Ytringsfrihet. Et ukjent fremmedord i idretten

Jeg sendte denne til NRK/Ytring, men de fant ikke plass til den. Sportsvaskerne i NRK er kanskje enige med rennleder Torbjørn Broks Pettersen i at de ikke vil ha mer oppmerksomhet om slike sider ved toppidretten. Her er det jeg skrev:

Den svenske langrennsløperen Emil Johansson Kringstad demonstrerte mot at oljeselskapet Equinor får være sponsor for langrennssporten. Sammen med Greenpeace stilte han med plakaten som sa «Morgendagen smelter», med klar referanse til Equinors kampanje «Morgendagens helter». For dette ble han «belønnet» med en bot på 999 sveitsiske franc, tilsvarende ca 10 000 kroner. Summen var ikke tilfeldig. Man ville hindre det lille en idrettsutøver har av rettssikkerhet ved at en «bot» på under 1000 SFR ikke kan ankes. «Hvis vi hadde gitt en høyere bot, kunne vi risikert at han hadde anket for å få mer oppmerksomhet rundt saken, og det ønsker ikke vi å bidra til», sier rennleder Torbjørn Broks Pettersen, ifølge NRK.

Det er dessverre ikke noe enestående eksempel. Vår grunnlovfestede menneskerett ytringsfrihet er et ukjent fremmedord i idretten. Jeg kunne gitt flere eksempler, men lar det bli med dette ene. (Jeg har gjennom årene samlet en del eksempler.) Idretten svarer omtrent som de pleier å gjøre i de diktaturer som gjerne blir tildelt store, internasjonale idrettsmesterskap: Alle har ytringsfrihet så lenge de ikke bryter loven. Det hører vi ofte fra Kina og Russland, og det er slik myndighetene i Qatar svarer om manglende ytringsfrihet. Og etter idrettens «lover» er det straffbart å ytre seg, blant annet om politikk.

De tre første leddene i Grunnloven § 100 lyder:

«Ytringsfrihet bør finne sted.

Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.

Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.»

Man har valgt et konservativt språk i Grunnloven. Når det står «bør», skal det forstås som «skal».

Ifølge NRK bekreftet rennleder Torbjørn Broks Pettersen at juryen valgte å bøtelegge Kringstad, med hjemmel i markedsføringsreglene til Det internasjonale Skiforbundet (FIS). Paragraf 1.12 fastslår at det er forbudt å markedsføre politiske budskap. Politisk sensur og knebling av ytringsfriheten er en del av idrettens regelverk. Og politiske ytringer er “markedsføring” i den kommersielle idrettens verdensbilde. Hensynet til å tjene penger er for idretten viktigere enn grunnleggende menneskerettigheter.

Den kommersielle idrettens interesse i å tjene penger er ikke hensyn som lar seg forsvare «holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse». Det foreligger ingen særlig tungtveiende hensyn som gjør det forsvarlig å begrense idrettsutøveres ytringsfrihet. Selv om idretten i sitt oppblåste selvbilde kaller sine vedtekter for «lover», så er ikke det en «lov» som kan begrense den grunnlovfestede ytringsfriheten.

«Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom.» står det i Grunnloven § 96. Men heller ikke slikt bryr man seg om i idretten. Man straffer etter interne regler som skal ivareta kommersielle hensyn.

Det kom som et sjokk for idretten da fotballspilleren Jean-Marc Bosman på 1990-tallet utfordret fotballens regler om livegenskap, slik at han selv etter at hans kontrakt med en klubb var løpt ut ikke kunne spille for en ny klubb uten at hans gamle klubb samtykket, og ikke minst fikk penger. Saken ble behandlet av domstolene. EU-domstolen ga ham medhold i 1995 og opphevet livegenskapen.

Den kommersielle idretten anser seg hevet over resten av samfunnet. De lever i en villfarelse om at de ikke er bundet av de lover og regler som gjelder ellers i samfunnet. En gang var idrettsorganisasjonene ideelle aktører. Det er lenge siden. I alle fall på toppnivå er det store kommersielle bedrifter. Deres virksomhet bør behandles som det. De utnytter sine dominerende markedsposisjoner til å tvinge gjennom regler som blant annet inneholder klare menneskerettsbrudd. Hvis profesjonelle idrettsutøvere ikke aksepterer dem, har de yrkesforbud. De lover og regler som gjelder ellers i samfunnet, herunder den grunnlovfestede ytringsfriheten, gjelder selvsagt også for disse organisasjonene.

<edit>Jeg legger til at vi stadig kan høre om f.eks. fotballklubber som inngår kontrakter med mindreårige. Mindreårige kan ikke inngå slike avtaler, så de kontraktene vil ikke være bindende. Det hjelper heller ikke at foreldrene samtykker. Foreldre kan ikke selge sine barn til f.eks. en fotballklubb.</edit>

Flere medier omtaler Emil Johansson Kringstad som en forhenværende eliteløper som la opp i 2021. Hvis det stemmer kan han uten å risikere en fremtidig karriere nekte å betale «boten», og la idretten eventuelt bringe den inn for retten for å kreve inn pengene.

Da må idretten regne med at saken vil bli avgjort etter de lover som gjelder ellers i samfunnet. Jeg tviler på at de vil våge å gjøre dette. Det vil gi saken den oppmerksomhet som rennleder Torbjørn Broks Pettersen ville unngå. De vil neppe risikere å få en ny «Bosman-sak» om ytringsfrihet. Emil Johansson Kringstad kan bli en helt for ytringsfriheten, slik Jean-Marc Bosman har blitt det for at idrettsutøvere kan komme fri fra noe som kan minne om slavekontrakter.

Og nå kom det nok en påminnelse at penger går foran smålige hensyn som ytringsfrihet og menneskerettigheter. Men det er kanskje greit at det er noe som skjer langt borte, i et mesterskap hvor Norge uansett ikke deltar. Det er mer ubehagelig at det skjer hjemme i Norge.