Ifølge VG har Åge Aleksandersen og Terje Tysland varslet søksmål mot Warner. Jeg kjenner saken kun fra VGs omtale. Her mener to folkekjære norske musikkjendiser at de har blitt lurt av en av de internasjonale musikkgigantene. Warner er gitt mulighet for tilsvar, men vi får ikke noen balansert fremstilling av slike saker i norske medier. Det er dessuten en sak som reiser mange vanskelige spørsmål, og VG gir oss ikke alle de opplysninger som er nødvendige for å kunne vurdere dette. Jeg vil derfor ikke mene noe om saken, annet enn at den reiser en del interessante spørsmål.

Denne kommentaren er et forsøk på å forklare noen av de rettslige spørsmål som en slik sak reiser, uten at jeg vil mene noe om hva som bør bli resultatet. VG skriver bl.a. dette:

“Artistene krever enerett til katalogene sine, og de mener at den eneretten har de egentlig hatt hele tiden, sier artistenes rådgiver, Sæmund Fiskvik.”

Om jeg har forstått det rett, dreier konflikten seg om rettighetene til innspillingene av musikken. Det er ikke konflikt om opphavsretten til den musikken som er spilt inn. Jeg regner med at rettighetene til selve musikken (og tekstene) på vanlig vis forvaltes av TONO, og selskapet NCB, som forvalter de såkalte mekaniske rettighetene (rettigheter til å spille inn musikken).

En utøvende kunstner, f.eks. musikere og sangere, har rettigheter til sin kunstneriske prestasjon etter åvl § 16. Denne bestemmelsen gir utøverne enerett til å

“a. gjøre varig eller midlertidig opptak av fremføringen
b. fremstille varig eller midlertidig eksemplar av et opptak av fremføringen
c. gjøre fremføringen eller opptak av den tilgjengelig for allmennheten. For offentlig fremføring og overføring til allmennheten av lydopptak gjelder likevel bestemmelsene i § 21, med mindre overføringen skjer på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til opptaket.”

Utgangspunktet er at artistene hadde enerett til å gjøre opptak, til å fremstille eksemplar og til å gjøre opptak tilgjengelig for allmenheten. Men disse rettighetene kan helt eller delvis overdras, noe som typisk gjøres når man inngår en platekontrakt.

Produsenten, som her betyr plateselskapet, har etter åvl § 20 en enerett til selve opptaket, herunder å fremstille eksemplar av dette og gjøre det tilgjengelig for allmenheten.

Innspillingen ble, fortsatt ifølge VG, gjort for Gunnar Hordviks plateselskap “Plateselskapet”. Jeg vet ikke hva slags avtale som ble inngått mellom artistene og Plateselskapet.

Plateselskapet ble slått konkurs i 1993, og her er noe av opphavet til konflikten. Gunnar Hordvik startet et nytt plateselskap, Norsk Gram, og fortsatte å forvalte rettighetene i det selskapet. Gunnar Hordvik døde i 2005. Stridens kjerne er, fortsatt ifølge VG, om Norsk Gram overtok rettighetene til innspillingene etter konkursen i Plateselskapet.

Er begynner moroa, i alle fall for oss jurister. Ser vi på rettighetene til fremføringen og opptaket av disse, som i utgangspunkt artistene hadde rettigheter til, gjelder bl.a. åvl §§ 67 og 68 for disse. § 67 innholder i annet ledd det såkalte spesialitetsprinsippet. Bestemmelsen lyder:

“Opphaveren kan med den begrensning som følger av § 5 helt eller delvis overdra sin rett til å råde over åndsverket.

Ved overdragelse av opphavsrett skal opphaveren ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for.

Overdragelse av eksemplar innbefatter ikke overdragelse av opphavsretten eller noen del av denne, selv om det er et originaleksemplar som overdras. Overdragelse av opphavsrett innbefatter ikke eiendomsrett til det manuskript eller annet eksemplar som utleveres i tilknytning til overdragelsen.”

Den som overtar rettigheter får ikke en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for. Den som hevder å ha ervervet rettigheter argumenterer i utgangspunktet i motbakke: Avtalen må klart gi uttrykk for at vedkommende har fått disse rettighetene. I og med at jeg ikke har sett den avtalen som opprinnelig ble inngått, vet jeg ikke hva avtalen sa om dette.

§ 68 annet ledd sier at retten i utgangspunktet ikke kan overdras videre uten samtykke:

“Retten kan heller ikke overdras videre uten samtykke med mindre den går inn i en forretning eller forretningsavdeling og overdras sammen med denne. Overdrageren har fortsatt ansvaret for at avtalen med opphaveren blir oppfylt.”

Det kan avtales en rett til videre overdragelse i den avtalen som opprinnelig inngås. Om det ble gjort i dette tilfellet, vet jeg ikke. Rettighetene kan overdras hvis de går inn i en forretning eller forretningsavdeling og overdras sammen med denne. Men det gjelder hvis man overtar virksomheten, man kan ikke kjøpe ut innholdet uten å ta over virksomheten.

Det eksempelet jeg bruker for å illustrere at man overtar forretningsavdelinger, er da Aschehoug og Gyldendal overtok og slaktet det gamle Universitetsforlaget. Det tidligere Universitetsforlagt ble etablert i 1950. Forlaget hadde mot slutten av sin levetid økonomiske problemer. I år 2000 ble det overtatt av Gyldendal og Aschehoug. Aschehoug overtok varemerket, slik at det som i dag er Universitetsforlaget er Aschehougs universitets- og høyskoleforlag, tidligere TANO. Noen avdelinger gikk til det nye Universitetsforlagt (Aschehoug) og noen gikk til Gyldendal. Juridisk litteratur, som er det jeg kjenner, gikk til Aschehoug. Ellers har jeg ikke helt oversikt over hvilke avdelinger som gikk til hvilke forlag. Men da Aschehoug overtok avdelingen for juridisk litteratur, overtok de en forretningsavdeling, og det var da ikke nødvendig med samtykke fra forfatterne av bøker utgitt på det tidligere Universitetsforlaget.

Det vi ikke får vite om Plateselskapet, er om selve virksomheten ble overtatt av Norsk Gram eller om det bare var rettigheten til opptakene som på en eller annen måte ble overtatt. For å kunne avgjøre dette, må vi vite hvordan konkursboet etter Plateselskapet ble gjort opp. Det vet ikke jeg noe om, og det står ikke noe om det i VGs reportasje. Men det følger av spesialitetsprinsippet i § 67 at det er det som hevder å ha fått rettighetene overdratt, som må kunne vise at det eksisterer en slik avtale. Om den videre håndteringen av disse rettighetene, skriver VG:

“Hordvik videresolgte i 1997 de nå omstridte rettighetene til TV 2. Plateselskapet EMI kjøpte dem av TV 2 i 1999. EMI ble i 2013 innlemmet i Warner Music.”

Konflikten står mellom artistene og Warner, og her må kjeden henge sammen. Hva slags rettigheter overtok TV2? Overtok de virksomheten i Norsk Gram, eller var det bare en avtale om overdragelse av rettigheter? Hvis det er det siste, følger det av § 68 annet ledd at Norsk Gram må ha hatt rett til videre overdragelse. Her er det flere uavklarte spørsmål. Om Norsk Gram overtok virksomheten og ikke bare innholdet i Plateselskapet, så har ikke Norsk Gram overtatt mere omfattende rettigheter enn hva Plateselskapet hadde. Hvis Plateselskapet ikke hadde en avtale som ga dem rett til videre overdragelse, da kan heller ikke Norsk Gram ha hatt rett til å overdra dette videre til TV2, som heller ikke får bedre rettigheter enn hva Norsk Gram hadde. Da kunne de ikke overdra dette videre til EMI. Men slik jeg forstår det, overtok Warner virksomheten i EMI, så det siste leddet ser ut til å være greit nok. Men det reparerer ikke feil tidligere i kjeden.

Men Plateselskapet hadde rett til selve opptaket. Om det ikke var vanskelig nok fra før, så er åvl §§ 67 og 68 er ikke nevnt i åvl § 20 fjerde ledd, hvilket betyr at disse bestemmelsene ikke gjelder ved overdragelse av produsentrettighetene. Vi, eller i alle fall jeg har ikke detaljene. Men vi kan ikke utelukke et resultat som betyr at utøvernes rettigheter til opptak av sine prestasjoner ikke kan overdras videre, mens produsentrettighetene kan overdras. Satt på spissen kan det bety at Warner har overtatt Plateselskapets rettigheter som produsent, men ikke den retten som utledes av artistenes rettigheter til sine prestasjoner og overdragelse av disse. Det kan bli spennende for oss jurister.

Artistenes rådgiver, Sæmund Fiskvik sier til VG:

“Men dersom plateselskapet fordufter, for eksempel ved en konkurs som den ovennevnte i 1993, opphører kontrakten.”

Dette er i beste fall en “sannhet” med betydelige modifikasjoner. Etter dekningsloven § 7-3 kan konkursboet tre inn i skyldenerens avtaler. Plateselskapets konkursbo kunne ha valgt å tre inn i Plateselskapets avtaler, også avtalene med de artistene som er parter i konflikten. Da ville konkursboet ha overtatt Plateselskapets rettigheter, men også Plateselskapet plikter etter disse avtalene. Man artistenes ubetalte krav på royalty fra før konkursen vil være et vanlig krav i konkursboet, også om det er krav etter en kontrakt som boet har trådt inn i. De vil ha et dividendekrav mot boet, men boet må betale krav som oppstår etter konkursåpning, f.eks. royalty for salg etter konkursåpningen.

Hvorvidt konkursboet valgte å gjøre bruk av denne retten, får vi ikke vite noe om. Hvis konkursboet ikke trådte inn i disse avtalene, da er det antageligvis heller ikke grunnlag for videre overdragelser i kjeden. Hvis konkursboet ikke trådte inn i avtalene, har Sæmund Fiskvik antageligvis rett. Da vil rettighetene antageligvis gå tilbake til artistene. Men som det forhåpentlig fremgår av dette, så er saken langt fra opplagt. Og jeg vil ikke mene noe om hvem som har rett i denne konflikten. Til det vet vi altfor lite.