Hvis man ikke vil at noen skal tukle med dine etterlatte skrifter (eller noe annet).

Den politiske korrekthet har rammet Roald Dahls fortellinger for barn. Språket skal bli flikket på, slik at Augustus Glup i Charlie og sjokoladefabrikken ikke lenger skal være feit, men blir enorm. Det er overgrep mot teksten, en forbrytelse mot forfatteren, skriver Anne Holt. Jeg har vanskelig for å se at det er noe mindre stigmatiserende å bli karakterisert som enorm enn som feit. Barn er ikke så dumme at de ikke gjennomskuer dette. Det er ikke akkurat overraskende at salget av Roald Dahls bøker har økt kraftig etter at språkpyntingen ble kjent. Gyldendal sier at det er uaktuelt å ta inn endringene, som visstnok bare er for det engelskspråklige markedet. Det er vek Krenkostan USA som leder an her.

En del av Don Rosas historier om Onkel Skrue vil ikke bli utgitt på nytt. Jeg kjenner ikke disse historiene særlig godt. Begrunnelsen gjør meg skeptisk. “historiene passer ikke lenger med selskapets verdier.” Onkel Skrues grådighet og interesse for å tjene penger passer ganske godt med Disneys verdier. Men det er i alle fall en del gamle historier fra Disney som har bidratt til barndommens ganske fordomsfulle bilde av f.eks. Afrika. Det er ingen grunn til å gi ut disse historiene på nytt. Men om dette er Don Rosas historier, det vet jeg ikke.

Det ble mange slike saker på en gang. Nasjonalmuseet ville ikke lenger stille ut Christian Krohgs “Leiv Eriksson oppdager Amerika”.

Begrunnelsen om at bildet er kolonialistisk var idiotisk, og den har de gått tilbake på, og henger opp bildet i fire uker. Nasjonalmuseet har noen hundre tusen gjenstander i sine samlinger, og om jeg har oppfattet det rett har de til enhver tid utstilt drøyt 6000. De må, som alle andre større museer, gjøre noen valg. Jeg kan ikke nok om billedkunst og kunsthistorie til å mene noe om det skjønn som utøves når Nasjonalmuseet velger hvile verk som skal stilles ut. Christian Krohg er en viktig kunstner. Men dette bildet er kanskje ikke det beste og viktigste av hans verker. Det er i utgangspunktet en grei begrunnelse, selv om noen sikkert vil være uenige i den.

Ingvar Ambjørnsen vil ikke at noen skal gjøre hans bøker, som f.eks. Hvite niggere, mer politisk korrekt. Han har gjort en avtale med familien og har instruert sitt forlag om at de ikke skal gjøre slikt. Flere andre forfattere har valgt å gjøre det samme.

Åvl § 75 annet ledd gir opphaver mulighet til å gi bindende pålegg til ettertiden:

“Gjennom testament kan opphaveren, med bindende virkning også for ektefelle og livsarvinger, gi bestemmelser om utøvelse av opphavsretten eller overlate til en annen å gi slike bestemmelser.”

Men dette forutsetter at det gjøres ved et testament, etter reglene for dette. Man er nok uansett prisgitt at de etterlatte respekterer dette testamentet. Det er neppe noen andre som vil håndheve de testamentariske bestemmelsene. Om jeg har forstått det rett, er det bestemmelser i Samuel Becketts testament som gjorde at Linn Skåber ikke kunne sette opp “Mens vi venter på Godot” med henne selv og Ina Jansen. Samuel Beckett har i sitt testament bestemt at man ikke kan sette opp hans skuespill med skuespillere av annet kjønn enn de er skrevet for. “Mens vi venter på Godot” er skrevet for to menn.

Opphavsretten varer i 70 år etter opphavers dødsår. I år, 2023, er verk av opphavere som døde i 1952 eller tidligere, frie. Blant de hvis verk falt i de fri ved det siste årskiftet var Knut Hamsun. For å si det med Kris Kristoffersens “Me and Bobby McGhee”: “Freedom is just another word for nothing left to loose.” Man trenger ikke lenger samtykke for å utgi verkene. De kan bearbeides, osv. Testamentariske bestemmelser vil ikke lenger være bindende. Man kan ikke bestemme for evigheten. Bare for å ha sagt det: Christian Krohg døde i 1925, så hans bilder har vært frie lenge.

Vi har fortsatt det såkalte “klassikervernet” i åvl § 108. Selv etter at vernetiden har løpt ut, kan verket “ikke gjøres tilgjengelig for allmennheten på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphaverens eller verkets anseelse eller egenart eller på annen måte antas å kunne skade allmenne kulturinteresser”. Kulturdepartementet kan nedlegge forbud mot at et verk gjøres tilgjengelig på denne måten. Det skal heldigvis mye til.

De fleste verk er glemt før opphaver dør, eller i alle fall ganske kort tid etterpå. Det er bare gode og viktige verk som fortsatt er av interesse når det har gått 70 år etter opphavers død, da tåler verkene at de blir herjet med. Originalene vil uansett finnes, og om noen pynter på språket for å gjøre det mer politisk korrekt, kan andre velge å gjøre verkene tilgjengelig i originalversjon. Det bør være ganske åpenbart at man ikke kan hevde at originalversjonen kan være krenkende for opphaver eller verkets anseelse, selv om noen skulle mene at tiden har løpt fra sider ved verkene.

Jeg vil ikke ta generell avstand fra at man gjør språk mer tidsriktig. Jeg er ikke noen Ibsen-ekspert. Men om jeg har forstått det rett er det ikke Ibsens originalspråk vi får presentert om vi kjøper hans bøker i dag. Engelskmenn forstår ikke lenger Shakespeare i originalspråket. De fleste av oss ville nok hatt problemer om vi skulle lese kongesagaene i original. Språket utvikler seg og vi vil lese klassikere i et språk som vi greit kan forholde oss til. Men det er forskjell mellom å modernisere språket og å skulle gjøre det mer politisk korrekt og ikke virke støtende på noen. Mitt inntrykk er at det er litt for mange som blir krenket på vegne av andre.

Det er mye av det gamle vi med fordel kan glemme. Hvis jeg skulle ha satt sammen en sangbok for barn i dag, ville jeg ikke ha inkludert Torbjørn Egners sang om “Vesle Hoa”. Jeg ville heller ikke ha inkludert fortellingen om “Lille svarte Sambo” i en samling fortellinger for barn. Jeg ville ikke ha modernisert dem, jeg ville ganske enkelt ha droppet dem. Jeg synes ikke det er noen grunn til å reagere mot at Pippi Langstrømpes pappa har blitt til sydhavskonge i stedet for negerkonge. Om jeg har forstått det rett, var dette også noe som Astrid Lindgren ønsket.

Om jeg skal karikere en del, så er det inntrykket jeg har blitt sittende igjen med om Afrika, basert på barndommens historier, omtrent slik: Afrika er et land (ikke et kontinent). Det består av ørken og jungel. Det bor mange ville dyr og noen nesten ville mennesker i Afrika, og de menneskene bor i stråhytter. Jeg vet at dette er helt feil. Men det er omtrent dette inntrykket jeg, og sikkert flere med meg ble sittende med basert på fortellinger, sanger og sikkert en del av nyhetsdekningen om Afrika.

Noen klassikere har roller som er problematiske sett med dagens øyne. Shakespeares Othello, som har mistet en h og blitt Otello i Verdis opera, er maurer. Dette spiller blant annet på hans hudfarge. Noen forklarer dette med at det er noe av det som markerer hans utenforskap, som sammen med den store aldersforskjellen mellom ham og han unge kone Desedemona, gjør ham sårbar overfor den sjalu intrigemakeren Iago. Karakteren Monostatos i Mozarts “Tryllefløyten” er mer problematisk. Han er også maurer, som sier at han ikke kan oppleve kjærlighet fordi en svart er stygg. Det er, så langt jeg kjenner stykket, ikke noe i Otello som gjør at karakteren må være svart, selv om han i rollelisten er beskrevet som det. Sist jeg så operaen Otello ble rollen sunget av Henrik Engeslviken, uten at han ble fremstilt som svart. I motsetning tli Monostatos, så sier ikke Otello noe om det å være svart (så vidt jeg husker). Uansett synes jeg ikke at dette er en grunn til ikke å sette opp Tryllefløyten.