Åge Aleksandersen, Terje Tysland og Warner

Iføl­ge VG har Åge Alek­san­der­sen og Ter­je Tys­land vars­let søks­mål mot War­ner. Jeg kjen­ner saken kun fra VGs omta­le. Her mener to folke­kjæ­re nors­ke musikkjen­di­s­er at de har blitt lurt av en av de inter­na­sjo­na­le musikk­gi­gan­te­ne. War­ner er gitt mulig­het for til­svar, men vi får ikke noen balan­sert frem­stil­ling av sli­ke saker i nors­ke medi­er. Det er dess­uten en sak som rei­ser man­ge vans­ke­li­ge spørs­mål, og VG gir oss ikke alle de opp­lys­nin­ger som er nød­ven­di­ge for å kun­ne vur­de­re det­te. Jeg vil der­for ikke mene noe om saken, annet enn at den rei­ser en del inter­es­san­te spørsmål.

Den­ne kom­men­ta­ren er et for­søk på å for­kla­re noen av de retts­li­ge spørs­mål som en slik sak rei­ser, uten at jeg vil mene noe om hva som bør bli resul­ta­tet. VG skri­ver bl.a. dette:

Artis­te­ne kre­ver ene­rett til kata­lo­ge­ne sine, og de mener at den ene­ret­ten har de egent­lig hatt hele tiden, sier artis­te­nes råd­gi­ver, Sæmund Fiskvik.”

Om jeg har for­stått det rett, drei­er kon­flik­ten seg om ret­tig­he­te­ne til inn­spil­lin­ge­ne av musik­ken. Det er ikke kon­flikt om opp­havs­ret­ten til den musik­ken som er spilt inn. Jeg reg­ner med at ret­tig­he­te­ne til selve musik­ken (og teks­te­ne) på van­lig vis for­val­tes av TONO, og sel­ska­pet NCB, som for­val­ter de såkal­te meka­nis­ke ret­tig­he­te­ne (ret­tig­he­ter til å spil­le inn musikken).

En utøven­de kunst­ner, f.eks. musi­ke­re og san­ge­re, har ret­tig­he­ter til sin kunst­ne­ris­ke pre­sta­sjon etter åvl § 16. Den­ne bestem­mel­sen gir utøver­ne ene­rett til å 

a. gjø­re varig eller mid­ler­ti­dig opp­tak av frem­fø­rin­gen
b. frem­stil­le varig eller mid­ler­ti­dig eksemp­lar av et opp­tak av frem­fø­rin­gen
c. gjø­re frem­fø­rin­gen eller opp­tak av den til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten. For offent­lig frem­fø­ring og over­fø­ring til all­menn­he­ten av lyd­opp­tak gjel­der like­vel bestem­mel­se­ne i § 21, med mind­re over­fø­rin­gen skjer på en slik måte at den enkel­te selv kan vel­ge tid og sted for til­gang til opptaket.”

Utgangs­punk­tet er at artis­te­ne had­de ene­rett til å gjø­re opp­tak, til å frem­stil­le eksemp­lar og til å gjø­re opp­tak til­gjen­ge­lig for all­men­he­ten. Men dis­se ret­tig­he­te­ne kan helt eller del­vis over­dras, noe som typisk gjø­res når man inn­går en platekontrakt. 

Pro­du­sen­ten, som her betyr plate­sel­ska­pet, har etter åvl § 20 en ene­rett til selve opp­ta­ket, her­under å frem­stil­le eksemp­lar av det­te og gjø­re det til­gjen­ge­lig for allmenheten. 

Inn­spil­lin­gen ble, fort­satt iføl­ge VG, gjort for Gun­nar Hord­viks plate­sel­skap “Plate­sel­ska­pet”. Jeg vet ikke hva slags avta­le som ble inn­gått mel­lom artis­te­ne og Plateselskapet. 

Plate­sel­ska­pet ble slått kon­kurs i 1993, og her er noe av opp­ha­vet til kon­flik­ten. Gun­nar Hord­vik star­tet et nytt plate­sel­skap, Norsk Gram, og fort­sat­te å for­val­te ret­tig­he­te­ne i det sel­ska­pet. Gun­nar Hord­vik døde i 2005. Stri­dens kjer­ne er, fort­satt iføl­ge VG, om Norsk Gram over­tok ret­tig­he­te­ne til inn­spil­lin­ge­ne etter kon­kur­sen i Plateselskapet. 

Er begyn­ner moroa, i alle fall for oss juris­ter. Ser vi på ret­tig­he­te­ne til frem­fø­rin­gen og opp­ta­ket av dis­se, som i utgangs­punkt artis­te­ne had­de ret­tig­he­ter til, gjel­der bl.a. åvl §§ 67 og 68 for dis­se. § 67 inn­hol­der i annet ledd det såkal­te spe­sia­li­tets­prin­sip­pet. Bestem­mel­sen lyder:

Opp­ha­ve­ren kan med den begrens­ning som føl­ger av § 5 helt eller del­vis over­dra sin rett til å råde over åndsverket.

Ved over­dra­gel­se av opp­havs­rett skal opp­ha­ve­ren ikke anses for å ha over­dratt en mer omfat­ten­de rett enn det avta­len klart gir uttrykk for.

Over­dra­gel­se av eksemp­lar inn­be­fat­ter ikke over­dra­gel­se av opp­havs­ret­ten eller noen del av den­ne, selv om det er et ori­gi­nal­ek­semp­lar som over­dras. Over­dra­gel­se av opp­havs­rett inn­be­fat­ter ikke eien­doms­rett til det manu­skript eller annet eksemp­lar som utle­ve­res i til­knyt­ning til overdragelsen.”

Den som over­tar ret­tig­he­ter får ikke en mer omfat­ten­de rett enn det avta­len klart gir uttrykk for. Den som hev­der å ha erver­vet ret­tig­he­ter argu­men­te­rer i utgangs­punk­tet i mot­bak­ke: Avta­len må klart gi uttrykk for at ved­kom­men­de har fått dis­se ret­tig­he­te­ne. I og med at jeg ikke har sett den avta­len som opp­rin­ne­lig ble inn­gått, vet jeg ikke hva avta­len sa om dette. 

§ 68 annet ledd sier at ret­ten i utgangs­punk­tet ikke kan over­dras vide­re uten samtykke:

Ret­ten kan hel­ler ikke over­dras vide­re uten sam­tyk­ke med mind­re den går inn i en for­ret­ning eller for­ret­nings­av­de­ling og over­dras sam­men med den­ne. Over­dra­ge­ren har fort­satt ansva­ret for at avta­len med opp­ha­ve­ren blir oppfylt.”

Det kan avta­les en rett til vide­re over­dra­gel­se i den avta­len som opp­rin­ne­lig inn­gås. Om det ble gjort i det­te til­fel­let, vet jeg ikke. Ret­tig­he­te­ne kan over­dras hvis de går inn i en for­ret­ning eller for­ret­nings­av­de­ling og over­dras sam­men med den­ne. Men det gjel­der hvis man over­tar virk­som­he­ten, man kan ikke kjø­pe ut inn­hol­det uten å ta over virksomheten. 

Det eksem­pe­let jeg bru­ker for å illust­re­re at man over­tar for­ret­nings­av­de­lin­ger, er da Asche­houg og Gyl­den­dal over­tok og slak­tet det gam­le Uni­ver­si­tets­for­la­get. Det tid­li­ge­re Uni­ver­si­tets­for­lagt ble etab­lert i 1950. For­la­get had­de mot slut­ten av sin leve­tid øko­no­mis­ke pro­ble­mer. I år 2000 ble det over­tatt av Gyl­den­dal og Asche­houg. Asche­houg over­tok vare­mer­ket, slik at det som i dag er Uni­ver­si­tets­for­la­get er Asche­hougs uni­ver­si­tets- og høy­skole­for­lag, tid­li­ge­re TANO. Noen avde­lin­ger gikk til det nye Uni­ver­si­tets­for­lagt (Asche­houg) og noen gikk til Gyl­den­dal. Juri­disk lit­te­ra­tur, som er det jeg kjen­ner, gikk til Asche­houg. Ellers har jeg ikke helt over­sikt over hvil­ke avde­lin­ger som gikk til hvil­ke for­lag. Men da Asche­houg over­tok avde­lin­gen for juri­disk lit­te­ra­tur, over­tok de en for­ret­nings­av­de­ling, og det var da ikke nød­ven­dig med sam­tyk­ke fra for­fat­ter­ne av bøker utgitt på det tid­li­ge­re Universitetsforlaget. 

Det vi ikke får vite om Plate­sel­ska­pet, er om selve virk­som­he­ten ble over­tatt av Norsk Gram eller om det bare var ret­tig­he­ten til opp­ta­ke­ne som på en eller annen måte ble over­tatt. For å kun­ne avgjø­re det­te, må vi vite hvor­dan kon­kurs­boet etter Plate­sel­ska­pet ble gjort opp. Det vet ikke jeg noe om, og det står ikke noe om det i VGs repor­ta­sje. Men det føl­ger av spe­sia­li­tets­prin­sip­pet i § 67 at det er det som hev­der å ha fått ret­tig­he­te­ne over­dratt, som må kun­ne vise at det eksis­te­rer en slik avta­le. Om den vide­re hånd­te­rin­gen av dis­se ret­tig­he­te­ne, skri­ver VG:

Hord­vik videre­solg­te i 1997 de nå omstrid­te ret­tig­he­te­ne til TV 2. Plate­sel­ska­pet EMI kjøp­te dem av TV 2 i 1999. EMI ble i 2013 inn­lem­met i War­ner Music.”

Kon­flik­ten står mel­lom artis­te­ne og War­ner, og her må kje­den hen­ge sam­men. Hva slags ret­tig­he­ter over­tok TV2? Over­tok de virk­som­he­ten i Norsk Gram, eller var det bare en avta­le om over­dra­gel­se av ret­tig­he­ter? Hvis det er det sis­te, føl­ger det av § 68 annet ledd at Norsk Gram må ha hatt rett til vide­re over­dra­gel­se. Her er det fle­re uav­klar­te spørs­mål. Om Norsk Gram over­tok virk­som­he­ten og ikke bare inn­hol­det i Plate­sel­ska­pet, så har ikke Norsk Gram over­tatt mere omfat­ten­de ret­tig­he­ter enn hva Plate­sel­ska­pet had­de. Hvis Plate­sel­ska­pet ikke had­de en avta­le som ga dem rett til vide­re over­dra­gel­se, da kan hel­ler ikke Norsk Gram ha hatt rett til å over­dra det­te vide­re til TV2, som hel­ler ikke får bed­re ret­tig­he­ter enn hva Norsk Gram had­de. Da kun­ne de ikke over­dra det­te vide­re til EMI. Men slik jeg for­står det, over­tok War­ner virk­som­he­ten i EMI, så det sis­te led­det ser ut til å være greit nok. Men det repa­re­rer ikke feil tid­li­ge­re i kjeden.

Men Plate­sel­ska­pet had­de rett til selve opp­ta­ket. Om det ikke var vans­ke­lig nok fra før, så er åvl §§ 67 og 68 er ikke nevnt i åvl § 20 fjer­de ledd, hvil­ket betyr at dis­se bestem­mel­se­ne ikke gjel­der ved over­dra­gel­se av pro­du­sent­ret­tig­he­te­ne. Vi, eller i alle fall jeg har ikke detal­je­ne. Men vi kan ikke ute­luk­ke et resul­tat som betyr at utøver­nes ret­tig­he­ter til opp­tak av sine pre­sta­sjo­ner ikke kan over­dras vide­re, mens pro­du­sent­ret­tig­he­te­ne kan over­dras. Satt på spis­sen kan det bety at War­ner har over­tatt Plate­sel­ska­pe­ts ret­tig­he­ter som pro­du­sent, men ikke den ret­ten som utle­des av artis­te­nes ret­tig­he­ter til sine pre­sta­sjo­ner og over­dra­gel­se av dis­se. Det kan bli spen­nen­de for oss jurister. 

Artis­te­nes råd­gi­ver, Sæmund Fiskvik sier til VG:

Men der­som plate­sel­ska­pet for­duf­ter, for eksem­pel ved en kon­kurs som den oven­nevn­te i 1993, opp­hø­rer kontrakten.”

Det­te er i bes­te fall en “sann­het” med bety­de­li­ge modi­fi­ka­sjo­ner. Etter dek­nings­lo­ven § 7–3 kan kon­kurs­boet tre inn i skyl­de­ne­rens avta­ler. Plate­sel­ska­pe­ts kon­kurs­bo kun­ne ha valgt å tre inn i Plate­sel­ska­pe­ts avta­ler, også avta­le­ne med de artis­te­ne som er par­ter i kon­flik­ten. Da vil­le kon­kurs­boet ha over­tatt Plate­sel­ska­pe­ts ret­tig­he­ter, men også Plate­sel­ska­pet plik­ter etter dis­se avta­le­ne. Man artis­te­nes ube­tal­te krav på royal­ty fra før kon­kur­sen vil være et van­lig krav i kon­kurs­boet, også om det er krav etter en kon­trakt som boet har trådt inn i. De vil ha et divi­dende­krav mot boet, men boet må beta­le krav som opp­står etter kon­kurs­åp­ning, f.eks. royal­ty for salg etter konkursåpningen. 

Hvor­vidt kon­kurs­boet valg­te å gjø­re bruk av den­ne ret­ten, får vi ikke vite noe om. Hvis kon­kurs­boet ikke tråd­te inn i dis­se avta­le­ne, da er det anta­ge­lig­vis hel­ler ikke grunn­lag for vide­re over­dra­gel­ser i kje­den. Hvis kon­kurs­boet ikke tråd­te inn i avta­le­ne, har Sæmund Fiskvik anta­ge­lig­vis rett. Da vil ret­tig­he­te­ne anta­ge­lig­vis gå til­ba­ke til artis­te­ne. Men som det for­hå­pent­lig frem­går av det­te, så er saken langt fra opp­lagt. Og jeg vil ikke mene noe om hvem som har rett i den­ne kon­flik­ten. Til det vet vi alt­for lite.

Print Friendly, PDF & Email