Kravet til klarhet gjelder visst ikke hvis man skal straffe syklister

Artikkel publisert i Lov og Rett 2023 Side 70–72.

I artikkelen «Klarhet om klarhetskravet» drøfter Tomas Midttun Tobiassen og Geir Ulfstein kravet til klar lovhjemmel for å kunne idømme straff.1 De skriver blant annet:

«Når det røyner på, er det en risiko for at Høyesterett ikke helt klarer å etterleve egne uttalelser om krav til ?klarhet?.»

Høyesterett avsa høsten 2020 den såkalte Mosseveidommen, HR-2020–1723-A. Den er et eksempel på at Høyesterett ikke klarte å etterleve egne uttalelser om krav til klarhet, slik disse blant annet er formulert i HR-2016–1458-A, hvor førstvoterende sier i avsnitt 8 følgende om klarhetskravet, med videre henvisning til Høyesteretts praksis:

«Dette omfatter dels et krav om at straffebudene utformes tilstrekkelig presist til å gi nødvendig veiledning om grensen mellom rett og galt på det aktuelle området, og dels en instruks om at domstolene ved tolkningen og anvendelsen av straffebestemmelser må påse at straffansvar ikke ilegges utover de situasjoner som selve ordlyden i straffebudet dekker.»

I Mosseveidommen ble en syklist straffet etter generalklausulen i vegtrafikkloven (vtrl.) § 3 første ledd. Hjemmelen for straff er i vtrl. § 31. Vtrl. § 3 er vegtrafikkens «kardemommelov»:

«Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.»

Den er langt fra en presis angivelse av grensen mellom rett og galt på det aktuelle området. Bestemmelsen har i mange saker vært brukt til å «nedgradere» straffbare handlinger som også kunne ha vært pådømt etter de strengere bestemmelsene i straffeloven om å forvolde skade eller død. Jeg har funnet to saker hvor noen har blitt dømt etter alternativet «annen trafikk unødig blir hindret eller forstyrret», før Mosseveidommen. I Rt. 1981 s. 1133 ble en demonstrant under Alta-aksjonen bøtelagt for å ha satt seg foran politiets biler, og i LG-2018-67362 hadde sjåføren stanset en russebuss midt i veien og dermed hindret trafikk.

Det som gjør Mosseveidommen spesiell, er at syklisten gjorde noe som er uttrykkelig tillatt etter trafikkreglene § 5 nr. 2: å sykle i kollektivfeltet. Ikke nok med at vtrl. § 3 ikke gir noen presis handlingsnorm; den helt presise handlingsnormen sier uttrykkelig at den handling han ble straffet for, er tillatt.

Høyesterett unngikk å drøfte klarhetskravet. I avsnitt 29 avfeier førstvoterende spørsmålet om krav til lovhjemmel på denne måten:

«Etter mitt syn reiser korkje tolkinga eller bruken av vegtrafikklova § 3 i dette tilfellet nokon tvil som gjev grunn til å drøfte om lovkravet i Grunnlova § 96 og EMK artikkel 7 er overhalde.»

Det er symptomatisk at da Høyesterett noen måneder senere, med to av de samme dommerne, drøftet om bilister kunne straffes for bruk av mobiltelefon, i HR-2020-2019-A, gjennomførte Høyesterett en eksemplarisk drøftelse av kravet til klar lovhjemmel. I denne saken var det et mer «klassisk» tolkingsspørsmål om hva som skulle anses for å være «under kjøring».

I HR-2020-1723-A gjorde Høyesterett oss som foretrekker å sykle, nærmest rettsløse. Når vi risikerer å bli straffet for å holde oss til det som er uttrykkelig tillatt etter trafikkreglene, da er det ikke mye igjen. I denne dommen krysset Høyesterett en grense som ikke burde ha vært krysset, og beveget seg ut på et skråplan som vi ikke vet hvor kan ende. Etter denne dommen er jeg spent på hva som blir det neste. Kan for eksempel en syklist bli bøtelagt for å ha forårsaket «at annen trafikk […] unødig blir hindret eller forstyrret» hvis hen ikke slipper fram bilister som har vikeplikt? Det er en rettstilstand som ikke er til å leve med. Høyesterett gjorde det vanskeligere og farligere å sykle i Norge med den dommen. Og de tilsidesatte grunnleggende strafferettslige prinsipper.

Det er ikke vist til HR-2020-1723-A i noen senere dommer fra Høyesterett. Det er en dom som helst bør glemmes.

****

 

Mine kommentarer til Mosseveidommen HR-2020-1723-A

Noen andre kommentarer til dommen
Denne gjelder ikke straffesaken, men på en måte det samme saksforholdet: