Hvorfor jeg ikke vil bruke lisensen CC BY 4.0

Dette er også en kommentar som har vært publisert i Khrono.

Sentrale aktører i akademia har forelsket seg i og blitt forført av lisensen CC BY 4.0. De forsøker å tvinge folk til å bruke den. Den skal brukes i Plan S, og Forskningsrådet har hengt seg på. Nå skal vi tvinges til å bruke den ved bl.a. UiO og UiT. Jeg har fulgt dette i noen år, og har forsøkt å finne en begrunnelse for hvorfor man i Plan S har valgt en lisens som innebærer at vi skal tvinges til å frasi oss alle rettigheter til det vi har skrevet. Jeg har så langt ikke funnet noe.

Prorektor for forskning og utvikling ved UiT Camilla Brekke sier at UiT anbefaler at CC BY 4.0 lisensen skal brukes. Mine enkle spørsmål er: Hvorfor vil UiT anbefale en lisens som innebærer en så omfattende fraskriving av rettigheter? Hvilke vurderinger har de foretatt?

Det er en vesentlig forskjell mellom at de som finansierer forskningsprosjekter stiller krav om at resultater fra prosjekter de finansierer skal gjøres tilgjengelig på en bestemt måte, og å innføre det som en generell praksis for hele sektoren.

Et enkelt utgangspunkt: Det er ikke noe problem å gi åpen tilgang uten at forskerne fraskriver seg sine rettigheter. Khrono er et eksempel på at dette er mulig. Kunnskap er fri, og vi kan fritt gjøre bruk av andres publiserte forskningsresultater. Slik har det alltid vært. Det er helt unødvendig å bruke disse lisensene.

Det mest alvorlige er at vi pålegges å bruke en lisens som gir andre rett til å endre det vi har skrevet. Da har man ikke respekt for forskerens og for forskningsarbeidenes faglige integritet. For meg er det helt uforståelig at et universitet eller forskningsråd kan vedta noe slikt. Sannsynligvis er det et resultat av en uvitenhet som er pinlig for institusjoner som vil være sentrale i kunnskapsutvikling og formidling. Hvis man har forstått hva man har gjort, viser institusjonene holdninger til vitenskapelige arbeider som er helt uakseptable.

Biblioteksdirektør ved UiO, Randi Halveg Iversby sier at «innføringen av rettighetsstrategier ved universitetene blir tatt godt imot av forskerne». Det tror jeg ganske enkelt ikke noe på. Forskerne har ikke blitt informert om hva dette innebærer og langt mindre spurt om de synes det er akseptabelt. Det presenteres som en gladsak om at man skal ta tilbake rettighetene fra de store tidsskriftforlagene. Det er det nok mange forskere som vil støtte.

Som i all annen reklame, presenterer man bare glansbildet. Jeg har flere gagner spurt forskere om de virkelig kan akseptere at andre skal kunne endre deres artikler. De fleste stiller seg ganske uforstående til det, og har ikke oppfattet at dette er konsekvensen av de lisensvilkår vi pålegges å bruke i Plan S og nå ved flere universiteter. En slik lisens kunne være hensiktsmessig da NRK i sin tid la ut alle opptak fra «Bergensbanen minutt for minutt», og utlyste en konkurranse om å lage den beste videoen basert på dette materialet. For vitenskapelige publikasjoner er denne lisensen helt uegnet.

Jeg kommer aldri til å publisere faglige arbeider under CC BY 4.0 lisensen, og oppfordrer andre til heller ikke å gjøre det. Vitenskapelig publisering er ikke et Wikipedia-prosjekt.

Innlegg i debatten om CC BY 4.0, og tilgrensende områder

Dette er en “samleside” med lenker til artikler om emnet, en side som går igjen i alt det jeg skriver om dette.

Om CC BY 4.0

Det var denne artikkelen i Khrono som fikk meg til å reagere: Fire universiteter har vedtatt strategi som gir forskerne større rettigheter. Når saken presenteres som en gladsak om at forskerne får større rettigheter, er det ikke overraskende at mange synes det er bra. Men overskriften ga et ganske falskt glansbilde.

Jeg kommenterte det i denne artikkelen: Fire universiteter har vedtatt en strategi som fratar forskerne rettigheter til sine arbeider.

Jeg fulgte opp med: Hvorfor jeg ikke vil bruke lisensen CC BY 4.0

Helge Høivik svarte med: Hvorfor jeg vil bruke lisensen CC BY-NC-SA 4.0. Her kan vi merke oss at han viser til en annen lisens. NC betyr Non Commercial, atlså at man ikke skal kunne utnytte dette kommerielt. SA betyr at eventuell viderepublisering og bearbeidelser skal gjøres tilgjengelig på samme vilkår. De som bearbeider kan ikke lukke det inne, slik man kan etter CC BY 4.0 lisensen. Jeg synes noe av det aller mest problematiske med f.eks. CC BY 4.0 er at andre fritt kan bearbeide det noen har skrevet og publisere bearbeidede versjoner, noe jeg kommenterer i xxx. Men CC-BY-NC-SA 4.0 er tross alt bedre enn CC-BY 4.0, selv om begge tillater bearbeiding.

Jeg svarte Helge Høivik med dette: Helge Høivik har ikke forstått opphavsrett.

Per Pippin Aspaas kom så med innlegget CC BY 4.0 løser flere problemer enn det skaper. Dette inneholder beskyldninger mot meg og stråmannsargumentasjon, og jeg ble ganske sur på Khrono for at de ikke ville ta inn et svar på dette, men henviste det til kommentarfeltene. Uansett: Dette er mitt svar: Flere feil om opphavsrett og CC BY 4.0.

Andre relevante innlegg

Jeg kan ikke ta med alt om Open Access her. Men jeg tar med referanser til noen andre artikler som har stått i Khrono.

Lars Egenland skriver: Ta tilbake eierskapet til tidsskriftene. Han viser til at overgangen til at man må betale for å publisere artikler ikke har redusert kostnadene for forskningsinstitusjonene, men har økt fortjenesten til de stadig mektigere internasjonale forlagsgigatene. Dette er det stikk motsatte av hva Open Access evangelistene hevdet at ville skje.

Her må vi også ta med denne: Rapport om overgangen til åpen publisering: Har gjort de mektige enda mektigere.

Et av argumentene som ble anført for Open Access, var at det ville gi forskere i utviklingsland tilgang til forskningsartikler. Noen av oss, kanskje særlig Helge Rønning og jeg, mente at dette var uttrykk for en paternalistisk holdning, hvor de fattige skulle få smuler fra de rikes bord uten å måtte betale for dem, ved at de kunne får lese det vi skriver. Et av våre argumenter mot en Open Access basert på forfatterbetaling, var at hvis man skal bygge opp forskningsmiljøer må man ha publiseringsmuligheter. Jeg viser til dette innlegget som Helge Rønning og jeg skrev i 2007 som ble publisert i Forskerforum, men som også er tilgjengelig på min blogg. Forfatterbetaling vil i praksis utelukke forskere fra utviklingsland fra å publisere i mange tidsskrifter, noe dette er et eksempel på: Må bruke en halv årslønn for å publisere en artikkel med åpen tilgang.

Universitetsforlaget åpner opp for bruk av CC-BY 4.0 lisens: Akademisk forlag satser for fullt på åpen tilgang.