Oslo tingrett avsa 7. september 2022 en dom, 22-057237MED-TOSL/02, i en sak om kollisjon mellom en bilist og en syklist. Det var en ren straffesak mot bilisten, hvor det ikke var fremmet sivilie krav (erstatning/oppreisning) fra fornærmede (syklisten). Syklisten var blitt alvorlig skadet og er varig pleietrengende som følge av skadene. Jeg har dommen i en ikke-anonymisert versjon, og velger derfor ikke å offentliggjøre selve dommen.

Hendelsesforløpet var slik: En syklist syklet på en elsykkel ned Møllerveien fra rundkjøringen i Maridalsveien, mot Brenneriveien. En bilist kom i motsatt retning, svingte til venstre inn Brenneriveien foran syklisten. Det ble kollisjon og syklisten ble som nevnt alvorlig skadet. Det var i utgangspunktet ingen tvil om skyldforholdet, og bilisten erkjente seg delvis skyldig. Det var et åpenbart vikepliktsbrudd fra bilistens side.

Retten hadde foretatt en rekonstruksjon av hendelsen, ved at en politioverbetjent syklet fra rundkjøringen ned mot kollisjonsstedet tre ganger, med det som betegnes som “lav”, “normal” og “høy” hastighet. Ved de tre alternativene brukte han 18, 11 og 8 sekunder på de ca 100 meterne ned til kollisjonsstedet. I dommen står det:

“Undersøkelser som politiet har gjort av overvåkningsvideoen fra ulykken tilsier at fornærmede mest sannsynlig holdt en gjennomsnittshastighet på rett i underkant av 30 km/t over en strekning på ca. 4 meter (over fartshumpen) rett før kollisjonen …”

I saken legger retten til grunn at fornærmede, syklisten, holdt en hastighet godt over 30 km/t mot bunnen av bakken, før han kom inn i “synsfeltet” til overvåkingskameraet.

“Selv om fornærmede var kledd i mørke klær var det ikke noe i den konkrete situasjonen som hindret tiltalte i å se fornærmede. Tvert imot hadde tiltalte både tilstrekkelig sikt og tid til å se fornærmede og tilpasse seg etter fornærmede før han svingte til venstre over i motgående kjørefelt. Når tiltalte likevel ikke så fornærmede, kan det ikke forklares på noen annen måte enn at tiltalte feilfordelte sin oppmerksomhet og derfor ikke hadde tilstrekkelig oppmerksomhet mot motgående trafikk.”

Jeg må erkjenne at jeg ikke har gjort noen grundige undersøkelser av dommer hvor retten har vurdert henholdsvis syklisters og bilisters aktsomhet. Jeg håper at jeg en gang skal få tid til å se nærmere på dette, eller at noen andre skulle være ineressert i å se på det. Det burde kunne være tema for en juridisk masteroppgave.

Men så langt jeg har oversikt, er det få saker hvor en syklist har vært skadevolder, slik at det har vært grunn til å vurdere syklistens (u)aktsomhet. Det overrasker ikke. Det er bilister som dreper og skader folk i trafikken. Det er heldivis ikke ofte at syklister påfører andre alvorlige skader eller forårsaker andres død — til tross for at mediene elsker å skrive saker om folk som “ble meid ned” av syklister, ståmopedister og andre, gjerne med nærbilder av den skadde personen.

Men vi har i alle fall én lagmannsrettsdom fra Gulating, LG-2011-108380, hvor en mann døde etter å ha blitt påkjørt av en syklist. Syklisten syklet på en gang- og sykkelvei ved Mariero, utenfor Stavanger. De som planlegger slikt, tenker ikke på slike detaljer som sikt for folk som sykler. Dette bildet, som jeg hentet fra Google Street View da jeg kommenterte saken, er fra 2009, det året påkjørselen skjedde.

Det er en hekk mellom g/s-veien og en parkeringsplass. Ifølge dommen var dette “en tettvokst vintergrønn hekk som på dette tidspunkt var omkring 1,7 meter høy”. Jeg tror hekken ble fjernet etter denne ulykken, men jeg er ikke sikker. Fotgjengeren kom gående ut gjennom en åpning i denne hekken og rett ut i g/s-veien. Det står ikke noe om det i dommen, men jeg vil anta at fotgjengeren ikke så seg for før han gikk ut i g/s-veien. Min erfaring er at mange fotgjengere ikke tenker på at på en gang- og sykkelvei kan det komme folk på sykkel, og går som om det skulle være et fortau. Det var i alle fall svært vanskelig, om mulig i det hele tatt å se en fotgjenger som kom ut gjennom åpningen, før vedkommende var ute i g/s-veien. Noe av hendelsesforløpet beskrives slik i dommen:

“Etter å ha sett fremover og forvisset seg om at det var klart, så han ned to til tre sekunder. Han fortsatte å trø på pedalene og opprettholdt således farten. I løpet av denne tiden kom B gående ut fra åpningen i hekken i retning mot gangfeltet. B som var 69 år og 186 cm høy, stanset opp på venstre halvdel av gang- og sykkelveien. Mens han stod der ble han påkjørt av tiltalte.”

Han så ned i 2-3 sekunder. I saken i Møllerveien var syklisten, i det for bilisten gunstigste alternativet, synlig i 8 sekunder før kollisjonen. I dommen om kollisjonen i Møllerveien står det:

“Når tiltalte likevel ikke så fornærmede, kan det ikke forklares på noen annen måte enn at tiltalte feilfordelte sin oppmerksomhet og derfor ikke hadde tilstrekkelig oppmerksomhet mot motgående trafikk. Tiltaltes manglende oppmerksomhet mot motgående trafikk var ikke kortvarig, men varte i flere sekunder.”

Bilistens uoppmerksomhet varte betydelig lenger enn for syklisten ved Mariero. I saken i Møllerveien kom heller ikke syklisten “ut fra intet”, som det ser ut som om fotgjengeren gjorde i Mariero-saken. Men for syklisten var det ikke noe snakk om at han “feilfordelte sin oppmerksomhet”. Ikke bare ble han ansett for å ha opptrådt uaktsomt, slik bilisten i Møllerveien også ble. Uaktsomheten ble også ansett for grov. I saken fra Møllerveien ble det ikke vurdert om uaktsomheten var grov. Vilkåret for straff er ikke at uaktsomheten skal ha vært grov. Men det har betydning for om fornærmede kan kreve oppreisning, altså erstatning for ikke-økonomisk skade. Som nevnt innledningsvis, var det ikke fremmet sivile krav, f.eks. om oppreisning, i straffesaken, slik at det ikke var noen grunn for retten til å gå inn på dette spørsmålet.

I Mariero-saken ble syklisten dømt til 14 dagers betinget fengsel for overtredelse av vegtrafikkloven § 3. I saken fra Møllerveien ble bilisten dømt til 30 dagers betinget fengsel, for overtredelse av straffeloven § 280, vegtrafikkloven § 3 og trafikkreglene § 7 nr 3 (om vikeplikt).

Som nevnt hadde ikke retten noen oppfordring til å vurdere om uaktsomheten var grov for saken om Møllerveien, mens det var noe retten måtte ta stilling til i Mariero-saken. Og vi ser at bilisten i Møllerveien ble idømt en strengere straff. Når jeg likevel stiller spørsmålet om hvorvidt aktsomhetsnormen er strengere for folk som sykler enn for bilister, er det dels fordi at det ikke var rom for “feilfordeling av oppmerksomhet” i Mariero-saken, selv om et mindretall i den saken ville frifinne syklisten. Men også fordi det foreligger noen lagmannsrettsavgjørelser hvor bilisters vikepliktsbrudd ikke har blitt ansett for å være grovt uaktsomt. Jeg kan her vise til LA-2015-52529 og LB-2017-7747. I LB-2021-62941, hvor en lastebilsjåfør svingte til høyre ved Langkaia og drepte en syklist, ble uaktsomheten ansett for grov. I HR-2018-2189-A opphevet Høyesterett en lagmannsrettsdom, LB-2017-88450, hvor en bilist var frifunnet i en sak hvor bilisten svingte til venstre foran møtende syklist (ved Holmenkollen), hvor syklsiten døde i kollisjonen. Når lagmannsrettens frifinnende dom blir opphevet, må saken opp til ny behandling i lagmannsretten. Saken ble behandlet på nytt i LB-2018-192858, og retten kom der til at bilisten hadde opptrådt grovt uaktsomt, og han ble dømt til fengsel i 90 dager hvorav 30 dager ble gjort betinget. I tillegg ble etterlatte tilkjent oppreisning på 125.000 kr. I dommen skriver lagmannsretten:

“For en bilfører er det å krysse motgående kjørefelt en handling med stort farepotensiale, og det krever en skjerpet aktpågivenhet. En bilfører må forvisse seg om at motgående kjørefelt kan krysses farefritt. Det var ingen komplisert trafikal situasjon eller forstyrrende elementer som kan forklare hvorfor A ikke så B. Flertallet viser til lagmannsrettens bemerkninger foran hva angår hendelsesforløpet. Flertallet har i vurderingen om at A har opptrådt grovt uaktsomt lagt særlig vekt på at B var synlig for vitnene Melcher og Bratli, samt at ulykken skjedde på dagtid og med et oversiktlig trafikkbilde. Det var gode siktforhold, og As sikt oppover Holmenkollveien mot Bs kjørebane var god og uhindret. Videre er det ikke bevismessig grunnlag for at det inntrådte noen uventede omstendigheter som forstyrret As oppmerksomhet kort tid før ulykken skjedde. Slik flertallet ser det, må det forhold at A ikke oppdaget B før ulykkken var et faktum, skyldes en betydelig og ikke helt kortvarig oppmerksomhetssvikt fra A, eller en grov feilvurdering av hvilke elementer i trafikkbildet som krevde hans oppmerksomhet. Flertallet har følgelig kommet til at As handlemåte var svært klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse.”

Jeg kjenner bare til to andre saker mot syklister etter at de har kjørt på en fotgjenger. Den første er en dom fra Høyesterett, Rt-2003-433. En 11 år gammel gutt hadde syklet på en person bakfra, som gikk langs veien. En 11 åring er under den kriminelle lavalder, og kan ikke straffes. Spørsmålet i saken var om foreldrenes forsikringsselskap var pliktig til å betale erstatning til skadelidte. Om aktsomhetsvurderinger, skriver førstvoterendei avsnitt 50:

“Voksne syklister som bakfra og helt overraskende i stor fart prøver å passere nær fotgjengere på fortau eller i veibanen, må i utgangspunktet anses for å ha opptrådt uaktsomt. Fotgjengere kan plutselig endre retning eller snu seg og dermed uforvarende komme foran syklisten. Denne må til enhver tid avpasse farten etter forholdene og være forberedt på å måtte stanse. Dersom sammenstøt finner sted, vil syklisten normalt bli ansvarlig for påregnelig skade. Det samme krav til aktsomhet kan ikke uten videre anvendes i forhold til en 11 år gammel syklist.”

Forsikringsselskapet ble frifunnet for dette kravet. Dommen er avsagt under dissens 4-1. Jeg går ikke nærmere inn i denne dommen.

Den siste er en dom fra Oslo tingrett TOSLO-2013-179074. Syklisten var i dette tilfellet ilagt et forelegg som han ikke hadde vedtatt. Saken havnet da i retten, hvor syklisten ble frifunnet. Denne avgjørelsen ble ikke anket. Den saken jeg nå omtaler var også en erstatningssak, i realiteten mot syklistens forsikringsselskap, og gjaldt erstatning til skadelidte. I dommen sies bl.a, med henvisning til de dommer jeg har nevnt:

“Retten legger til grunn at både rettspraksis, regler gitt i forskrift, og reelle hensyn taler for at aktsomhetsnormen for syklende er strengere, sammenlignet med normen for gående, særlig når syklister kommer bakfra. Dette samsvarer også med skadepotensiale sykler har i forhold til gående. Syklister er nærmere til å bære risikoen for skade dersom sammenstøt finner sted når de passerer fotgjengere bakfra.”

Jeg er ikke uenig i dette. Men da må det også være slik at aktsomhetsnormen for bilister er strengere for bilister enn for syklende. I praksis ser det ut til å være motsatt, og jeg finner ingen annen forklaring enn at rettens medlemmer ofte er bilister, og identifiserer seg med bilisten. Det tenker kanskje “det kunne ha vært meg”, og frifinner.

Jeg har tidligere sagt om denne dommen at jeg synes at resultatet var greit nok, men at begrunnelsen var svak.

Jeg vil knytte et par kommentarer til LG-2011-108380 Mariero og den nye dommen fra Møllerveien. I LG-2011-108380 Mariero tok lagmannsretten i realiteten livet av gang- og sykkelvei. Retten skriver bl.a:

“Umiddelbart er det vanskelig å se hvilke hensyn som begrunner at fotgjengere skal ha svakere vern på slike kombinerte gang- og sykkelveier enn ved rene gangveier.”

Jeg synes ikke dette er særlig vanskelig. På en gang- og sykkelvei deler de gående veien med folk som sykler. Da burde man kunne vente at de to trafikantgruppene skal ta gjensidig hensyn til hverandre. I denne saken fjernet lagmannsretten kategorien “gang- og sykkelvei”, og sa at alt er gangvei. Folk som sykler skal (selvsagt) ta hensyn til fotgjengere, men fotgjengere behøver ikke å ta hensyn til folk som sykler. Dette ble gjentatt av Oslo tingrett i TOSLO-2013-179074, med henvisning til lagmannsrettens dom. De såkalt “ansvarlige” myndigheter elsker åpenbart å legge til rette for konflikt mellom gående og syklende, ved å blande dem på ubrukelige bastarder som gang- og sykkelveier. Gående og syklende bør ha adskilt infrastruktur.

Så til dommen fra Møllerveien. Basert på det som er gjengitt ovenfor fra Borgarting lagmannsretts dom LB-2017-88450 kan det ikke være særlig tvil om at bilistens opptreden i Møllerveien var grovt uaktsom.

Noen andre momenter. Kollisjonen skjedde “27. februar 2021 ca. kl. 13.13”. Midt på dagen, på den tiden av året når mørket har begynt å slippe taket. Videre opplyses det “Det var daglys og fint vær”. Likevel finner retten grunn til å nevne: “Fornærmede var kledd i mørke klær. Han hadde ikke lys på sykkelen”.

Senere i dommen heter det:

“Selv om fornærmede var kledd i mørke klær var det ikke noe i den konkrete situasjonen som hindret tiltalte i å se fornærmede. Tvert imot hadde tiltalte både tilstrekkelig sikt og tid til å se fornærmede og tilpasse seg etter fornærmede før han svingte til venstre over i motgående kjørefelt.”

Hva er poenget med i det hele tatt å nevne at han hadde mørke klær og ikke hadde lys, når de i dommen sier at dette var uten betydning? Det smaker av at man ikke kan styre seg for å inkludere litt offerklandring. Men det stopper ikke der. De må også nevne at syklisten “brukte ikke hjelm”. Dette var en straffesak, hvor spørsmålet var om bilisten kunne straffes for uaktsom kjøring. Hvorvidt syklisten hadde hjelm eller ikke, er i den sammenhengen totalt irrelevant. Bilistens kjøring hadde ikke vært mindre uaktsom om syklisten hadde hatt hjelm, ei heller om syklisten hadde klart å stoppe slik at kollisjon hadde vært unngått.

Syklisten fikk alvorlige hodeskader, og det kan godt hende at disse skadene hadde blitt mindre alvorlige om han hadde brukt hjelm. Hvis det hadde vært spørsmål om utmåling av erstatning til syklisten, kunne det nok ha vært et relevant moment at han ikke brukte hjelm — selv om hjelm ikke er påbudt. Men det har ingen betydning for vurderingen av bilistens forhold.

Når det gjelder Møllerveien er det fristende å legge til, uten at det har noe med denne saken å gjøre: Når jeg sykler nedover der syklisten syklet, sykler jeg alltid forsiktig. Møllerveien er ikke en forkjørsvei. Krysset med Brenneriveien er uoversiktlig, og trafikk herfra kommer fra høyre, slik at trafikk ned Møllerveien har vikeplikt. Selv om bilister som kommer fra Brenneriveien hadde hatt vikeplikt, har jeg ikke en slik tillit til norske bilister at jeg våger å stole på at de faktisk overholder vikeplikten. Jeg sykler etter den enkle regelen at det er bedre å overleve og være uskadd, enn å dø eller bli lemlestet med retten på sin side.

Noe som jeg finner opprørende og totalt uakseptabelt, er at norsk politi lever i en slags tro om at vikeplikt ikke gjelder overfor folk som sykler. Det er altfor mange saker hvor politiet frikjenner bilister som bryter vikeplikt, og sender dem videre med et klapp på skulderen. Politiet bidrar på den måten til å gjøre det farligere å sykle i Norge.

Først hvis en person på sykkel blir drept eller alvorlig skadet, pleier politiet å bry seg. Bilistens uaktsomhet er like alvorlig selv om ingen blir skadet eller drept. Man kan ikke anvende lovbestemmelser som knytter seg til følger av uaktsomheten, som betydelig skade eller død. Men vegtrafikkloven § 3 er likevel anvendelig, og førerkortbeslag må knytte seg til uaktsomheten, altså vikepliktbruddet, ikke til eventuell skadefølge.

Vi har en tafatt politiledelse, som også synes å mene at også slike forsømmelser fra politiet er helt OK. Det som dreper og påfører syklende alvorlig skade, er ofte bilister som ikke overholder sin vikeplikt. Derfor er det viktig at det reageres strengt mot dette, slik at bilister kanskje lærer at de også må se etter folk på sykkel, ikke bare se etter biler. En av de virkelig store forskjellene mellom å sykle i Nederland og Norge, er at norske bilister er så mye dårligere enn de nederlandske. I Nederland ser bilistene stort sett folk som sykler, i Norge blir vi ofte oversett.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.