Ny bok: Formueretten i informasjonssamfunnet

I dag fore­lig­ger min sis­te bok: For­mue­ret­ten i informasjonssamfunnet.

Last ned inn­holds­for­teg­nel­sen som pdf-fil fra Uni­ver­si­tets­for­la­get.

Infor­ma­sjons­tek­no­lo­gi påvir­ker alle sider ved sam­fun­net, også for­mue­ret­ten. Len­ge var man opp­tatt av å fjer­ne retts­li­ge hind­rin­ger for å kun­ne ta i bruk infor­ma­sjons­tek­no­lo­gi. Det hand­let for en stor del om hvor­dan vi skul­le for­hol­de oss til uli­ke vari­an­ter av form­krav, som skrift­lig­het og under­skrif­ter. I alle fall i vår del av ver­den har vi kom­met langt, selv om vi ikke er helt i mål. Det­te er et av tema­ene man ikke kan unn­gå om man skal dis­ku­te­re for­mue­rett og informasjonsteknologi.

En stor del av de for­mue­retts­li­ge reg­le­ne har vært og er fort­satt doku­ment­reg­ler. I første­ut­ga­ven av sin Penge­kravs­rett, skrev Kai Krü­ger på s. 8:

«Læren om penge­krav er (…) i stor grad doku­ment­ori­en­tert: Det er tale om en ana­ly­se av retts­reg­ler som knyt­ter an til ytre abs­trak­te for­ma­lia, bruk av veks­ler, sjek­ker, rem­burs, gjelds­brev, pant­ob­li­ga­sjo­ner og så videre.»

Den var nok fort­satt slik på 1970-tal­let, da den boken ble skre­vet. Men sær­lig frem­tids­ret­tet var det ikke. De doku­ment­ori­en­ter­te reg­le­ne er basert på at det fin­nes et ori­gi­nal­do­ku­ment. I data­ma­skin­ba­ser­te sys­te­mer fin­nes det ikke len­ger ori­gi­nal­do­ku­men­ter. Det kan hen­de at det fin­nes et eller annet ori­gi­nal­do­ku­ment i et arkiv et eller annet sted. Men det som hånd­te­res i data­sys­te­me­ne er kopi­er og bare kopi­er. Det betyr at vi i prak­sis kan glem­me doku­ment­reg­le­ne. En av de fun­da­men­ta­le for­mue­retts­li­ge utford­rin­ge­ne er hvor­dan vi skal iva­re­ta de funk­sjo­ner som ori­gi­nal­do­ku­men­te­ne had­de, i sys­te­mer hvor det ikke len­ger fin­nes originaldokumenter.

En for inn­til noen tiår siden vel­kjent og vel­brukt doku­ment­type var sjekk. I noen land hvor man er gla­de i papir, som i USA, bru­kes det fort­satt mye. Men i mer moder­ne land, som Nor­ge, har de for­svun­net. Skjønt her var Dan­mark først ute. I dag kan man ikke len­ger skri­ve ut sjek­ker truk­ket på nors­ke ban­ker, og ingen nors­ke ban­ker løser inn sjek­ker. De fles­te har anta­ge­lig­vis ikke fått med seg at det har skjedd. Sjek­ker gikk i prak­sis ut av bruk for en del år siden, og det er nep­pe noen som sav­ner dem i dag. And­re doku­men­ter går sam­me vei­en. De fles­te doku­ment­reg­ler vil dø med de doku­men­te­ne de regu­le­rer, enten ved at de blir opp­he­vet eller ved at de dør ved ikke-bruk. Unn­ta­ket er gjelds­brev­lo­ven, som gjen­nom man­ge ana­lo­gi­er har blitt en slags almin­ne­lig lov om penge­krav, en sta­tus den ikke for­tje­ner å ha. 

I gam­le dager var doku­ment­sys­te­mer, hvor et retts­for­hold kun­ne abs­tra­he­res og repre­sen­te­res av et doku­ment, prak­tis­ke. Ved å råde over doku­men­tet, f.eks. ved å over­dra det, kun­ne man råde over retts­for­hol­det. Vi had­de regis­ter­sys­te­mer for for­mues­go­der av stor ver­di hvor trans­ak­sjons­hyp­pig­he­ten var gans­ke liten, som ting­ly­sing for fast eien­dom. Dis­se regist­re­ne ble ført manu­elt, og var som regel lokale.

I dag opp­da­te­res regist­re enkelt ved at man i løpet av sekun­der kan sen­de en mel­ding fra den ene siden av jor­den til den and­re, og regist­re­ne kan om øns­ke­lig opp­da­te­res i sann­tid. Hånd­te­ring av doku­men­ter i form av uli­ke for­mer for verdi­pa­pi­rer er lang­somt, kost­bart og med­fø­rer høy risi­ko. Vi kan bare ten­ke på hvor­dan det vil­le ha vært om vi fort­satt had­de brukt kon­tan­ter til våre beta­lin­ger, også når vi skal beta­le sto­re beløp, beta­le over avstand, kan­skje fra et kon­ti­nent til et annet. 

Når doku­men­te­ne for­svin­ner, må vi fin­ne meto­der for å iva­re­ta funk­sjo­ne­ne som dis­se had­de, i data­ma­skin­ba­ser­te sys­te­mer. Vi har noen syn­li­ge sys­te­mer som et moder­ni­sert ting­ly­sings­sys­tem og løs­øre­gis­te­ret og alle and­re regist­re som utgjør Brønn­øy­sund­re­gist­re­ne. Vi har også Verdi­pa­pir­sen­tra­len. Men vi har man­ge fler, som vi ikke ten­ker på at har til­sva­ren­de funk­sjo­ner. Alle sys­te­me­ne i finans­sek­to­ren fun­ge­rer slik. Sam­men med finans­sek­to­ren er medie- og under­hold­nings­sek­to­ren den i den­ne for­stand tek­no­lo­gisk mest avan­ser­te, da alt leve­res via net­tet i digi­tal form. Men vi gjør også bruk av and­re digi­ta­le tje­nes­ter, uten at vi har reflek­tert så mye over hva dis­se tje­nes­te­ne går ut på og hva slags retts­lig betyd­ning de har. Det vir­ke­lig spen­nen­de er ikke hvor­dan vi blir kvitt gam­le hind­rin­ger, men hvor­dan vi for­hol­der oss til en ver­den hvor vi utnyt­ter tek­no­lo­gi­ens mulig­he­ter — og møter noen av dens svakheter.

Det byg­ges opp nye tje­nestein­fra­struk­tu­rer. Et doku­ment­ba­sert sys­tem er i utgangs­punk­tet åpent. Hvem som helst kan utste­de et doku­ment. Digi­ta­le sys­te­mer er luk­ket. Vi må gis til­gang, både til sys­te­me­ne gene­relt og til å kun­ne får utført uli­ke for­mer for tje­nes­ter. De fles­te av oss kjen­ner det­te fra nett­ban­ker. Vi må ha til­gang til sys­te­me­ne, og for å få det må vi kun­ne iden­ti­fi­se­re oss over­for sys­te­me­ne. Det gjør vi med en eID, i Nor­ge vil det for de fles­te være BankID, selv om det ikke er den enes­te. Vi får en ny og tid­li­ge­re helt ukjent tje­nes­te som kal­les iden­ti­tets­ad­mi­ni­stra­sjon. Den sta­dig mer omfat­ten­de digi­ta­li­se­rin­gen av sam­fun­net, gjør at vi blir sta­dig mer avhe­nig av å bru­ke eID. Og vi ser at mis­bruk av and­res elekt­ro­nis­ke iden­ti­te­ter øker. Men det­te er bare en av de mer syn­li­ge av de nye tje­nes­te­ne som vokser fram.

De nye tje­nestein­fras­turk­tu­re­ne er ofte inter­na­sjo­na­le. Vi vet ikke hvor data lag­res og behand­les. Det­te har vært gans­ke mye drøf­tet når det gjel­der per­son­opp­lys­nin­ger. Men vi kan også få and­re ube­ha­ge­li­ge over­ras­kel­ser når and­re land på uli­ke måter kan gri­pe inn i og i noen til­fel­ler fak­tisk gri­per inn. 

Ofte vil det være slik at de nye tje­nes­te­ne er enk­le for bru­ker­ne. Men det som skjer bak kulis­se­ne og under over­fla­ten er langt mer kom­pli­sert enn for de gam­le doku­ment­transakj­so­ne­ne. Hvis vi som juris­ter skal være i stand til å møte frem­ti­den og fort­satt være rele­van­te når man skal hånd­te­re de utford­rin­ger tek­no­lo­gi­en gir, må vi for­stå hva som skjer, også inne i de man­ge “svar­te bok­se­ne”. Vi må kla­re å se sys­tem og ikke bare enkelt­sa­ker, og vi må for­hol­de oss pro­ak­tivt til sys­te­me­ne. Vi kan ikke lene oss til­ba­ke og ven­te til pro­ble­me­ne viser seg i praksis. 

I dag er kuns­tig intel­li­gens og blok­kje­der to mote­tek­no­lo­gi­er. Jeg er ingen tek­no­lo­giskep­ti­ker, men jeg er skep­tisk til all den hype som dis­se og en del and­re tek­no­lo­gi­er er omgitt av. Jeg tror på men­nes­ke­ne, og tror at men­nes­ke­ne på man­ge områ­der er helt over­leg­ne sam­men­lig­net med data­ma­ski­ner. Data­ma­ski­ner er bed­re enn men­nes­ker til å hånd­te­re repe­te­ren­de opp­ga­ver. Vi blir lei etter en stund, og da begyn­ner vi å bli unøy­ak­ti­ge. Data­ma­ski­ner kan gjen­ta de sam­me ope­ra­sjo­ner titu­sen­vis eller mil­lio­ner av gan­ger, uten at de kre­ver kaffe­pau­se, fri­da­ger, eller begyn­ner å bli unøy­ak­ti­ge. Vi får sta­dig mer avan­ser­te maski­ner og pro­gram­mer som som kan pro­gram­me­res til å utfø­re mer avan­ser­te opp­ga­ver. Pro­gram­me­rin­gen kan skje ved at maski­ne­ne tre­nes opp til å gjen­kjen­ne uli­ke for­mer for mønst­re (som ikke må for­veks­les med læring). Også juris­ter vil få kraf­ti­ge­re verk­tøy. En del enk­le avgjø­rel­ser etter fas­te reg­ler tref­fes nå av auto­ma­ti­ser­te sys­te­mer. Data­ma­ski­ner vil også kun­ne bidra til å fore­ta utmå­ling, hva enten det gjel­der straff eller erstat­ning. Men det vil være en utmå­ling som vil være i sam­svar med tid­li­ge­re avgjø­rel­ser. En data­ma­skin vil ikke kun­ne vur­de­re nye momen­ter og end­re praksis.

Jeg mener også at det er helt feil å regu­le­re en tek­no­lo­gi. Når EU plan­leg­ger en regu­le­ring av kuns­tig intel­li­gens er det et blind­spor. Papir har vært benyt­tet til vel­dig mye med retts­lig betyd­ning, fra avta­ler og skjø­ter, til lov­ved­tak, beta­lings­trans­ak­sjo­ner, osv. Men ingen har like­vel fun­net på å lage en lov om papir. En gene­rell retts­lig regu­le­ring av kuns­tig intel­li­gens vil være omtrent som å ved­ta for­ord­nin­ger og lover om papir. Det kan være grun­ner til å regu­le­re virk­som­het og trans­ak­sjo­ner hvor man ser for seg at kuns­tig intel­li­gens kan ha betyd­ning. Men det er virk­som­he­ten og trans­ak­sjo­ne­ne som even­tu­elt bør regu­le­res. Hva slags tek­no­lo­gi som benyt­tes og hva den­ne kal­les, bør ikke ha betydning. 

Blok­kje­der er fort­satt en løs­ning på leting etter et pro­blem. Krypto­va­lu­ta er et spe­ku­la­tivt og vola­tilt inves­te­rings­ob­jekt, men gans­ke ueg­net som beta­lings­sys­tem. Man­ge har lan­sert and­re områ­der som skal kun­ne revo­lu­sjo­ne­res ved hjelp av blok­kje­der, f.eks. gjen­nom såkalt “smar­te kon­trak­ter”. Det typis­ke er at vi får høre hvor fan­tas­tisk det vil bli, men lite om hvor­dan tek­no­lo­gi­en er tatt i bruk. Blok­kje­der inne­bæ­rer bruk av en gans­ke tung tek­no­lo­gi for å hånd­te­re en trans­ak­sjons­his­to­rikk. Jeg har pro­ble­mer med å se at vi tren­ger all den trans­ak­sjons­his­to­rik­ken. Og der vi måt­te tren­ge den, frem­står ikke blok­kje­der som en god løsning.

Det­te er noen av de spørs­mål som behand­les i boken. Jeg pre­ten­de­rer ikke å skre­vet en full­sten­dig frem­stil­ling av alle de retts­li­ge utford­rin­gen vi møter innen­for for­mue­ret­ten når vi tar i bruk moder­ne infor­ma­sjons­tek­no­lo­gi. Men det er i alle fall en begyn­nel­se. And­re kan ta det vide­re, even­tu­elt kor­ri­ge­re feil og mis­for­stå­el­ser i det jeg har skre­vet. Jeg hol­der meg til Fran­cis Bacon, som en gang har sagt: Sann­he­ten kom­mer let­te­re fram gjen­nom feil enn gjen­nom for­vir­ring.

Boken er på man­ge måter en opp­sum­me­ring av det jeg har arbei­det med i mine rundt 40 år ved Uni­ve­ri­si­te­tet i Oslo og i en del eks­ter­ne opp­drag. Det er den vik­tigs­te boken jeg har skre­vet til nå. Kjøp boken der du plei­er å kjø­pe bøker, eller bestill den fra Universitetsforlaget.

Boken er til­gjen­ge­lig i digi­tal utga­ve på Juri­dika.

Print Friendly, PDF & Email