Det serveres stadig nye feil om dette. Dessuten kommer Per Pippin Aspaas med slikt som gjorde at jeg mente å kunne kreve tilsvar. Men svaret fra Khrono var dette:
“Hei Olav, og takk for innlegg. Jeg har refusert de sist ankomne innleggene i denne debatten, og bedt debattantene legge sine innlegg til kommentarfeltene. Jeg må be deg gjøre det samme.”
Jeg foretrekker å publisere mitt innlegg her, fremfor å skrive i kommentarfeltet. Her er det Khrono ikke ville ha denne gangen:
Continue reading Flere feil om opphavsrett og CC BY 4.0 →
Dette er også en kommentar som har vært publisert i Khrono.
Sentrale aktører i akademia har forelsket seg i og blitt forført av lisensen CC BY 4.0. De forsøker å tvinge folk til å bruke den. Den skal brukes i Plan S, og Forskningsrådet har hengt seg på. Nå skal vi tvinges til å bruke den ved bl.a. UiO og UiT. Jeg har fulgt dette i noen år, og har forsøkt å finne en begrunnelse for hvorfor man i Plan S har valgt en lisens som innebærer at vi skal tvinges til å frasi oss alle rettigheter til det vi har skrevet. Jeg har så langt ikke funnet noe.
Prorektor for forskning og utvikling ved UiT Camilla Brekke sier at UiT anbefaler at CC BY 4.0 lisensen skal brukes. Mine enkle spørsmål er: Hvorfor vil UiT anbefale en lisens som innebærer en så omfattende fraskriving av rettigheter? Hvilke vurderinger har de foretatt?
Continue reading Hvorfor jeg ikke vil bruke lisensen CC BY 4.0 →
Dette er et innlegg som ble publisert i Khrono 16. desember 2022. Det kommer mer, følg med, følg med.
Khrono skriver om en rettighetsstrategi vedtatt av Universitetet i Oslo (UiO). Misvisende fremstilles det som om det skal gi forskerne større rettigheter. Kanskje vil man slippe å overdra alle rettigheter til tidsskriftsforlag, men prisen er at man i praksis oppgir alt av rettigheter ved at UiO skal kunne gjøre artikler tilgjengelig under en såkalt CC BY 4.0 lisens.
Ved denne CC-lisensen beholder vi kanskje et tynt ferniss av rettigheter, men realiteten er av vi gir fra oss alt som betyr noe.
Continue reading Fire universiteter har vedtatt en strategi som fratar forskerne rettigheter til sine arbeider →
Jeg skal en tur i stallen, hente fram en av mine mange kjepphester og ri den en tur. Første gang jeg tok opp dette spørsmålet var etter at EMI utga restaurerte utgaver av alle Beatles-innpillinger på den ikke helt tilfeldige datoen 9. september 2009 (number nine, number nine, number nine). Jeg skrev en artikkel om dette i NIR 2016 s. 190. Jeg tar også opp spørsmålet i min bok Opphavsrett for begynnere, 2. utg. s 154-155.
Når jeg tar dette opp på nytt, er det fordi Decca nå har gitt ut sir George Soltis innspillinger av Richard Wagners Ring-syklus i en remastret utgave. Da HMV-produsenten Walter Legge tilfeldig møtte George Solti og produsent John Culshaw i Wien mens de holdt på med innspillingen av “Das Rheingold”, sa Walter Legge at det var et vakkert verk, men de ville ikke selge mer enn 50 eksemplarer av platene. Til nå er det solgt 18 millioner plater med Soltis innspillinger av Ringen. Jeg har ikke hørt de nye utgavene, og skal man høre gjennom alle fire operaene tar det ca 15 timer. Det er ikke akkurat “easy listening” som man setter på i bakgrunnen. Men holder vi oss til omtalen i Gramophone, låter de bedre enn noen gang.
Continue reading Trenger vi en restaurerings- og remastringsrettighet for musikkopptak →
Nok en gang har vi kommet til starten av en nytt år, skjønt det som strengt tatt betyr noe i opphavsrettslig sammenheng er at året 2022 har løpt ut, og at det når har gått 70 år etter utløpet av dødsåret til opphavere som døde i 1952. I de fleste tilfeller betyr vernetiden lite. I den grad de verk vi skaper i det hele tatt blir lagt merke til, vil de være glemt lenge før det har gått 70 år etter at vi selv har gått ut av tiden. Men noen opphavere og deres verk blir stående, og er fortsatt interessante også 70 år etter opphavers død. Her er noen av de hvis verk fortsatt ikke er glemt, og som fra i dag har falt i det fri.
Knut Hamsun
Vi starter i Norge denne gangen. En av de som døde i 1952 var Knut Hamsun. Nå har også hans opphavsrettslige stier grodd igjen. Jeg regner med at Knut Hamsuns forfatterskap er ganske godt kjent blant de som leser dette, så jeg går ikke gjennom det. Men jeg nevner at han fikk Nobelprisen i 1920. Han het opprinnelig Knut Pedersen og var født i Vågå. Da han var tre år gammel, flyttet familien til gården Hamsund på Hamarøy i Nordland. 18 år gammel utga han sin første roman, “Den gaadefulde”, under navnet Knut Hamsund Pedersen. Etter at han hadde møtt Mark Twain skrev han en artikkel om forfatteren i 1884. Ved en trykkfeil i denne artikkelen ble d’en utelatt i Hamsund. Knut Hamsun likte denne tilfeldige navneendringen, og brukte siden denne formen.
Continue reading Fri fra 2023 →
Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.
