sies å være den domi­ne­ren­de dru­en for rødvin. Den ene av de to rødvi­ne­ne som fin­nes hos Vin­mono­po­let, Mas­ti­nes de los Balanci­nes 2015, er laget av Gar­nacha, eller Gre­nache som dru­en er kjent som i Frankrike. 

Gre­nache er en varme­kjær drue som dyr­kes mye i den syd­li­ge delen av Rhô­ne og i Lan­gue­doc, og det er her­fra jeg sær­lig kjen­ner dru­en. I dis­se områ­de­ne er den ofte blan­det med Syrah. Syrah er en drue som gir vinen struk­tur, mens Gre­nache gjer­ne bidrar med fyl­de og alko­hol. Jeg har ikke smakt den­ne vinen fra Ribe­ra del Gua­dia­na. Men jeg synes ofte at viner laget av 100% Gre­nache blir litt kon­tur­løse og utfly­ten­de, og får et visst “syl­te­tøy­preg”.

Den and­re rødvi­nen fra områ­det, Pago Los Balanci­nes Huno Blend 2015, er en blan­ding av man­ge uli­ke druer.

Den hvit­vi­nen som Vin­mono­po­ler har i sine lis­ter, Pago Los Balanci­nes 2018, er utsolgt, slik at det er liten grunn til å dve­le ved den. Men den er laget av 90% Char­don­nay. Cay­etana er en pop­lu­ær, lokal hvit­vins­drue i områ­det, men det er en drue som var ukjent for meg til jeg begyn­te å lete etter infor­ma­sjon om viner fra Extrema­dura. Og fort­satt kjen­ner jeg den bare av omtale.

Cava, Spa­nias mest kjen­te mus­se­ren­de vin, har egent­lig ingen geo­gra­fisk avgrens­ning, og det pro­du­se­res noe cava i Extrema­dura, uten at jeg kjen­ner den­ne vinen.

Men om Extrema­dura ikke er vel­dig kjent for vin, er områ­det kjent for noe annet som er vik­tig for vin: Kork. Kork lages av bar­ken av kork­eik. Som så man­ge natur­ma­te­ria­ler har kork egen­ska­per som det ikke er så lett å etter­lig­ne i syn­te­tis­ke pro­duk­ter. Kork er tett, men ikke helt tett. Kork slip­per gjen­nom ørsmå men­ger luft, som etter det jeg for­står er vik­tig for vinens utvik­ling. For at kork skal være så tett som mulig, må den være fuk­tig. Det er vel omtrent som tre­bå­ter som må trut­ne for å være tet­te. Der­for er det vik­tig at vin på flas­ker med natur­kork lag­res lig­gen­de slik at kor­ken hol­des fuk­tig. Men kork kan også angri­pes, slik at vi kan få det som kal­les “kork­smak” på vinen. 

Vi ser at sta­dig mer vin leve­res med syn­te­tisk kork eller skru­kork. Jeg tror man fort­satt mang­ler erfa­ring med hvor godt skru­kor­ker fun­ge­rer på vin som lag­res len­ge. Noen pro­du­sen­ter i Bor­deaux har visst­nok for­søkt å bru­ke skru­kork, men den må vel lig­ge noen år til før man ser resul­ta­tet. Det­te er noe jeg pluk­ket opp i en sam­ta­le da jeg besøk­te Trim­bach i Alsa­ce, hvor skru­kor­ker ble dis­ku­tert. Det er ikke noe jeg kan mye om. Om jeg hus­ker rett, sier de i en av Vin­mono­po­lets podkast­epi­so­der, jeg har glemt hvil­ken, at man kan få skru­kor­ker i uli­ke gra­de­rin­ger basert på at de slip­per gjen­nom litt luft. 

Extrema­dura er kjent for vilt, som hjort, oter og til og med gau­pe. De såkalt vil­le, svar­te gri­se­ne som lever i hoved­sak av eike­nøt­ter, er de som blir til Spa­nias mest berøm­te skin­ke: Jamón Ibé­rico. Jeg vil ikke pro­vo­se­re fram hef­ti­ge dis­ku­sjo­ner ved å si noe om hvor­vidt det er den spans­ke eller ita­li­ens­ke skin­ken som er best. Men dis­se er topp to. Nors­ke pro­du­sen­ter får ha meg unn­skyldt, men jeg har til nå ikke smakt noen norsk speke­skin­ke som kan måle seg med kva­li­tets­skin­ker fra Ita­lia eller Spania.

Jeg skri­ver “såkalt vil­le” gri­ser. Det er gri­ser, ikke vill­svin. Og jeg tror ikke på at de vir­ke­lig er vil­le. Vi har en lei­lig­het i Syd-Frank­ri­ke, ikke langt fra Camar­gue, som er Rhô­ne-del­ta­et. Vi kan lese at i det områ­det er det vil­le, hvi­te hes­ter. De lever nok et vil­le­re liv på utmarks­bei­te, sam­men­lig­net med hes­ter som til­brin­ger det mes­te av sitt liv i stal­len. Men vil­le er de ikke. Norsk tam­rein er mye vil­le­re enn dis­se hes­te­ne. De gri­se­ne som blir til den bes­te skin­ken, har i alle fall i den sene­re delen av livet bare spist eike­nøt­ter, og hvis de vir­ke­lig had­de vært vil­le, kun­ne man ikke ha kon­trol­lert diet­ten på den­ne måten. Men god skin­ke blir det i alle fall.

Vi er kank­sje ute av “Fla­men­co-land”, men jeg gir meg ikke helt med den­ne musik­ken. For det til­fel­let at jeg ikke er den enes­te musikk/gitarnerden som også er inter­es­sert i vin og syk­kel, tar jeg med den­ne video­en med en inn­fø­ring i fla­men­co­ska­la­en. Jeg er anta­ge­lig­vis ikke den enes­te ikke-fla­men­cokyn­di­ge som har tenkt at fry­gisk mode, den ska­la­ne vi får om vi spil­ler fra E til e på de hvi­te tan­gen­te­ne på et pia­no, er typisk for fla­men­co. Og om vi skal spil­le litt fake fla­men­co, kan vi base­re oss på den. Men her for­kla­rer Adam del Mon­te på en utme­ket måte at det er mer, og at den­ne flameco­sa­ka­len som er fry­gisk plus to toner, har noen har­mo­nis­ke impli­ka­sjo­ner som jeg nok har ant, men ikke har tenkt sær­lig mye på. 

Han bru­ker beteg­nel­sen “Anda­lu­ci­an caden­ce” om akkord­rek­ken Am-G-F‑E. Det­te pas­ser ikke helt inn i vår vest­li­ge har­moni­lære basert på tonal musikk, og jeg er ikke sik­ker på om vi skal si at den er i A‑moll eller E‑dur. Vi møter den akkord­rek­ken, eller vari­an­ter av den i en del annen musikk. Angi, eller Anji som noe fore­trek­ker å skri­ve den av Davey Gra­ham, som sær­lig ble kjent i Bert Jansch’ ver­sjon og som len­ge var et slags svenne­styk­ke for folk som spil­te stål­s­tren­get akkus­tisk gitar, er basert på dis­se akkor­de­ne: Am-G-F‑E. Tar vi bare tre av akkor­de­ne, Am-G‑F, får vi akkor­de­ne i Bob Dylans “All Along the Watch­tow­er”, som vel også Bob Dylan er enig i at Jimi Hend­rix spil­te så godt at det i prak­sis er Jimi Hend­rix’ låt. Fort­satt Bob Dylan: Hans “One More Cup of Cof­fe” fra pla­ten “Desire” veks­ler mel­lom Am-G‑F og Am-G-F‑E. Til slutt nev­ner jeg Dire Straits “Sul­tans of Swing”, som går i en annen tone­art. Her er akkor­de­ne i hoved­te­ma­et Dm-C-Bb‑A. Men det er en del fle­re akkor­der i den.

Vuelta 2022

Los vinos de la Vuelta

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.