Dette er et innlegg som ble publisert i Khrono 16. desember 2022. Det kommer mer, følg med, følg med.

Khrono skriver om en rettighetsstrategi vedtatt av Universitetet i Oslo (UiO). Misvisende fremstilles det som om det skal gi forskerne større rettigheter. Kanskje vil man slippe å overdra alle rettigheter til tidsskriftsforlag, men prisen er at man i praksis oppgir alt av rettigheter ved at UiO skal kunne gjøre artikler tilgjengelig under en såkalt CC BY 4.0 lisens.

Ved denne CC-lisensen beholder vi kanskje et tynt ferniss av rettigheter, men realiteten er av vi gir fra oss alt som betyr noe.

Andre skal fritt kunne redistribuere dette og gjenbruke det, også kommersielt. Mitt enkle utgangspunkt er at hvis noen skulle se et kommersielt potensiale i noe av det jeg har skrevet, så vil jeg ha min andel av en eventuell fortjeneste på dette. Det er en helt uakseptabel tanke at alle andre, bare ikke den som har skrevet artikkelen, skal kunne utnytte den kommersielt. De må ha mitt samtykke til en eventuell slik bruk.

Videre gir vi med den lisensen andre rett til å endre på det man har skrevet. Jeg vil ha meg frabedt at andre fritt skal kunne tukle med det jeg har skrevet. Kunnskap er fri. Vi står fritt til å utnytte den kunnskap forskere presenterer i sine arbeider. Vi trenger ingen spesielle lisenser til det. Vi kan også sitere der det er hensiktsmessig. Jeg kan ikke se at vi skal trenge mer enn dette.

Etter opphavsretten kan opphaver motsette seg at et verk gjøres tilgjengelig på en måte som er krenkende for opphaver eller for verket. En endring av innhold om opphaver ikke kan innestå for, for eksempel under påskudd av å forkorte og/eller tilpasse arbeidet til bruk i en bestemt sammenheng, vil kunne være en slik krenkelse. Dette er en lovbestemt rett som opphaver ikke kan fraskrive seg.

Ser vi på CC BY 4.0, står det i seksjon 2.b.1 at man fraskriver seg denne retten og forplikter seg til ikke å gjøre gjeldende slike ideelle rettigheter. Dette er ganske enkelt en ugyldig bestemmelse. Man kan ikke fraskrive seg dette og man kan selvfølgelig ikke på bindende måte forplikte seg til ikke å gjøre gjeldende lovbestemte rettigheter som ikke kan fraskrives.

Det står om den vedtatte rettighetspolitikken:

• UiO har en ikke-eksklusiv rett til å gjøre alle vitenskapelige artikler forfattet av studenter og ansatte tilknyttet institusjonen tilgjengelige med en CC BY 4.0-lisens i UiOs vitenarkiv.

UiO har ingen slik rett. Dette er ikke noe en arbeidsgiver ensidig kan bestemme. Det forutsetter avtaler med de ansatte. Jeg har i alle fall aldri inngått noen slik avtale og kommer heller ikke til å gjøre det.

UiO kan ikke stille slike krav overfor studenter. De har ingen ansettelsesavtale, og det vil være helt uholdbart om man setter som vilkår for studierett at studenter skal oppgi rettigheter til det de måtte skrive i løpet av studiet. Det holder ikke at man skal kunne søke om unntak fra dette.

Det er videre helt uakseptabelt at den ene part i et avtaleforhold, her UiO ved rektor, ensidig skal kunne avgjøre tolkingsspørsmål knyttet til den avtalen.

Rettighetspolitikken synes å være fastsatt av noen som ikke har hatt kunnskap om hva de har holdt på med. Dette må bare droppes.

Innlegg i debatten om CC BY 4.0, og tilgrensende områder

Dette er en “samleside” med lenker til artikler om emnet, en side som går igjen i alt det jeg skriver om dette.

Om CC BY 4.0

Det var denne artikkelen i Khrono som fikk meg til å reagere: Fire universiteter har vedtatt strategi som gir forskerne større rettigheter. Når saken presenteres som en gladsak om at forskerne får større rettigheter, er det ikke overraskende at mange synes det er bra. Men overskriften ga et ganske falskt glansbilde.

Jeg kommenterte det i denne artikkelen: Fire universiteter har vedtatt en strategi som fratar forskerne rettigheter til sine arbeider.

Jeg fulgte opp med: Hvorfor jeg ikke vil bruke lisensen CC BY 4.0

Helge Høivik svarte med: Hvorfor jeg vil bruke lisensen CC BY-NC-SA 4.0. Her kan vi merke oss at han viser til en annen lisens. NC betyr Non Commercial, atlså at man ikke skal kunne utnytte dette kommerielt. SA betyr at eventuell viderepublisering og bearbeidelser skal gjøres tilgjengelig på samme vilkår. De som bearbeider kan ikke lukke det inne, slik man kan etter CC BY 4.0 lisensen. Jeg synes noe av det aller mest problematiske med f.eks. CC BY 4.0 er at andre fritt kan bearbeide det noen har skrevet og publisere bearbeidede versjoner, noe jeg kommenterer i xxx. Men CC-BY-NC-SA 4.0 er tross alt bedre enn CC-BY 4.0, selv om begge tillater bearbeiding.

Jeg svarte Helge Høivik med dette: Helge Høivik har ikke forstått opphavsrett.

Per Pippin Aspaas kom så med innlegget CC BY 4.0 løser flere problemer enn det skaper. Dette inneholder beskyldninger mot meg og stråmannsargumentasjon, og jeg ble ganske sur på Khrono for at de ikke ville ta inn et svar på dette, men henviste det til kommentarfeltene. Uansett: Dette er mitt svar: Flere feil om opphavsrett og CC BY 4.0.

Magnus Stray-Vyrje i Forskerforum: Advokat: CC BY 4.0-lisensen er uklar

Andre relevante innlegg

Jeg kan ikke ta med alt om Open Access her. Men jeg tar med referanser til noen andre artikler som har stått i Khrono.

Lars Egenland skriver: Ta tilbake eierskapet til tidsskriftene. Han viser til at overgangen til at man må betale for å publisere artikler ikke har redusert kostnadene for forskningsinstitusjonene, men har økt fortjenesten til de stadig mektigere internasjonale forlagsgigatene. Dette er det stikk motsatte av hva Open Access evangelistene hevdet at ville skje.

Her må vi også ta med denne: Rapport om overgangen til åpen publisering: Har gjort de mektige enda mektigere.

Et av argumentene som ble anført for Open Access, var at det ville gi forskere i utviklingsland tilgang til forskningsartikler. Noen av oss, kanskje særlig Helge Rønning og jeg, mente at dette var uttrykk for en paternalistisk holdning, hvor de fattige skulle få smuler fra de rikes bord uten å måtte betale for dem, ved at de kunne får lese det vi skriver. Et av våre argumenter mot en Open Access basert på forfatterbetaling, var at hvis man skal bygge opp forskningsmiljøer må man ha publiseringsmuligheter. Jeg viser til dette innlegget som Helge Rønning og jeg skrev i 2007 som ble publisert i Forskerforum, men som også er tilgjengelig på min blogg. Forfatterbetaling vil i praksis utelukke forskere fra utviklingsland fra å publisere i mange tidsskrifter, noe dette er et eksempel på: Må bruke en halv årslønn for å publisere en artikkel med åpen tilgang.

Universitetsforlaget åpner opp for bruk av CC-BY 4.0 lisens: Akademisk forlag satser for fullt på åpen tilgang.