Denne kommentaren er ment å være en slags felles tilbakemelding til studenter som var oppe til eksamen i RINF 1200 — Opphavsrett og beslektede rettigheter høsten 2022, og en veiledning til fremtidige studenter som vil se eksempler på eksamenoppgaver og hvordan man kan løse disse. Oppgaveteksten finner du bl.a. her.

Spørsmål 1: Er det Caroline som arving eller instituttet som Martes arbeidsgiver som har rettighetene til Martes bokutkast?

Utgangspunktet er at opphaver har enerett til sitt verk. Ved opphavers død går opphaver over til arvingene etter åvl § 75. Det arvingene overtar er den opphavsrett som avdøde opphaver hadde. Hvis opphavers opphavsrett er begrenset gjennom avtaler om overdragelser, vil den opphavsrett som arves være begrenset på tilsvarende måte.

Opphavsrett kan overdras etter åvl § 67. Det er ingen formkrav når det gjelder overdragelse av opphavsrett. Den kan overdras underforstått, uten noen uttrykkelig avtale.

Det er ingen lovregulering av opphavsrett i ansettelsesforhold. Den ulovfestede hovedregel, slik den i sin tid ble formulert av Ragnar Knoph er at «Synspunktet må være at prinsipalen vinner den rett over åndsverket som er nødvendig og rimelig, hvis arbeidsavtalen skal nå sitt formål, men heller ikke mere». Dette er også gjentatt i forarbeidene til dagens åndsverklov, Prop. 104 L (2016–2017) avsnitt 6.8.5.2 s. 257.

Universitetsansatte skal vanligvis forske og undervise. Her legger jeg inn noe som vi ikke kan forutsette at studentene skal ta opp. Det hører ikke med til arbeidsplikten å utarbeide læremidler, i alle fall ikke utover det som er nødvendig for egen undervisning. Å skrive lærebøker er ikke en del av den vanlige arbeidsplikten.

Man har en plikt til å publisere sine forskningsresultater, fortrinnsvis i form av artikler eller bøker. Men dette skjer gjerne ved publikasjon på selvstendige forlag som ikke er en del av Universitetet. Universitetene har ikke noe behov for opphavsrett for at forskningsresultater skal publiseres på denne måten. Universitetene får bevilgninger blant annet basert på antall uteksaminerte kandidater og basert på publiseringspoeng for publiserte forskningsarbeider. Men Universitetene trenger ingen opphavsrett for dette. Det er ikke nødvendig at opphavsrett går over til arbeidsgiver for at ansettelsesforholdet skal nå sitt formål.

I forarbeidene til dagens åndsverklov står bl.a Prop. 104 L (2016–2017) avsnitt 6.8.1:

«For vitenskapelig ansattes virksomhet har den tradisjonelle oppfatning vært at det ikke er nødvendig eller rimelig at rettighetene til deres forskningsarbeider går over til universitetet eller høyskolen.»

I proposisjonen ble det foreslått å lovfeste regelen om overgang av opphavsrett i ansettelsesforhold. Dette var noe av det som ble møtt med sterk motstand da saken ble behandlet i Stortinget, og var en av grunnene til at behandlingen av saken ble utsatt fra 2017 til 2018.  Da loven ble vedtatt ble dette droppet, slik at det fortsatt er ulovfestet.

Vi kan legge til det såkalte spesialitetsprinsippet i åvl § 67 annet ledd, som i praksis innebærer at avtaler om overdragelse av opphavsrett tolkes restriktivt i opphavers favør. Det er den som hevder å ha fått overdratt opphavsrett til seg, i dette tilfellet Universitetet, som har «motbakke» her.

Opphavsretten er i dette tilfellet ikke overdratt til instituttet. Konklusjonen blir derfor at det er Caroline som har opphavsrett til bokutkastet.

Hvis man skulle konkludere med at instituttet som arbeidsgiver har overtatt rettighetene, vil åvl § 68, som sier at overdragelse av opphavsrett ikke gir rett til å endre verket med mindre annet er avtalt, innebære at Peder Ås ikke vil ha rett til å bearbeide Marte Kirkeruds verk.

Spørsmål 2: Har Peder Ås rett til å ferdigstille boken og gjøre den tilgjengelig på nett, slik han har gjort?

Vi forutsetter her at det er Caroline som har opphavsrett til bokutkastet. Om noen kandidater (feilaktig) skulle ha konkludert med at det er instituttet som har opphavsrett, vil det være premisset for vurderingen i spørsmål 2. Selv om kandidaten kommer til rett svar i spørsmål 2, viser det svak forståelse dersom dette ikke henger sammen med vedkommendes konklusjon i spørsmål 1.

Hvis instituttet/Peder Ås skulle ha fått overdratt opphavsrett i kraft av ansettelsesavtalen, ville de, som nevnt ovenfor, etter åvl § 68 likevel ikke hatt rett til å endre verket. Eller de måtte i alle fall ha hatt klare holdepunkter for å ha fått en slik rett, og det er ikke opplyst om noe slikt i oppgaven.

Spørsmålet kan deles i to: Det ene er om han kunne ferdigstille boken, det andre er om han kunne gjøre det tilgjengelig på nettet.

Opphavers enerett etter åvl § 3 er å fremstille eksemplar av verket og å gjøre det tilgjengelig for allmenheten. Å bearbeide en annens verk dekkes ikke direkte av dette. Spørsmålet om bearbeidelse dukker opp igjen i spørsmål 3, og jeg tar det opp der.

Jeg går et godt stykke bort fra oppgaven, lenger bort enn man burde gå under eksamen. Hvis man spiller musikk for seg selv, og lager egne versjoner av andres musikk – altså bearbeider andres verk, så er det ikke noe som omfattes av opphavers enerett. Men det er vanskelig å tenke seg at man kan bearbeide et bokutkast uten å fremstille eksemplar av det, og eksemplarfremstilling omfattes av opphavers enerett. Her hadde det vært mulig å diskutere om dette ville ha vært en eksemplarfremstilling til privat bruk. Men jeg ser ikke noen grunn til at kandidatene skulle ha gått inn i denne diskusjonen.

Noen kandidater er innom avtalelisens. Det blir ikke riktig. Avtalelisens etter åvl § 46 kan eventuelt gi tillatelse til å fremstille eksemplar av utgitt verk. Så selv om instituttet skulle ha en slik avtalelisens ville den ikke ha gitt rett til å fremstille eksemplar av et verk som ikke er offentliggjort eller utgitt. Avtalelisens kan ikke gi rett til å bearbeide et manuskript og gjøre det tilgjengelig på nettet.

Det neste spørsmålet er tilgjengeliggjøringen på nettet. Det kan ikke være noen tvil om at det er å gjøre verket tilgjengelig for allmenheten, som omfattes av opphavers enerett. Om noen skulle ha tatt opp spørsmålet om eksemplarfremstillingen og konkludert med at den er lovlig, så er det ingen tvil om at Peder Ås ikke hadde rett til å gjøre verket tilgjengelig på nettet.

Jeg minner her om den strukturen i resonnementer som jeg ofte har minnet om i undervisningen:

1. Er det et opphavsrettslig vernet verk? I dette tilfellet er svaret et klart ja. Vi får også spørsmål om hvem som har opphavsrett til verket, et spørsmål som ikke dukker opp like ofte.
2. Er den aktuelle handlingen en opphavsrettslig relevant handling, altså noe som omfattes av opphavers enerett. Både eksemplarfremstillingen og tilgjengeliggjøringen omfattes av opphavers enerett.
3. Finnes det rettslig grunnlag som likevel kan gjøre handlingene lovlige? Det kan være en avtale. Vi, eller i alle fall jeg konkluderte i spørsmål 1 med at det ikke er noen avtale som kan gi Peder Ås rett til å gjøre det han gjør. Kanskje kunne man diskutere om det var rettslig grunnlag for selve bearbeidelsen, men helt klart ikke for å gjøre den tilgjengelig på nettet.

Spørsmål 3: Forutsatt at Caroline har rettighetene til Martes bokutkast, kan hun gi ut den versjonen som Peder Ås har gjort ferdig?

Det følger av åvl § 6 første ledd at den som bearbeider en annens verk har opphavsrett til verket i bearbeidet skikkelse, men ikke kan råde over verket på en måte som gjør inngrep i rettighetene til originalverket. Om hva som i denne sammenheng skal regnes som en bearbeidelse, står det i HR-2017-2165-A Il Tempo Gigante, avsnitt 69:

«Bearbeidelse foreligger når en ny opphavsmann skaper en ny versjon av et eldre åndsverk, slik at verket i den nye utforming fremtrer som resultat av en skapende åndsinnsats fra både den nye og den gamle opphavsmannens side.»

Oppgaven gir ingen opplysninger om hva Peder Ås’ bearbeidelser består i. Det skal ikke så mye til for at en bearbeidelse av en tekst vil ha verkshøyde. Jeg vil bare forutsette at det er en skapende åndsinnsats. Det kan man eventuelt nevne i en besvarelse, for nærmest å «kvittere ut» spørsmålet, men det er ingen grunn til å drøfte dette spørsmålet. Spørsmålet er ikke opplagt, så det vil også være forsvarlig å forutsette at Peder Ås bearbeidelser ikke har verkshøyde.

For at bearbeideren skal ha opphavsrett til bearbeidelsen må bearbeideren ha bidratt med noe som har verkshøyde og dermed er opphavsrettslig vernet. I HR-2017-2165-A Il Tempo Gigante, avsnitt 75 står det:

«Bearbeideren får, på samme måte som andre opphavsmenn, bare opphavsrett til det åndsverk han selv har skapt. Bearbeiderens opphavsrett er derfor begrenset til resultatet av hans skapende åndsinnsats. Det må følgelig klarlegges hva som i det bearbeidete verk utgjør hans åndsprodukt, og ved denne fastleggingen må bearbeidelsen avgrenses mot originalverket.»

Oppgaven spør bare etter om Caroline kan utgi Peder Ås’ bearbeidede versjon, ikke om enkelte elementer fra denne bearbeidelsen. Det er ganske klart at Caroline ikke kan utgi Peder Ås’ bearbeidelser uten hans samtykke.

Enkelte velger å diskutere bearbeidelsen som om det skulle være et fellesverk som reguleres av åvl § 8. Det er klart feil, og det vitner om sviktende forståelse når man synes å overse spørsmålet om bearbeidelse.

Enkelte er også innom spørsmålet om hvorvidt Peder Ås har skapt et nytt og selvstendig verk, hvis opphavsrett etter åvl § 6 annet ledd er uavhengig av det eller de verk man bygger på. Oppgaven inviterer ikke til dette, og gir ikke opplysninger som kan gi grunnlag for en slik drøftelse. Når det er sagt: Det er vanskelig å tenke seg at det kan være et nytt og selvstendig verk når man, som i oppgaven, gjør ferdig et eksisterende utkast. Det er lov å være inspirert av et annet verk, slik at det er et selvstendig verk selv om inspirasjonskilden er ganske tydelig. Men det er også utenfor oppgaven.

Hvis man forutsetter at Peder Ås’ bearbeidelser ikke har verkshøyde, vil Caroline ha rett til å gi ut den bearbeidede versjonen. Det er viktig at de stanpunkt man kommer til er konsistente.

Spørsmål 4: Om vi ser bort fra forholdet til Peder Ås, og holder oss til det rent opphavsrettslige: Kan Caroline overlate til Åse Holm å gjøre ferdig boken?

Caroline har overtatt opphavsretten til bokutkastet, og kan råde over det på samme måte som opphaver selv kunne ha gjort, herunder å avtale at Åse Holm skal gjøre ferdig boken.

Noen er innom åvl § 68 om at overdragelse av opphavsrett ikke gir rett til å endre verket. Noen av de som gjør det, men ikke alle, får fram at «overdragelse» er overdragelse basert på avtale, og at arv ikke er «overdragelse». Som arving overtar Caroline alle rettigheter som Marte Kirkerud hadde, også retten til å endre verket og til å inngå avtaler med andre som gir avtaleparten rett til å endre verket. Hadde det vært jusstudenter ville det ha vært en alvorlig feil å bomme her. Men studenter i dette faget forutsettes ikke å ha juridiske forkunnskaper, slik at det for denne gruppen ikke vil ha den samme betydningen.

Spørsmål 5: Kan Caroline kreve vederlag eller erstatning fra Peder Ås og instituttet for at de har gjort boken tilgjengelig på nett? (Du skal ikke ta stilling til om det er Peder Ås eller eventuelt instituttet som skal betale dette, ei heller om hun bør kreve vederlag eller erstatning).

Det er ingen tvil om at Peder Ås har krenket Carolines opphavsrett. Hun kan da kreve vederlag eller erstatning for dette etter åvl § 81. Etter første ledd forutsettes det at den som krenker retten har handlet forsettlig eller uaktsomt.

Vi kommer også tilbake til forsett og uaktsomhet under spørsmål 6. Men dette er spørsmål som kan være ganske vanskelige, og vi kan ikke regne med at studenter i dette faget vil ha forutsetninger for å kunne drøfte dette på en god måte. Men det er greit om man får fram at uvitenhet om reglene ikke fritar for ansvar.

Man kan eventuelt argumentere langs flere linjer. Peder Ås publiserte dette med vilje. Det foreligger noen underrettsdommer hvor man har basert avgjørelsene på at den som krenket rettighetene handlet forsettlig. Nylig ble det avsagt to slike dommer i Oslo tingrett. 22-101531TVI-TOSL/04 og 22-034583TVI-TOSL/04.

Man kan også argumentere for at en instituttleder i det minste bør vite at man ikke står fritt til å publisere andres arbeider, og at Peder Ås i det minste burde ha undersøkt dette, og følgelig har opptrådt uaktsomt.

Som sagt, vi kan ikke vente oss noen inngående drøftelser på dette punktet. Det bør være tilstrekkelig at kand har funnet fram til åvl § 81, og ser at Caroline kan kreve vederlag eller erstatning. Det kan være et (lite) poeng å nevne at hun kan velge det alternativet som er mest fordelaktig for henne.

Noen drøfter om Caroline har hatt et økonomisk tap. Det vil være relevant hvis hun krever erstatning, men er ikke relevant når det gjelder krav på rimelig vederlag. Oppgaven inviterer ikke til å drøfte de ulike grunnlagene. Det er tilstrekkelige å konstatere at hun kan kreve vederlag eller erstatning, forutsatt at man har kommet til at Peder Ås handlet forsettlig eller uaktsomt.

Oppgaven sier uttrykkelig at man ikke skal gå inn på spørsmålet om det er Peder Ås eller instituttet som skal betale.

Spørsmål 6: Kan Caroline eventuelt kreve det dobbelte av det som ville ha vært et rimelig vederlag for at Peder Ås gjorde boken tilgjengelig?

Her skal vi til åvl § 81 annet ledd, som under visse forutsetninger gir den forutrettede, som her er Caroline rett til å kreve det dobbelte av hva som vil være rimelig vederlag.

Her bør kandidatene se at det forutsetter at krenkeren har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt. Vanlig simpel uaktsomhet er ikke tilstrekkelig. Vi kan ikke vente at disse kandidatene er fortrolige med skillet mellom simpel og grov uaktsomhet, men de bør se ulikheten mellom første og annet ledd på dette punktet. Jeg viser ellers til det som er sagt om forsett under spørsmål 5. Det er vanskelig å foreta en god drøftelse av disse spørsmålene, også for folk som kan opphavsrett og erstatningsrett.

I de underrettsdommer som finnes har man lagt til grunn at de som gjør andres verk tilgjengelig på nett handler forsettlig.

Velger man et uaktsomhetsspor, unngår man ikke helt spørsmålet om hvorvidt uaktsomheten er grov.

Det er også et vilkår at det ikke vil virke urimelig å tilkjenne dobbelt vederlag. Jeg ser ikke noe i oppgaven som tilsier at dette skulle virke urimelig.

Noen tilleggsopplysninger som vi ikke kan forutsette at studenter i dette faget kjenner: Peder Ås handler som instituttleder. Vi har et arbeidsgiveransvar i Norge, som innebærer at arbeidsgiver blir ansvarlig for erstatningsansvar som ansatte pådrar under utførelsen av sitt arbeid. Skal vi være helt korrekte, vil begge bli solidarisk ansvarlig ved siden av hverandre. Jeg nevner dette bare for å få fram at en urimelighetsvurdering ikke kan baseres på at Peder Ås personlig i prasksis ville blitt ansvarlig for dette. Men ingen av kandidatene har drøftet urimelighet med det utgangspunktet.

Oppgaven inviterer ikke til å drøfte utmålingsspørsmålet nærmere. Vi skal derfor ikke ta opp spørsmålet om hvorfor og eventuelt hvor mye Caroline har tapt ved Peder Ås publisering, eller hva som ville være et rimelig vederlag for den bruken.