Ny bok: Formueretten i informasjonssamfunnet

I dag foreligger min siste bok: Formueretten i informasjonssamfunnet.

Last ned innholdsfortegnelsen som pdf-fil fra Universitetsforlaget.

Informasjonsteknologi påvirker alle sider ved samfunnet, også formueretten. Lenge var man opptatt av å fjerne rettslige hindringer for å kunne ta i bruk informasjonsteknologi. Det handlet for en stor del om hvordan vi skulle forholde oss til ulike varianter av formkrav, som skriftlighet og underskrifter. I alle fall i vår del av verden har vi kommet langt, selv om vi ikke er helt i mål. Dette er et av temaene man ikke kan unngå om man skal diskutere formuerett og informasjonsteknologi.

En stor del av de formuerettslige reglene har vært og er fortsatt dokumentregler. I førsteutgaven av sin Pengekravsrett, skrev Kai Krüger på s. 8:

«Læren om pengekrav er (…) i stor grad dokumentorientert: Det er tale om en analyse av rettsregler som knytter an til ytre abstrakte formalia, bruk av veksler, sjekker, remburs, gjeldsbrev, pantobligasjoner og så videre.»

Den var nok fortsatt slik på 1970-tallet, da den boken ble skrevet. Men særlig fremtidsrettet var det ikke. De dokumentorienterte reglene er basert på at det finnes et originaldokument. I datamaskinbaserte systemer finnes det ikke lenger originaldokumenter. Det kan hende at det finnes et eller annet originaldokument i et arkiv et eller annet sted. Men det som håndteres i datasystemene er kopier og bare kopier. Det betyr at vi i praksis kan glemme dokumentreglene. En av de fundamentale formuerettslige utfordringene er hvordan vi skal ivareta de funksjoner som originaldokumentene hadde, i systemer hvor det ikke lenger finnes originaldokumenter.

En for inntil noen tiår siden velkjent og velbrukt dokumenttype var sjekk. I noen land hvor man er glade i papir, som i USA, brukes det fortsatt mye. Men i mer moderne land, som Norge, har de forsvunnet. Skjønt her var Danmark først ute. I dag kan man ikke lenger skrive ut sjekker trukket på norske banker, og ingen norske banker løser inn sjekker. De fleste har antageligvis ikke fått med seg at det har skjedd. Sjekker gikk i praksis ut av bruk for en del år siden, og det er neppe noen som savner dem i dag. Andre dokumenter går samme veien. De fleste dokumentregler vil dø med de dokumentene de regulerer, enten ved at de blir opphevet eller ved at de dør ved ikke-bruk. Unntaket er gjeldsbrevloven, som gjennom mange analogier har blitt en slags alminnelig lov om pengekrav, en status den ikke fortjener å ha.

I gamle dager var dokumentsystemer, hvor et rettsforhold kunne abstraheres og representeres av et dokument, praktiske. Ved å råde over dokumentet, f.eks. ved å overdra det, kunne man råde over rettsforholdet. Vi hadde registersystemer for formuesgoder av stor verdi hvor transaksjonshyppigheten var ganske liten, som tinglysing for fast eiendom. Disse registrene ble ført manuelt, og var som regel lokale.

I dag oppdateres registre enkelt ved at man i løpet av sekunder kan sende en melding fra den ene siden av jorden til den andre, og registrene kan om ønskelig oppdateres i sanntid. Håndtering av dokumenter i form av ulike former for verdipapirer er langsomt, kostbart og medfører høy risiko. Vi kan bare tenke på hvordan det ville ha vært om vi fortsatt hadde brukt kontanter til våre betalinger, også når vi skal betale store beløp, betale over avstand, kanskje fra et kontinent til et annet.

Når dokumentene forsvinner, må vi finne metoder for å ivareta funksjonene som disse hadde, i datamaskinbaserte systemer. Vi har noen synlige systemer som et modernisert tinglysingssystem og løsøregisteret og alle andre registre som utgjør Brønnøysundregistrene. Vi har også Verdipapirsentralen. Men vi har mange fler, som vi ikke tenker på at har tilsvarende funksjoner. Alle systemene i finanssektoren fungerer slik. Sammen med finanssektoren er medie- og underholdningssektoren den i denne forstand teknologisk mest avanserte, da alt leveres via nettet i digital form. Men vi gjør også bruk av andre digitale tjenester, uten at vi har reflektert så mye over hva disse tjenestene går ut på og hva slags rettslig betydning de har. Det virkelig spennende er ikke hvordan vi blir kvitt gamle hindringer, men hvordan vi forholder oss til en verden hvor vi utnytter teknologiens muligheter — og møter noen av dens svakheter.

Det bygges opp nye tjenesteinfrastrukturer. Et dokumentbasert system er i utgangspunktet åpent. Hvem som helst kan utstede et dokument. Digitale systemer er lukket. Vi må gis tilgang, både til systemene generelt og til å kunne får utført ulike former for tjenester. De fleste av oss kjenner dette fra nettbanker. Vi må ha tilgang til systemene, og for å få det må vi kunne identifisere oss overfor systemene. Det gjør vi med en eID, i Norge vil det for de fleste være BankID, selv om det ikke er den eneste. Vi får en ny og tidligere helt ukjent tjeneste som kalles identitetsadministrasjon. Den stadig mer omfattende digitaliseringen av samfunnet, gjør at vi blir stadig mer avhenig av å bruke eID. Og vi ser at misbruk av andres elektroniske identiteter øker. Men dette er bare en av de mer synlige av de nye tjenestene som vokser fram.

De nye tjenesteinfrasturkturene er ofte internasjonale. Vi vet ikke hvor data lagres og behandles. Dette har vært ganske mye drøftet når det gjelder personopplysninger. Men vi kan også få andre ubehagelige overraskelser når andre land på ulike måter kan gripe inn i og i noen tilfeller faktisk griper inn.

Ofte vil det være slik at de nye tjenestene er enkle for brukerne. Men det som skjer bak kulissene og under overflaten er langt mer komplisert enn for de gamle dokumenttransakjsonene. Hvis vi som jurister skal være i stand til å møte fremtiden og fortsatt være relevante når man skal håndtere de utfordringer teknologien gir, må vi forstå hva som skjer, også inne i de mange “svarte boksene”. Vi må klare å se system og ikke bare enkeltsaker, og vi må forholde oss proaktivt til systemene. Vi kan ikke lene oss tilbake og vente til problemene viser seg i praksis.

I dag er kunstig intelligens og blokkjeder to moteteknologier. Jeg er ingen teknologiskeptiker, men jeg er skeptisk til all den hype som disse og en del andre teknologier er omgitt av. Jeg tror på menneskene, og tror at menneskene på mange områder er helt overlegne sammenlignet med datamaskiner. Datamaskiner er bedre enn mennesker til å håndtere repeterende oppgaver. Vi blir lei etter en stund, og da begynner vi å bli unøyaktige. Datamaskiner kan gjenta de samme operasjoner titusenvis eller millioner av ganger, uten at de krever kaffepause, fridager, eller begynner å bli unøyaktige. Vi får stadig mer avanserte maskiner og programmer som som kan programmeres til å utføre mer avanserte oppgaver. Programmeringen kan skje ved at maskinene trenes opp til å gjenkjenne ulike former for mønstre (som ikke må forveksles med læring). Også jurister vil få kraftigere verktøy. En del enkle avgjørelser etter faste regler treffes nå av automatiserte systemer. Datamaskiner vil også kunne bidra til å foreta utmåling, hva enten det gjelder straff eller erstatning. Men det vil være en utmåling som vil være i samsvar med tidligere avgjørelser. En datamaskin vil ikke kunne vurdere nye momenter og endre praksis.

Jeg mener også at det er helt feil å regulere en teknologi. Når EU planlegger en regulering av kunstig intelligens er det et blindspor. Papir har vært benyttet til veldig mye med rettslig betydning, fra avtaler og skjøter, til lovvedtak, betalingstransaksjoner, osv. Men ingen har likevel funnet på å lage en lov om papir. En generell rettslig regulering av kunstig intelligens vil være omtrent som å vedta forordninger og lover om papir. Det kan være grunner til å regulere virksomhet og transaksjoner hvor man ser for seg at kunstig intelligens kan ha betydning. Men det er virksomheten og transaksjonene som eventuelt bør reguleres. Hva slags teknologi som benyttes og hva denne kalles, bør ikke ha betydning.

Blokkjeder er fortsatt en løsning på leting etter et problem. Kryptovaluta er et spekulativt og volatilt investeringsobjekt, men ganske uegnet som betalingssystem. Mange har lansert andre områder som skal kunne revolusjoneres ved hjelp av blokkjeder, f.eks. gjennom såkalt “smarte kontrakter”. Det typiske er at vi får høre hvor fantastisk det vil bli, men lite om hvordan teknologien er tatt i bruk. Blokkjeder innebærer bruk av en ganske tung teknologi for å håndtere en transaksjonshistorikk. Jeg har problemer med å se at vi trenger all den transaksjonshistorikken. Og der vi måtte trenge den, fremstår ikke blokkjeder som en god løsning.

Dette er noen av de spørsmål som behandles i boken. Jeg pretenderer ikke å skrevet en fullstendig fremstilling av alle de rettslige utfordringen vi møter innenfor formueretten når vi tar i bruk moderne informasjonsteknologi. Men det er i alle fall en begynnelse. Andre kan ta det videre, eventuelt korrigere feil og misforståelser i det jeg har skrevet. Jeg holder meg til Francis Bacon, som en gang har sagt: Sannheten kommer lettere fram gjennom feil enn gjennom forvirring.

Boken er på mange måter en oppsummering av det jeg har arbeidet med i mine rundt 40 år ved Univerisitetet i Oslo og i en del eksterne oppdrag. Det er den viktigste boken jeg har skrevet til nå. Kjøp boken der du pleier å kjøpe bøker, eller bestill den fra Universitetsforlaget.

Boken er tilgjengelig i digital utgave på Juridika.