Jeg skal en tur i stallen, hente fram en av mine mange kjepphester og ri den en tur. Første gang jeg tok opp dette spørsmålet var etter at EMI utga restaurerte utgaver av alle Beatles-innpillinger på den ikke helt tilfeldige datoen 9. september 2009 (number nine, number nine, number nine). Jeg skrev en artikkel om dette i NIR 2016 s. 190. Jeg tar også opp spørsmålet i min bok Opphavsrett for begynnere, 2. utg. s 154-155.

Når jeg tar dette opp på nytt, er det fordi Decca nå har gitt ut sir George Soltis innspillinger av Richard Wagners Ring-syklus i en remastret utgave. Da HMV-produsenten Walter Legge tilfeldig møtte George Solti og produsent John Culshaw i Wien mens de holdt på med innspillingen av “Das Rheingold”, sa Walter Legge at det var et vakkert verk, men de ville ikke selge mer enn 50 eksemplarer av platene. Til nå er det solgt 18 millioner plater med Soltis innspillinger av Ringen. Jeg har ikke hørt de nye utgavene, og skal man høre gjennom alle fire operaene tar det ca 15 timer. Det er ikke akkurat “easy listening” som man setter på i bakgrunnen. Men holder vi oss til omtalen i Gramophone, låter de bedre enn noen gang.

Ringen består av fire operaer. Den første av disse, “Das Rheingold” ble innspilt med George Solti i 1958 og utgitt første gang i 1959. Den siste som ble spilt inn var “Die Walkurie” (som er den andre av de fire operaene som syklusen består av), som ble spilt inn i 1965 og første gang utgitt i 1966. “Siegfried” ble innspilt i 1962 og “Götterdämmerung” i 1964.

Utøvende kunstneres rett er etter åvl § 16 vernet i 50 år etter utløpet av det år da fremføringen fant sted. Hvis det i løpet av denne perioden offentliggjøres eller utgis et lydopptak av fremføringen, er opptaket vernet i 70 år etter utløpet av det år opptaket først ble utgitt eller offentliggjort. Vernetiden er forlenget flere ganger, sist i 2014, da den ble forlenget til 70 år for lydopptak. Produsenten, i praksis plateselskapet for musikkinnspillinger, har etter åvl § 20 tilsvarende vern for innspillingene.

Overgangsreglene gjør i praksis at opptak offentliggjort eller utgitt i 1962 eller senere er vernet i 70 år etter utløpet av det året de ble offentliggjort eller utgitt. Dette “reddet” EMI. Beatles første plateinnspilling, singelen “Love Me Do” som ble utgitt i 1962. Den siste var “Let it Be”, som ble utgitt i 1970. Vernetiden for disse innspillingene vil løpe ut mellom 2033 og 2041, og vi får tro at EMI da har tjent inn kostnadene ved å restaurere opptakene, og vel så det.

Det opptaket av “Das Rheingold” som ble utgitt i 1959 er i dag fritt. Richard Wagner døde i 1883, så hans musikk har vært fri lenge. Han døde før Bernkonvensjonen ble vedtatt, og jeg har ikke gjort noe forsøk på å finne ut hva den opphavsrettslige status for hans verk var i tidligere tider. De er uansett frie i dag. Dette betyr at hvem som helst som har tilgang til George Soltis innspilling av “Das Rheingold” kan fremstille eksemplar av denne og gjøre opptaket tilgjengelig for allmenheten.

Selv om vi ser lange og noen ganger ganske tykke haler i musikkmarkedet, må vi kunne regne med at de som utga musikkopptak i 1961 eller tidligere har høstet det meste av det som måtte være å høste av slike opptak. Det var selvfølgelig mange innspillinger som floppet også den gangen. Men det er ikke de inspillingene som er kommersielt interessante i dag. At innspillingene blir frie, er bare som det bør være. At det fortsatt kunne ha vært mulig å tjene enda mer penger på kulturarven hvis de hadde kunnet beholde en enerett lenger, er ikke noen grunn til at de skal kunne gjøre det.

Men spørsmålet er hvilke opptak som er frie. EMIs arbeid med Beatles-innspillingene et rent restaureringsarbeid. Målet var å få de opprinnelige opptakene til å stå fram med så autentisk og god lyd som var teknisk mulig. Man fjernet støy m.m, men intet ble lagt til og opptakene ble ikke endret på andre måter. Det var arbeidskrevende. Et team hos EMI arbeidet i fire år med dette.

George Soltis innspillinger av “Ringen” omtales som remastret. En remastring vil i praksis ofte være en ny lydmiks basert på et eksisterende flersporsopptak av musikk. Man kan f.eks. fremheve rytmen for å gjøre den mer dansevennlig, eller man kan endre den på andre måter. Eller man kan endre hele lydbildet, slik Paul McCartney gjorde da han fikk utgitt “Let it Be. Naked”. “Let it Be” ble produsert av Phil Spector. Paul McCartney likte ikke Phil Spectors produksjon, og laget senere en ny versjon med et helt annet lydbilde, Hvordan man kan remastre et monoopptak fra 1958 fremstår for meg som noe uklart, men det går jeg ikke nærmere inn på.

Hvis man bearbeider et åndsverk har man etter åvl § 6 opphavsrett til den bearbeidede versjonen, men bearbeideren kan ikke utnytte denne opphavsretten på en måte som gjør inngrep i rettighetene til originalverket. Skoleeksempelet er den som oversetter litteratur, som har opphavrett til oversettelsen. Da Skald forlag utga Jon Fosses nyoversettelse av Franz Kafkas roman “Prosessen”, omtalte NRKs anmelder Knut Hoem dette som en litterær begivenhet. Franz Kafka døde i 1924, så det var ikke Prosessen som var en litterær begivenhet i 2022. Det var Jon Fosses nyoversettelse av romanen. Jon Fosse har opphavsrett til sin oversettelse.

Men oversettelsen vil være en versjon av det oversatte verket, som gjør at man ikke f.eks. kan utgi oversettelsen uten samtykke fra rettighetshaver til originalverket. Franz Kafkas verk har vært frie i mange år, så akkurat vernetiden for originalverket får ingen betydning for Jon Fosses nyoversettelse. For musikk vil det enkle eksempelet være et arrangement av musikken. Noen ganger velger jeg å bruke historiske eksempler for å illustrere noen av dagens opphavsrettsutfordringer, selv om vi ikke kan bedømme historien ut fra dagens opphavsrett. Modest Mussorgskij blir av mange ansett for den mest talentfulle av den russiske komponistgruppen “De fem”, eller hva man velger å kalle dem på norsk. Mussorgskij lærte seg aldri å beherske orkesteret, og han drakk seg ihjel 43 år gammel. Han verk “Bilder fra en utstilling” er komponert for piano. Men vi kan ofte høre det i en orkesterversjon. Den versjonen som oftest fremføres er dag den franske komponisten Maurice Ravels orkestrering. Det er det samme verket. Plassert inn i dagens opphavsrett ville Maurice Ravel hatt opphavsrett til orkesterversjonen, men den kan ikke løsrives fra Modest Mussorgskijs pianokomposisjon.

Vi har fått ganske mange innspillinger hvor pop/rock-artister spiller med KORK. Noen har da skrevet arrangementet for symfoniorkester, og har opphavsrett til disse arrangementene, selv om arrangøren ikke har opphavsrett til originalverket som arrangeres. Svartmetall er ikke min musikk. Men jeg synes opptaket med Dimmu Borgir og KORK er ganske morsomt, så jeg pleier å bruke det som en illustrasjon.

Bestemmelsene i åvl kap 2 er bygget opp slik at de i prinsippet er uttømmende. De angir hva som er vernet, hva slags enerett den gjelder og dermed hva som er den forbudte handling, og vernetid. Men det er bare “i prinsippet” slik. For bestemmelsene inneholder gjerne et ledd som angir hvilke andre bestemmelser i åndsverkloven “som gjelder tilsvarende”. En slik bestemmelse finner vi i åvl § 16 femte ledd. Ser vi på denne, ser vi at åvl § 6 ikke er blant de bestemmelser som gjelder for utøvende kunstnere og for opptak av utøvende kunstneres prestasjoner, og den er heller ikke med i den tilsvarende bestemmelsen i åvl § 20 om produsenters rettigheter. Den som bearbeider et opptak får med andre ord ikke noen rettigheter i kraft av å foreta bearbeidelsen. Dermed løper det heller ikke noen ny vernetid for bearbeidede opptak. Det vil være offentliggjøring eller utgivelse av originalopptakene som er utgangspunktet for vernetiden.

Vi møter her en litt annen utfordring som jeg ikke skal diskutere i denne sammenhengen. Det er i dag ikke uvanlig at det gjøres flere opptak, og at det som offentliggjøres eller utgis er klippet sammen av deler fra flere opptak. Man kan spørre om de som setter sammen flere opptak til et bør ha noen rettigheter for sin innsats. Med fare for å fornærme countryfans våger jeg den påstand at lite annen musikk er så overlesset av klisjéer, både tekstlig og musikalsk, som country. Det er godt demonstrert i denne mash-upen, laget av en som kaller seg Sir Mashalot, hvor han har klippet sammen seks country hits til en:

Paul Rothchild og Bruce Botnick hos Elektra Records redigerte den over syv minutter lange albumversjonen av The Doors’ “Light My Fire” ned til et mer radiovennlig format i singelutgaven på ca 3,5 minutter. Medlemmene i The Doors mislikte det sterkt. Den lange instrumentalimprovisasjonen var etter The Doors’ mening noe av de viktigste i den låten, og den hadde plateselskapet kuttet dramatisk. Kanskje var de ikke like misfornøyde etter at singelversjonen ble en No 1 hit. Men så lenge det bearbeidede opptaket er det som utgis som originalen, vil det være uten betydning for vernetiden.

Man kan lage et nytt verk ved å bearbeide eksisterende verk. Man kan diskutere om Paul McCartneys remastring av “Let it Be” og Paul Rothchild og Bruce Botnicks redigering av “Light My Fire” var en bearbeiding av de verkene som var spilt inn, og ikke bare en bearbeiding av opptakene. Men det er også et spørsmål som får ligge. Vi holder oss til restaurering av opptak for å få dem til å fremstå med så god lyd som mulig.

Det er i dag ikke noe insitament til å gjøre det som Decca har gjort med George Soltis innspillinger av Wagners “Ringen”. Etter min forståelse av lovgivningen, kan vi ta Deccas nyutgivelse av “Das Rheingold”, fremstille eksemplar av den og gjøre den tilgjengelig for allmennheten. Som jeg vil komme tilbake til, synes jeg ikke at det er en god løsning.

Jeg har også brukt nyutgivelser av bluesklassikeren Robert Johnsons innspillinger fra 1936 og 1937 som eksempel. Her er både musikken og innspillengene frie. Dette er USAnske utgivelser, og i USA er utøveres og produsenters rettigheter regulert på en annen måte enn hos oss. Det er mulig disse er vernet i USA. Men de er uansett ikke vernet hos oss.

Av en for meg ganske uforståelig grunn har man satt vernetiden for lydopptak til 70 år etter uløpet av det år opptaket er offentliggjort eller utgitt, mens vernetiden for et film/videoopptak er 50 år. Kanskje hadde platebransjen dyktigere lobbyister enn filmbransjen. Jeg har fundert litt på hva som blir resultatet for musikkvideoer. Når det gjelder operaer, er mange også utgitt som video. Men når det gjelder video blir det langt vanskeligere å skille utøver- og produsentrettigheter fra opphavsrett til verket, enn når det gjelder lydopptak. En video vil i praksis være opphavsrettslig vernet, og da vil den være vernet i 70 år etter utløpet av dødsåret til den lengstlevende av hovedregissøren, forfatteren av filmmanuskript, dialogforfatteren og komponisten av originalmusikk. Hvis vi antar at minst en av disse var i live da filmen ble offentliggjort, er det i praksis utenkelig at vernetiden for filmen har utløpt før rettighetene til utøvende kunstneres prestasjoner og til produsent.

Vernetiden for opptaket kan ha betydning for utøvernes rett til vederlag. Kunstnere har dårlige pensjonsordninger. Det kan nok tenkes at noen som i sin barndom eller ungdom spilte i en film som ble en klassiker kunne hatt behov for inntekter fra fermføring av filmen også mer enn 50 år etter at filmen ble spilt inn og offentliggjort. Jeg tenker umiddelbart på filmen “Sound of Music” fra 1965. Men det er en problemstilling jeg ikke vil gå nærmere inn på i denne sammenhengen.

Film er på så mange måter en interessant kategori. Hvis noe skal være vernet som filkverk må selve filmatiseringen være “uttrykk for original og individuell skapende åndsinnsats”. Ganske mange videoopptak er ikke det. Vi kan starte med det som er oss selv nærmest. I mange av våre auditorier er det montert videokameraer. Hvis vi trykker på “record” gjøres det et videooppdak av forelesningen. Jeg vil ikke utelukke at selve fremføringen av noen forelesninger kan være kunstneriske prestasjoner. Men av de forelesninger jeg har fulgt, er det ikke mange, om noen i det hele tatt som kan sies å være prestasjoner som utøvende kunstnere.

En forelesning vil som regel være et åndsverk. Men et videoopptak gjort med et fastmotert videokamera vil ikke være et filmverk. Tilsvarende vil det være med mange av de videoene vi kan se på plattformer som YouTube og Tik Tok. Noen gjør et eller annet foran et kamera. Det som vises kan godt være åndsverk, men det betyr ikke at filmproduksjonen er det. Holder vi oss til profesjonelt produserte musikkvideoer og opptak av operaer, så vil det ikke være noen særlig tvil om at det vil være filmverk. Og da vil videoene vanligvis være vernet som åndsverk lenger enn produsentrettighetene. Men for produsentrettighetene er det ingen krav om verkshøyde eller noe tilsvarende. Den som setter opp et kamera og trykker “record” vil ha rettigheter til opptaket. Hvis man gjør videoopptak av musikk, kan det bli spørsmål om man har 50 eller 70 års vernetid. Det gir et litt underlig resultat om man får 20 år lenger vernetid om man man gir ut lydsporet fra et videoopptakk separat, enn om man gir ut hele videoen.

Jeg vil tro at videoopptak som ikke er filmverk ikke vil være særlig interessante mer enn 50 år etter at opptaket ble gjort. Den eneste situasjonen jeg klarer å tenke meg hvor det kan få betydning at vernetiden for produsentrettigheter for video er kortere enn for lydopptak, er hvis man har videoopptak av historiske hendelser.

To av Nordens virkelig store stemmer, norske Kirsten Flagstad og svenske Jussi Björling gjorde alle sine innspillinger før 1962, slik at disse ikke lenger er vernet. Kirsten Flagstad synger en av rollene på George Soltis innspilling av “Das Rheingold”. Jeg skulle gjerne ha sett (eller kanskje man skulle si hørt) at noen ville restaurere noen av deres innspillinger. Men med dagens lovgivning er det vanskelig å se at noen vil være villig til å ta kostnadene med å gjøre dette. Kirsten Flagstad og Jussi Björling har kanskje ikke et tilstrekkelig kommersielt potensiale til at noen ville ha tatt kostnadene med å restaurere opptak av deres fremføring uten betydelige kulturtilskudd. Men fortsatt vil man trenge rettigheter til resultatene.

Jeg er blant de som må høre Jussi Björlings innspilling av “O Helga Natt” når det blir jul. Innspillingen er fra 1959, så den er fri (jeg er ikke sikker på når opptaket ble offentliggjort/utgitt, men antar at det var før 1962). Men den svenske gjendiktningen av den opprinnelig franske teksten er gjort av Augustin Kock, som døde i 1956. Så den svenske teksten som Jussi Björling synger er fortsatt vernet og vil være det ut 2026.

I min gjennomgang av opphavere hvis verker er frie fra 2023 var jeg innom Olafr Havrevolds opplesning av Knut Hamsuns “Sult”, da Knut Hamsuns verker fra og med 2023 er frie. Olafr Havrevolds opplesning er fra 1959, noe som gjør at jeg har vanskelig for å forstå at den kunne gjøre så sterkt inntrykk på meg. Jeg var bare fire år den gangen. Uansett: Forutsatt at NRK i 1959 produserte den ved at de gjorde opptak som så ble spilt i radioen, er opptakene frie i dag. Olafr Havrevold gjorde sterkt inntrykk på meg med flere opplesninger, men ingen like sterkt som hans opplesning av “Sult”. Jeg tror likevel ikke det er et marked for “Olaft Havrevolds samlede opplesninger” i remastret utgave.

Åndsverkloven § 13 har en bestemmelse om vernetid for verk som tidligere ikke er offentliggjort.

“Den som første gang rettmessig gjør tilgjengelig for allmennheten et åndsverk som ikke er blitt offentliggjort innen utløpet av vernetiden etter §§ 11 og 12, får samme rett som en opphaver etter § 3. Denne rett varer i 25 år etter utløpet av det året verket første gang ble gjort tilgjengelig for allmennheten.”

Det ble i 2005 og 2008 funnet til da ukjente komposisjoner av Johann Sebastian Bach. 17. mai 2005 ble det funnet en arie som har fått katalognummer BWV 1127 og 15. mars 2008 ble det funnet en koralfantasi for orgel som har fått katalognummer BWV 1128. Bach komponerte for det meste bruksmusikk, f.eks. kantater til kommende søndags gudstjeneste, som ikke var ment å skulle fremføres mer enn den ene gangen. Lite av hans musikk ble utgitt i hans levetid, og det er ikke veldig overraskende at man ikke har hatt oversikt over alle verkene. Mye av det har desverre gått tapt. De som gjorde BWV 1127 tilgjengelig fikk dermed rettigheter til dette til utløpet av 2030 og rettighetene til BWV 1128 vil vare ut 2033.

Det kan sies mye om at man får rettigheter ved gjøre tidligere ukjente verk tilgjengelig. Men det hindrer vel at de som finner dette blir sittende med det uten å gjøre dem tilgjengelige for publikum. Uansett synes jeg det er større grunn til å gi rettigheter til de som gjør en innsats og investerer i å lage og gjøre tilgjengelig bedre versjoner av tidligere opptak. Det vil være rimelig at man får de samme rettigheter den nye versjonen som en produsent har etter åvl § 20 i 25 år fra utløpet av det året opptaket gjøres tilgjengelig. Generelt har jeg mer sympati med kunstnerne enn med produsentene. Men i tilfeller som dette er det investeringene i å restaurere opptakene og gjøre dem tilgjengelige som bør gis et vern, uten at det i seg selv skal gi et forlenget vern for utøverne.

En slik rett til den nye versjonen av opptakene vil ikke være til hinder for utnyttelse av de eksisterende opptakene. For å vende tilbake til der jeg startet, vil en strømmetjeneste fritt kunne gjøre tilgjengelig Georg Soltis originalinnspilling av “Das Rheingold” fra 1959, mens de ikke kan gjøre tilgjengelig den restaurerte utgaven uten samtykke fra, eller i det minste ved å betale vederlag til de som har gjort opptaket tilgjengelig i restaurert utgave. Hvem som helst vil også i utgangspunktet kunne lage sine egne restaurerte utgaver. Men det vil i praksis være vanskelig uten tilgang til originalopptakene. Selv om originalopptakene heller ikke lenger vil være vernet etter reglene for vern av utøvende kunstneres prestasjoner og opptak av slike, så vil de fortsatt være vernet av eiendomsretten. Den som eier originalopptaket har ingen plikt til å gjøre dette tilgjengelig for andre som ønsker å bearbeide dette.