Hvor mye ressurser skal politi og påtalemyndigheten bruke på å verne egoet til hårsåre representanter for seg selv?

“Eks-advokat tiltalt for plakataksjon mot statsadvokat” kan vi lese i Rett24. På en av plakatene sto det at statsadvokat Geir Evanger var «etterlyst» og «siktet for innførsel av meget betydelig mengde hasj og MDMA». Plakaten var utstyrt med et bilde av Evanger, politiets logo, samt en QR-kode. QR-koden ledet til en artikkel om den såkalte Sult-saken, der 50 kilo cannabis og 20 kilo MDMA ble innført fra Nederland til Norge. Tre tiltalte personer ble der frikjent på grunnlag av politiprovokasjon. Her har NRK en samleside med artikler om den såkalte “Sult-saken”.

Jeg kjenner denne “sult-saken” kun gjennom omtale i media. Geir Evanger var en av aktorene i denne saken, men jeg vet ikke hva slags rolle han eventuelt ellers hadde i denne saken. Det var klart en ulovlig politiprovokasjon, som førte til at de tiltalte ble frifunnet. Det er faktisk ikke ofte at noen blir frikjent i Norge fordi bevis er innhentet ved hjelp av ulovlige politimetoder. Heller ikke for politiet er det slik at målet helliger middelet. Men som de fleste tilfeller hvor representanter for politi og påtalemyndighet gjør noe ulovlig, så slipper de unna uten noen reaksjon. Speisalenheten for henleggelse av politisaker kom til at det ikke var uforsvarlig av politiet.

Continue reading Hvor mye ressurser skal politi og påtalemyndigheten bruke på å verne egoet til hårsåre representanter for seg selv?

Ytringsfrihet. Et ukjent fremmedord i idretten

Jeg sendte denne til NRK/Ytring, men de fant ikke plass til den. Sportsvaskerne i NRK er kanskje enige med rennleder Torbjørn Broks Pettersen i at de ikke vil ha mer oppmerksomhet om slike sider ved toppidretten. Her er det jeg skrev:

Den svenske langrennsløperen Emil Johansson Kringstad demonstrerte mot at oljeselskapet Equinor får være sponsor for langrennssporten. Sammen med Greenpeace stilte han med plakaten som sa «Morgendagen smelter», med klar referanse til Equinors kampanje «Morgendagens helter». For dette ble han «belønnet» med en bot på 999 sveitsiske franc, tilsvarende ca 10 000 kroner. Summen var ikke tilfeldig. Man ville hindre det lille en idrettsutøver har av rettssikkerhet ved at en «bot» på under 1000 SFR ikke kan ankes. «Hvis vi hadde gitt en høyere bot, kunne vi risikert at han hadde anket for å få mer oppmerksomhet rundt saken, og det ønsker ikke vi å bidra til», sier rennleder Torbjørn Broks Pettersen, ifølge NRK.

Det er dessverre ikke noe enestående eksempel. Vår grunnlovfestede menneskerett ytringsfrihet er et ukjent fremmedord i idretten. Jeg kunne gitt flere eksempler, men lar det bli med dette ene. (Jeg har gjennom årene samlet en del eksempler.) Idretten svarer omtrent som de pleier å gjøre i de diktaturer som gjerne blir tildelt store, internasjonale idrettsmesterskap: Alle har ytringsfrihet så lenge de ikke bryter loven. Det hører vi ofte fra Kina og Russland, og det er slik myndighetene i Qatar svarer om manglende ytringsfrihet. Og etter idrettens «lover» er det straffbart å ytre seg, blant annet om politikk.

Continue reading Ytringsfrihet. Et ukjent fremmedord i idretten

Atle Antonsen saken — noen refleksjoner

Atle Antonsen har dummet seg ut i fylla men uttalelser til Sumaya Jirde Ali. Uttalelsene skader hans karriere som komiker. Kanskje vil det ødelegge karrieren totalt. Det vil tiden vise. Hans markedsverdi har uansett sunket kraftig. Men det er ikke noe jeg har tenkt å kommentere nærmere.

Jeg skal nøye meg med å kommentere straffbarheten. Et utgangspunkt må være helt klart: Det er mye som er uakseptabel oppførsel som ikke er straffbar. Et relativt nærliggende eksempel er at ærekrenkelser ikke lenger er straffbare i Norge. Det betyr selvsagt ikke at det er akseptabel oppførsel å servere grove ærekrenkelser. Jeg mener det var en feil å gjøre ærekrenkeler helt straffrie. Begrunnelsen for dette går jeg ikke nærmere inn på her, men henviser til min bok Ytringsfrihet og medieregulering s. 216-218.

Continue reading Atle Antonsen saken — noen refleksjoner

Ny bok: Formueretten i informasjonssamfunnet

I dag foreligger min siste bok: Formueretten i informasjonssamfunnet.

Last ned innholdsfortegnelsen som pdf-fil fra Universitetsforlaget.

Informasjonsteknologi påvirker alle sider ved samfunnet, også formueretten. Lenge var man opptatt av å fjerne rettslige hindringer for å kunne ta i bruk informasjonsteknologi. Det handlet for en stor del om hvordan vi skulle forholde oss til ulike varianter av formkrav, som skriftlighet og underskrifter. I alle fall i vår del av verden har vi kommet langt, selv om vi ikke er helt i mål. Dette er et av temaene man ikke kan unngå om man skal diskutere formuerett og informasjonsteknologi.

En stor del av de formuerettslige reglene har vært og er fortsatt dokumentregler. I førsteutgaven av sin Pengekravsrett, skrev Kai Krüger på s. 8:

«Læren om pengekrav er (…) i stor grad dokumentorientert: Det er tale om en analyse av rettsregler som knytter an til ytre abstrakte formalia, bruk av veksler, sjekker, remburs, gjeldsbrev, pantobligasjoner og så videre.»

Den var nok fortsatt slik på 1970-tallet, da den boken ble skrevet. Men særlig fremtidsrettet var det ikke. De dokumentorienterte reglene er basert på at det finnes et originaldokument. I datamaskinbaserte systemer finnes det ikke lenger originaldokumenter. Det kan hende at det finnes et eller annet originaldokument i et arkiv et eller annet sted. Men det som håndteres i datasystemene er kopier og bare kopier. Det betyr at vi i praksis kan glemme dokumentreglene. En av de fundamentale formuerettslige utfordringene er hvordan vi skal ivareta de funksjoner som originaldokumentene hadde, i systemer hvor det ikke lenger finnes originaldokumenter.

En for inntil noen tiår siden velkjent og velbrukt dokumenttype var sjekk. I noen land hvor man er glade i papir, som i USA, brukes det fortsatt mye. Men i mer moderne land, som Norge, har de forsvunnet. Skjønt her var Danmark først ute. I dag kan man ikke lenger skrive ut sjekker trukket på norske banker, og ingen norske banker løser inn sjekker. De fleste har antageligvis ikke fått med seg at det har skjedd. Sjekker gikk i praksis ut av bruk for en del år siden, og det er neppe noen som savner dem i dag. Andre dokumenter går samme veien. De fleste dokumentregler vil dø med de dokumentene de regulerer, enten ved at de blir opphevet eller ved at de dør ved ikke-bruk. Unntaket er gjeldsbrevloven, som gjennom mange analogier har blitt en slags alminnelig lov om pengekrav, en status den ikke fortjener å ha.

Continue reading Ny bok: Formueretten i informasjonssamfunnet