Fri fra 2023

Nok en gang har vi kommet til starten av en nytt år, skjønt det som strengt tatt betyr noe i opphavsrettslig sammenheng er at året 2022 har løpt ut, og at det når har gått 70 år etter utløpet av dødsåret til opphavere som døde i 1952. I de fleste tilfeller betyr vernetiden lite. I den grad de verk vi skaper i det hele tatt blir lagt merke til, vil de være glemt lenge før det har gått 70 år etter at vi selv har gått ut av tiden. Men noen opphavere og deres verk blir stående, og er fortsatt interessante også 70 år etter opphavers død. Her er noen av de hvis verk fortsatt ikke er glemt, og som fra i dag har falt i det fri.

Knut Hamsun

Vi starter i Norge denne gangen. En av de som døde i 1952 var Knut Hamsun. Nå har også hans opphavsrettslige stier grodd igjen. Jeg regner med at Knut Hamsuns forfatterskap er ganske godt kjent blant de som leser dette, så jeg går ikke gjennom det. Men jeg nevner at han fikk Nobelprisen i 1920. Han het opprinnelig Knut Pedersen og var født i Vågå. Da han var tre år gammel, flyttet familien til gården Hamsund på Hamarøy i Nordland. 18 år gammel utga han sin første roman, “Den gaadefulde”, under navnet Knut Hamsund Pedersen. Etter at han hadde møtt Mark Twain skrev han en artikkel om forfatteren i 1884. Ved en trykkfeil i denne artikkelen ble d’en utelatt i Hamsund. Knut Hamsun likte denne tilfeldige navneendringen, og brukte siden denne formen.

Mitt første møte med Knut Hamsuns litteratur var Olafr Havrevolds opplesning av Sult radioen. Det var bare en radiokanal den gangen, så det var “radioen” og ikke “NRK”. Den gjorde et dypt inntrykk. Ut fra det jeg har klart å finne ut ble denne opplesningsserien sendt i august 1959. Jeg har litt vanskelig for å få det til å stemme, for det betyr at jeg bare var fire år da dette ble sendt. Så langt jeg har klart å bringe det på det rene, ble den ikke sendt i reprise før i 2009, da NRK markerte at det var 50 år siden den ble sendt, så det kan ikke ha vært en reprisesending jeg husker. Når NRK valgte å sende den i reprise for å markere at det var 50 år siden opplesningsserien ble sendt, tyder det på at den også gjorde inntrykk på andre enn meg.

Jeg forsto nok ikke så mye av romanen den gangen. Jeg husker stemmen, stemningen og noen bruddstykker fra romanen fra den gangen. Vi kan ha falske minner fra barndommen, noe vi blitt fortalt så mange ganger at vi tror vi husker det selv. Men ingen kan ha fortalt dette på en slik måte at jeg ville ha falske minner om Olafr Havrevolds stemme fra den opplesningen.

Jeg kjøpte den senere som lydbok, antageligvis en gang på 1990-tallet. Slikt skal man egentlig ikke gjøre. Ofte er minnene best når de får lov til å forbli minner. Det var ikke like magisk da jeg hørte opplesningen på nytt. Familien, som ikke hadde hørt den før, ble ikke like betatt som jeg hadde blitt da den ble sendt på radio. Lydbokutgaven ble spilt under en bilferie, og det var ikke noe ønske om reprise da vi var kommet gjennom hele.

Da vi tvangsleste “Markens grøde” på skolen, gjorde ikke den boken like dypt inntrykk.

Knut Hamsun ble en gang beskyldt for å ha plagiert Fjodor Dostojevskij. Hamsuns novelle “Hazard” hadde store likheter med Dostojevskijs roman “Spilleren”. Hamsun sa først at dette ikke kunne være mulig, da han ikke hadde lest “Spilleren”. Senere kom han på at han kunne ha hørt opplest en del fra “Spilleren” under en opplesingsturné i USA, og at noe av dette kunne ha dukket opp i “Hazard”.

Dette er det som gjerne omtales som “ubevisst plagiat”. Vi er alle produkter av det vi har lest, hørt og sett. Enhver kunstner, uansett kunstart, lærer ved å ta etter sine forbilder. Noen finner med tiden sin egen stemme. Enkelte bryter de rammene som gjelder i deres egen tid, og bringer kunsten fremover — noe Knut Hamsun gjorde med “Sult”. Noen ganger dukker det opp ideer og vendinger som man har fra andre, som man tror er ens egne. Enkelte ganger kommer man litt for nær forbildet, og man ender med noe som blir et plagiat. Jeg kjenner dette best fra musikken, men det skjer nok i alle kunstarter.

Når vi først er inne på Dostojevskij og Hamsun, tar jeg med en liten oversettlsesperle. Ordspill kan være veldig vanskelige å oversette. Dette er fra tegneserien “Snoopy” (“Knøttene”). Snoopy har en av sine mange forfatterraptuser, og Charlie Brown spør om han vil bli den nye “Dogstojevskij”. Norsk oversettelse: “Vil du bli den nye Hamshund?”

Før vi slipper Knut Hamsun og Olafr Havrevold, kan vi ta en liten tur innom utøvende kunstnere. En utøvende kunstner, som skuespiller Olafr Havrevold, har vern for sin kuntneriske prestasjon etter åvl § 16. Selv om gjenhøret ikke like stort inntrykk som da jeg hørte opplesningen første gang, var det utvilsomt en stor skuespillerprestasjon. Utøvende kunstner har enerett til å gjøre opptak av sin fremføring, til å fremstille eksemplar av opptaket og å gjøre det tilgjengelig for allmennheten.

En utøvers prestasjon er vernet i 50 år etter utløpet av det år da fremføringen fant sted. Dette er i praksis bare interessant hvis det finnes et opptak av fremføringen. En skuespillerprestasjon på teater eller en musikers fremføring på konsert er borte når teppet går ned, og lysene og lyden skrus av. Hvis det i løpet av denne 50-årsperioden offentliggjøres eller utgis et opptak, vil det være et vernet i 50 år etter at opptaket første gang ble offentliggjort eller utgitt hvis det er videoopptak, og 70 år hvis det er lydopptak.

Vernetiden ble utvidet fra 50 til 70 år for lydopptak i 2014. Som så mange av de senere tiårs enringer i åndsverkloven, var også dette resultatet av et EU-direktiv. Overgangsregler gjør at dagens vernetid gjelder for opptak offentliggjort i 1962 eller senere. Her får vi en utfordring. Det avgjørende for 70-årsfristen for lydopptak er når opptaket ble offentliggjort eller utgitt. For opptak fra 1961 eller tidligere, er vernetiden 50 år fra utløpet av det år opptaket først ble offentliggjort eller utgitt. Siden origialen ble utgitt som lydbok, er det åpenbart at det ble gjort opptak av Olafr Havrevolds opplesning. Spørsmålet er når dette opptaket ble offentliggjort. Hvis NRK i 1959 gjorde et opptak av Olafr Havrevolds opplesning, og opptaket senere blir sendt på radio det samme året, da ble opptaket offentliggjort i 1959. Jeg holder det for mest sannsynlig at det ble gjort opptak, som så ble sendt det samme året. Da var vernetiden for dette opptaket 50 år etter utløpet av 1959, slik at det har vært fritt fra 1. januar 2010. Hvis opplesningen derimot skulle ha blitt sendt direkte, ble fremføringen, men ikke opptaket offentliggjort i 1959. Da begynte i såfall den første vernetiden fra da prestasjonen fant sted å løpe, men vernetiden for opptaket har ikke begynt å løpe.

Det er ikke alltid lett å finne ut om det som ble offentliggjort var en direkte fremføring eller et opptak. Når det er en opplesningsserie som går over flere uker, er det lite sannsynlig at skuespilleren har kommet i studio hver uke for å lese en ny del direkte. For musikk kan dette bli vanskeligere. Jeg forsøkte en gang å finne ut om Nora Brockstedts fremføring av Alf Prøysen og Bjarne Amdahls “Tango for to”, som første gang ble fremført i et radioshow i NRK i 2. februar 1957. NRK kunne ikke svare på om det som da ble sendt var direkte, eller et opptak. Den ble innspilt på plate senere i 1957, men det er ikke den samme fremføringen som NRK-fremføringen fra 2. februar. Om det finnes et opptak av den opprinnelige NRK-fremføringen, og om det opptaket er offentliggjort, har jeg ikke klart å bringe på det rene.

For noen år siden kom det en CD-boks med den norske tenorsaksofonisten Bjarne Nerem. Han bodde i mange år i Sverige, og CD-boksen inneholder flere opptak fra Sveriges Radio. Også her er det uklart om det som tidligere var blitt sendt på SR var opptak eller om det ble sendt direkte. Her var det også ulike tidspunkt for fremføringene, noe fra slutten av 1950-tallet og noen fra begynnelsen av 1960-tallet. Når vi ikke vet dette, er det ikke mulig å avgjøre når vernetiden begynner å løpe og hvor lang vernetiden er. Når det gjelder Olafr Havrevolds fremføring av Sult holder jeg det for overveiende sannsynlig at det som ble sendt i 1959 var et opptak, slik at både det verk som ble fremført og selve fremføringen nå er frie.

Fartein Valen

Vi holder oss i Norge en stund til, og går til komponisten Fartein Valen, eller Fartein Olav Valen som var hans fulle navn. Han ble født i Stavanger i 1887 og døde i Haugesund 14. desember 1952. Han var en av de første norske komponister, kanskje den første som komponerte atonal musikk. Han var omtrent samtidig med de to mest sentrale Arnold Schönberg-elevene Alban Berg og Anton Webern, og 13 år yngre enn Arnold Schönberg. I den første delen av Fartein Valens komponistkarriere, komponerte han tonal musikk, den ble mer og mer dissonerende, og han gikk over til å komponere 12-tonemusikk.

Jeg vet ikke nok om Fartein Valens musikk til å si hvor påvirket han var av Arnold Schönberg. Men for en som komponerte 12-tonemusikk i den perioden, er det vanskelig ikke å tenke seg en påvirkning fra 12-tonemusikkens far, Arnold Schönberg. Men så langt jeg har klart å se, studerte ikke Fartein Valen med Arnold Schönberg.

Vi har fortsatt ikke båret julen ut, så det er fristende å ta med litt julemuiskk. På platen “Magnum Mysterium” har Grex Vocalis en interessant innspilling av “Jeg synger julekvad”, som er Magnus Brostrups Landstads oversettelse av «In dulci jubilo» fra 1300-tallet. Grex Vocalis synger de tre versene i tre ulike arrangementer. Først er det arrangementet av Michael Praetorius, som kanskje er et slags orgininalarrangement. Skjønt Praetorius levde på slutten av 1500- og begynnelsen av 1600-tallet, så det er i alle fall ikke et originalt 1300-tallsarrangement. Neste vers synges i et arrangement av Per Steenberg, som var litt eldre enn Fartein Valen. Det siste verset synges i et arrangement av Fartein Valen.

Renato Simoni og Giacomo Puccinis “Turandot”

Giacomo Puccinis Turandot er en på så mange måter interessant opera. For de som ikke kjenner operaer, så er Turandot operaen med en av operarepertoarets største hit: Arien “Nessun Dorma”. Det er den eneste operaarien som har kommet inn på de alminnelige hitlistene etter at BBC valgte Luciano Pavarottis innspilling fra 1972 som kjenningsmusikk til deres dekning av fotball-VM i 1990. Dette ble fulgt opp ved at “De tre tenorer”, Lucioano Pavarotti, Placido Domingo og José Carreras sang den under deres konsert i Roma kvelden før VM-finalen i 1990. De sang den under de tre neste VM-finalene i Los Angeles i 1994, i Paris i 1998 og i Yokohama i 2002. Luiciano Pavarotti “sang” den også som avlutning under åpingssermonien for vinter-OL i Torinio i 2006. Jeg skriver “sang”, for Pavarotti var da syk og ute av stand til å synge. Så han mimet Nessun Dorma til en tidligere innspilling.

Vi forbinder “Nessun Dorma” med Pavarotti, den var på en måte hans signaturnummer. Men han sang ikke ofte rollen som Calaf på operascener. Han fremførte den mest som et konsertnummer. Det som regnes som hans beste versjon, er innspillingen fra 1972, da Pavarotti var 37 år gammel. Dette illustrerer kanskje også en av de store utfordringer ved casting til en opera: Man må finne en sanger som ikke bare har stemmen til å synge rollen, men også karakter til å gestalte rollen. Slik vi husker Pavarotti, i alle fall fra den senere del av hans karriere, passet han ikke særlig godt inn i rollen som den vakre, unge prinsen. Jeg er litt usikker på om dette er innspillingen fra 1972. Men det er i alle fall en innspilling fra 1970-tallet, og en av de bedre jeg kan finne på YouTube.

Men dette skulle egentlig handle om opphavsrett. Giacomo Puccini døde i 1924, så hans musikk har vært fri siden 1995. I en opera er det komponisten som er dramatikeren, selv om komponisten er avhengig av en historie og en libretto (tekst) som er skrevet slik at den er egnet for å bli en opera. Det måtte historiens kanskje største operakomponist, Wolfgang Mozart til for å få et mesterverk ut av en så rotete historie som “Tryllefløyten”. Men det er en annen historie. Av de kjente operakomponister var det bare Richard Wagner som skrev sine egne libretti. Uansett hvem som er den viktigste, så er de fleste operaer fellesverk med to eller flere opphavere.

Historien om operaen Turandot er lang og kronglete. I mars 1920 spiste Giacomo Puccini lunsj i Milano med de to librettistene Giuseppe Adami og Renato Simoni, hvor de diskuterte historier som kunne bli til operaer. Librettist, det er hen som skriver librettoen, som er teksten til en opera. Renato Simoni nevnte den venezianske dramatikeren Carlo Gozzi (1720-1806), og foreslo at de skulle se på noen av hans arbeider. Puccini kjente noe til Gozzis skuespill, og svarte “Hva med Turandot”?

Det var en kjent historie. Historien i operaen er lagt til Kina, men navnet Turandot kommer egentlig fra persisk. Om jeg har forstått det rett, kommer fortellingen fra en samling fortellinger som heter “Tusenogen dag”, som er en helt annen enn den mer kjente “Tusenogen natt”. Den tyske dikteren Friedrich Schiller hadde oversatt den til tysk og satt den opp som teater i 1801. Antonio Bazzani, som hadde vært Puccinis lærer, hadde komponert en opera basert på historien i 1854.

Renato Simoni hadde et eksemplar av Turandot liggende i sin leilighet i nærheten av der de spiste lunsj. Han løp hjem og hentet den, og ga den til Puccini. Puccini tok den med hjem og leste den på nytt. Etter å ha lest den, ba han Simoni og Adami om å skrive en libretto om den overlegne kinesiske prinsessen Turandot, som la vekt på Turandots amorøse følelser som var undertrykt av hennes stolthet.

Som nenvt døde Puccini i 1924. Men librettistene Giuseppe Adami og Renato Simoni døde i henholdsvis 1946 og 1952. Ved et fellesverk begynner vernetiden å løpe fra lengstlevendes død, i dette tilfellet Renato Simoni. Når vi skriver 1. januar 2023 har det gått 70 siden utløpet av hans dødsår, slik at verk av Renato Simoni fra dette tidspunkt er frie. Librettistene til Puccinis øvrige operaer døde tidligere, slik at disse er frie.

Den uimotståelig vakre, men stolte og arrogante prinsessen Turandot har mange friere, og hun krever at den som skal kunne gifte seg med henne må løse tre gåter. En feil, og frieren blir halshugget. Det er bare friere av kongelig byrd som kan være aktuelle for prinsesse Turandot. Mange prøver, men ingen klarer å løse gåtene. Prins Calaf, som har kommet inkognito, blir forelsket i Turandot og tar utfordringen. Calaf klarer å løse de tre gåtene. Men Turandot nekter å gifte seg med ham. Calaf gir henne en utvei: Hvis hun klarer å gjette hans virkelige navn før neste daggry, vil Calaf akseptere døden.

Mange friere har blitt halshugget til nå, og det begynner å tynnes i rekken av prinser. Noen har satt spørsmålstegn ved prinsers intelligens og klokskap, siden så mange likevel tar utfordringen. Turandot gir en ordre om at ingen skal sove før man har klart å finne denne frierens navn. Vi har nå kommet til begynnelsen av tredje akt, og det er her Calaf synger sin berømte arie: “Nessun dorma”, ingen skal sove. Språknerder som kan italiensk, noe jeg ikke kan, sier at nessun dorma er i modus konjunktiv på en slik måte at det egentlig betyr “jeg vil at ingen skal sove”, og det er Turandot som vil at ingen skal sove. Men her er jeg på virkelig tynn is.

Det trakk ut med leveringen av librettoen. Puccini etterlyste den flere ganger. Men han døde den 29. november 1924, før han fikk den ferdige librettoen og kunne ferdigstille operaen.

Etter Puccinis død hadde man ved operaen La Scala i Milano et sterkt ønske om å sette opp Turandot. Man ville engasjere en komponist til å gjøre ferdig operaen. Man ville ha en dyktig operakomponist, men ikke en som selv hadde en stjernestatus som gjorde at han kunne komme til å skygge for Puccini. Valget falt på den italienske komponisten Franco Alfano. Franco Alfano døde 27. oktober 1954, noe som gjør at vi kanskje kommer tilbake til noe av denne historien når vi kommer til 2025, og verk fra opphavere som døde i 1954 blir frie.

Franco Alfano er nok ikke blant de komponister mange kjenner, og som får musikk til å klinge i bakhodet når navnet nevnes. Hans navn var helt ukjent for meg før jeg begynte å se på denne historien. Franco Alfanos mest kjente verk er operaen Risurrezione. Den er ikke blant de mest spilte og er ikke en del av det vanlige, internasjonale operarepertoaret. Jeg kan ikke huske at den har vært satt opp i Oslo i de årene jeg har fulgt med på dette. I den grad han i det hele tatt er kjent, så er han nok mest kjent for å være den som fullførte Giacomo Puccinis Turandot.

“Nessun Dorma” er av operarepertoarets store “svisker”, og Calaf er en av drømmerollene for tenorer. Likevel spilles ikke Turandot særlig ofte. En grunn er problemet med selve historien: Hvilken versjon skal man sette opp? Hvis min hukommelse stemmer, noe jeg aldri tør garantere at den gjør, valgte Den norske Opera å stoppe der Puccini stoppet, sist den ble satt opp i Oslo. Slaven Liù, som hadde forsøkt å advare Calaf mot å ta Turandots utfordring, har sunget arien «Tu che di gel sei cinta» til Turandot, om hvordan prinsessen er omsluttet av frost og kulde. Like etterpå tar Liù sitt eget liv. Og her sluttet også Puccinis liv. Her er det en åpen slutt, og vi vet ikke om Calaf og Turandot får hverandre.

I det skuespillet Turandot bygger på, og som er avsluningen som Franco Alfano lager musikken til, sier Turandot at hun har avslørt Calafs egentlige navn, og navnet er “Kjærlighet”. Vi får en slags happy ending, hvor de får hverandre og lever lykkelige alle sine dager — i alle fall så langt fortellingen går. Rent dramatisk faller historien sammen her. Turandot er et av mange eksempler på at det kan være veldig vanskelig å avslutte en god fortelling på en god måte.

Rollen som Turandot regnes som en av de mest krevende roller for sopraner, og dette er en viktig grunn til at den ikke settes opp særlig ofte. Man finner gjerne tenorer som vil synge “Nessun Dorma”, men det er ikke lett å finne en sopran som virkelig mestrer rollen som Turandot. Vi møter kanskje også det samme problemet som med Pavarotti i rollen som Calaf. Turandot er en ung prinsesse som er så vakker at mange prinser blir så forelsket i henne at de også i bokstavelig forstand mister hodet. Ikke mange vakre unge kvinner klarer rollen.

Premieren på La Scala, 25. april 1926, ble dirigert av Puccinis venn Arturo Toscanini. Da han kom til det sted hvor Puccinis musikk sluttet og Alfanos musikk overtok, la han ned dirigentpinnen, vendte seg mot publikum og sa: Her slutter operaen, for her døde mesteren. Hva Franco Alfano mente om den gesten, vet jeg ikke. Det hører med til historien at Toscanini så det som sin oppgave både å bestemme hvem som skulle fullføre operaen, og å godkjenne avslutningen. Men det går vi ikke nærmere inn på.

Den fascistiske diktatoren Benito Mussolini var i Milano for å markere en helligdag som fascistpartiet hadde instiftet. Ledelsen ved La Scala lot ikke en PR-mulighet gå fra seg, og inviterte Mussolini til premieren. Han insisterte på at de skulle spille fascisthymnen før operaen startet. Antifascisten Arturo Toscanini ga klar beskjed til ledelsen ved La Scala at hvis den skulle spilles, måtte de finne en annen dirigent til å dirigere premieren. Mussolini og hans følge valgte da å utebli fra premieren. Noen kilder sier at Toscanini dirigerte Turandot en gang til, andre sier at han aldri dirigerte Turandot på nytt etter premieren.

Noen ganger fremføres Turandot så langt Puccini gjorde den ferdig før han døde. Om jeg husker rett, var det slik den ble satt opp i Oslo sist den ble fremført her. I den skikkelsen er operaen uten tvil fri fra 1. januar 2023. Men setter man opp den versjonen som Franco Alfano ferdigstilte, da er den først fri fra 1. januar 2025.

Når en person ferdigstiller et verk etter den egentlige opphavers død, vil det være en bearbeidelse. Det har ikke vært noen felles åndsinnsats fra Puccini og Alfano. Det vil derfor ikke være et fellesverk etter åvl § 8:

“et åndsverk skapt ved felles skapende åndsinnsats fra flere opphavere uten at den enkeltes bidrag kan skilles ut som selvstendige verk, får de opphavsrett til verket i fellesskap.”

Når noen setter musikk til et eksisterende dikt, vil diktet bestå som selvstendig verk uavhengig av musikken. Franz Schubert komponerte musikk til dikt av mange av de ledende tyskspråklige poeter. Jeg pleier å bruke hans “Die Forelle” som eksempel på at også musikken kan stå som selvstendig verk. Schubert komponerte en kvintett basert på melodien i “Die Forelle”.

John Lennon og Paul McCartney ga ut alt de skrev som sanger av “Lennon og McCartney” så lenge The Beatles besto. Men få av sangene var fellesverk i egentlig forstand. En av de få sangene som helt klart er et fellesverk, er “From Me to You”. Sangen “We Can Work it Out” illustrerer grenseproblemene. Paul McCartney laget noe som skulle bli en sang. Dette satte de sammen med noe som John Lennon hadde liggende. Vi kan identifisere hva som er skrevet av Paul McCartney og hva som er skrevet av John Lennon. Men bryter vi den opp i deres ulike bidrag, står ikke disse støtt på egne ben. Det ferdige resultatet er noe helt annet og mye mer enn summen av de ulike delene.

Det er ikke tilstrekkelig at man kan skille ut hvem som gjorde hva, f.eks. slik at librettoen er skrevet av Giuseppe Adami og Renato Simoni (jeg tror librettoen isolert sett er et fellesverk, men her kjenner jeg ikke detaljene), og Puccini komponerte musikken. Skal man si det (for) enklet, vil det være et fellesverk hvis helheten er klart større enn summen av delene. Kanskje kan vi skille ut enkelte deler, f.eks. spørre om hvem som skrev teksten til arien Nessun Dorma (jeg vet ikke hvem av de to librettistene som skrev denne eller om de skrev den sammen). Arien Nessun Dorma er fri fra i dag.

To forfattere

Jeg fortsetter med et par forfattere som var helt ukjente for meg inntil jeg begynte å undersøke hvem som døde i 1952. De som har fulgt mine kommentarer til opphavere hvis verker faller i det fri etter hvert som årene går, bør ha oppdaget at jeg er mer opptatt av og kan mer om musikk og musikkhistorie enn om litteratur og litteraturhistorie. Jeg starter med den portugisiske poeten Teixeira de Pascoaes. Ser man på engelske Wikipedias oversikt over folk som døde i 1952, står det at han fikk nobelprisen i litteratur, og det var dette som fanget min interesse. Nobelprisvinnere bør med, selv om de er ukjente for meg. Men da jeg begynte å undersøke dette nærmere, synes det som om han var foreslått til nobelprisen fem ganger, men fikk den aldri. Jeg festet med ved at han var utdannet jurist, men hans juristkarriere var ganske kortvarig. Videre noterte jeg meg at han døde samme dag som Fartein Valen, 14. desember 1952.

Jeg fortsetter til den USAnske skuespillforfatteren Philip G Epstein. Også han var ukjent for meg. Men han skrev manus til filmen Casablanca, med Humphrey Bogart og Ingrid Bergman. Selv om heller ikke film er noe jeg kan mye om, så kjenner jeg i alle fall den filmen. Man skal vel være virkelig filmnerd for å vite hvem som skrev manus til filmen, og jeg er ingen filmnerd. Filmen har blitt kjent for replikken “Play it again, Sam”. Jeg har ikke sett gjennom hele filmen, men visstnok falt ikke replikken slik. Her sier i alle fall Ingrid Bergman “Play it, Sam!”. Og vi får “As Times Go By”.

Willie Brown

Jeg går tilbake til musikk, til en av de sentrale Delta-bluesmusikerne, Willie Brown. Han spilte sammen med Charley Patton og Son House. Robert Johnson var en slags “læregutt” som hengte rundt disse tre. Willie Brown var ofte en side-man, men står bak noen bluesklassikere som “M&O Blues” og “Future Blues“. Jeg tar med hans innspilling av “M&O Blues”. Som så ofte innen bluesen er dette et musikalsk tema som har blitt brukt av mange om som finnes i mange versjoner. Son House brukte det i “Poney Blues”, Big Bill Broonzy i “Hey, Hey”, som kanskje ble mest kjent for andre enn bluesnerder da Eric Clapton spilte den i sin Unplugged-opptreden på MTV. Men her er “M&O Blues” med Willie Brown:

Jeg brukte dette temaet som “jingle” til mine vidoeforelesninger og “Innledning til jusstudiet”, basert på boken med samme tittel. Dette er visst en serie som ikke ble gjort helt ferdig.

Det finnes minst en annen Willie Brown, som spilte inn “Mississippi Blues”, et slags svennestykke for folk som vil spille akkustisk bluesgitar. Jeg har ikke klart å finne noen biografiske opplysninger om denne Willie Brown. Om jeg har forstått det rett, er originalinnspillingen en “field recording”, altså at noen har reist rundt med opptaksutstyr og spilt inn musikere som de kom over.

Selv om det nå har gått 70 år etter utløpet av “vår” Willie Browns dødsår, tviler jeg på at det har betydning for rettighetene til hans sanger. I USA var det lenge et vilkår for opphavsrettslig vern at verkene ble registrert. Lenge var det slik at man måtte deponere noter til musikken, og jeg tviler på at disse sangene ble skrevet ned på noter før (den gang) unge musikere som Stefan Grossman, Rory Block og flere begynte å lete opp gamle bluesmusikere, samt analysere og transkribere deres plateinnspillinger.

Det tok litt tid før jeg forsto dette med Mississippi Delta. Jeg regnet med at Mississippi Delta er der Mississippi renner ut i havet, ved New Orleans. Men det området som i alle fall i denne sammenheng omtales som Mississippi Delta eller bare the Delta er området mellom elvene Mississippi og Yazoo river, litt høyere opp langs Mississippi.

Alfred Einstein

Jeg avslutter denne oversikten med Alfred Einstein. Jeg leste dette først som Albert Einstein, men fikk det ikke til å stemme. For han døde i 1955. Det er litt motstridende opplysninger om hvorvidt det var et slektskap mellom Alfred og Albert Einstein, og det går jeg ikke nærmere inn på. Alfred Einstein var opptatt av musikk og spilte fiolin. Han etterkom sine foreldres ønsker og studerte jus. Men musikken tok ham. Han hadde en doktorgrad fra Universitetet i München om instrumentalmusikk i rensessansen og tidlig barokk. Under første verdenskrig var han innlagt på sykehus for “sinnsforvirring”. Mens han var innlagt, skrev han sitt første betydelige musikkvitenskapelige verk “Geschichte der Musik“. Dette skrev han helt uten tilgang til hjelpemidler.

Han var musikkritiker, og har sikkert etterlatt seg en del artikler som er opphavsrettslig vernet, og som dermed faller i det fri nå. Men der tror jeg ha deler skjebne med mange andre: Det han skrev har ingen allmen interesse 70 år etter at han døde, og har neppe noen økonomisk verdi. Han skrev også et par populærvitenskapelige bøker om musikkhistorie. De har nok også begrenset interesse i dag.

Når jeg likevel velger å ta ham med her, er det fordi han publiserte en revidert utgave av Köchel-katalogen over Mozarts verk. Det kunne nok i dag ha gitt ham et databasevern, men det fantes ikke da hans versjoner ble publisert i 1937 og 1947.

Ludwig von Köchel var en av de mange jurister som har fått stor betydning i musikkhistorien. Han var privatlærer for erkehertug Karl av Østerrikes barn, og ble belønnet med det som vi i Norge i dag ville ha kalt et romslig statsstipend. Han katalogiserte Wolfgang Mozarts verk, som var en omfattende oppgave. For Mozarts komposisjoner er det ikke vanlig å referere til dem med opusnummer, men med nummer i Köchel-katalogen, gjerne bare angitt som K-nummer, f.eks. symfoni no 40 i g-moll som er K 550.

Mye musikk har blitt tilskrevet Mozart, som man senere har funnet ut at ikke var komponert av Mozart. Det som lenge var kjent som Mozarts symfoni no 37, viste seg å være en symfoni no 25 komponert av Michael Haydn, Joseph Haydns yngre bror. Mozart har bare føyd til en introdusjon. Av en eller annen merkelig grunn blir symfonien fremført langt sjeldnere enn før, da man trodde det var en symfoni av Mozart — uten at symfonien har blitt noe dårligere.

Wolfgang Mozarts far, Leopold, studerte i alle fall jus, selv om han så vidt jeg vet ikke fullførte. Han var musiker og komponist, og han gjorde alt for å markedsføre lille Wolfgang som vidunderbarn — han til og med løy om alderen, for å få ham til å fremstå som enda yngre og mer fantastsk enn han faktisk var. Vi vet ikke hvor mange fingre Leopold hadde i unge Wolfgangs tidligere komposisjoner. Men det er langt fra utenkelig at han satte noen av disse komposisjonene “i stil og orden”. Wolfgang Mozart ble grovt utnyttet og vi kan godt si undertrykt av sin far, men det er en historie som ikke hører hjemme i denne sammenhengen.

Fletcher Henderson

Den siste jeg vil nevne er James Fletcher Hamilton Henderson, bedre kjent som bare Fletcher Henderson. Han pianist, orkesterleder, arrangør og orkesterleder. Jeg tenker på Fletcher Henderson først og fremst som arrangør og musiker, og ikke som komponist. Men jeg kjenner ikke hans musikk veldig godt. Hans arrangementer vil i utgangspunktet være frie, men det avhenger av om de verkene han har arrangert er frie. Det har jeg ikke gått gjennom. Hans egne komposisjoner vil være frie.

Opphavere hvis verk har falt i det fri fra starten av år: